Mitt og ditt i et forhold

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har en baby sammen og det er samboer som eier huset vi bor i.

Samboer har en god jobb, men jeg har bare hatt strøjobber tidligere, og skulle akkurat til å begynne på utdannelse når jeg ble gravid, så dette ble satt på pause et par år. Jeg har derfor ikke mulighet til å være med å betale ned avdraget på huset nå. (Han vil ikke at jeg skal gjøre det heller.)

Han omtaler hele tiden huset vi bor i som "huset mitt", garasjen min", "hjemme hos meg". Ja, greit nok, det er jo faktisk det, men det sårer meg litt nå som vi har blitt en familie og det er mitt hjem også. Det får meg til å føle meg som jeg er på besøk hos han.

Det er meg som gjør alt husarbeidet også. Føler meg jo enda mer som en vaskedame når det er "han sitt hus" jeg vasker.

Når vi snakker med andre også så sier han hele tiden "mitt hus".

Hvordan hadde dere følt det? Er det bare meg som er hårsår kanskje?

Anonym poster: ebf9510f244df078c5db3150b5a62a87

[Gjest l]

Selv om alt er "mitt" (gård, dyr, biler, maskiner ++) og betalt av meg omtaler jeg det som "vårt". Vi lever sammen, jobber sammen, bestemmer sammen, har unger sammen osv. Så det er "vi" og "vårt". Skal det fungere må vi være sammen om livet og eiendelene "våre" - noe annet har jeg ingen tro på.

Jeg tror min kone ville reagere hvis jeg gikk rundt og sa "mitt".

/l

[Leya]

Vi bor i min leilighet, med mine ting. Men det er våre ting, hjem til oss og vårt rot.

[Wonders]

tror ikke menn er så "oss" og "vi." samme åssen man prøver...

[hjärterdam]

Så lenge dere bor under samme tak anser jeg det som naturlig å bruke "vårt" om det. Jeg bor ikke sammen med han jeg er sammen med nå, så da er det "hjemme hos meg", men i det vi flytter sammen vil det bli omtalt som "Hos oss" uansett hvordan fordelingen på lånet er.

[AnonymBruker]

Kjæresten min bor ikke hos meg enda, han bare sover her cirka 6 av 7 netter i uken, og omtaler leiligheten min for "hjem". Om vi er ute, og han sa "hjem til oss", så ville ikke jeg løftet et øyenbryn for det.

Anonym poster: 5ce7aa345c6b344b274181e3b084e5f7

[AnonymBruker]

Jeg eier en stor eiendom og har god inntekt, sannsynligvis vil jeg eie langt mer enn hun jeg blir samboer/gift med. Likevel ville jeg aldri omtale dette som "mitt" overfor andre, det anser jeg som smålig. Jeg regner ikke på kroner og øre i et forhold, det vil jo nesten alltid være en som har mer enn den andre.

Snakk med samboeren din om dette, og hvordan du føler det når han kommer med slike kommentarer. Du er ikke hårsår.

Anonym poster: bdb968f682255c9a4a4296581d600bae

[Gjest abba]

Så kvalmende oppførsel da

[Blod]

Snakk med han.

Hvis du hadde hatt mulighet og råd til det ville vel også du vært med på å betale? Er jo litt hans skyld også at du ble gravid akkuratt da du skulle til å starte en utdanning

[AnonymBruker]

Samboeren min begynte plutselig å omtale alt han hadde kjøpt som "mitt". I noen måneder før han plutselig gjorde det slutt. Gikk opp et lys for meg da. Ingen forvarsel på brudd, annet at alle tingene som tv, sterio, bil og sofa gikk plutselig over fra å være vårt til kun hans. "Kan fu flytte deg, jeg skal ligge i MIN sofa. den er min!" Hvor barnslig går det an å være, tenkte jeg bare.

Anonym poster: f6abf2a81fa50abfb29db6c9ea86e2f6

[AnonymBruker]

Den gang vi ble samboere (19 år) kjøpte jeg leilighet, mens kjæresten min gikk på skole. Han betalte halv mat, halv husleie og halv strøm. Fortjenesten jeg fikk etter salget ble vår egenkapital i ny bolig. Da eide vi 50/50 og halve EK ble hans.

Mange år etter eier vi fortsatt 50/50 (på alt). Nå er det han som tjener over millionen i året mens jeg tjener "småpenger".

Det som er viktig er ikke hva som er "vårt" mens vi er sammen, men hva som er vårt hvis vi evt går fra hverandre. Det hadde ikke hjulpet meg om min mann sa at dette er vårt store hus/leilighet hvis jeg innerst inne visste det var hans. Vi startet nesten med en gang med felles økonomi og det har hverken han eller jeg angret på. Vi har aldri hatt krangling om penger. Vi mener at begge har gitt mye i samlivet vårt og at alt ikke vises på lønnslippen.

Jeg kan forstå at par vegrer seg på å dele det de eier. Noen eier mye når de treffer sin kjæreste og da er jo alle råd i dag å tegne kontrakt. Vi var kanskje dumme og uvitende og tenkte lite på "enn om". For oss har det gått bra mens andre kanskje har brent seg på vår måte å gjøre det på.

Jeg tror det er viktig å eie noe sammen. Eller at den som har minst får bestemme like mye over "tingene". Det er skikkelig fyfy å si - min sofa når begge bor der. Eller at dette er min seng, mitt kjøleskap osv. Det lager kun dårlig stemning. Ikke minst sliter det veldig på forholdet. Har man barn så er de det viktigste, ikke døde ting. Å sikre at barna får en fin oppvekst betyr alt. Hvis man skulle gå fra hverandre så er det jo viktig at både mor og far samarbeider. Begge må har mulighet for å bo greit pga barnet. Å kunne dele er en fin egenskap, dele på goder.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Jeg vet jeg har et urgammelt syn på deling av goder så dere får ha meg unnskyldt:) Jeg ønsker TS lykke til og håper alt ordner seg for deg. Jeg synes din kjæreste er urimelig og at jeg håper du får til å snakke med han om dette.

Beklager evt skrivefeil - har det travelt.

Anonym poster: d30cfd1567474ffba014e3dfb0106198

[Gjest Coolaid]

Hvor er fellesskapsfølelsen hos dere som familie ? Her burde dere formalisere forholdet og eierskapet av hus osv, slik at dette gjenspeiler at dere er en familie. Gift dere, eller formaliser ting hos en advokat ?

Jeg ville ikke funnet meg i dette. Kan virke som om han er redd for å forplikte seg 100%. Dette er garantert roten til en konflikt. Ikke riktig mot deg, som har satt utdannelse og livet ditt på vent for å få felles barn, hva har han ofret ? Hva skjer dersom dere går fra hverandre ? Du står på bar bakke med kun bidrag fra barnas far ?

[AnonymBruker]

Sambo kjøpte hus akkurat da vi ble sammen.... Og det er hans. Han omtaler det i blandt som "mitt" men det tror jeg er ubetenksomhet..... Han sier at selv om han eier alt, og betaler alt på huset vil han at jeg og skal være med å bestemme like mye som han....

Vi har en felles leilighet, som han også omtaler som "min" iblandt......han tenker seg rett og slett ikke om tror jeg.

Anonym poster: 62577d88af2c8cf64c91293bc8753789

[AnonymBruker]

Hvor er fellesskapsfølelsen hos dere som familie ? Her burde dere formalisere forholdet og eierskapet av hus osv, slik at dette gjenspeiler at dere er en familie. Gift dere, eller formaliser ting hos en advokat ?

Jeg ville ikke funnet meg i dette. Kan virke som om han er redd for å forplikte seg 100%. Dette er garantert roten til en konflikt. Ikke riktig mot deg, som har satt utdannelse og livet ditt på vent for å få felles barn, hva har han ofret ? Hva skjer dersom dere går fra hverandre ? Du står på bar bakke med kun bidrag fra barnas far ?

Vi har samboerkontrakt hvor det står at alt er han sitt. Altså, hus og alt innbo. Han ville ikke la meg flytte inn før jeg hadde skrevet under kontrakten. Vi hadde ikke vært sammen lenge da jeg ble gravid, men har vært venner lenge. Vi flyttet også sammen etter at jeg ble gravid.

Det stemmer det du sier, at jeg står på bar bakke om det skulle bli slutt mellom oss. Ikke veldig gøy å tenke på med tanke på at det er ganske lang vei for meg å gå før jeg får en skikkelig inntekt osv.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Det er vel ikke akkurat så mye å gjøre med det.

Anonym poster: ebf9510f244df078c5db3150b5a62a87

[AnonymBruker]

Den gang vi ble samboere (19 år) kjøpte jeg leilighet, mens kjæresten min gikk på skole. Han betalte halv mat, halv husleie og halv strøm. Fortjenesten jeg fikk etter salget ble vår egenkapital i ny bolig. Da eide vi 50/50 og halve EK ble hans.

Mange år etter eier vi fortsatt 50/50 (på alt). Nå er det han som tjener over millionen i året mens jeg tjener "småpenger".

Det som er viktig er ikke hva som er "vårt" mens vi er sammen, men hva som er vårt hvis vi evt går fra hverandre. Det hadde ikke hjulpet meg om min mann sa at dette er vårt store hus/leilighet hvis jeg innerst inne visste det var hans. Vi startet nesten med en gang med felles økonomi og det har hverken han eller jeg angret på. Vi har aldri hatt krangling om penger. Vi mener at begge har gitt mye i samlivet vårt og at alt ikke vises på lønnslippen.

Jeg kan forstå at par vegrer seg på å dele det de eier. Noen eier mye når de treffer sin kjæreste og da er jo alle råd i dag å tegne kontrakt. Vi var kanskje dumme og uvitende og tenkte lite på "enn om". For oss har det gått bra mens andre kanskje har brent seg på vår måte å gjøre det på.

Jeg tror det er viktig å eie noe sammen. Eller at den som har minst får bestemme like mye over "tingene". Det er skikkelig fyfy å si - min sofa når begge bor der. Eller at dette er min seng, mitt kjøleskap osv. Det lager kun dårlig stemning. Ikke minst sliter det veldig på forholdet. Har man barn så er de det viktigste, ikke døde ting. Å sikre at barna får en fin oppvekst betyr alt. Hvis man skulle gå fra hverandre så er det jo viktig at både mor og far samarbeider. Begge må har mulighet for å bo greit pga barnet. Å kunne dele er en fin egenskap, dele på goder.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Jeg vet jeg har et urgammelt syn på deling av goder så dere får ha meg unnskyldt:) Jeg ønsker TS lykke til og håper alt ordner seg for deg. Jeg synes din kjæreste er urimelig og at jeg håper du får til å snakke med han om dette.

Beklager evt skrivefeil - har det travelt.

Anonym poster: d30cfd1567474ffba014e3dfb0106198

Takk for langt svar

Akkurat nå har jeg ikke muligheten til å eie noe sammen med han og det kommer til å bli en god stund til det skjer også mtp at jeg først skal være hjemme med baby og så begynne på utdannelsen, OG SÅ finne en jobb.

Jeg kunne hvertfall ønske at det ble mer "oss" og "vårt" etter at vi fikk barn sammen. Vi er jo en familie nå, men siden han er så på dette med "mitt" hele tiden så får det meg også til å bli sånn. Jeg sparer f.eks på kvitteringer hvis jeg kjøper noe til huset i tilfelle det skulle være noe. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, men det får meg til å føle meg veldig usikker på forholdet vårt, hvordan han egentlig ser på det?

Anonym poster: ebf9510f244df078c5db3150b5a62a87

[Gjest Guilty]

Etter man flytter inn med kjæresten så er det for min del "vårt hus" og "våre ting". Det er ingenting som er mitt og ditt, med unntak av klær og småting.. Kjæresten min tjener mer enn meg og skal snart kjøpe hus. Dette blir da at VI har kjøpt oss hus, selv om det i utgangspunktet er han som eier det. Ville blitt veldig såra og revurdert hele forholdet om han hadde omtalt alt som sitt, da hadde jeg bare følt meg som en gjest og sånn vil jeg ikke ha det.

[AnonymBruker]

Vi har samboerkontrakt hvor det står at alt er han sitt. Altså, hus og alt innbo. Han ville ikke la meg flytte inn før jeg hadde skrevet under kontrakten. Vi hadde ikke vært sammen lenge da jeg ble gravid, men har vært venner lenge. Vi flyttet også sammen etter at jeg ble gravid.

Det stemmer det du sier, at jeg står på bar bakke om det skulle bli slutt mellom oss. Ikke veldig gøy å tenke på med tanke på at det er ganske lang vei for meg å gå før jeg får en skikkelig inntekt osv.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Det er vel ikke akkurat så mye å gjøre med det.

Anonym poster: ebf9510f244df078c5db3150b5a62a87

Det er (beklager ufinheten her) forskjell på om dere flyttet sammen da du ble gravid eller fordi du ble gravid. Har dere snakket om dette? Dersom det (fra hans ståsted) er slik at dere har flyttet sammen pga. barnet og vil bo sammen så lenge det går bra og om det ikke går så bra til ungen blir stor nok til at han synes det er fornuftig å ha delt omsorg er det helt forståelig (og fornuftig) at hans hus er nettopp hans.

Ikke meningen å være slem, men viktig poeng og viktig å være realistisk med tanke på slike uventede barn.

Anonym poster: eab228035333a9e949dd1b4380c321d4

[Gjest Coolaid]

Vi har samboerkontrakt hvor det står at alt er han sitt. Altså, hus og alt innbo. Han ville ikke la meg flytte inn før jeg hadde skrevet under kontrakten. Vi hadde ikke vært sammen lenge da jeg ble gravid, men har vært venner lenge. Vi flyttet også sammen etter at jeg ble gravid.

Det stemmer det du sier, at jeg står på bar bakke om det skulle bli slutt mellom oss. Ikke veldig gøy å tenke på med tanke på at det er ganske lang vei for meg å gå før jeg får en skikkelig inntekt osv.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Det er vel ikke akkurat så mye å gjøre med det.

Anonym poster: ebf9510f244df078c5db3150b5a62a87

Hallo ! Kjenner jeg blir porovosert. Av mannen din mest og litt deg for å godta det. Kan ikke fatte dette. Utrolig egoistisk av mannen din. En ting er å ha særeie en stund for å forsikre seg om at du ikke er en gold digger... etterhvert som livet går videre, dere lever sammen med barn så sitter han på alle verdier fortsatt ? Det er akkurat som om han har sikret at du ikke kan gå fra han - da mister du alt.

Og det er vel ikke så mye å gjøre med det ? Jo, det er jo bare å lage en ny familievennlig avtale som inkluderer deg. Det blir fort gjort hos en advokat. Hvorfor finner du deg i dette ? Har du ikke noe verdi ?

[Gjest Gjest]

Som situasjonen er så kommer du aldri til å greie å ta igjen noe som helst og skaffe deg selv noe som helst. Fordi den jobben du gjør gratis med barnet DERES er gratis og han nyter godt av det.

Du lever på nåde. Og blir det slutt sitter du på bar bakke eller på hybel, og kan knapt nok ha ungen på besøk. Med mindre han lar deg ha daglig omsorg for overgangsstønadens skyld.

Hvis dette skal rettes opp så må dere først snakke sammen, han må være villig til å SE din situasjon, og han må være villig til å ta så mye av jobben med barnet at du overhodet har en sjanse til å gjøre noe som helst.

[Petalouda]

Herregud for en dust du bor sammen med, TS.

Her bor vi i min leilighet, med mine ting, kjæresten har ikke tatt med seg så mye som en brødkniv. Men det er VI som bor her SAMMEN. Juridisk er alt mitt, men jeg går ikke rundt og poengterer det.