Har jeg begynt å bli sinnsyk og gal som far og farfar?

[AnonymBruker]

Da jeg vokste opp med faren min, var jeg livredd han. Jeg var så redd han at jeg utslettet meg selv. Jeg sto på pinne for han og gikk på tå hev fordi jeg ikke orket sinne hans og raseriutbruddene hans.

Hver dag var en kamp, og jeg satt og tenkte hva jeg skulle gjøre for å unngå han, og for å unngå sinne hans.

Jeg vet at faren min var redd for å bli lik faren sin, for han var likedann, om ikke værre. Han slo også barna sine...

Idag er jeg 32 og jeg føler jeg blir mer og mer lik faren min ... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg får ofte raseriutbrudd.

Idag begynte jeg å kjefte og henge meg opp i ting slik faren min alltid gjorde.

Det er noen som har sagt at jeg bruker 1 time i dusjen, noe jeg ikke gjør. Jeg bruker alltid 20 min.

Grunnen til at folk sier at jeg bruker 1 time i dusjen er at det skjedde en gang at jeg stod 45 min i dusjen. Jeg var syk og sliten og klarte ikke forte meg, men jeg slo av vannet når jeg skulle såpe meg inn, og brukte dermed lang tid på å såpe meg inn og shamponere meg osv ...

Da sa noen i familien, som også er veldig vanskelig og henger seg opp i alt, at jeg brukte 1 time i dusjen, og at jeg gjorde det hver dag, og denne personen overdrev veldig.

Så kom det frem idag at jeg alltid brukte 1 time i dusjen, og jeg tente på alle plugger. Jeg orket ikke høre det mer! Bare fordi jeg 1 gang stod 45 min i dusjen betyr ikke at jeg bruker 1 time hver gang jeg dusjer ...

Jeg kjeftet og ble sint, og jeg brølte og jeg truet med å ta selvmord, for nå var det nok! Nå er jeg bare sint og frustert og tåler ikke se noen .... Orker ikke mer!

Uff, noen som forstår?

Anonym poster: 60f961177958c9b382698796d0a631e9

[Quilliam]

Vel, det du beskriver er hvertfall ikke normalt. Kanskje på tide å ta en prat med en profesjonell?

[Sophia]

Merkelig oppførsel fra både deg og de andre. Det er ikke normalt å henge seg opp i at du en gang brukte en time i dusjen. Det er heller ikke normalt å klikke helt på grunn av det heller.

Hvis du er redd sinne tar overhånd vil jeg anbefale deg å oppsøke hjelp til å kontrollere det.

[Gjest Skogmann]

Hvem er det du bor sammen med som sier det?

Slik reaksjon som du får er ikke normalt når du er 32 år gammel. Jeg har vokst opp litt som deg, og er også redd for at jeg skal bli lik mot mine barn. Men jeg har lært meg noen metoder for å mestre stresset og sinnet.

[AnonymBruker]

Det er faren min som har hengt seg opp i at jeg dusjer i en time, og det blir alltid brukt mot meg. Det går så inn på meg at jeg ikke orker å dusje lenger...

Jeg dusjer kun når han ikke er hjemme, og har hele tiden hjertet i halsen fordi jeg er så redd for at han skal komme hjem når jeg dusjer - da er levenet igang...

Jeg bor hjemme for tiden fordi jeg har falt langt ned, og har flyttet fra studie, jobb og venner ... klarer ingenting lenger.

Jeg har ikke problem med sinne, men jeg har problem med at folk hakker og kontroller og henger seg opp i alt jeg gjør.

Hadde en venninne som holdt på sånn med meg. Hun var vanskelig mot meg og gikk nesten under huden på meg, og jeg ble veldig opprørt og fortvilet, men skjulte det da.

Nå føler jeg at jeg mister helt meg selv, fordi jeg har levd med dette i alle år. Klarer ikke mer...

Er dame forresten.

Anonym poster: 60f961177958c9b382698796d0a631e9

[AnonymBruker]

Hvis du er vokst opp i et hjem med mye sinne og giftighet, er det ikke så rart at du nå er sint og frustrert. Foreldre skal liksom støtte en, beskytte en og gjøre at man har tro på seg selv og på andre mennesker. men du har heller blitt brutt med, høres det ut som. Da får man også et dårligere utgangspunkt for å få kjæresteforhold til å fungere. Det har kanskje samlet seg opp masse innestengt sinne, samtidig som du har sett at dine nærmeste rollemodeller takler frustrasjon ved å la det gå utover omgivelsene.

Å måtte flytte hjem til far i en alder av 32 år har sikkert forverret situasjonen ytterligere.

Jeg tror du trenger profesjonell hjelp, så du kan bli bevisst på dette, og få den støtten du aldri har fått hjemme, samt å jobbe med deg selv, så du blir tryggere og finner ut hva som ligger bak alt sinnet. ofte er det en del sorg og ensomhet også, Bestill en time hos fastlegen og vis det du har skrevet ned.

Jeg tror også du trenger å komme deg vekk fra fars hus, og få deg et sted du kan skape ditt eget liv. Man kan ikke skape sitt eget liv i en giftpøl, om du skjønner. Masse lykke til!

Anonym poster: 341c72f798d4a1c525edd09035b1257d

[Gjest LineaAlba]

Huff, jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har opplevd noe av det samme og måtte nesten dra litt på smilebåndet når jeg leste dette med dusjingen. Jeg fikk ikke lov til å dusje hvis jeg var hjemme alene, for da brukte jeg så lang tid i dusjen. En gang jeg hadde dusjet stod han klar med stoppeklokke utenfor badet, da hadde jeg brukt hele 17 minutter, noe som er uakseptabelt for den som betaler strømregningen i huset.

Men nok om det. Du skriver at du har måttet flytte fra alt fordi du er langt nede. Hvis jeg skal gjette, har nok forholdet ditt til din far mye å gjøre med ting du sliter med idag. Det første du må gjøre for å få det bedre er å komme deg bort fra han.

Deretter må du gå til fastlegen din og få den hjelpen du trenger. Hvis du faller utenfor studier og arbeidsliv pga. psykiske vanskeligheter har du rett på helsehjelp. Få fastlegen din til å henvise deg til nærmeste DPS. Jeg kan banne på at du er deprimert. Ta en MADRS-test hos legen når du går og ordner henvisning.

Å vokse opp med en slik far setter dype spor i deg, som du må jobbe med å bli kvitt. Det kommer til å prege alle nære relasjoner du vil ha. Men du kan velge å gjøre noe med dette, og bygge opp selvbildet ditt fra bunnen av. Du har all mulighet til å bli lykkelig, og å bli en bedre forelder enn det faren din har vært, men det vil ikke skje av seg selv.

Er det noen andre du kan bo hos?

[Skjoldmøy]

Hjemme hos far er vel det siste stedet du bør bo i din situasjon.

Ta kontakt med fastlegen for å få profesjonell hjelp med psyken din, og skaff deg også et eget sted å bo. Om du ikke kan kjøpe, så kan du leie, og har du ikke råd til å betale leia, så kan du søke bostøtte.

Du har råd til å betale for å bo, men du har ikke råd til å miste deg selv.

[Gjest Skogmann]

Å bo hjemme i voksen alder er som flere påpeker en ytterst dårlig løsning på noe som helst. Ikke bare føles det veldig uselvstendig og "taperaktig", men man mister all form for verdighet. Når man er 30-something så skal man for lengst ha lært å klare seg selv. Jeg forstår at du sliter med ting, mistet jobb og venner, men å bo hjemme, SPESIELT med en du omtaler som sinnsyk og gal, og som går det på nervene, gjør bare ting 100 ganger verre. Selv det å bo hjemme med NORMALE snille foreldre er uforenelig med å være 30 år gammel.

Du må snakke med fastlege og NAV og få den økonomiske hjelpen du trenger til å leve for deg selv.

Du sier selv at du ikke klarer dette lenger. Det er ingen god løsning å måtte forholde deg til andre psykisk syke når du er det selv. Ikke på den måten i hvert fall. Du trenger hjelp, men ikke fra faren din. Alt han gjør bidrar til at du blir dårligere.