15 år og abort

[Gjest anonym]

Jeg er en jente på 15 år, jeg ville få ut mine følelser og er svært moden av meg. Jeg sliter med ganske mye, og finner ikke helt ut av hvordan jeg skal få dette ut, vet heller ikke helt hvem jeg skal snakke om dette med. For 4 år siden døde faren min i en båtulykke, det har jeg strevet mer enn noen aner. Jeg ville ikke vise følelsene mine til noen, for jeg er en person som kommer meg igjennom ting alene, jeg liker ikke og snakke med sånne type ting med folk for det blir for vanskelig for meg. Jeg klarte på den tiden ikke å uttrykke helt mine følelser ovenfor de nærmeste i familien min, for jeg så hvor vanskelig det var for dem og ville ikke gjøre det vanskeligere. Jeg bor med mammaen min og storebroren min. Mamma og pappa var ikke sammen når han døde, men jeg sto like nært han som henne.

[Bluegreen]

Jeg er en jente på 15 år, jeg ville få ut mine følelser og er svært moden av meg. Jeg sliter med ganske mye, og finner ikke helt ut av hvordan jeg skal få dette ut, vet heller ikke helt hvem jeg skal snakke om dette med. For 4 år siden døde faren min i en båtulykke, det har jeg strevet mer enn noen aner. Jeg ville ikke vise følelsene mine til noen, for jeg er en person som kommer meg igjennom ting alene, jeg liker ikke og snakke med sånne type ting med folk for det blir for vanskelig for meg. Jeg klarte på den tiden ikke å uttrykke helt mine følelser ovenfor de nærmeste i familien min, for jeg så hvor vanskelig det var for dem og ville ikke gjøre det vanskeligere. Jeg bor med mammaen min og storebroren min. Mamma og pappa var ikke sammen når han døde, men jeg sto like nært han som henne.

Her var det litt vanskelig å se hva du mener.. er du gravid? og lurer på om du skal ta abort? Eller handler dette om følelsene rundt din fars død?

Kanskje det er enklere å kommer med noen råd hvis du sier litt mer om situasjonen

[Gjest anonym]

Her var det litt vanskelig å se hva du mener.. er du gravid? og lurer på om du skal ta abort? Eller handler dette om følelsene rundt din fars død?

Kanskje det er enklere å kommer med noen råd hvis du sier litt mer om situasjonen

Ser at ikke hele innlegget ble postet.. Den tiden etter at pappaen min døde mistet jeg mange venner, gikk på en måte ''venneløs'' i noen måneder etter det. Jeg torte ikke vise følelsene mine hjemme, siden jeg så hvor ille de hadde det. Jeg er en person som virkelig ikke greier og se at andre har det dårlig. Nå det siste året har vært svært vanskelig for meg, når året 2012 begynte hadde jeg det utrolig bra og det var som om ting begynte og falle på plass igjen.Men det tok ikke lang tid før jeg begynte og føle at ting ikke var som de skulle. Jeg bor også i en liten by, som vil si at det er rykter om alle, og at alle vet alt om alle. Jeg mistet venner pga.Rykter som ikke var sanne. Jeg føler at jeg har det bra i perioder, for når jeg begynner og ha det bra så ender jeg alltid nederst på bunnen igjen. Jeg har et slags sinne inni meg, eller kanskje ikke sinne, men skuffelse. En stor skuffelse for at jeg ikke får vokse opp med min far, at jeg ikke får gjøre han stolt eller at jeg har han her med meg. Nå for noen uker siden fant jeg ut av at jeg var gravid, det var da det virkelig raste rundt meg. For de siste ukene før der igjen, og enda har jeg følt meg utrolig dårlig, har vært syk eller følt meg syk, vært helt utslitt og lei av og ikke ha det bra. For 2 dager siden var jeg igjennom en kirurgisk abort, har ikke fått sovet siden jeg gjorde det, har skreket til langt ut på natten både natt til lørdag og natt til idag, jeg føler meg helt hjelpesløs. Jeg føler ikke noe anger på at jeg tok abort siden jeg er så ung som jeg er. Men på samme tid så tror jeg jeg gjør det. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til og bli gravid i så ung alder, og siden jeg fikk vite det og til jeg våknet i sykehussenga etter aborten har gått så fort at jeg ikke har fått kunne tenke igjennom noen ting.. Det er svært vanskelig, Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke om dette til, og jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skrev det her for og kanskje få noen råd og for og få det ut. Kjenner at det føles en liten smule bedre nå som jeg har fått alt ut på en måte.

[ViljaH]

Du må snakke med noen om det som er vanskelig i livet ditt, det er det eneste som hjelper. Du kan ikke låse vanskelige følelser inn, fordi du tror det er modent, eller fordi du tror det hjelper andre. Alle må gå igjennom sorgen, du bare utsetter det og risikerer å gå på en skikkelig smell senere. Å ta abort utløser også ofte en sorg-reaksjon, selv om man gjorde det rette valget. Det må du la skje. Kan du ikke ta kontakt med helsesøster på skolen, si at du strever skikkelig med å takle sorgen over din far fordi du har lukket følelsene ute, og spør om hun kan skaffe deg skikkelig hjelp?