Følelsene borte igjen?!

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har opplevd mye i løpet av de årene vi har vært sammen, dårlig økonomi, studenttid og skilting av jobb som har krevd mye, mye pendling og flytting. Og det er jo forsåvidt vanlig da man blir sammen som unge, men det har ikke vært en pause før et nytt "problem" dukker opp og det har tatt på, men vi har klart det.

Da vi fikk barn gikk vi fra hverandre en stund fordi begge trodde følelsene var borte. Han fant seg ei ny og hadde et forhold (varte kort) før han fant ut at han ikke hadde mistet sine følelser for meg og dermed kuttet ut jenta.

Det tok noen måneder før vi ble sammen igjen, men da vi ble sammen igjen så gikk vi og snakket med en terapeut, og han forklarte at hvis man støter på mye problemer og ikke får snakket ut, så er det vanlig å småkrangle om alt og at det hele kan ende med at det er konstant irritasjon (vi trodde det var følelsene som var borte). Men vi var unge og taklet tydeligvis dette på ens dårlig måte ved å velge brudd før vi fikk snakket med noen.

Saken er at etter vi ble sammen igjen (er noen år siden nå) og jeg sitter her og lurer på om følelsene nå på alvor er borte? Vi har små barn og det har gått i ett de senere årene, så nå når det har roet seg litt så klarer jeg ikke å se på han som særlig annet enn en venn?

Jeg drømmer om natten at jeg er forelsket i noen andre og om dagen så lurer jeg på om jeg virkelig skal gå et barn til med han, eller få når jeg er ung og kanskje få et barn til med noen andre?

Jeg lurer på om jeg er på et punkt der det ikke hår an å snu situasjonen. Men samtidig tør jeg ikke gå. Jeg husker hvor vondt det var forrige gang jeg fant ut at jeg angret, og vil ikke oppleve det igjen.

Hvordan kan jeg vite at følelsene faktiske er borte, og ikke bare i "dvale"?

Anonym poster: 962e74430ad3172b97297945c1cfe892

[AnonymBruker]

Hva er det du forventer, da? Hvordan skal disse følelsene være?

Anonym poster: a6a927c87edbb7fb54cf230ee1fb63c1

[Gjest Gjest]

Man er da ikke stormforelsket etter mange år sammen. Man har gode og dårlige perioder, det er helt normalt. Hvorfor må man føle så mye hele tiden, så lenge man har det greit og trives sammen? Ikke rart det er mange skilsmisser her i landet hvis dette er årsaken....

[Alvina]

Følelser kan gå i dvale etter noen år eller i vanskelige perioder. Min erfaring i et 11 års langt forhold er at det bruker å ordne seg etter noen uker /måneder HVIS man tar tak i problemene og gir det litt tid og gir rom til hverandre uten å stille for store krav hele tiden med mas. Ting tar tid...

Vi hadde ikke felles barn. Under premenstruell spenning følte jeg ofte kun irritasjon (hadde sluttet med p-piller og tror effekten av pillene hang i en lang stund).

Ofte fungerte vi kun som venner som bodde sammen, spilte kort eller brettspill, så film, gikk ut sammen, gikk turer, løste kryssord, diskuterte politikk og andre ting som interesserte og opptrådte mer som i et kollektiv enn et kjærestepar. Men vi delte samtidig hverdagene med felles matlaging, husarbeid (var aldri mas om akkurat husarbeidbiten siden ting ble gjort uten at det var et krav om lik fordeling hele veien, og jeg er ikke så ryddig av meg selv om jeg liker å ha det rent).

Hadde han ikke lyst på sex en periode med problemer, kunne han likevel være nær og holde rundt meg - også om jeg la meg før han. Grunnen til at det ble slutt, han begynte å ruse seg på bl.a. amfetamin, og ble til tider voldelig og jeg måtte stå for det meste økonomisk, masse avtalebrudd m.m. og jeg ville ikke at barna skulle ha han som rollemodell.

Det er lenge siden nå og jeg ser ikke på han som annet enn en venn i dag. Vi har ikke kontakt, men prater sammen når vi møtes tilfeldig.

Og at du drømmer om andre. Det er normalt å bli betatt selv om man er i et forhold, poenget er at man bør være bevisst på at det kun er fantasier eller en virkelighetsflukt fra hverdagen.

Endret 15. april 2013 av Alvina