Når folk overøser deg med ros, eller skal hjelpe deg i hjel...

[AnonymBruker]

og det på en slik måte at man kjenner seg veldig ukomfortabel med det.

For all del, det er hyggelig å motta ros, eller få litt hjelp med enkle "hverdagsproblemer" som at noen holder døren åpen mens man får mulighet til å bære inn tingene uten å kløne med døren.

Men når bikker det til at det blir i overkant?

Når du føler at rosen ikke lenger betyr noe? Når du føler at du ikke kan si noe evt. småvanskelige ting som skade, trøbbel med PC eller hva annet det enn måtte være, uten at noen skal sprette opp og fikse det for deg, eller tilby seg sin hjelp konstant.

Hvor går din grense?

Anonym poster: a307e3d80186f1b8db089f520493c1c0

[AnonymBruker]

Fokus for dem er at de egentlig er litt bedre enn oss/folk flest/mange. Det hører man straks på tonen de fører an og måten deres er konstant. De kan ikke endres. Bare å komme seg vekk, før de stjeler all vår selvtillit.

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e

[Gjest Tirkes]

Jeg vet ikke om jeg 100% forstår spørsmålet.

For mye ros er når noen gir meg ros uten at det et fortjent. Sitter jeg på ræva stille og glor på TV så er det en person/type personer som kommer unna med ros og komplimenter, og det er personen jeg er sammen med - eventuelt en som ønsker å være sammen med meg, altså romantisk.

Men jobbmessig, så føler jeg ros er ekte når jeg er enig i det selv. Jeg blåser det bort dersom jeg har gjort ting på autopilot, tross at det er jobb vel utført, så kjenner jeg ikke stolthet av ros da. Men om jeg har slitt, møtt utfordringer, brukt flere kvelder og DA får ros - da vokser jeg flere centimeter i høyden den dagen. Ikke at det er mulig for folk å vite hva utfordringer jeg har hatt eller ikke, men det er hvordan jeg tar det i mot.

Når det gjelder det å være overhjelpsom, så skulle jeg blitt bedre på å si fra. For jeg føler det lett kan bli enormt patroniserende, spesielt om noen hopper til konklusjonen om at jeg ikke får noe til UTEN at jeg har bedt om hjelp.

[AnonymBruker]

Det blir på en måte litt omvendt ros for når den overdrives blir det så tydelig at de bruker oss for selv å føle seg best. Vanskelig å forklare nøyaktig tonen annet at jeg blir kvalm av å tenke på den især etter at jeg ble bevisstgjort om hvorfor jeg alltid gikk rundt og følte meg så dårlig.

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e

[AnonymBruker]

Det blir på en måte litt omvendt ros for når den overdrives blir det så tydelig at de bruker oss for selv å føle seg best. Vanskelig å forklare nøyaktig tonen annet at jeg blir kvalm av å tenke på den især etter at jeg ble bevisstgjort om hvorfor jeg alltid gikk rundt og følte meg så dårlig.

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e

Hæ? Forklar..

Anonym poster: 29ee3b828e5a7a2dbf22e9ddb97f18a0

[Cata]

Når det gjelder ros, så sliter jeg hvis jeg har følelsen av at noen roser meg "fordi det står i læreboka". For mange år siden hadde jeg en sjef som var sånn, og han gav meg inntrykk av at når han roste så var det fordi han hadde lært på et eller annet kurs at man skal rose sine medarbeidere. Synes også det blir feil hvis noen roser meg for ting som for meg er selvfølgeligheter, men i slike tilfeller prøver jeg å la tvilen komme tiltalte til gode, for det er ikke sikkert det er like selvfølgelig for vedkommende.

Når det gjelder hjelpsomhet, så synes jeg det blir i overkant dersom folk spretter opp og skal hjelpe meg med ting jeg utmerket godt klarer selv og uten at jeg har bedt om hjelp. Unntaket er vel akkurat det å holde opp døra når jeg har begge hender opptatt med å bære. Det setter jeg pris på.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg 100% forstår spørsmålet.

For mye ros er når noen gir meg ros uten at det et fortjent. Sitter jeg på ræva stille og glor på TV så er det en person/type personer som kommer unna med ros og komplimenter, og det er personen jeg er sammen med - eventuelt en som ønsker å være sammen med meg, altså romantisk.

Men jobbmessig, så føler jeg ros er ekte når jeg er enig i det selv. Jeg blåser det bort dersom jeg har gjort ting på autopilot, tross at det er jobb vel utført, så kjenner jeg ikke stolthet av ros da. Men om jeg har slitt, møtt utfordringer, brukt flere kvelder og DA får ros - da vokser jeg flere centimeter i høyden den dagen. Ikke at det er mulig for folk å vite hva utfordringer jeg har hatt eller ikke, men det er hvordan jeg tar det i mot.

Når det gjelder det å være overhjelpsom, så skulle jeg blitt bedre på å si fra. For jeg føler det lett kan bli enormt patroniserende, spesielt om noen hopper til konklusjonen om at jeg ikke får noe til UTEN at jeg har bedt om hjelp.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forklare det jeg ville med mitt innlegg.

Alle liker å motta ros, det er du nok enig i? Problemet er når man går over fra å bli glad for ros, til å bli likegyldig til ros. Jeg blir f.eks ikke glad og/ eller stiller meg likegyldig til ros.

Årsakene kan være mange bl.a hvem det er som gir ros f.eks, og jeg lurer litt på hvor grensene deres ligger mht. ros, eller mengden av ros, hvordan dere generelt forholder dere til det.

Ble det mer forståelig?

Ang. det med å hjelpe "i hjel" andre, så tenker jeg på mennesketypen som alltid har det praktiske løsningen inne, tar fra deg "oppgaven" din for å "hjelpe" til, overtar hele sulamitten, eller skal konstant minne deg på "det er bare å si i fra til meg dersom du trenger hjelp..." gjentatte ganger etc.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med disse spørsmålene, men om du forstår spørsmålene jeg stilte i HI bedre, vet jeg ikke. Men, men. Uansett, svaret ditt ang. det med å "hjelpe folk i hjel" likte jeg.

Anonym poster: a307e3d80186f1b8db089f520493c1c0

[AnonymBruker]

Hæ? Forklar..

Anonym poster: 29ee3b828e5a7a2dbf22e9ddb97f18a0

Føler meg tusen ganger bedre etter at jeg sluttet å være med vedkommende. Selvtilliten har aldri vært bedre.

Forklaring nok for meg : )

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e

[AnonymBruker]

Føler meg tusen ganger bedre etter at jeg sluttet å være med vedkommende. Selvtilliten har aldri vært bedre.

Forklaring nok for meg : )

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e

Jeg forstod derimot ditt svar

Anonym poster: a307e3d80186f1b8db089f520493c1c0

[AnonymBruker]

Når det er på sin plass å få ros så kan ros kjennes veldig godt.

MEN når hver gang du møter vedkommende blir møtt av ros og du vet hva vedkommende kommer til å åpne munnen med ,FØR hun ankommer, ja da blir det veldig kleint.

Det blir litt krampaktig og akkurat som å dekke over for å snakke om noe annet. Enkelte mennesker roser som på en innebygget kommando.

Jeg unngår slike mennesker så godt jeg kan fordi jeg oppfatter dem som overfladiske især når man kjenner dem såpass godt og de likefullt konsekvent fortsetter sitt rollespill.

SÅ ufattelig slitsomt å være med dem.

Anonym poster: f069d0544c39ae8f070e97a112700a4e