Når man møter veggen?

[Gjest Nn]

Jeg har datet en mann frem og tilbake siden oktober i fjor. Det ble fort intens. Jeg blir lett for følsom når det er følelser i sving. Jeg skremte han nok bort. Vi klarte ikke kutte kontakten helt og det viker som han har likt meg godt hele tiden. Det skjedde noe greier for han i høst som gikk veldig inn på han. Jeg kaller det bagateller, men støttet han i den perioden. Han viste at han satte stor pris på min støtte. Vi kom liksom ikke noe lengre og min usikkerhet tok over, så i jan sa jeg at det var nok.

Jeg har ikke klart å glemme han og vi har snakket om å møtes. At vi bare skulle kose oss og ikke ha norn forventinger. Jeg har tolket han som han ikke har vært nok interessert.

Torsdag ringte han meg. Han sa han hadde gått på en skikkelig smell. Han hadde ikke sovet/spist på en uke. Han visste ikke hva han skulle gjøre, men han ville at jeg skulle komme til han. Jeg laget en vitamin/nærings smoothie og tok med til han. Når jeg kom på døra hans og gav han en klem, trillet tårene hans. Jeg snakket med han i et par timer. Han sier det er så godt å snakke med meg. Han sier han føler livet hans går på repet. Han er vant til å ha kontroll. Han sa at han hadde trodd at livet skulle vært anerledels. Han er 34 år og har em datter.

Jeg vet det ligger mer bak, men jeg tror kanskje at han andri har fått bearbeidet det han tidligere har gått gjennom og det har toppet seg nå. Etter jeg var hos han har han skrevet en del meldiner, at han hadde det veldig bra når jeg var der. At han har lyst å være med meg fremover, at jeg er best. Han snakket også at blir vi kjærester så blir vi det.

Jeg tenker han har mer enn nok med seg selv nå, men jeg vil seff hjelpe han. Jeg har følelser for mannen, men er forberett på at han ikke er den rette for meg. Jeg har flere barn og det tror jeg kan skremme han. Vi er like med tanke på hvordan vi hadde sett livet skulle bli. Samme syn og verdier. Bare at jeg har komt meg gjennoma prosessen og er sterkere enn aldri før, er veldig positiv og har sluttet å klandre meg for hva som gikk galt.

Hvordan kan man hjelpe noen til å se lyst på livet igjen? Hva gjør man i en sånn situasjon? Han sier det hjelper med bare at jeg bryr meg. Han sa jeg burde vært psykolog. Jeg er reflektert og støtter venner så godt jeg kan når de trenger meg. Har erfaring som det holder og det er ofte meg de kommer til når de sliter.

Men så kommer en mann som er utad tøff og er vant til å ha kontroll på ting, griner og trenger meg. Jeg hører jeg er god å snakk med, men dette er en ny situasjon for meg.

Hva ville dere gjort? Jeg tar kontakt med han, men forventer ikke noe tilbake sånn han er nå. Hjelper lite å si at det blir bedre når han føler alt er sort. Jeg får så vondt av han. Har gitt han masse tips ut i fra hvordan jeg selv tenker når ting er vanskelig. For meg er det å bry seg om andre noe som gjør meg lykkelig. Man må leve her og nå, ikke tenke så mye, finne små gleder i det man har. Vi kan ikke ha alt så perfekt hele tiden. Jeg mener det er styrke i seg selv å åpne seg opp å fortelle om hvor fælt man har det.

Beklager langt å rotete innlegg, men knotet fra iphone i senga. Håper dere kan komme med tips/råd til meg. Jeg føler det er verdt å være der og kjempe for oss. Kanskje det kan styrke forholdet vårt, men samtidig tenker jeg at det kan bli for slitsomt for meg i lengden. Han sa senest i går at han bare ville ha det trygt, godt og stabilt. Han må legge fortiden dø før han kan få det sa jeg.

[AnonymBruker]

De fleste menn som er interessert i et gjensidig forpliktende forhold ville vel satset på en de både kan snakke med om personlige ting, ha som venn og er tiltrukket av seksuelt. Som jo høres ut som situasjonen her. Derfor kan det virke som han enten er veldig usikker på hva han vil, eller ikke ønsker et fast forhold.

Kanskje det hadde vært godt for deg med en avklaring av hvilke forventninger du har til et forhold, verus hans forventninger. Man har lov til å stille noen krav, ikke bare holdes på gress.

Sånn som situasjonen er nå, høres han ut som en som sliter og kanskje trenger profesjonell hjelp - eller han er kynisk og spiller på følelsene dine. Ikke ta rollen som psykolog, det burde en profesjonell gjøre. Ellers kan det være ødeleggende og tappe deg for energi.

Det høres ut som du lett kunne ta rollen som den støttende, positive psykologen, og han den trengende, gråtkvalte pasienten. Om dere skulle få et forhold, ville en mer gjensidig balanse, der begge støtter hverandre og begge kan få trøst ut som et mer sunt rollepar...

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[AnonymBruker]

AB her igjen. Om jeg var i samme situasjon, ville jeg nok tatt et skritt tilbake og rådet han til å søke hjelp. og fortalt han at det han sliter med høres så tungt og vondt ut at han kunne ha nytte av profesjonell hjelp. At det blir en flr vanskelig rolle å ta på seg - som psykolog. Det er en grunn til at det er 5-6 års utdanning og flere spesialiseringer etter det....

Om forholdet hadde fortsatt ville jeg - når han hadde kommet litt mer i balanse - sagt at jeg trengte en avklaring i forhold til hva slags forhold vi skulle ha i fremtiden. At jeg selv ønsket et kjæresteforhold, og ikke var interessert i et uforpliktende forhold.

Har selv kastet bort tiden på å bli utnyttet, og det er så bortkastet. Bedre å være litt mer tydelig på hva man vil

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[Gjest Ts]

Tusen takk for et flott svar. Jeg tenker mye av det samme som deg. Siden han er såpassa ustabil vil jeg ikke forvente så mye. Han nevnte at dersom vi ble kjærester så blir vi det i går, da vi snakket om å finne på noe med jentene våres. Jeg såg ikke den komme, så han har tydeligvis en type følelser for meg. Har anbefalt han å dra til legen. Han sa i dag at han skulle starte med å tenke positivt som meg i dag og kom seg en tur på trening. Jeg vet at i lengden klarer jeg ikke være den som drar skuta hele tiden. Jeg hører jeg er en ekstremt postive dame og trenger enn mann som også er det, ellers drar han meg ned. Samtidig måtte kanskje denne smellen komme siden han ikke har bearbeidet alt han har gått gjennom tidligere. Jeg har selv opplevd det og dit skal jeg aldri igjen, men tror ikke jeg hadde det så ille som han. Vi skal møtes i morgen, så får jeg ta en dag om gangen. Må prate ut om oss, men vil ikke stresse han med det nå. Det er ikke gått å vite hva han ønsker med meg, men han stoler tydeligvis på meg. Det at jeg har opplevd mye og er en åpen person har vel kanskje noe med saken å gjøre.

Jeg hadde aldri tatt kontakt med en jeg hadde datet om jeg slet. Vet ikke om han har fortalt dette til noen andre. Rart å se en mann bli så ydmyk plutselig. Uansett han må gjøre en jobb selv og prøve å snu tankegangen sin.

Igjen tusen takk for svar.

[Gjest Ts]

Han ønsker seg et trygt, godt og stabilt forhold. Jeg tror at han ikke hadde sett for seg et forhold med en som hadde 3 barn fra før. Uansett han må legge fra seg tankene om hvordan han ønsket livet skulle være og heller se etter mulighetene

[AnonymBruker]

Samme AB her som i de to første svarene

Du virker som et positivt og godt menneske som fortjener en som kan gi deg litt av det samme tilbake. Det er sikkert lurt, som du sier å ikke stresse/presse han for mye. Kanskje DU kan ha han litt på gress/vent, og se hvordan det utvikler seg? Dersom han er villig til å søke profesjonell hjelp, er jo det veldig positivt. Ogdå det at han trner litt og prøver å gjøre ting som er positive. Men dersom han ikke vil søke hjelp, ville jeg blitt mer forsiktig. Unngå at han suger ut all kraft av deg, og du må dra skuta, som du sier.

Jeg hadde ikke brukt mange av år av livet på vent, for å se om han forandrer seg. Da er det kanskje bedre å se seg om etter en bedre match...

Det som er relevant for deg er vel om han har slitt i mange år, eller om det har skjedd noe spesielt nylig som gjør at han er så ustabil.. Han kan enten slite med en type livskrise eller depresjon som går over - eller det kan bunne i mer komplekse, og langvarige personlighetstrekk. Det kan bare en psykolog/psykiater finne ut av. Men han har kanskje en anelse selv?

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[Gjest Ts]

Takk gode deg. Jeg vet at jeg fortjener en bra mann og jeg lar meg ikke utnytte. Jeg får sjelden følelser for noen, men for han er følelsene mine sterke. Jeg vet at i lengden at følelser ikke er nok, men føler det er verdt et forsøk. Jeg stopper når magefølelsen min blir vond. Jeg har det ikke travelt.

Han har aldri slitt tidligere, så dette er første gangen. Han stresser med noe som kommer til å ordne seg. + at han har nok en livskrise. Det at han alltid er vant til å ha kontroll over ting og at han er der han er i dag. Han såg for seg at han var godt gift på denne alderen. Han takler motgang dårlig og det skremmer meg, men han vil forhåpentligvis bli sterkere etter dette. Jeg kommer tilmå være ærlig med han og si hva jeg føler/tenker. Vi har ikke lært hverandre å kjenne skikkelig pga jeg feiget ut pga han gav miksede signaler. Ser tydelig nå at det var pga han ikke hadde det så bra med seg selv. Han viste nok det han klarte der og da, men han prioterte meg. Jeg har nok hatt for store forventinger såpassa tidlig i en dateingfase. Jeg har lært av dette selv og er blitt bedre på å slappe av. Ikke tolke så mye om han ikke skriver sms og hva han skriver. Må godta han for den han er om jeg velger han, men tenker det blir enklere når vi er blitt mer kjent.

Man kan jo bekymret over hvordan han skal kunne takle virkelig kriser i livet, men 1 av 3 i dette landet går jo på en smell en eller annen gang. Jeg har somsagt vært der en gang selv. For min del kom reaksjonen på alt jeg hadde vært gjennom på en gang. Man mister litt gnisten når ting ikke funker og et samlivsbrudd der det er barn inni bilde er beintøfft. Han har knappt bodd sammen med mora til barnet, men ble dumpet for litt under 1 år siden. Jeg tror det kan være en grunn for at han sliter, men det nekter han på selv.

Han sa til meg i går at han gjerne kunne fortelle om alt han har gått gjennom, men det er ikke et must for meg å vite alt annet enn at han er over henne. Det er uansett veldig positiv med en mann som er åpen da jeg er skeptisk til menn som holder ting inni seg.

Trodde ikke jeg skulle havne her og at vi skulle bli nære igjen. Er litt redd for at han plutselig forsvinner igjen, men jeg vet at jeg vil takle det. Den som lever for se. En ting er iallefall sikkert, gir han meg dårlig energi i lengden skal jeg stoppe mens leken er god!

[Gjest Ts]

Han nevnte foresten selv at han kanskje burde gå å prate med noen

[Jodi]

Jeg syns du bør gi ham litt tid jeg, høres ut som han er ærlig med deg og det er jo bra!

Noen ganger kan det være verdt å ha litt tålmodighet, og å våge å bli såret.

Vær der for ham, lytt til ham og ta det med ro. Han kommer nok snart opp av gjørma, og da vil han nok sette veldig stor pris på at du ikke la press på ham men stolte på ham. Han sier jo allerede nå at han setter pris på at du er der, og det syns jeg er et veldig positivt tegn. Jeg tror du vil ha mye igjen for det, så kan du heller fortelle ham om hvordan du føler rundt alt sammen når han er bedre.

Noen ganger må man våge å satse litt, for å vinne

[Gjest Ts]

Tusen takk. Det er helt sant og av og til må vi sette våre egne behov foran andres. Jeg skal gjøre mitt beste og være tolmodig med han. Det siste han trenger er krav for meg nå.

[AnonymBruker]

Takk gode deg. Jeg vet at jeg fortjener en bra mann og jeg lar meg ikke utnytte. Jeg får sjelden følelser for noen, men for han er følelsene mine sterke. Jeg vet at i lengden at følelser ikke er nok, men føler det er verdt et forsøk. Jeg stopper når magefølelsen min blir vond. Jeg har det ikke travelt.

Han har aldri slitt tidligere, så dette er første gangen. Han stresser med noe som kommer til å ordne seg. + at han har nok en livskrise. Det at han alltid er vant til å ha kontroll over ting og at han er der han er i dag.

Man kan jo bekymret over hvordan han skal kunne takle virkelig kriser i livet, men 1 av 3 i dette landet går jo på en smell en eller annen gang. Jeg har somsagt vært der en gang selv. For min del kom reaksjonen på alt jeg hadde vært gjennom på en gang. Man mister litt gnisten når ting ikke funker og et samlivsbrudd der det er barn inni bilde er beintøfft

Jeg tror det kan være en grunn for at han sliter, men det nekter han på selv.

Han sa til meg i går at han gjerne kunne fortelle om alt han har gått gjennom, men det er ikke et must for meg å vite alt annet enn at han er over henne. Det er uansett veldig positiv med en mann som er åpen da jeg er skeptisk til menn som holder ting inni seg.

Trodde ikke jeg skulle havne her og at vi skulle bli nære igjen. Er litt redd for at han plutselig forsvinner igjen, men jeg vet at jeg vil takle det. Den som lever for se. En ting er iallefall sikkert, gir han meg dårlig energi i lengden skal jeg stoppe mens leken er god!

Første AB igjen:) forkortet sitatet litt.

Jeg synes du er veldig reflektert. Jeg kjenner meg igjen i fht det å ha knekt sammen selv, og det er ingen skam. De fleste kan komme gjennom det som litt mer ydmyke, mer reflekterte og mer interessante mennesker enn de som seiler gjennom livet uten så mye som et vindpust i mot seg. Heller en som har hatt litt motgang enn en som tar livet for gitt.

Han er vel midt i den knekken nå, så dersom forholdet deres overlever, kan dere nok komme styrket ut av det sammen. Det kan jo virke som det er ting han synes er vanskelig å fortelle, kanskje pga skam eller at han ikek er vant til å åpne seg.

Håper du får en avklaring i fht hva han tror han ønsker ut av forholdet etterhvert, og at det ordner seg for dere begge

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[Gjest Ts]

Tusen tusen takk. Mennesker som har levd og opplevd er ofte bedre personer enn de som seiler gjennom livet. Man må stoppe opp og reflektere over hva som har skjedd. En eller annen gang slår det tilbake på de fleste som bare flyter gjennom ting. Jeg er helt enig i det du skriver. Empati og forstålese av hvordan andre har det er en egenskap så mange mangler. De ser ofte kun seg selv. Han kommer hit i kveld. Skrev at han hadde en elendig dag, men at han skulle komme seg gjennom det. Han sa han ble glad av å få melding av meg i dag tidlig, så det er iallefall positivt.

Jeg må slutte å tro at jeg kan redde et annet mennesket, men denne gangen føler jeg det er verdt å gi det en sjangsen:)

[AnonymBruker]

Da føllger du magefølelsen og gor det sjansen. Man må tørre å risikere av og til. Lykke til!

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[AnonymBruker]

*følger *gir

Beklager skriveleif

Anonym poster: 74a27720e7b0c864c85f5a50222abebc

[Gjest Gjest]

Jeg tror du har fornuftige tanker rundt det som kanskje er iferd med å bli et forhold. Han trenger ikke være en spesielt depressiv person, men kvinner er gjerne flinkere til å snakke med andre om ting som er vanskelige, mens menn skal være "sterke" og kanskje ikke har så mange fortrolige. For damer er det lov å trenge hjelp og støtte, og det gjør at vi fortere kommer over vanskelige ting.

Jeg har selv vært gjennom et samlivsbrudd, og selv om det var kjempetøft, så føler jeg som du at jeg er sterkere enn noen gang. Jeg har også klare "krav" til hvordan en partner skal være, og vil ikke ha kjæreste for enhver pris. Han jeg falt for har et samlivsbrudd bak seg mange år før jeg møtte ham. Men samtidig oppdaget jeg at han har bearbeidet ting langt mindre enn jeg har gjort! Noe fordi hans brudd inneholdt fæle elementer som mitt ikke gjorde, men også fordi han har lagt lokk på så mye og ikke hatt noen samtalepartner. Jeg merker stor forskjell på ham bare den tiden vi har vært sammen; når han har åpnet seg for meg og jeg har gitt ham støtte for noe av hans syn og litt "motargumenter" på annet, så har veldig mye skjedd. Han har lagt bak seg mye på kort tid, og har et litt mer nyansert og balansert forhold til resten.

Lurt av deg å ta det rolig og skape fortrolighet mellom dere, uten å nødvendigvis pushe så hardt på for å få et forhold fort framover og etablert.

Lykke til

[Gjest Ts]

Setter stor pris på deres tilbakemeldinger. Jeg merker han svinget veldig, men vet jo at man ikke klarer å gi så mye når man har det tøfft. Etter i går kveld kjenner jeg at følelsene mine for han er ekstremt sterke og det beste for meg er nok å trekke meg litt tilbake. Han skrev nattamelding til meg i går der han skrev at det hadde hjalpt mye med å snakke med meg, at han satte pris på det og for jeg var den jeg var. Vi holdt hender og satt tett inntil i sofaen, men jeg merker han trekker seg bort om jeg kommer for nærmt. Et kyss på panna når han gikk. Kanskje han egentlig ser på meg mer som en venn, selv om han ene dagen snakket om dersom vi ble kjærester.

Uansett jeg er forberett på at han ikke føler noe spm helst slik han har det nå og man vet aldri hva han vil tenke/føle når han er komt seg gjennom smellen. Det gjør vondt å se han slik. Han klarer ikke slappe av og jeg kan se på hele han at han har det vondt/tøfft. Han hadde nå åpnet seg for foreldrene sine i går. Det er tøfft av han + de vet at han er med meg. Det er uansett styrke i seg selv.

[Gjest Gjest]

Må igjen beklage for mange skrivefeil. Jeg har lese og skivevansker + at jeg knoter fra iphone