Oppmuntret overgriper fordi jeg var full av tomhet og ensomhet...

[AnonymBruker]

slik at jeg skulle slippe å bli alene..SELV om han behandlet meg som dritt...tryglet jeg han om å komme....han fikk bruke meg og dra igjen....og nedturen min kom....gang på gang på gang...skjedde det....helt til det nesten ikke var noenting igjen av meg....

Enkelte ganger kom han også uten at jeg ba han, og brukte meg for så å dra igjen til kompisene sine....han skyldte på min angst og sa han skulle beskytte meg med litt sex som kompensasjon ...det var ihvertfall det som etterhvert ble det tause språket....

Hvordan kan et menneske erhverve seg slik en indre tomhet?

Jeg utslettet meg selv fullstendig for han. Nølte han iblant, gjorde jeg valget lettere for han med å oppfordre til frekke varianter jeg visste han likte, mens jeg døde mere og mere innvendig..

Jeg måtte jo for guds skyld ikke la min indre tomhet komme for mye fram til overflaten...

for da...

ville...

jeg .dø..

trodde jeg.....

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

[Steinar40]

Overgriper høres ikke ut som riktig uttrykk for meg. Han utnyttet deg, ja. Fordi du lot han gjøre det, eller sørget for at han gjorde det. Men overgriper høres altså ikke riktig ut.

Den indre tomheten du beskriver har jo da noe med ditt psyke/personlighet å gjøre.

Har du vært hos psykolog eller psykiatriker?

[AnonymBruker]

Overgriper høres ikke ut som riktig uttrykk for meg. Han utnyttet deg, ja. Fordi du lot han gjøre det, eller sørget for at han gjorde det. Men overgriper høres altså ikke riktig ut.

Den indre tomheten du beskriver har jo da noe med ditt psyke/personlighet å gjøre.

Har du vært hos psykolog eller psykiatriker?

Jeg bruker det uttrykket fordi at han til å begynne med va den som tok kontakt med meg med kun en hensikt , ligge med meg, bare at det var så godt kamuflert til å begynne med , før jeg hadde tatt han inn i varmen...

Jeg fortalte han etterhvert om min angst. "Åja det har jeg en veldig god medisin mot", sa han og jeg fikk raskt merke hvordan han merket at jeg var redd han skulle dra for han "været" at jeg følte meg så alene så jeg hadde ikke råd til å si nei. Nettopp pga min angst kom jeg inn i slikt et avhengighetsforhold.

Etter å ha levd med dette en tid, formet det meg og jeg ble ikke i stand til å si et pip imot, tvert imot jeg tok raskt intiativet fordi jeg da visste at det ville dryppe litt kvalitetstid på meg samtidig bare at jeg aldri visste når og hvor mye. Men jeg satset alle kort der og da for å ikke være ensom.

Iblant når jeg følte meg sterk nok, prøvde jeg å forlate han fordi jeg så hvor galt hen det bar, men da oppsøkte han familien min med gaver , hyggelig samvær osv eller foreslo noe morsomt å være med på overfor barna mine. Det ga meg håp om at han kanskje skulle like meg på ordentlig, like oss allikevel og jeg lot det skje bare for å se at dagen etter var alt ved det samme. Dvs han ville ikke ha oss inn i livet sitt selv om handlingene hans en brøkdel av tiden , og alltid hver gang jeg ville dra, formidlet nettopp det.

Han forlot meg fullt og helt den dagen jeg fortalte han at jeg hadde bestilt time hos psykolog. Han var redd fordi han da ikke kunne operere fritt med et viljeløst meg lenger. det ble simpelthen altfor risikabelt for han fordi han ikke orket bidra med oppbakkingen på en slik måte som han kunne tenke seg, ei heller var det særlig nyttig for han lenger. Han vandret videre til neste innkapslede blomst.

Når jeg ser tilbake; Etter å ha kjent han i to måneder var han tydelig på at han ønsket sex. ETTER å ha sagt at han hadde en god medisin mot angst en måned tidligere. Han strammet mao grepet mere og mere og det rare er at jo lenger han strammet, jo mere og mere villig ble en del av meg. Jeg hadde for mye å tape av ansikt ettersom tiden gikk hvis jeg i det hele tatt hadde noe ansikt...

Det var som jeg spaltet ut en del av meg og lot det skje, ja deg måtte endelig gjøre han til lags, det ble det viktigste i denne verden ja bortsett fra min datter da. Men det ble en uheldig besettelse at jeg måtte behage ham fordi da ville han bli hos meg og jeg kunne det imaget jeg hadde formidlet til omgivelsene. Glansbildet måtte ikke revne. For det måtte jo være noe galt med meg som ikke behandlet han bra nok. Bare keg gjorde det bra nok, var snill nok mot han så skulle alt bli bra, så ville han ha meg fullt ut.

Bli en fullverdig partner, ikke slik som da han bare ga meg små drypp av sin tid og alt var så på det uvisse.

Jeg klarte ikke komme meg utav det, i flere år gjorde jeg ikke det, fordi han nektet meg på sitt vis. iblant gjorde jeg det og det skjedde flere uforklarlige episoder med bilen min og sånn.

Jeg var på et verksted med bilen etter en slik episode og jeg glemmer aldri innehaveren som kom hen til meg med oljen etter et oljebytte mens han ristet på hodet og påpekte at det mest sannsynlig var kludret med bilen. Jeg husker enda den kalde anelsen som gikk gjennom meg jeg nektet å ville tro.

Jeg fikk aldri møte hans familie eller kamerater. Selv gjennom fire år fikk jeg ikke det. Men han fikk møte mine , noe han også var veldig villig til, men han ville aldri formalisere forholdet, bare fortsette å behandle min angst bak soveromsdøren- Så jeg fortsatte å være en parantes i livet hans fremfor det store utropstegnet jeg hadde håp om å bli. Jeg fortsatte iform av mat og sex og omsorg å oppvarte han til det ytterste..

Når han møtte "mine" var han den mest behagelige familiemann man kunne tenke seg.Og han signaliserte så godt han kunne at "jo han var min mann". Men igjen uten å formidle det med ord. Så dro vi hjem og han ble et vilt dyr, ville ha sex og jeg lot det velvillig skje. Jo for i morgen , i morgen ville det nok bli bedre.

Etter lange tause perioder hvor jeg ikke hørte noe, det kunne gå uker uten at jeg ante noe om hva han foretok seg og jeg tenkte å gå videre kunne han plutselig stå på døren min som om ingenting hadde hendt og foreslå å gå i svømmehallen. Han kom med gaver , dyre gaver og dermed ga mitt tynnslitte jeg et ørlite håp igjen.

Jeg har i skrivende stund gått et år til psykolog og blir bare bedre og bedre, ja en helt annen person og jeg har skjønt at det er ting ifra min barndom som gjorde meg så viljeløs og vek, og det gjør meg godt å få denne oversikten selv om det har vært en lang prosess å bli nogenlunde hel igjen. Perspektivet gjør meg også skremt nettopp fordi at min familie fortsatt liker denne mannen påtross av alt som de burde sett skurret.

Jeg har ikke fortalt dem, især ikke nå som jeg vet hva årsaken til mitt ødelagte meg bunner i. At jeg ble slått og dressert som barn , Oppdratt til å mene det som de mente. Argumentasjon var utenkelig hjemme hos oss. De var opptatt å ha et bunnsolid hjem som var vakkert overfor omgivelsene. Da jeg var liten pike og lei meg ble jeg ofte ledd av og iblant trøstet. Ledd av om det gjaldt mine dypere følelser og trøstet om det gjaldt mere primitive ting som å slå meg osv. Skammen tok meg tidlig og jeg lærte at føle, at det jeg føle egentlig ikke gjaldt så jeg lærte tidlig å stenge av spille et skuespill. det som gjorde og gjør det ekstra vanskelig for meg er at mine foreldre også var/ er så snille. Som en speile av det jeg opplevde med denne mannen bare på et annet vis selvfølgelig. Men igjen det ambivalente går igjen som en rød tråd så ikke lur på hvorfor det er vanskelig for meg å gå i familieselskaper den dag i dag. Jeg er lei av å spille skuspill. Kunne de sett meg som liten behandlet meg annerledes kunne livet mitt vært helt anneledes. Så står min mor der på døren med 4000 kr og blir sint hvis jeg ikke tar imot. er dessverre alt hun har å tilby meg. Hva med å lytte til mitt innerste jeg liksom??? Å åpne seg for henne har jeg prøvd men ble nedsablet gang på gang så aldri mere.

Denne mannen hadde i alle år vært en god venn av vår familie, en som vi stolte på, nettopp derfor ble det vanskelig selv for meg , å se for å ikke snakke om tro at ting kunne være så galt.

For to måneder siden knakk min eldste datter sammen ( hun var voksen og bodde for seg selv da jeg drev på med denne mannen) og fortalte meg at denne mannen hadde misbrukt henne da hun var liten. Altså flere år før han oppsøkte meg, introduserte meg for sin helt spesielle medisin.

Han var altså frekk nok til å oppsøke meg flere år etter. det er nesten så det ikke er til å tro for alle , mange, de fleste synes så godt om denne mannen. Hjelpsom , blyg og dyktig. Har et godt renomme i bygda. Han er så vanskelig å ikke tro godt om der han i all sin beskjedenhet tusler rundt, full av velvilje innstilt på å hjelpe hvem det skulle være av sine sambygdinger.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre om fortiden og det er jo umulig. Jeg har vekslet mellom å spekulere, et eitrende sinne og til å bli liggende helt lamslått uten at det løser noe som helst.

Jeg har i det minste snakket mye med min datter , vist at jeg tror på henne, trøstet og støttet henne så godt jeg makter. Henvist henne til hjelpeinstanser og fortalt henne om muligheten til å anmelde.Hva hun bestemmer seg for vites enda ikke sikkert men jeg er der iallefall for henne.NÅ............

Dengang fyren kom til meg og jeg var så svak , ja de har teft for dem som sliter slik jeg opplevde at han gjorde. Jeg hadde forut for det opplevd et tungt svik og derfor var jeg så svak. Et lett offer. jeg var en viljeløs dukke med en tanke i hode; trøst og at noen tok seg av meg for selvtillit fantes ikke i mitt vokabular. det rare er det at jeg i ettertid har observert at min mor omgås personer som jeg vil beskrive som litt falske, sladremennesker og slike som ingen andre ønsker å ha særlig nært inni livet sitt. Og hun lar dem utnytte seg. Kan ikke med min beste tro at hun innerst inne virkelig synes om disse menneskene. Jeg har i ettertid prøvd å snakke med henne men hun drives mot dem som en viljeløs robot. Iblant later hun som hun stter grenser men det kan etter min mening ikke bli bedre før hun stenger dem helt ute fra livet sitt og finner seg venner som fortjener henne. Tror hun selv har vanskelig for stifte nye bekjentskaper av type hjertelige mennesker som er villige til å gi av seg selv på en god nok måte.

Hva jeg ønsker med denne historien? Det er så mye jeg kunne fortelle , detaljer som belyser situasjonen bedre men da ville jeg aldri bli ferdig. men jeg ønsker å belyse hvordan det ene vonde man opplever ofte kan lede til det neste vonde. Jeg har lært å ikke stole på mange. Nå, etter psykolog har jeg det.

Det blir et selvoppfyllende profeti at slike ting skjer når man ofte fra tidlig barndom er fullspekket av tomhet. Og mennesker som han er på en evig jakt etter mennesker de kan utnytte nettopp fordi de er så villige.

Jeg har lest om Stockholmssyndrom og mener å skjønne at det var snev av det jeg hadde. men du trenger ikke å forstå, jeg forventer det heller ikke men en som har opplevd liknende som meg er jeg overbevist vil kjenne seg igjen. Og som oftest er det dem som ikke snakker til noen som helst.

Kunne de lese dette og utifra det få gjort noe med sin situasjon ville ikke mine ord være forgjeves. Når man sitter fast i et klister er det ikke lett .. men ta til deg en medsøsters ord samt begynn å lese selvhjelpsbøker og kanskje en dag blir du modig nok til å oppsøke psykolog.

En dag vil DU oppleve at tryggheten du trodde du hadde med han smuldrer opp i intet slik at du kan lære deg å fly som fuglen med fullt vingespenn. Aldri la noen la deg tro noe mindre.

Ts

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

[Steinar40]

Det er bra at du nå går til psykolog og ikke har noe med denne fyren å gjøre.

Først tenkte jeg at han er det som kalles sosiopat, men etter å ha lest resten og spesielt dette med overgrepet på din mindreårige datter, så tenker jeg at han er psykopat. En ulv i fåreklær.

Personlig mener jeg at din datter og du bør politianmelde overgrepet på din datter. Det er viktig at slike folk ikke får gå rundt uten at noen vet om hvordan de egentlig er. Da kan det nemlig fort skje igjen med andre.

Men noen hyggelig prosess blir det selvfølgelig ikke.

[AnonymBruker]

Det er bra at du nå går til psykolog og ikke har noe med denne fyren å gjøre.

Først tenkte jeg at han er det som kalles sosiopat, men etter å ha lest resten og spesielt dette med overgrepet på din mindreårige datter, så tenker jeg at han er psykopat. En ulv i fåreklær.

Personlig mener jeg at din datter og du bør politianmelde overgrepet på din datter. Det er viktig at slike folk ikke får gå rundt uten at noen vet om hvordan de egentlig er. Da kan det nemlig fort skje igjen med andre.

Men noen hyggelig prosess blir det selvfølgelig ikke.

Jeg forstår at det var din umiddelbare tanke. og ikke alltid jeg har stemmen som behøves for å kunne ta tak i tingene SELV om jeg er blitt en mye fastere og resolutt personlighet.

Jeg er blitt fortalt at min datter som er voksen må selv anmelde og jeg har ikke snakket med politiet men det har ofte hendt jeg har stått parat med telefonen på øret..

det er så mange ord å formidle og hva om det kommer ut feil...og nettopp dette at jeg oppmuntret han er noe jeg helst ikke vil si til dem...og temmelig skamfull over, selv om jeg vet hva det kommer av..

Jeg kjenner nå at jeg vil ringe dem og jeg forsøker å bygge meg opp til å kunne uttale ordene

Jeg har sett ondskapen i hvitøyet og det er så jeg nesten ikke skulle tro det var sant..

Til mandag skal jeg forsøke å ringe.

Det er forresten rart at ikke psykologen min oppfordret meg til å melde det, det får meg til å lure på om det er i et grenseland av hensikten med å anmelde men jeg er selvfølgelig innerst inne enig med deg..

Prøve til mandag....

Ts

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

[Steinar40]

Det er ikke din relasjon til denne fyren som er interessant i denne sammenhengen, og dermed trenger du ikke å fortelle politiet noe om dette.

Det høres forøvrig riktig ut at det blir din datter som må anmelde forholdet ettersom hun nå er myndig. Og dermed bør vel dere ta en prat om dette først?

Rådføre seg med en dertil egnet person hos politiet er sikkert heller ikke feil, vil jeg tro.

[Gjest Gjest]

Du mener han er en overgriper pga det han har gjort mot DEG?? Herregud...

[AnonymBruker]

Du mener han er en overgriper pga det han har gjort mot DEG?? Herregud...

Det er dine ord.

Bare vet at før alt eskalerte var han psykopat og overgriper...og hva jeg fikk rede på for to måneder siden finnes det ikke dekning av ord for....

Men si meg en ting, er det slik at du prøver å dømme meg for å begynne i gal ende med å fortelle historien? At jeg har vektlagt overgrepet mot min datter for lite i denne historie?

Da vil jeg bare fortelle deg at du tar grundig feil for jeg har brukt kjempelang tid på å komme helskinnet ut av dette nettopp pga å kunne være tilstedeværende for mine barn da jeg nylig fikk greie på det fæleste jeg fortsatt har problem med å ta innover meg, dvs at jeg daglig går og tenker på hva hun har gått og båret på i alle disse år og jeg er oppsatt på at hun skal få den optimale oppfølging, SELV om jeg ikke skriver utdypende om akkurat hva og hvordan her..

Hensikten her var å formidle psykopatens slue ansikt.

HVA som er ille her er at jeg skal bruke mine krefter på å overbevise sånne som deg at jeg gjør det bra nok istedenfor å bruke kreftene på henne. Det er spilte krefter.

Har forresten ringt politkammeret og der sa de at jeg måtte prøve igjen på mandag siden de som stelte med slikt ikke var tilstede før da.

Ts

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

[Steinar40]

Det er dine ord.

Bare vet at før alt eskalerte var han psykopat og overgriper...og hva jeg fikk rede på for to måneder siden finnes det ikke dekning av ord for....

Men si meg en ting, er det slik at du prøver å dømme meg for å begynne i gal ende med å fortelle historien? At jeg har vektlagt overgrepet mot min datter for lite i denne historie?

Da vil jeg bare fortelle deg at du tar grundig feil for jeg har brukt kjempelang tid på å komme helskinnet ut av dette nettopp pga å kunne være tilstedeværende for mine barn da jeg nylig fikk greie på det fæleste jeg fortsatt har problem med å ta innover meg, dvs at jeg daglig går og tenker på hva hun har gått og båret på i alle disse år og jeg er oppsatt på at hun skal få den optimale oppfølging, SELV om jeg ikke skriver utdypende om akkurat hva og hvordan her..

Hensikten her var å formidle psykopatens slue ansikt.

HVA som er ille her er at jeg skal bruke mine krefter på å overbevise sånne som deg at jeg gjør det bra nok istedenfor å bruke kreftene på henne. Det er spilte krefter.

Har forresten ringt politkammeret og der sa de at jeg måtte prøve igjen på mandag siden de som stelte med slikt ikke var tilstede før da.

Ts

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

Ønsker dere lykke til.

[-Artemis]

Du mener han er en overgriper pga det han har gjort mot DEG?? Herregud...

Noen ganger lurer jeg på hvordan mennesker klarer å svare på denne måten. Eier du ikke empati, ikke en liten bit en gang?

Kanskje ikke overgriper er det rette ordet (her mener jeg så klart som et svar til gjest, overgrep var det helt klart mot din datter, TS), men han har likevel utnyttet TS på det groveste. Jeg er enig med Steinar, og syntes dette virker som en mann med sterke psykopatiske trekk. Måten han har manipulert TS på, at han vender tilbake til moren til en jenta han har voldtatt og misbrukt, måten han viser sitt sanne jeg bare for TS mens alle andre ser han som den perfekte mann, hvordan han kryper seg delvis inn og får meg or mer kontroll over henne, hvordan hans samvittighet ikke stopper han.

Jeg vil bare si lykke til TS Håper alt blir bedre for deg snart, og din datter.

Edit: La til parentes.

Endret 13. april 2013 av Kiva

[Gjest Gjest]

Det er dine ord.

Bare vet at før alt eskalerte var han psykopat og overgriper...og hva jeg fikk rede på for to måneder siden finnes det ikke dekning av ord for....

Men si meg en ting, er det slik at du prøver å dømme meg for å begynne i gal ende med å fortelle historien? At jeg har vektlagt overgrepet mot min datter for lite i denne historie?

Da vil jeg bare fortelle deg at du tar grundig feil for jeg har brukt kjempelang tid på å komme helskinnet ut av dette nettopp pga å kunne være tilstedeværende for mine barn da jeg nylig fikk greie på det fæleste jeg fortsatt har problem med å ta innover meg, dvs at jeg daglig går og tenker på hva hun har gått og båret på i alle disse år og jeg er oppsatt på at hun skal få den optimale oppfølging, SELV om jeg ikke skriver utdypende om akkurat hva og hvordan her..

Hensikten her var å formidle psykopatens slue ansikt.

HVA som er ille her er at jeg skal bruke mine krefter på å overbevise sånne som deg at jeg gjør det bra nok istedenfor å bruke kreftene på henne. Det er spilte krefter.

Har forresten ringt politkammeret og der sa de at jeg måtte prøve igjen på mandag siden de som stelte med slikt ikke var tilstede før da.

Ts

Anonym poster: 31b507377f5044de4a8ed6a980c5f19d

Nei det var faktisk sine ord om du leser innlegg nummer 2 du skrev... "Grunnen til at jeg bruker det utrykket er at" osv...

[Steinar40]

Nei det var faktisk sine ord om du leser innlegg nummer 2 du skrev... "Grunnen til at jeg bruker det utrykket er at" osv...

Lurt å lese alle innleggene før du svarer.

[For the ladies]

Trodde man ikke trengte å "være" offeret for å anmelde det. Politiet f.eks kan anmelde "domestic violence" uten at det er de det er voldet mot, hvis ikke offeret gjør dette selv hvis de ser det nødvendig. Brukte den engelske betegnelesen i mangel på kunnskap om hva det heter på norsk. Jeg kan f.eks. anmelde noen hvis jeg ser de gjør noe kriminelt mot noen selv om jeg ikke har tilknytning til noen av de involverte partene. Så jeg ville anmeldt han uansett.

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si, ts. Men ser at det er tunge tanker du uansett går rundt og bærer på, og jeg tror du er mye sterkere enn du selv tror. Er godt å høre at du går til psykolog, og ønsker deg lykke til med både anmeldelse og livet videre.

Anonym poster: 3769b04b0cba84eb5fd590d0eefb3b62