Jeg er så reservert, og blir derfor ikke så godt likt

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og dame. Hele livet har jeg vært ganske beskjeden og reservert. Det var skikkelig ille da jeg var barn, da snakket jeg ikke til noen jeg ikke kjente. Jeg svarte ikke når jeg ble spurt om noe heller. Det var ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke "klarte". Det var ingenting i veien med språket, men var veldig ukomfortabel i sånne situasjoner, livredd for å gjøre/si noe feil, og ble veldig bevisst på alt jeg foretok meg slik at ingenting ble naturlig. Vanskelig å forklare..

Nå er det jo langt fra så ille lenger, men det henger veldig igjen. Jeg synes fremdeles at kommunikasjon kan være vanskelig (i edru tilstand vel å merke). Spesielt når jeg vet mange hører på det jeg sier (f eks på cafe med mange rundt eller på biblioteket på skolen der mange sitter og det er ganske stille). Jeg blir veldig bevisst på hva som kommer ut av munnen min, og det gjør at jeg legger begrensninger på hva jeg sier, så det ender ofte opp med at jeg sier lite. Jeg kan prate mye med folk jeg kjenner godt, men det låser seg litt med folk jeg ikke kjenner..

Jeg vet at dette gjør at jeg blir mindre likt. Jeg vil gjerne ha flere bekjentskaper siden vennekretsen min er liten, men det går dårlig. Jeg tror andre oppfatter meg som litt kald og avvisende og veldig seriøs. Og usikker. Ikke en typisk "morsom å være sammen med type" altså.. Men de får jo heller ikke se den "egentlige" meg, altså sånn jeg er når jeg ikke legger lokk på meg selv.

Jeg synes det er så dumt at mine egne tanker gjør at jeg ikke klarer å være den personen jeg føler at jeg er. Jeg er snill og er blant de beste på skolen, men det er liksom ikke noe som skaffer meg venner. Jeg må være interessant og pratsom for at noen skal ta meg inn i varmen. Skulle gjerne likt å bare pratet i vei om alt og ingenting uten at alt jeg sier må gjennom et filter med knøttsmå åpninger før det kommer ut.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette. Er bare frustrerende at man må være utadvendt for å komme seg opp og frem her i verden, både når det gjelder å få venner, kjæreste, jobb og alt. Jeg har jo en jobb å gjøre med meg selv, men det å være reservert ligger så dypt forankret i meg at det tar lang tid å "fikse".

Hvis noen har råd eller sånn så er det bare å komme med dem

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[sukkermomsen]

Jeg har hatt det på eksakt samme måte i mange år, og i hele barndommen. For meg var det ikke noe som bedret seg før jeg gikk aktivt inn for å jobbe med det, sette meg selv i ubehagelige situasjoner. Blant annet meldte jeg meg inn i et politisk ungdomsparti hvor jeg ikke kjente en sjel, bare for å få treningen i å snakke med ukjente og snakke foran flere mennesker. Jeg kan fortsatt falle litt tilbake hvis det er fler enn fire i gruppen jeg skal snakke til, og det er veldig slitsom. Til syvende og sist tror jeg veldig mange har det sånn, og det er grusomt å ha følelsen av at man egentlig ikke får vist sitt "sanne jeg". Vil egentlig bare råde deg til å aktivt forsøke å jobbe med saken, sette deg selv i situasjoner du synes er vanskelige, og eventuelt kontakte noen som kan hjelpe deg med å forstå ditt eget tankemønster. Hva er du redd for? hvilke følelser får du når du må snakke med nye mennesker? tror du lite om deg selv?

[Gjest Snuppeluren]

Nå har ikke jeg så mye kunnskap om emnet, men har en bekjent som har Selektiv Mutisme (Google det).. Ikke at en diagnose hjelper i seg selv, men det hjelper kanskje å vite at det er en konkret grunn?

Klem

[AnonymBruker]

Da må du få kommet deg på kurs eller øve på å prate på en eller annen måte. Det er faktisk en liten kunst å småprate og det faller ikke naturlig for alle. Jeg merker at om det går lengre tid mellom hver gang jeg må igjennom slike småprat-med-ukjente-folk-situasjoner så blir det vanskeligere. Så øvelse gjør rett og slett mester.

Men det som er viktig å tenke på selv om du snakker lite, det er å være bevisst på resten av kroppsspråket. Jeg har en venninne som er på samme måte som deg, og i tillegg så ser hun så vanvittig sur ut at folk har ikke lyst å snakke til henne. Og så har jeg en annen venninne igjen som også er lik på deg, men hun har et mye mer "innbydende" kroppspråk.

Se på, nikk og vis at du følger med på hva andre sier, svar skikkelig - ikke bare ja og nei (still gjerne oppfølgingsspørsmål), og forsøk å få til et naturlig smil. Jeg er noen ganger i situasjoner der jeg ikke liker å si så mye i begynnelsen, men jeg sørger alltid for å vise at jeg hører etter hva andre sier og er bevisst på å se vennlig ut. Får jeg et tilfeldig blikk-kontant med noen mens jeg ser meg rundt så smiler jeg alltid (om det er mennesker i den gruppen jeg er med altså) og prøver å være hjelpsom om noen lurer på noe. Vær blid og vis interesse!

Anonym poster: 76cab42ed9633a8e630421467e47fd98

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på eksakt samme måte i mange år, og i hele barndommen. For meg var det ikke noe som bedret seg før jeg gikk aktivt inn for å jobbe med det, sette meg selv i ubehagelige situasjoner. Blant annet meldte jeg meg inn i et politisk ungdomsparti hvor jeg ikke kjente en sjel, bare for å få treningen i å snakke med ukjente og snakke foran flere mennesker. Jeg kan fortsatt falle litt tilbake hvis det er fler enn fire i gruppen jeg skal snakke til, og det er veldig slitsom. Til syvende og sist tror jeg veldig mange har det sånn, og det er grusomt å ha følelsen av at man egentlig ikke får vist sitt "sanne jeg". Vil egentlig bare råde deg til å aktivt forsøke å jobbe med saken, sette deg selv i situasjoner du synes er vanskelige, og eventuelt kontakte noen som kan hjelpe deg med å forstå ditt eget tankemønster. Hva er du redd for? hvilke følelser får du når du må snakke med nye mennesker? tror du lite om deg selv?

Så bra det har funket for deg Jeg vet at jeg må oppsøke sosiale situasjoner og prøve så godt jeg kan. Jeg føler jeg allerede gjør dette til en viss grad. Jeg oppsøker sosiale situasjoner, men føler ikke at jeg er flink nok til å utnytte de mulighetene jeg får til å "øve meg". Det har lett for å låse seg litt..

Jeg er vel redd for å si noe feil og uinteressant, osv. Jeg har liten selvtillit på det sosiale området for der har jeg feilet hele livet, så jeg tror ikke på at jeg er en interessant person. Når jeg ikke har klart å holde på venner, har snever sosial erfaring, og opplever at andre ikke akkurat synes det er hjerteskjærende å miste meg som venn (jeg var jo ikke så spennende uansett) så blir ikke selvtilliten så høy.

Jeg er 25, og kan telle på to hender gangene jeg har vært på byen (ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke har noen å dra med), jeg er ukomfortabel med å ha besøk fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg, osv. Det er bare trist hele greia..

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[AnonymBruker]

Ts over forresten

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg så mye kunnskap om emnet, men har en bekjent som har Selektiv Mutisme (Google det).. Ikke at en diagnose hjelper i seg selv, men det hjelper kanskje å vite at det er en konkret grunn?

Klem

Selektiv mutisme har jeg hørt om, og det stemmer godt med hvordan jeg føler (eller i alle fall følte) det. Men en diagnose spiller ingen rolle fra eller til, og kan heller ikke hjelpe meg på vei.. Det gjør meg jo ikke mindre rar akkurat.

ts

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[Gjest Snuppeluren]

Selektiv mutisme har jeg hørt om, og det stemmer godt med hvordan jeg føler (eller i alle fall følte) det. Men en diagnose spiller ingen rolle fra eller til, og kan heller ikke hjelpe meg på vei.. Det gjør meg jo ikke mindre rar akkurat.

ts

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

Jeg tenkte bare at det kanskje var en mager trøst å vite at det tross alt er så normalt at det er en egen diagnose. Du er ikke rar. Rar er feil ord. Kanskje det hjelper å bli kjent med noen over nettet? Eller ta kontakt med noen på Facebook. Det har i hvertfall hjulpet min bekjent.

[Gjest Gjest]

Så bra det har funket for deg Jeg vet at jeg må oppsøke sosiale situasjoner og prøve så godt jeg kan. Jeg føler jeg allerede gjør dette til en viss grad. Jeg oppsøker sosiale situasjoner, men føler ikke at jeg er flink nok til å utnytte de mulighetene jeg får til å "øve meg". Det har lett for å låse seg litt..

Jeg er vel redd for å si noe feil og uinteressant, osv. Jeg har liten selvtillit på det sosiale området for der har jeg feilet hele livet, så jeg tror ikke på at jeg er en interessant person. Når jeg ikke har klart å holde på venner, har snever sosial erfaring, og opplever at andre ikke akkurat synes det er hjerteskjærende å miste meg som venn (jeg var jo ikke så spennende uansett) så blir ikke selvtilliten så høy.

Jeg er 25, og kan telle på to hender gangene jeg har vært på byen (ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke har noen å dra med), jeg er ukomfortabel med å ha besøk fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg, osv. Det er bare trist hele greia..

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

Hei, du har sikkert noe du er interisert i, en hobby kanskje ? Se etter en forening/klubb innenfor ditt interesse felt. Da har du mye felles med de andre der. Ellers er det å ha hund en flott måte å komme i kontakt med andre på.

Lykke til

[AnonymBruker]

Det du skriver TS treffer meg veldig, det er som om jeg skulle skrevet det selv. Er også 25. Jeg føler meg egentlig som en morsom, kreativ person og vil gjerne at folk skal bli kjent med det egentlige meg, men i samtale med folk jeg ikke kjenner så godt er det som om hele greia stopper opp. Jeg klarer sjelden å få fram noe å si, det er i så fall en kort setning. Svarer selvfølgelig på det folk spør om, og prøver så godt jeg kan med småprat osv. Men jeg er som regel ikke den som tar ordet. Skal legge til at jeg trives med skuespill/stå på scenen/holde foredrag da. Men da har jeg et manus å forholde meg til

Nå skal det sies at dette var mye verre før, og jeg jobber med dette hver dag. Det går veldig sakte, men sikkert. Jeg er fortsatt ganske ny på jobben (halvt år), og øver meg på småprat hver dag. Jeg blir nok fremdeles oppfattet som stille og sjenert, men jeg trenger rett og slett tid på å jobbe med meg selv og ikke minst bli kjent med folk. Er først nå jeg begynner å "løsne", jeg byr mer på meg selv, tør å komme med innspill osv.

Så du er ikke alene TS! Og ja, jeg vet at det er kjempefrustrerende. Men det går ann å øve seg, selv om det kan være ubehagelig, og selv om det kan ta lang tid. Jeg har foreløpig ingen venner her jeg bor nå, flyttet hit i fjor sommer. Men jeg har holdt på med hobbyer i hjembyen, som jeg planlegger å starte opp med her også. Det er jo også en gylden mulighet til å skaffe seg nye venner og bekjente med felles interesser. Ellers tror jeg man skal være litt forsiktig med å slenge ut med diagnoser (selv om det helt sikkert er godt ment altså), noen folk er stille, og det trenger ikke være en annen grunn enn at man bare er sånn. Tror jeg da

Anonym poster: 5bf3a3d1cff61d121d3f834ef57698f6

[AnonymBruker]

Da må du få kommet deg på kurs eller øve på å prate på en eller annen måte. Det er faktisk en liten kunst å småprate og det faller ikke naturlig for alle. Jeg merker at om det går lengre tid mellom hver gang jeg må igjennom slike småprat-med-ukjente-folk-situasjoner så blir det vanskeligere. Så øvelse gjør rett og slett mester.

Men det som er viktig å tenke på selv om du snakker lite, det er å være bevisst på resten av kroppsspråket. Jeg har en venninne som er på samme måte som deg, og i tillegg så ser hun så vanvittig sur ut at folk har ikke lyst å snakke til henne. Og så har jeg en annen venninne igjen som også er lik på deg, men hun har et mye mer "innbydende" kroppspråk.

Se på, nikk og vis at du følger med på hva andre sier, svar skikkelig - ikke bare ja og nei (still gjerne oppfølgingsspørsmål), og forsøk å få til et naturlig smil. Jeg er noen ganger i situasjoner der jeg ikke liker å si så mye i begynnelsen, men jeg sørger alltid for å vise at jeg hører etter hva andre sier og er bevisst på å se vennlig ut. Får jeg et tilfeldig blikk-kontant med noen mens jeg ser meg rundt så smiler jeg alltid (om det er mennesker i den gruppen jeg er med altså) og prøver å være hjelpsom om noen lurer på noe. Vær blid og vis interesse!

Anonym poster: 76cab42ed9633a8e630421467e47fd98

Jeg bor ikke eí en av de største byene, så her er det ikke mye til kurs nei. Jeg føler ikke at jeg er sur, jeg smiler jo og sånn. Men jeg tror kroppsspråket mitt signaliserer usikkerhet og at jeg er litt sånn uptight.. Noen ganger, eller ofte, synes jeg at oppfølgingsspørsmål kan være vanskelig å komme på, eller det kan være vanskelig å vite hva jeg skal si. Sliter spesielt i situasjoner der jeg liksom burde komme med velmenende råd.

Jeg har vel kanskje også en frykt for å bli avvist. Er redd for å ta initiativ til ting fordi andre kan avvise eller gjøre ting med meg uten egentlig å ville, da er det bedre at de tar initiativ. Men jeg har jo også prøvd å ta initiativ. Prøvde å få med en gruppe skolevenner på en liten konsert for litt siden, men det ble ikke til noe for ingen andre virket interessert.. Så da blir det en stund til jeg prøver igjen.

ts

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[Luux]

Hvis du ikke hadde vært anonym, TS hadde jeg sendt deg en PM. Har hatt det på samme måte som deg tidligere og kjenner meg igjen i det du skriver. Leit å ha det sånn. Jeg har fått god hjelp av psykolog og deler gjerne mine erfaringer, råd og tips med deg. Ønsker deg uansett lykke til og om det er til noen trøst er du ikke alene med å ha det slik. Men det finnes god hjelp å få

[AnonymBruker]

Jeg tenkte bare at det kanskje var en mager trøst å vite at det tross alt er så normalt at det er en egen diagnose. Du er ikke rar. Rar er feil ord. Kanskje det hjelper å bli kjent med noen over nettet? Eller ta kontakt med noen på Facebook. Det har i hvertfall hjulpet min bekjent.

Joda, det er jo en mager trøst å vite at man ikke er den eneste Jeg vet ikke helt om det funker å få vanlige venner over nettet, og selv der er jeg dårlig til å finne ut hva jeg skal skrive/spør om.. Angående facebook så klarer jeg ikke engang å få meg til å legge til en del folk som går i min egen klasse fordi jeg føler ikke at jeg kjenner dem godt nok/har pratet godt nok med dem..

ts

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[epleskrott]

har det på akkurat samme måte!

[AnonymBruker]

Det du skriver TS treffer meg veldig, det er som om jeg skulle skrevet det selv. Er også 25. Jeg føler meg egentlig som en morsom, kreativ person og vil gjerne at folk skal bli kjent med det egentlige meg, men i samtale med folk jeg ikke kjenner så godt er det som om hele greia stopper opp. Jeg klarer sjelden å få fram noe å si, det er i så fall en kort setning. Svarer selvfølgelig på det folk spør om, og prøver så godt jeg kan med småprat osv. Men jeg er som regel ikke den som tar ordet. Skal legge til at jeg trives med skuespill/stå på scenen/holde foredrag da. Men da har jeg et manus å forholde meg til

Nå skal det sies at dette var mye verre før, og jeg jobber med dette hver dag. Det går veldig sakte, men sikkert. Jeg er fortsatt ganske ny på jobben (halvt år), og øver meg på småprat hver dag. Jeg blir nok fremdeles oppfattet som stille og sjenert, men jeg trenger rett og slett tid på å jobbe med meg selv og ikke minst bli kjent med folk. Er først nå jeg begynner å "løsne", jeg byr mer på meg selv, tør å komme med innspill osv.

Så du er ikke alene TS! Og ja, jeg vet at det er kjempefrustrerende. Men det går ann å øve seg, selv om det kan være ubehagelig, og selv om det kan ta lang tid. Jeg har foreløpig ingen venner her jeg bor nå, flyttet hit i fjor sommer. Men jeg har holdt på med hobbyer i hjembyen, som jeg planlegger å starte opp med her også. Det er jo også en gylden mulighet til å skaffe seg nye venner og bekjente med felles interesser. Ellers tror jeg man skal være litt forsiktig med å slenge ut med diagnoser (selv om det helt sikkert er godt ment altså), noen folk er stille, og det trenger ikke være en annen grunn enn at man bare er sånn. Tror jeg da

Anonym poster: 5bf3a3d1cff61d121d3f834ef57698f6

Høres ut som vi er ganske like på det området ja. Jeg må nok bare øve meg sånn som du gjør, men det er irriterende å øve på noe som egentlig skulle ha kommet naturlig. Det er også slitsomt å øve hele tiden, det tapper meg for energi. Hadde en periode hvor jeg sånn for moro skyld talte antall personer jeg snakket med på en dag, og prøvde å utfordre meg på å snakke litt med folk jeg ellers ikke snakker så mye med. Men av en eller annen grunn så krever det en del, men det er vel sånne ting som må til.

Jeg har en venninne/bekjent som er veldig brautende og dominerende. Sånne personer synes jeg er vanskeligere å snakke med enn andre. De tar liksom så mye plass. Og hun nøler ikke med å kommentere at jeg er så forsiktig/beskjeden osv, og det er litt som et nederlag å få høre det så tydelig når man faktisk jobber med saken og føler at det begynner å komme seg litt.

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[AnonymBruker]

Hvis du ikke hadde vært anonym, TS hadde jeg sendt deg en PM. Har hatt det på samme måte som deg tidligere og kjenner meg igjen i det du skriver. Leit å ha det sånn. Jeg har fått god hjelp av psykolog og deler gjerne mine erfaringer, råd og tips med deg. Ønsker deg uansett lykke til og om det er til noen trøst er du ikke alene med å ha det slik. Men det finnes god hjelp å få

Jeg går faktisk til psykolog, men det er fordi jeg har spiseforstyrrelser, så kan jo hende hun kan hjelpe meg med dette også. Det henger jo sammen egentlig. Klarer jeg å fikse den sosiale biten så har jeg det også bedre på andre områder. Du kan jo dele noen tips/råd her hvis du vil, men det er vel kanskje for personlig.

Anonym poster: 821a0d6a6e19269c4383e91321ecc467

[AnonymBruker]

Folk liker deg helt sikkert, det er jo ikke sånn at man blir mislikt eller mindre godt likt fordi om man ikke sier noe særlig. Men for å få venner må man nesten gi noe av seg selv. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, jeg har riktignok alltid hatt noen venner, men har brukt veldig lang tid på å åpne meg for nye folk. Når jeg tenker bare noen få år tilbake blir jeg nesten sjokkert over hvor reservert jeg kunne være inntil isen av en eller annen grunn ble brutt...

Det jeg tror har hjulpet meg - i tillegg til meditasjon daglig - er at jeg har vært i en veldig trygg og bra setting de siste årene, på et forholdsvis lite og bra studiested. Jeg har prestert bra faglig, hengt med en del av de sammen menneskene over tid og etter hvert har det blitt mer og mer naturlig å ta kontakt med nye som kommer til. Samtidig som jeg antagelig er og virker ganske reservert ennå, er jeg mye mer komfortabel med å bare være som jeg er - jeg ER en innadvent person som trives best med ganske få rundt meg av gangen. Og det er helt greit.

Synes du bør snakke med psykologen din om dette

Anonym poster: 0cf2e3ddb2cd436f47861d9b9ae5af5b

[AnonymBruker]

Hei Ts og dere andre som også har det slik

Jeg har det forresten også slik dog kanskje i mindree grad nå enn tidligere men kan fortsatt ikke prate i forsamlinger da..

Jeg vil råde dere til å google Stille piker av Alice Miller, skriv alt i søkefeltet, jeg fikk en ahaopplevelse da jeg leste det for det var jo som å se meg selv innenfra.

Kom gjerne tilbake hit og fortell hva dere følte etter å ha lest de sidene, ja om dere fant gjenkjennelse i det MIller skrev da.

Godt å kunne snakke med noen likesinnede for det er vanskelig ja forå ikke si uutholdelig å ikke kunne leve fullt ut.

Anonym poster: db233b3dee49eb6a66a40486dfcb30a2

[Ambivalent]

... og det er mange av oss.

[AnonymBruker]

som om jeg kunne sagt det selv, sliter med akkurat det samme ts! Overrasket over hvor mange andre som sier her at de sliter med det samme..

Anonym poster: aebb982992b79c5e6e72f07254376315