Hvordan vet du at h*n er den rette?

[Gjest Kv84]

Hvor tidlig vet man det egentlig, eller kan det øre at personen er rett for en tid og då ikke akkurat den, men et annet menneske. Jeg ser virkelig opp til de male som har vært sammen siden de var ungdom, hvordan klarer de å fortsatt være den rette eller så mange år?

[AnonymBruker]

Jeg visste det første gangen jeg møtte henne. Eller, jeg visste det alt før det allerede. Første gangen jeg møtte henne var fantastisk. Hun hadde en hvit/beige farget kjole på med små blomster-mønstre. Syklet på en gammel sykkel som så ut som noe fra 30-tallet. Det hele var så sommer, så perfekt, så drømm-aktig. Men det var enda bedre enn en drøm, det var virkelig.

Jeg visste alt fra første gang jeg så henne og enda før det (vi kommuniserte i et par måneder over nett, på mobil, ringte hverandre, osv.). Men da var det så virkelig samtidig som det var så uvirkelig. Vanskelig å forklare. Men ja, jeg har lurt på det før. Men når jeg endelig opplevde det så lurte jeg ikke lenger.

Anonym poster: ff034432445cfb719873d9273de8ffc1

[Gjest Kv84]

Er det noen ting som du legger merke til ved personen, som du bare går rundt og smiler ved tanken på? Oppfører man seg på en annen måte sammen med denne personen? Klær seg anderledes?

[AnonymBruker]

Oppfører man seg på en annen måte sammen med denne personen? Klær seg anderledes?

Vel, hun hadde på seg fletter en gang fordi jeg hadde nevnt i en eller annen sammenheng at jeg syntes det var fint. Men hun følte seg barnslig med fletter så det ble med den ene gangen.

Jeg sliter med angst, veldig sterk angst. Så sterk at den er blitt en personlighetsforstyrrelse (engstelig/unnvikende pf). Men når jeg var sammen med henne og holdt henne i hånden så var det som om den var borte og ikke eksisterte. Det var ingenting som jeg var nervøs eller redd for lenger.

Og når vi var sammen alene eller hvor som, var det som om tiden sto stille. Som om det var noe magisk som skjedde.

En annen sak, samme hva vi pratet om og tenkte så kjente vi hverandre så godt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre lenge så var det som om det var noen jeg hadde kjent hele livet, jeg hadde bare ikke møtt henne før nå. Jeg visste så inderlig godt hva hun tenkte, hva hun følte, uten at hun trengte å si noe. Vi kunne avslutte hverandres setninger og tanker.

Med andre ord, når det skjer så lurer du ikke lenger. Du vet bare.

Anonym poster: ff034432445cfb719873d9273de8ffc1

[AnonymBruker]

Men når jeg var sammen med henne og holdt henne i hånden så var det som om den var borte og ikke eksisterte.

PS. Trengte ikke holde henne i hånden for å føle det slik. Det var bare godt å gjøre det en gang i blant.

Anonym poster: ff034432445cfb719873d9273de8ffc1

[Gjest Kv84]

Vel, hun hadde på seg fletter en gang fordi jeg hadde nevnt i en eller annen sammenheng at jeg syntes det var fint. Men hun følte seg barnslig med fletter så det ble med den ene gangen.

Jeg sliter med angst, veldig sterk angst. Så sterk at den er blitt en personlighetsforstyrrelse (engstelig/unnvikende pf). Men når jeg var sammen med henne og holdt henne i hånden så var det som om den var borte og ikke eksisterte. Det var ingenting som jeg var nervøs eller redd for lenger.

Og når vi var sammen alene eller hvor som, var det som om tiden sto stille. Som om det var noe magisk som skjedde.

En annen sak, samme hva vi pratet om og tenkte så kjente vi hverandre så godt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre lenge så var det som om det var noen jeg hadde kjent hele livet, jeg hadde bare ikke møtt henne før nå. Jeg visste så inderlig godt hva hun tenkte, hva hun følte, uten at hun trengte å si noe. Vi kunne avslutte hverandres setninger og tanker.

Med andre ord, når det skjer så lurer du ikke lenger. Du vet bare.

Anonym poster: ff034432445cfb719873d9273de8ffc1

Så vakkert at det finnes slike mennesker som deg!

[AnonymBruker]

Så vakkert at det finnes slike mennesker som deg!

Eh, takk?

Anonym poster: ff034432445cfb719873d9273de8ffc1

[saltvann]

Jeg visste det fra første stund!

Trodde det ikke før jeg opplevde det selv, at man bare vet det!

[AnonymBruker]

Jeg hadde i hvert fall en følelse av det fra andre gang vi møttes (første gangen var det også veldig hyggelig og jeg følte meg veldig vel sammen med ham, men da tenkte jeg ikke så mye på det) En god magefølelse som bare ble bekreftet mens vi snakket sammen og var sammen, og som i hvert fall ikke har sluttet å bli bedre og bedre etter sju måneder. Noe som jo er altfor kort tid til å si noe om vi er rett for hverandre resten av livet. Men jeg har ikke hatt det sånn med andre før, og vi er ganske voksne, så vi vet jo en del om hvem vi er, hva vi vil osv. Noe av det som gjør at jeg føler meg trygg er at ting aldri blir feil sammen med ham, vi forstår hverandre godt, tenker mye på samme måte (ikke om alt, men om mye), også har vi det morsomt og får energi av hverandre. Veldig ukomplisert selv om vi sikkert kan være krevende mennesker begge to, sammen med andre.

Om det er rett for resten av livet vet man jo ikke før livet er slutt Men jeg tror noen har et bedre grunnlag enn andre for å ikke ødelegge et forhold - stabil psyke (i hvert fall i relasjonen), "familieverdier", pragmatisme, vilje til å prioritere den andre/hverandre hele veien, romslighet osv. Samtidig tror jeg vi "særinger" kan treffe noen vi funker med resten av livet vi også Og jeg tror sikkert en del møter noen det føles riktig med en stund, kanskje ganske lenge, men som blir feil etter hvert. Man ser jo kanskje etter andre ting i en partner når man er 20 enn når man er 40, har ikke like mye selvinnsikt eller vet hvor man vil være etter 10 år.

Anonym poster: 1d8042426c49ddd8f3e72ecbf5a405a9

[Steinar40]

Hvor tidlig vet man det egentlig, eller kan det øre at personen er rett for en tid og då ikke akkurat den, men et annet menneske. Jeg ser virkelig opp til de male som har vært sammen siden de var ungdom, hvordan klarer de å fortsatt være den rette eller så mange år?

Det kommer helt an på hvor realistisk og kravstor du er.

[momo]

Men nå kan jo flere være den rette. Og en som kan føles som den rette, kan det jo bli slutt med etter en tid.

Han jeg følte var den rette, var fordi han ga meg følelsen av å komme hjem, jeg var trygg med han fra første dag. Det har jeg aldri opplevd med en mann før. Jeg ble og veldig forelska, aldri følt sterkere for en mann. Jeg var sikker på at han var den rette. Men det var han ikke, ting skjedde og det ble slutt.

Og jeg tror jeg kan oppleve det samme med en annen, føle at han er den rette. Og forhåpnetligvis vil det vare.