Tafatt tenåringsønn

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg har en sønn på 15år som jeg har begynt å bekymre meg litt for. Det har seg slik at han gjør absolutt ingenting på eget initiativ, han kommer hjem fra skolen, går rett på rommet sitt for å spille eller gjøre lekser. Han kommer og spiser når vi roper det er mat, så er det rett på rommet sitt igjen, der blir han til neste dag. Om morgenen ser man han heller ikke annet enn at han fyker forbi i det han drar på skolen. Han er sjeldent fysisk sammen med venner, bortsett fra at han sitter og skyper med et lite gjeng han spiller sammen med hver dag. Han blir aldri mer med i bursdager til søskenebarn, tanter eller onkler.

Han er utakknemlig og oppstanasi, og han har begynt å irriterer meg! Hva kan man gjøre med slikt??

Håper på seriøse svar!

[Gjest BabyBlue]

Høres ut som en helt vanlig femtenåring... Dessverre.

[Gjest nobilian]

Du er 5 år for seint ute.

[Gjest Elseby13]

Obstanasi?

[AnonymBruker]

Det kalles pubertet.

Anonym poster: 41058ad2dfbfd1259b357a5764f7a601

[Gjest Gjest]

Vet! for 5år siden bodde han dessverre hos sin mor.

Vet av mange aktive flotte 15åringer, så å overse dette med at det er helt normalt mener jeg blir for dumt. Må da være noe som kan gjøres for å vekke interesse for andre ting enn spill.

[Gjest Gjest]

Obstanasi?

oppstanasi, nesevis, frekk

[Gjest Elseby13]

Obsternasig heter det.

[Gjest Herr Heftig]

Vet! for 5år siden bodde han dessverre hos sin mor.

Vet av mange aktive flotte 15åringer, så å overse dette med at det er helt normalt mener jeg blir for dumt. Må da være noe som kan gjøres for å vekke interesse for andre ting enn spill.

Det er faktisk ganske vanlig 15-åring adferd. Dessuten gjør ikke det at mange 15-åringer er aktive og flotte at sønnen din er unormal (f.eks: ca. 50% av femtenåringer har vagina, bare fordi sønnen din har penis er han ikke rar (teit, men valid eksempel))

[AnonymBruker]

Obstanasi?

obstanasi/obsternasi = http://no.wiktionary.org/wiki/obsternasig

Anonym poster: c671aaec66b6759c12287372a3947aca

[AnonymBruker]

Vel, jeg føler meg litt truffet når jeg leser dette. Jeg er 18 år, og er i grunn ganske lik tenåringssønnen din. Jeg liker ikke å innrømme det, for jeg skulle ønske at jeg var en slik råflott og aktiv 18-åring som alle foreldre drømmer om - men jeg kan vel forsøke å forklare hvorfor det kanskje er sånn. Kanskje din sønn har det annerledes?

For det første bor jeg på bygda, der det er få tilbud som treffer mine interesser. Da oppsøker jeg heller dem på nettet (jeg spiller ikke dataspill, bare leser om ting). Jeg har prøvd fotball, piano og andre organiserte aktiviteter, men det var aldri noe for meg. Bortsett fra kunst og historie, men det finnes ikke her. For det andre er det ganske mye press på ungdommen (det er nå jeg skal ta de store, livsviktige valgene, i følge alle) - men det kan hende du også hadde det slik da du var ung. Jeg blir iallefall stresset, og bruker mye tid på rommet mitt for meg selv for å slippe all fjaset. For ikke bare skal jeg være flink på skolen; jeg skal også se bra ut, ha rette verdier, ha mange venner, bruke de rette klærne, ha "kule" fritidsinteresser, gjøre kule ting, tjene penger på fritiden og trene regelmessig.

Når mine foreldre ellers bare liker å se på Norge rundt, Skavlan og nyhetene når vi er sammen, frister det også lite å sitte sammen med dem for å se på dette. Av og til kjeder jeg meg såpass at jeg går på nettet bare for å kaste bort litt tid; for å få dagene til å gå raskere. Dette er sikkert noe spillet bidrar til. Og det er mer lettvint enn å gå ut og gjøre ting. Kanskje samfunnet i dag (eller på slutten av 90-tallet, da jeg var barn) var preget av såpass mye organisert aktivitet at jeg ikke gidder mer? Min uke var tidligere fylt med fotball, tegneskole, piano, fiolintimer, kortimer, klatring, ballett, osv. opp gjennom årene - og alt måtte skvises inn i en trang timeplan etter skolen. Og jeg ble lei. Koser meg mye mer på rommet mitt med ei bok/pc enn med den russiske, dritstrenge ballettlæreren som skulle ha meg ned i spagaten og gjøre ørten plies.

Din sønn høres ut som en helt vanlig norsk tenåring. Jeg vet at dataspill kan tilby en virtuell, fiktiv virkelighet som er mye mer interessant enn den han lever i. På noen områder kan det være godt å få en virkelighetsflukt, men jeg forstår også at det kan være frustrerende at han ikke gjør noe annet. Særlig med tanke på at han får for lite fysisk aktivitet og sosial stimuli. Men prøv også å forstå han og samfunnsendringene som har skjedd siden du var ung.

Anonym poster: 0ed7f3ef541d0142e94eefcc3bce7f7f

[Gjest Gjest]

Dette tenker jeg også mye på, som mor til en 13-åring som jeg syns bruker stadig mer tid på nettspill og mindre tid utendørs. Men jeg forstår deg godt du 18-åring som svarer over. Min sønn er ikke interessert i fotball eller håndball eller korps, og da er det lite igjen på et sted som vi bor på. Jeg var selv ikke interessert i noe av dette. Det er også et tankekors for meg som forelder det du skriver over om at det er gørr å være ilag med foreldrene som bare er interessert i å se Norge Rundt osv. Vi foreldre har en utfordring med å finne på felles aktiviteter som fenger alle. Vet selv at jeg som unge bare haaateet maset om søndagsturer, for det var liksom den fellesaktiviteten vi hadde.

Hm, legge hodet i bløtt...

Til TS; kan han være litt ensom? Usikker på om sønnen din har byttet bosted/-miljø da han flyttet fra moren til deg.

[pandabear]

Hva med å ikke la han få lov til å bruke all den tiden på spilling. Trekk ut kabelen til internettet.

Gi han oppgaver som handling, middagslaging osv.

Ta initativet til å gjøre noe hyggelig sammen.

[dobri123]

Han er en tenåring i puberteten. Så enkelt er det. Han syntes ikke familie selskaper er så kult lenger, og det er mye forandringer og følelser for tiden, så han liker nok å tilbringe litt tid på rommet. Det er helt normalt! Må da ikke bety at noe er galt av den grunn. Er da for all del bedre at han er sånn enn som de 15åringene som starter å drikke i så tidlig alder.

[Gjest Gjest]

Takk til 18 åring for kjempeflott svar!!

[AnonymBruker]

PS. Han er en tenåringsgutt. Hva tror du tenåringsgutter gjør når de er på rommet alene bak en lukket dør? -.-

Anonym poster: 811bd3229397a106b77e0a20215e2f68

[estrella]

Tråden er ryddet.

Husk at innlegg skal skrives på norsk bokmål eller nynorsk så lenge det er mulig. Man kan også skrive på svensk, dansk eller engelsk hvis norsk ikke er morsmålet.

Estrella, mod.

[Gjest navnelapp]

Vi har faktisk løyst det ved å ha dataen i eit rom rett ved stua, utan dør. Då held vi litt meir kontakt, og det er lett å snappe ein klem på vegen til og frå kjøkkenet (for mat må dei ha...) og badet. Dei er jo i ei ekstremt introvert fase, og lever store delar av sitt sosiale liv på nettet, det trur eg ein berre må slå seg til ro med.

[AnonymBruker]

Mine to gutter på 17, tvillinger, er to vidt forskjellige gutter. Han ene går på idrettslinja og er alltid på farten. Stå opp tidlig i god tid, drar på skolen, så kommer han rett hjem igjen, skifter og drar på trening, så hjem igjen, snakker litt med meg (er alenemamma) ser litt tv i stua, spiser middag, ut igjen for å møte kompiser, så er han hjemme igjen rundt 9 tiden på kvelden og gjør litt lekser i stua. Han pleier å spørre om hjelp også, er ganske opptatt av å få ca. gode karakterer. Så legger han seg som regel etter det.

Men tvillingbroren hans er noe helt annet. Han står opp like før han skal rekke bussen, hopper over frokosten, er på skolen kommer hjem igjen, pleier å ha med seg kompisene sine, sitter og spiller tvspill fifa eller hva det spillet heter, så ber jeg kompisene dra hjem for de blir alltid så lenge. Han går inn på rommet og blir der som regel resten av kvelden og jeg har flere ganger merket at han ikke legger seg før seint på natten, 2-3 tiden. Han klager mer og er mye latere. Han er heller ikke så opptatt av skolen og kommer ikke så godt overens med lærerne. Men utenom det virke rhan bare som en helt vanlig tenåring. Driter litt i alt.

Jeg er like glad i begge og passer på at begge har det bra. Jeg har spesielt bekymret meg mer for S, pga latskapen hans, og at han ofte isolerer seg på rommet, men han forsikrer meg om at han elsker livet. Heeh.. ikke alltid lett å være alenemor til to videregåendeskole gutter.

Selv om sønnene mine er tvillinger og vidt forskjellige, kommer de likevel godt overens og jeg setter masse pris på at M noen ganger får med S på trening. Tror S har godt av å bevege på seg litt også.

Ville bare formidle det at alle tenåringer er forskjellige og så lenge det ikke inneholder alvorlige ting som spiseforstyrrelser, depresjon, mye festing, mistanke ved dopmisbruk o.l. så er det egnetlig ikke så mye å bekymre seg for. De vokser seg fra det.

Jeg kan huske at jeg selv var vrang og isolert fra familien når jeg var 14-17 år. Men etter det vokste jeg plutselig opp og likte å være mer med familien igjen. Satte mer pris på de osv.

Bare vent, så vil tenåringen din en dag plutselig komme til degog spørre om dere skal finne på noe! En meget fin dag! hehe. Snakker av erfaring, har en eldre sønn også på 22 som nå elsker mammaen sin overalt på jord og ringer meg omtrent hver dag

Anonym poster: f18ba489c24f599aee992a257b336425

[Monsterkid]

Også enig i at han høres ut som en helt normal tenåring. Men familieselskapene hadde jeg krevd at han ble med på. For meg så er det noe man bare gjør enten man har lyst eller ikke. (Med mindre man er syk da)