Komplisert Forhold?

[Gjest Anonym]

Hei kvinneguiden. Har ingen andre å dele mine tanker angående problemet mitt. Føler veldig slik at alt og alle har sviktet meg og jeg bærer tunge følelser. Jeg og min kjæreste har vært sammen i 1,5år. Vi har hatt opp og ned turer som alle andre. Føler det er mer utfordrende for henne å ha meg som kjæreste ettersom jeg sliter med sossial angst og deppresjoner som kommer og går. Hvilket gjør det vanskelig for meg å gå f.eks på butikken eller prate med mine foreldre om diverse ting. Har tidligere før jeg møtte kjæresten min drevet med tung rusing, rett og slett fordi jeg var lei livet. Følelser jeg ikke forsto / forstår. Uansett så er jeg ferdig med det. Har lagt meg ut på livets vei og rettet opp i livet mitt. Poenget mitt er at jeg sliter med diverse ting og føler at jeg har blitt mer paranoid nå enn før. Litt mer enn normalt. Føler at mange av tankene mine er rettet mot krig og at verden er jævelig. Når jeg prøver og være positiv føles det som at jeg blir distrahert fra det. Og fortsetter da å tenke på krig, kriminalitet, lovløshet og alt det innebærer. Prøver så godt jeg kan å holde maske og ikke være panisk da jeg møter på fremmede. Ikke at jeg tror at de skal drepe meg eller noe slikt. Men, fordi jeg føler at jeg ikke kan stole på noen. Trenger råd, veiledning og tips.

Tilbake til saken.

Som sagt har jeg og min kjæreste vært sammen i 1,5år. Føler jeg har stillt opp mye for henne. Ved å gjøre slike ting "normale" A4 -.- folk gjør. Har gitt henne tryggt sted å bo. Mat. Hun har ingen inntekter idet heletatt. Så hun lever på meg.

Føler hun ofte klager over meg og sier at hun skulle ønske jeg var mer normal. Hva legger hun i det? Jeg elsker henne. Forstår ikke hva jeg gjør feil.. For meg virker henne ikke fornøyd.

Det jeg trenger hjelp til nå, er. Igår skulle vi egentlig besøke et par venner av oss. Da jeg kjennte at jeg fikk grusomt vondt i magen. Var som knivstikk. Magen vred seg. Smerten var uutholdelig. Greide nesten ikke stå oppreist. Prøvde å forklare det til henne. Da hun fortsetter å mase om at jeg SKAL bli med. At jeg er en dårlig kjæreste. Så begynner henne å pakke pcen min. Men, da hun skulle pakke ned min Playstation kunne jeg ikke noe for og klikke. Jeg tok tak rundt halsen på henne for å få henne vekk fra min PS. Og begynte å brøle "hva er du ikke forstår med at jeg er syk?" Tenkte da.. Hvorfor kan hun ikke dele medfølelse for meg og utsette det til en annen dag?. Så begynner hun og sutre over at jeg bryr meg mer om playstation enn henne. Og det ble bare stort drama ut av det hele. Forklare henne før hun begynte å pakke at hun kunne blitt hjemme med meg. Hun nektet å høre. I tillegg blir jeg mer irritabel i dårlig form. Idag 15min før jeg skriver dette innlegget. Setter hun statusen sin på Facebook som komplisert. Slik at alle hennes og mine venner og familie kan se dette.. Hva kan jeg gjøre? Hva burde jeg gjøre? Har bært lenge på skyld følelse. Føler at alle jeg kjenner driver et veldig syyyyykt! Emosjonelt spill med meg. Føler meg fanget i mitt eget hode og ikke liberert. Føler det som jeg ikke klarer å se eller forstå hva jeg burde og skal gjøre. Det er frustrerende for meg. Jeg trenger råd og veiledning. Tusen takk. Mvh Annonym.

[AnonymBruker]

Ut i fra det du skriver, så virker ikke dette som ett bra forhold for deg. Hun lever på dine penger, men samtidig så klarer hun ikke ha forståelse for hvor vanskelig livet kan føles av og til. Kanskje hun er for ung til å forstå?

Jeg tror kanskje du bør revurdere forholdet i alle fall. Tenk godt over hva som egentlig er det beste for deg slik at du kan begynne å komme tilbake til det ”normale”. Det siste du trenger er å være sammen med en som ikke ser fremskrittene, men kun klager fordi det ikke går fort nok.

Anonym poster: fc00bd7fca823746b7a49fd0a2fb3b4d

[AnonymBruker]

La meg få legge til at "ikke hele facebook" fikk greie på hva jeg mente om vårt forhold. Jeg satte innstillingene på at bare jeg og han skulle få se det, av den enkle grunn at han viste 0 interesse av å snakke med meg om hva som hadde skjedd. Han satt der på ps3'en sin og var så glad som bare det. Viste ingen anger på at han IGJEN gikk på fysisk angrep på meg, og latet bare som at ingenting var skjedd.

Jeg føler at innlegget til TS her bare er halve sannheten. Som folk flest vet så er det 2 sider av en sak. Og siden jeg er kjæresten til TS, så kan jo jeg alltids skrive min side av historien også.

Først og fremst så kan jeg legge til at jeg var sammen med TS da han ruset seg en del. Jeg satte foten ned og sa at dette ikke var greit, og fordi han elsket meg så sluttet han mer eller mindre på dagen. Jeg har siden da stilt opp for han så godt jeg kan, og hørt på han og vært der når han har ønsket å prate om ting som plager han. Han selv sier at han føler at jeg "reddet" han. Noen dager kan bli tyngre enn andre for meg også. Det er disse dagene da jeg skulle ønske alt bare var A4 og at kjæresten min(TS) ikke skal sutre over å måtte bli med i familieselskaper som vanlige folk, dusje oftere enn hver 4 dag som vanlige folk, og ha en generelt normalt liv som vanlige folk. Vil også legge til at når jeg selv har hatt lyst til å prate om noe, så er det oftere enn sjeldent at TS har fått temaet til å handle om seg selv i stedet - og det blir jeg som igjen sitter der å trøster han.

Det med å stille opp med å gå på butikken er ikke noe problem, når han ikke orker det. Men så er det også jeg som lager middagen, vasker klærne, tar det meste av oppvasken etc. etc.

Ja, jeg har ikke en egen inntekt. Så vi lever kun på AAP-pengene til TS. Det fungerer egentlig helt greit, selv om det kan bli litt stramt til tider. Men da får jeg alltids fikset det på en eller annen måte. Og det har et par ganger gått ut penger fra sparekontoen min i trange tider. Jeg skulle selv få hjelp av NAV, men de ville plutselig ikke hjelpe meg fordi jeg har søkt på skole. Derfor har ikke jeg noen inntekt enda.

Til hva som skjedde i går, så var det nok nok en gang bare halve sannheten.

TS har en tendens til å få "vondt i magen" _hver eneste gang vi skal noe. På alle de 3 julaften-feiringene var han ikke synlig på over en time. Hver gang han skal til psykologen er han "sliten". Hver gang det er møte med noen er han "sliten" eller har vondt i magen. Hver gang vi har en avtale med noen venner så backer han plutselig ut. Og dette er ikke pga. sosial angsten bare. Han er mye rett og slett lat.(Det er vi nok begge to, men jeg klarer ihvertfall å bite tenna sammen til å få gjort ting) Det er ofte han sier at han heller vil sitte hjemme å spille på PS3. Som han gjør omtrent hele dagen, bortsett fra et par timer hvis vi ser en film, eller jeg skal ha han til å hjelpe til med noe.

Men nå datt jeg ut igjen. IGÅR så hadde vi en avtale med noen venner at vi skulle opp dit, for å feire bursdagen til katten vår. Så fikk han vondt i magen. Jeg var da allerede ferdig dusjet og vennene våre skulle komme å hente oss om 20 minutter da han buser ut at han ikke skal bli med. Jeg blir selvfølgelig ganske irritert, og sier at han kan bite tenna sammen og bli med. Og så kan han heller være der og slappe av, for magesmertene kom til å gå over etter noen timer uansett og vi skulle være der i 2 døgn. (Jeg hadde forresten rett, magesmertene forsvant ganske fort) Så jeg pakket ned pcen hans i et håp om at han skulle skjerpe seg, og ta et hint på at sånn her går det ikke an å fortsette. At han er nødt til å stille opp for meg også noen ganger, og holde avtalene sine.

Vi har bodd hos disse vennene tidligere så har nesten eget rom der, og alt er avslappet - så om han stakk av for å slappe av for noen timer så hadde ikke det gjort noe.

Han begynner å hisse seg opp, og idet jeg skal til å pakke ned PS3'en hans(som han ville ha med seg) så klikker det for han, og han begynner å grabbe tak i meg, og jeg fikk noen klyp og klor. Etterhvert så tar han tak rundt halsen min og dytter med ned mot gulvet(jeg satt i senga). Når han slipper er jeg selvfølgelig rasende, for det er jo ikke første gangen noe lignende har skjedd - og jeg føler at jeg nesten ikke lenger tør å sette foten ned og si at nok er nok for da kommer han til å gjøre noe ubehagelig mot meg.

Han tilbød seg at jeg både kunne dra til vennene våre bare jeg og han bli hjemme, og han tilbød at jeg kunne bli hjemme med han. Jeg valgte etter mye om og men å bli hjemme hos han, da jeg ikke ser løsningen ved å stikke og bli borte i flere dager. (I tillegg sliter jeg med tillit og usikkerhet og han har ved flere tidligere anledninger gjort at det ikke er lett å skyve disse tillitsproblemene bort. Dette skjer som regel når jeg ikke er tilstede)

Når jeg så har roet meg ned så har han lagt seg til å sove. Greit nok det, han hadde jo vondt i magen som han sier. Men dagen etter, når vi begge våkner så er det første han gjør å sette seg på PS3'en sin og spille. Later som ingenting, spurte bare hvordan det gikk med halsen min før han fortsatte å spille. Innimellom kommer han med spørsmål om spillet og skal vise meg ting i en veldig lett og glad tone. Som om ingenting har skjedd.

Jeg vet selv ikke hva jeg skal gjøre. Og er nok like utslitt som det han er. Både av egne problemer som jeg ikke får utløp for pga. all min tid går til TS - og fordi TS problemer noen ganger kan bli litt mye å takle på enkelte dager.

- TS sin kjæreste

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

[Gjest Anonym]

Føler meg fortsatt rådvill. Trenger noe som fungerer. Noe som gjør at jeg kan utagere på noe annet. Ofte jeg føler "hva er vitsen med å prate?" folk vil jo uansett aldri høre på meg før jeg klikker. Har levd i 21år og vet hva jeg prater om.. Hvorfor skal dette være så innviklet. Trenger gode råd. På forhånd takk.

[AnonymBruker]

1. Snakk med hverandre. Dere ødelegger hverandre på høyt nivå dere trenger BEGGE to å forandre dere.Hvis dere ikke klarer det så ville jeg faktisk vudert å gå min vei, for sånne massive problemer kommer ikke etter 1,5år. Burde hvertfall ikke komme.

2. Vold er ikke greit.Noen gang.

3. Det er heller ikke greit å tro at han har sluttet med rus, og faktisk er helt normal igjen plutselig. Dette er noe som tar tid. Jeg går ut i fra at han var faktisk avhengig av å ruse seg.

ta f.eks. Hasj, regner med at det er med i bildet av det du beskriver av paranoia osv. Noe som er helt normalt. Folk sier at visse dop ikke er farligere enn alkohol, herregud så feil de tar!

I hjernen har vi endorfiner, disse gjør oss f.eks. Glad. Noen, spesielt hasj, dop gjør at du overproduserer disse stoffene og ergo: du er glad. Den dagen du slutter(og har vært bruker en stund) klarer ikke hjernen å produsere dette på egenhånd. Som resulterer i sosial angst, paranoia, depresjoner (listen er lang). Dette er et godt grunnlagt for å utvikle diverse sykdommer som personlighetsforstyrrelser, psykopati eller schizofreni.

Det å si at han har "vondt i magen", eller er bare lat. Det er ikke sant. For dette er virkelig for han og før han innser det og skaffer seg hjelp så vil det bare bli verre og verre. Virkelighetsbildet blir helt skrudd og det finnes ingen kur.

Vi på psykiatrien(hvor det er altfor få plasser til at han kan komme inn og få skikkelig hjelp) kan vise han veien mot bedring, men han må innse selv at det er et problem, hvorfor og gå veien selv for å få noe A4 liv igjen.

Men til jenta, jeg ville gått. For det du har er vold, deprimert og paranoid kjæreste. Det er grobunn for så mye drit og du skal være jævlig tøff for å klare det.

Og, hva skjer med å feire bursdagen til katten sin???

Anonym poster: c7075147e430e4544f77d761c686c728

[AnonymBruker]

Nå er det faktisk jeg som har sagt til han gjentatte ganger at dopen ikke forsvinner ut av systemet helt med det første. Så jeg er fullstendig klar over det. Sier til han hver gang han tar det opp at han må ha tålmodighet.

Sosial angst og paranoian hans hadde han før han begynte med rus.

Og jo - han klarer faktisk noen ganger å bite tenna sammen og bli med steder. det er sjeldent vi går ut, så innimellom klarer han det. Det vet han selv også. Når vi først har kommet ut så føler han seg som regel litt bedre, og har hatt en koselig tid. Og jo, han er ganske lat av seg - og det er han enig i.

Og sosial angst blir heller ikke bedre av å isolere seg for mye.

Han har psykolog men føler ikke at det hjelper. Dropper flere timer fordi han ikke ønsker å ta opp sårene som den dagen ikke føles så tunge.

Men uansett - vi har fått snakket sammen, jeg har grini litt. Ting har ordna seg, og vi trengte vel begge egentlig bare et push til å få satt samtalen i gang.

Vi har en sjelden gang noen heftige krangler, men det løser seg alltid og ender med at forholdet blir 10x bedre. Og vi er begge enige om at man i et forhold skal jobbe seg igjennom problene,og at begge mp ha tålmodighet. Kommer ikke tålmodigheten med en gang, så kommer den en kort tid etter og vi får alltid prata bra ut sammen. Hvor begge for sagt sitt, og vi kommer til en enighet.

Om mulig så håper vi på å få slettet hele innlegget her,

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

[AnonymBruker]

Og vi feirer bursdagen til katten i år fordi vennene våre har søsteren og moren hans, og vi tenkte det kunne være stas at søskna får møtt hverandre igjen da de er veldig lekne begge to og hadde nok satt pris på å få en lekekamerat for en liten helg.

Er ikke noe vi kommer til å gjøre hvert år akkurat.

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

[Gjest Gjest]

La meg få legge til at "ikke hele facebook" fikk greie på hva jeg mente om vårt forhold. Jeg satte innstillingene på at bare jeg og han skulle få se det, av den enkle grunn at han viste 0 interesse av å snakke med meg om hva som hadde skjedd. Han satt der på ps3'en sin og var så glad som bare det. Viste ingen anger på at han IGJEN gikk på fysisk angrep på meg, og latet bare som at ingenting var skjedd.

Jeg føler at innlegget til TS her bare er halve sannheten. Som folk flest vet så er det 2 sider av en sak. Og siden jeg er kjæresten til TS, så kan jo jeg alltids skrive min side av historien også.

Først og fremst så kan jeg legge til at jeg var sammen med TS da han ruset seg en del. Jeg satte foten ned og sa at dette ikke var greit, og fordi han elsket meg så sluttet han mer eller mindre på dagen. Jeg har siden da stilt opp for han så godt jeg kan, og hørt på han og vært der når han har ønsket å prate om ting som plager han. Han selv sier at han føler at jeg "reddet" han. Noen dager kan bli tyngre enn andre for meg også. Det er disse dagene da jeg skulle ønske alt bare var A4 og at kjæresten min(TS) ikke skal sutre over å måtte bli med i familieselskaper som vanlige folk, dusje oftere enn hver 4 dag som vanlige folk, og ha en generelt normalt liv som vanlige folk. Vil også legge til at når jeg selv har hatt lyst til å prate om noe, så er det oftere enn sjeldent at TS har fått temaet til å handle om seg selv i stedet - og det blir jeg som igjen sitter der å trøster han.

Det med å stille opp med å gå på butikken er ikke noe problem, når han ikke orker det. Men så er det også jeg som lager middagen, vasker klærne, tar det meste av oppvasken etc. etc.

Ja, jeg har ikke en egen inntekt. Så vi lever kun på AAP-pengene til TS. Det fungerer egentlig helt greit, selv om det kan bli litt stramt til tider. Men da får jeg alltids fikset det på en eller annen måte. Og det har et par ganger gått ut penger fra sparekontoen min i trange tider. Jeg skulle selv få hjelp av NAV, men de ville plutselig ikke hjelpe meg fordi jeg har søkt på skole. Derfor har ikke jeg noen inntekt enda.

Til hva som skjedde i går, så var det nok nok en gang bare halve sannheten.

TS har en tendens til å få "vondt i magen" _hver eneste gang vi skal noe. På alle de 3 julaften-feiringene var han ikke synlig på over en time. Hver gang han skal til psykologen er han "sliten". Hver gang det er møte med noen er han "sliten" eller har vondt i magen. Hver gang vi har en avtale med noen venner så backer han plutselig ut. Og dette er ikke pga. sosial angsten bare. Han er mye rett og slett lat.(Det er vi nok begge to, men jeg klarer ihvertfall å bite tenna sammen til å få gjort ting) Det er ofte han sier at han heller vil sitte hjemme å spille på PS3. Som han gjør omtrent hele dagen, bortsett fra et par timer hvis vi ser en film, eller jeg skal ha han til å hjelpe til med noe.

Men nå datt jeg ut igjen. IGÅR så hadde vi en avtale med noen venner at vi skulle opp dit, for å feire bursdagen til katten vår. Så fikk han vondt i magen. Jeg var da allerede ferdig dusjet og vennene våre skulle komme å hente oss om 20 minutter da han buser ut at han ikke skal bli med. Jeg blir selvfølgelig ganske irritert, og sier at han kan bite tenna sammen og bli med. Og så kan han heller være der og slappe av, for magesmertene kom til å gå over etter noen timer uansett og vi skulle være der i 2 døgn. (Jeg hadde forresten rett, magesmertene forsvant ganske fort) Så jeg pakket ned pcen hans i et håp om at han skulle skjerpe seg, og ta et hint på at sånn her går det ikke an å fortsette. At han er nødt til å stille opp for meg også noen ganger, og holde avtalene sine.

Vi har bodd hos disse vennene tidligere så har nesten eget rom der, og alt er avslappet - så om han stakk av for å slappe av for noen timer så hadde ikke det gjort noe.

Han begynner å hisse seg opp, og idet jeg skal til å pakke ned PS3'en hans(som han ville ha med seg) så klikker det for han, og han begynner å grabbe tak i meg, og jeg fikk noen klyp og klor. Etterhvert så tar han tak rundt halsen min og dytter med ned mot gulvet(jeg satt i senga). Når han slipper er jeg selvfølgelig rasende, for det er jo ikke første gangen noe lignende har skjedd - og jeg føler at jeg nesten ikke lenger tør å sette foten ned og si at nok er nok for da kommer han til å gjøre noe ubehagelig mot meg.

Han tilbød seg at jeg både kunne dra til vennene våre bare jeg og han bli hjemme, og han tilbød at jeg kunne bli hjemme med han. Jeg valgte etter mye om og men å bli hjemme hos han, da jeg ikke ser løsningen ved å stikke og bli borte i flere dager. (I tillegg sliter jeg med tillit og usikkerhet og han har ved flere tidligere anledninger gjort at det ikke er lett å skyve disse tillitsproblemene bort. Dette skjer som regel når jeg ikke er tilstede)

Når jeg så har roet meg ned så har han lagt seg til å sove. Greit nok det, han hadde jo vondt i magen som han sier. Men dagen etter, når vi begge våkner så er det første han gjør å sette seg på PS3'en sin og spille. Later som ingenting, spurte bare hvordan det gikk med halsen min før han fortsatte å spille. Innimellom kommer han med spørsmål om spillet og skal vise meg ting i en veldig lett og glad tone. Som om ingenting har skjedd.

Jeg vet selv ikke hva jeg skal gjøre. Og er nok like utslitt som det han er. Både av egne problemer som jeg ikke får utløp for pga. all min tid går til TS - og fordi TS problemer noen ganger kan bli litt mye å takle på enkelte dager.

- TS sin kjæreste

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

du virker passe oppheng i dette med å være vanlig. vanlige folk,vanlig liv vanlig blablabla. du må nok bare godta at ikke alle lever eller er interessert i ¨leve et A4liv. dessuten bet jeg meg merke i at du har en sparekonto men velger å leve på kjæresten din? skam deg!!! om du er over 18 har du krav på sosialhjelp ol. ta tak selv og bidra!! dessuten er det barnslig å endre facebookstatus bare fordi dere har hatt en krangel, uten å fortelle han det først at du ønsket å forandre den

[Gjest Gjest]

Nå er det faktisk jeg som har sagt til han gjentatte ganger at dopen ikke forsvinner ut av systemet helt med det første. Så jeg er fullstendig klar over det. Sier til han hver gang han tar det opp at han må ha tålmodighet.

Sosial angst og paranoian hans hadde han før han begynte med rus.

Og jo - han klarer faktisk noen ganger å bite tenna sammen og bli med steder. det er sjeldent vi går ut, så innimellom klarer han det. Det vet han selv også. Når vi først har kommet ut så føler han seg som regel litt bedre, og har hatt en koselig tid. Og jo, han er ganske lat av seg - og det er han enig i.

Og sosial angst blir heller ikke bedre av å isolere seg for mye.

Han har psykolog men føler ikke at det hjelper. Dropper flere timer fordi han ikke ønsker å ta opp sårene som den dagen ikke føles så tunge.

Men uansett - vi har fått snakket sammen, jeg har grini litt. Ting har ordna seg, og vi trengte vel begge egentlig bare et push til å få satt samtalen i gang.

Vi har en sjelden gang noen heftige krangler, men det løser seg alltid og ender med at forholdet blir 10x bedre. Og vi er begge enige om at man i et forhold skal jobbe seg igjennom problene,og at begge mp ha tålmodighet. Kommer ikke tålmodigheten med en gang, så kommer den en kort tid etter og vi får alltid prata bra ut sammen. Hvor begge for sagt sitt, og vi kommer til en enighet.

Om mulig så håper vi på å få slettet hele innlegget her,

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

forholdet har jo tydeligvis ikek blitt bedre ettersom du bytter status på facebook...

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis ikke fått med deg noen ting, så jeg gidder ikke å svare en gang.

Vanlige folk som i å bare godta at man deltar på familieselskaper og lignende. Ikke kjør alt til fingerspissene nå da.

Og jeg endret kun facebookstatus for å få han til å forstå alvoret i dette her, siden han ikke virket spesielt interessert i å finne ut av noe som helst før det. Jeg kjenner kjærsten min og vet hva som fungerer.

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

[AnonymBruker]

du virker passe oppheng i dette med å være vanlig. vanlige folk,vanlig liv vanlig blablabla. du må nok bare godta at ikke alle lever eller er interessert i ¨leve et A4liv. dessuten bet jeg meg merke i at du har en sparekonto men velger å leve på kjæresten din? skam deg!!! om du er over 18 har du krav på sosialhjelp ol. ta tak selv og bidra!! dessuten er det barnslig å endre facebookstatus bare fordi dere har hatt en krangel, uten å fortelle han det først at du ønsket å forandre den

Sparekontoen har vi valgt å kun bruke i krisesituasjoner. Da vi har tenkt å bruke det som er der på egenkapital hvis vi en gang blir nødt til å ta opp lån.

Jeg er over 18, ja. Men er ikke folkeregistrert sammen med han, da husleia da blir dobbelt så stor. Derfor står det fortsatt at jeg bor hjemme, og da har jeg - såvidt jeg har skjønt - ikke krav på sosialhjelp.

Anonym poster: e8d5b82f749d704a802098781ae7c48b

[miramis]

Syntes litt synd på jenten i forholdet jeg. Høres ikke så kjekt ut å alltid sitte hjemme, og at kjæresten bare later seg foran et spill? Jeg hadde iallefall aldri blitt i et slikt forhold..

Det med at han tok kvelertak på deg, syntes jeg er veldig alvorlig og ekkelt. Og at han bare lett spurte hvordan det gikk dagen etter (mens han spilte), uten å unnskylde seg, blir litt patetisk syntes jeg. Syntes du bør gå ut av forholdet selv om du er glad i han, for tenk om han aldri forandrer seg? Skal dere bare daffe hjemme og kaste bort livet deres i 10 år?