Familieselskaper? Skrekk og gru!

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som hater familieselskap??

Virker som alle andre rundt meg synes det er helt toppers, og de skravler og koser seg. Mens jeg lengter hjem allerede etter 5 minutter. Føler meg alltid så utilpass i slike selskaper.

Selv om de er familie, så føler jeg ikke at jeg har noe å snakke med disse menneskene om. Vi sees jo aldri ellers. Synes alt blir så påtatt og rart egentlig.

Blir til at jeg bare sitter og hører på de andre snakker. Føler ikke jeg har noe å komme med i samtalene deres i det hele tatt. Dessuten er det vanskelig å komme til i samtalene uansett, fordi skravla går på alle og enhver konstant.

Ender med at jeg prater kun hvis noen spør meg direkte om noe.

Hva gamle tante Magda gjorde hos frisøren forrige uke interesser meg liksom ikke. Heller ikke hva onkel bedriver arbeidstiden sin med. Kjenner at jeg bryr meg så forferdelig lite om stort sett alt de snakker om, at det er nesten skammelig.

Jeg er glad i dem på et vis og det er fint at de lever, men utover det bryr jeg meg ikke om å tilbringe tid med de, eller prate med de.

Er jeg unormal? Føler meg ikke helt snill som bryr meg så lite om familien, men jeg kan rett og slett ikke noe for det. Har vært slik hele livet.

Anonym poster: 13a58922df81b68ebd377146d6582b7c

[Gjest badeand1]

Har det også sånn. Før møttes vi (onkel, tante, kusine og fetter) i obligatoriske bursdager men nå er det heldigvis over.

[Gjest abcdefgh]

Synes familieselskaper kan være koselig. Svigersfamilie selskap derimot

[stripen]

Har det helt likt deg. De snakker som regel om emner der jeg ikke har noe å bidra med. De eneste jeg faktisk (de siste årene) har begynt å kunne snakke med er farmoren og farfaren min, men kun når det er oss alene. Synes det er litt dumt, men det er jo egentlig min egen feil som er sånn jeg er..

[AnonymBruker]

Godt å høre at det ikke bare er meg da.

Anonym poster: 13fb68519e3b5adabbb428f5a3e759e0

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg kjenner meg skikkelig igjen. Jeg har aldri vært noen fan, alltid følt meg utilpass. I våre familieselskaper er det som regel en del kjekling mellom pappa og brødrene hans, og det kan ofte skape dårlig stemning. Bestemor kan bli en skikkelig provokatør som bare sier ting for at vi andre skal bli sure. Vi er ikke alltid en så god match når det kommer til personligheter.

Men, jeg har lært meg å finne de smutthullene som gjør at det blir koselig. Det er enkelte familiemedlemmer som er morsomme å prate med, jeg har for eksempel begynt å sette pris på både bestemor og en inngiftet tante. Jeg har begynt å sette pris på hvor glad bestefar blir av å se meg. Jeg setter pris på de nystekte vaflene eller kaka som blir servert etter middag.

Jeg og pappa har en ordning: hvis en av oss vil dra hjem tidlig er det bare å nappe lett i den andre. Da finner vi på en unnskyldning som gjør at begge må dra og forlater selskapet.

[Wildy]

Familieselskaper er ... tja... blandet?

Noen er hyggelig å prate med, andre får jeg omtrent nupper av bare å høre på. Men sånn er det, hold ut den tiden det står på, sett pris på det som er hyggelig og overse det andre.

[Rararara]

Hvis de andre ser ut til å kose seg så går jeg ut fra at stemningen generelt er god.. Noen ganger bør man prøve å gjøre en innsats og skru på smalltalkeren i deg. Om det ikke går i det heletatt og du overhode ikke får noe hyggelig ut av disse treffene så er kanskje det beste at du dropper å bli med?

De andre vil vel ikke at du skal ha det fælt heller?

[Gjest Gjest]

Jeg er gift og har barn. Å besøke mine egne foreldre er ok. Men det var til tider jeg ikke kom overens med svigers. Etter at vi fikk barn så har vi invitert mine foreldre og svigers. Nå har mine foreldre forstått min frustrasjon over svigers . Men trist for mannen, han vet hvordan hans foreldre er og har hatt det vondt i mange år pga av dem. De er klager og syter mye, baksnakker folk. Kan ofte være veldig negative... Jeg kan ofte være tappet for energi med å være i selskap med dem

[Calypso]

Sluttet å gå i familieselskaper når jeg var rundt 15 år... har hatt litt dårlig samvittighet innimellom men jeg vet at jeg bare ville vært ukomfortabel, blir bare sittende alene og glo i veggen uansett da kan jeg like så godt være hjemme.

[Gjest O___o]

Du er ikke den eneste.

[Gjest Gjest]

Jeg deltar aldri.

[AnonymBruker]

Misliker familieselskaper selv. Jeg har faktisk en "god familie", oppegående folk, ingen splid i familien og alle hadde stilt opp for alle. Det er settingen som ødelegger det for meg.

Når han jeg liker å snakke politikk med, han jeg liker å snakke fotball med og hun som alltid lurer på hvordan det går med alt mulig i livet mitt møtes, blir det for mye. Jeg foretrekker stort sett små forsamlinger, og det samme gjelder når jeg skal omgås familien.

I tillegg bryr jeg meg så lite om hva folk driver med at det blir gørrkjedelig. Jeg vet det er urimelig å mene at de skal spørre om mitt liv og jeg være helt uinteressert i deres, men det er bare sånn det er for meg - om jeg er dønn ærlig. Det må jeg imidlertid overstyre ved å spørre og være interessert selv, og det gjør jeg for å oppføre meg, men det fjerner en del av gleden ved slike selskaper.

Anonym poster: 7c2e565c7e430fc3c5a8ca4045ee28fc

[Gjest Crazycatlady]

Min familie har så godt som aldri familieselskap, så det er kun meg, foreldre og søsken, og det er jo greit siden jeg ikke liker familieselskap. Men etter at jeg traff samboer så har det blitt mange, og det er ingenting galt med dem. Det føles bare veldig påtatt og kleint. Føler meg veldig utilpass i store forsamlinger og jeg er ikke interessert i ditt og datt om alle mulige av samboers slektninger, og syns det er ubehagelig å bli intervjuet av folk jeg ikke kjenner.

Føler meg ofte frekk siden vi går tidlig, men verken jeg eller samboer takler å sitte i mange timer.

Det blir ofte også litt for stivt for min del, og da klarer jeg ikke å slappe av.

Men det er bare noe en må igjennom en gang i blant.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg liker ikke familiebesøk hos svigers noe særlig. Hos min egen familie går det stort sett veldig fint.

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke alene om å ha det slik og du er ikke "unormal", tror det er mange som har det på denne måten. Dette er ikke mennesker som du har valgt å ha i livet ditt på grunn av felles interesser og kjemi.

Jeg mistrives også i slike familieselskap, har jo ikke noe til felles med de som er der, og må late som at jeg bryr meg eller interesserer meg i hva de snakker om, når jeg innerst inne ikke kunne brydd meg mindre. Jeg deltar i samtalene og stiller spørsmål, men det gjør jeg bare fordi jeg føler at jeg må ettersom vi sees så sjeldent.

Jeg har god kontakt med foreldrene og søsknene mine, men tanter og onkler, kusiner og fetre, har jeg ikke mye til felles med.

Anonym poster: ab5e1a6509081cb9247aa77b6040de06