Han vil ikke ha flere barn, betyr førstemann så mye?

[Gjest Else]

Krise!

Har snakket med min samboer som har et barn fra før i et tidligere forhold om at vi kanskje skal starte familie snart. Han virker som at han i det hele og det store ikke egentlig vil ha noen andre barn en den han har nå som han sjeldent ser. Jeg lurer på om det er fordi han er for glad i førstemann og ikke kan elske de andre... Kan det skje og er det urettferdig ovenfor meg som enda ikke har opplevd gleden av barn hvis det stemmer? Kom ikke så langt som å spørre han rett ut og etter å ha mannet meg opp til å snakke om familie, så vil jeg ikke ta det opp igjen for å virke masete eller virke som jeg tenker for mye på det:/

Ble ganske så lei meg at jeg kanskje er den eneste som kommer til å glede meg

Trøste meg noen?

[frøkna]

Han vil vel ikke ha mer ansvar enn det han allerede har, begrunnet han det ikke for deg?

Rart at dere bor sammen og ikke har snakket om dette med barn syns jeg..

[Gjest Sakone]

Jeg tenker det er mer at han ikke orker tanken på 18+ nye år med barn,

Men viktig å snakke ordentlig ut om det med din samboer, Hvis dere finner ut at han ikke ønsker barn men du ønsker barn, så er det vel kanskje best å avslutte forholdet ettersom du ikke vil få kunne stifte familie med han.

[AnonymBruker]

Kanskje han i utgangspunktet ikke ville ha barn, men endte opp med ett likevel? Da vil han så klart ikke ha enda ett...

Nei du for nok bare manne deg opp til å snakke om denne saken

Anonym poster: 3490b95df9223f488d0a6aa518e3b379

[Gjest Murica]

Nei, det er ikke "urettferdig" at han ikke vil unne deg ett barn, det er noe begge må ville ha før man får ett. Hvordan er historien med eksen? Ønsket han ikke barn med henne når de fikk ett? Tok hun helt over når de gikk hver for seg så han nesten ikke får sett ungen sin?

[AnonymBruker]

Hvis han ser barnet sitt sjeldent er vel det kanskje en del av forklaringen; om det ikke er frivillig at han ser barnet så sjeldent synes han sikkert det har vært vanskelig og komplisert, og føler muligens også at det er noe "feil" i å få flere barn man kanskje vil ha mer med å gjøre (av praktiske årsaker, om man bor sammen med/nær den andre forelderen) enn det barnet man allerede har. At det er dårlig gjort på et eller annet nivå. Eller kanskje han synes det er godt å være ferdig med småbarnsperiode osv og er fornøyd nok som det er. Kjæresten min har et barn fra før, men tok opp det med barn/flere barn allerede på første (!) date, sånn helt generelt hva man ønsket eller ikke ønsket i livet sitt. Han har sagt han på mange måter er helt fornøyd med å være ferdig med småbarn, men at han er åpen for flere. Selv har jeg alltid vært usikker, men vi får se Han har barnet hos seg 50 % av tiden, og selv om han har hatt et konfliktfylt forhold til eksen virker det som de alltid har klart å samarbeide bra om barnet. Om man opplever å omtrent ikke få se barnet sitt, eller velger bort samvær selv, er det jo ikke nødvendigvis så naturlig å ville få flere barn. Jeg tror ikke det har så mye å gjøre med hvor mye man elsker det barnet man har å gjøre?

Men dette er noe dere bør snakke om, sånn skikkelig! Det er jo viktig for deg å finne ut hvor han står når han eventuelt får tenkt seg om, så du kan vurdere om du kan leve med det.

Anonym poster: 8b517e82ffc8a870c8d7bb89f94a3f03

[Gjest TS]

Jeg spør om det er urettferdig at jeg alene skal elske barna, at han som far skal forskjellsbehandle. Jeg vil jo at vi begge skal være glade i barna man får sammen.

Han vil ha barn, men han tenker noen ganger om han ikke vil likevel fordi han fikk det han ville ha.

Han fikk meg inn i forholdet med å love meg vakre barn osv osv. Vi har snakket litt før, men ikke alvorlig nok om familie.

Forholdet med exen går fint, men hun bor i utlandet.

Eneste forskjellen mellom forrige forhold og dette er at vi er gift.

[Gjest TS]

Hvis han ser barnet sitt sjeldent er vel det kanskje en del av forklaringen; om det ikke er frivillig at han ser barnet så sjeldent synes han sikkert det har vært vanskelig og komplisert, og føler muligens også at det er noe "feil" i å få flere barn man kanskje vil ha mer med å gjøre (av praktiske årsaker, om man bor sammen med/nær den andre forelderen) enn det barnet man allerede har. At det er dårlig gjort på et eller annet nivå. Eller kanskje han synes det er godt å være ferdig med småbarnsperiode osv og er fornøyd nok som det er. Kjæresten min har et barn fra før, men tok opp det med barn/flere barn allerede på første (!) date, sånn helt generelt hva man ønsket eller ikke ønsket i livet sitt. Han har sagt han på mange måter er helt fornøyd med å være ferdig med småbarn, men at han er åpen for flere. Selv har jeg alltid vært usikker, men vi får se Han har barnet hos seg 50 % av tiden, og selv om han har hatt et konfliktfylt forhold til eksen virker det som de alltid har klart å samarbeide bra om barnet. Om man opplever å omtrent ikke få se barnet sitt, eller velger bort samvær selv, er det jo ikke nødvendigvis så naturlig å ville få flere barn. Jeg tror ikke det har så mye å gjøre med hvor mye man elsker det barnet man har å gjøre?

Men dette er noe dere bør snakke om, sånn skikkelig! Det er jo viktig for deg å finne ut hvor han står når han eventuelt får tenkt seg om, så du kan vurdere om du kan leve med det.

Anonym poster: 8b517e82ffc8a870c8d7bb89f94a3f03

Vi er gift så har gått for lang hvis jeg skal trekke meg nå..

Men tror du ting eller han vil endre seg når han får barn igjen?

[Gjest TS]

Skulle kanskje ha skrevet mannen min og ikke samboer glemmer meg litt av

[Frøken eple]

Du vil ikke virke masete? Er dette et tema som er viktig for deg??

[Gjest TS]

Du vil ikke virke masete? Er dette et tema som er viktig for deg??

Ja men jeg er redd fordi jeg blir så lett følsom.

[Frøken eple]

Dersom det er viktig for deg, er det viktig at du tar det opp. Ta det heller opp ordentlig enn å gå og "småmase" om det.

[AnonymBruker]

Min samboer hadde også et barn fra før. Vi snakket tidlig om barn. For meg er det å få barn svært viktig og jeg vet at hadde ikke han ville hatt flere barn så hadde han ikke vært mannen for meg. Nå har vi fått to sammen, og jeg kan med hånden på hjerte si at han elsker alle de tre barna sine like høyt.

Tenkte litt på det mens jeg gikk gravid, om han ville bli like glad i våre barn, det ble han med en gang han så vidundrene:)

Anonym poster: 06eb451411aebb4088affb40a51ef4f3

[Orchideae]

Kanskje han er redd for enda et barn han ikke ser ofte?

[AnonymBruker]

det å få barn er ganske voldsomt følelsesmessig. Jeg tenker at han kan ha vært igjennom en vanskelig prosess i forhold til at han fikk et barn som han ikke kan bo sammen med, for noen er det et stort nederlag. Kan det ha skremt han? Hvordan opplever han ditt forhold til barnet hans? Kanskje han vil være mer etablert, i forhold til jobb, bosted, økonomi? Min mann hadde en sønn fra før. Vi fikk et barn sammen, noe som gikk helt greit. Så ble jeg uplanlagt gravid igjen, og mannen min fikk fullstendig panikk. Liksom redd for å glemme førstemann, eller mer riktig satt, redd for at førstemann skulle få for lite oppmerksomhet. Min erfaring er at det kan være ganske "slitsomt" oppe i hodet hans, i forhold til at han ikke ser barnet like mye som evt. deres barn. Jeg må innrømme at jeg følte meg ganske sjalu da han fikk sønnen på besøk. Våre felles følte jeg kom helt i bakgrunn, og det ble en del vanskelige følelser, både for han og meg. I dag ser jeg at våre barn små, at det var naturlig at han som far og sønnen som var på besøk, fikk en del tid alene. Men dette var absolutt en vanskelig periode for meg, følte at han var mer glad i denne sønnen. I dag er alle barna vokst til, sjalusien slapp taket etter fem, seks år (!) Det var da jeg forstod at han faktisk var like glad i alle sammen, og at han var følelsesmessig ferdig med xèn. Uansett, vi jobbet oss igjennom det, og i dag er vi en fin familie alle sammen.

Anonym poster: c8e524b3b6f648ea729b43a8d15cbdae

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg forstår ikke at dere ikke snakket om dette før dere ble samboere.

[Katniss]

Du giftet deg med fyren uten å noen gang snakke om dere skal ha barn sammen? Har dere virkelig aldri snakket om dette temaet?

[Uglen]

Jeg spør om det er urettferdig at jeg alene skal elske barna, at han som far skal forskjellsbehandle. Jeg vil jo at vi begge skal være glade i barna man får sammen.

Ja. Ja, det er urettferdig. Mot barna.

Han vil ha barn, men han tenker noen ganger om han ikke vil likevel fordi han fikk det han ville ha.

Han fikk meg inn i forholdet med å love meg vakre barn osv osv.

"Vakre barn"?

Alle barn er vakre. Men å bruke fremtidige barns utseende som forholdsgaranti virker litt sært og, dersom det var alvorlig ment, meget overfladisk.

Jeg vil ikke anbefale dere å få barn dersom dette ikke er noe dere begge ønsker.

Tror nok dere trenger å prate sammen, som andre her påpeker. Jeg skjønner jo at du er bekymret for å virke masete, men du trenger jo ikke nødvedigvis å legge opp til at samtalen går i retningen "vi må ha barn! Nå!" Du kan f.eks begynne med å spørre ham om hva han tenker om fremtiden, osv, altså - hva han ønsker.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Krise!

Har snakket med min samboer som har et barn fra før i et tidligere forhold om at vi kanskje skal starte familie snart. Han virker som at han i det hele og det store ikke egentlig vil ha noen andre barn en den han har nå som han sjeldent ser. Jeg lurer på om det er fordi han er for glad i førstemann og ikke kan elske de andre... Kan det skje og er det urettferdig ovenfor meg som enda ikke har opplevd gleden av barn hvis det stemmer? Kom ikke så langt som å spørre han rett ut og etter å ha mannet meg opp til å snakke om familie, så vil jeg ikke ta det opp igjen for å virke masete eller virke som jeg tenker for mye på det:/

Ble ganske så lei meg at jeg kanskje er den eneste som kommer til å glede meg

Trøste meg noen?

Klart barnet betyr mye, men det betyr ikke at det er grunnen. Noen vil rett og slett ikke ha flere barn. Det er mye jobb og ansvar med barn. Hver dag i 18 år,kan bli for mye

Anonym poster: e457455dd62bdee894eec43bfbe56b3f

[AnonymBruker]

Når min mann og jeg møttes hadde vi begge barn fra før men drømte om barn sammen. Etter 4 år ombestemte han seg og syns vi hadde det godt nok sånn vi hadde det da barna var blitt ganske store og noenlunde selvstendige. Dette knuste mine drømmer, for jeg ønsket veldig å få flere barn. Etter noen vurderingsrunder, samtaler og gråting bestemte jeg meg for å holde sammen med min mann og velge vekk mitt ønske om å få oppleve å få flere barn. Men etter en stund kom min mann å fortalte han ville vi skulle lage et barn sammen likevel da han skjønte hvor mye det betydde for meg. Jeg var veldig spent på om han ville bli like glad i dette barnet som de to andre han hadde, og han ble så klart like glad i barnet vi fikk sammen. Og han syns det er veldig kjekt med en liten godklump i huset som løper rundt og sprer glede. Og vi venter en liten en til

Men jeg tenker nå, når jeg sitter her og venter vårt andre barn sammen får jeg litt panikk av å tenke på at jeg ville satse på min mann fremfor flere barn... Tenk deg veldig godt om før du tar et valg, tenk den dagen du ikke er fruktbar lenger og du ikke har fått oppleve å få noen store mirakler... Kanskje bitterheten vil "spise" opp ekteskapet deres. Jeg personlig syns at det er et egoistisk valg av din mann å ikke "gi" dere barn hvis dere sammen drømte om barn når dere inngikk ekteskapet. Men det er som sagn min personlige mening.

Lykke til videre!!

Anonym poster: 735ff5d235e2b2cdef9179735bd56c26