Ja, jeg savner han.

[AnonymBruker]

Det ble slutt mellom meg og min eks for ca. 1 halvt år siden. Jeg hadde en lang periode hvor jeg var virkelig langt nede, men siden ca. jul så har det gått oppover, jeg har kommet videre, begynt å date litt, levd singellivet, funnet ting som betyr noe for meg, tryggheten i å være alene (selvom jeg selvfølgelig vil møte noen bli forelsket igjen osv. og begynner å se at det kan være i noen andre en han) Jeg gråter ikke lenger over at det er slutt (har vel ikke gjort det siden juletider) men på en stusselig dag med mye tid til å tenke kan jeg savne han en god del, men har blitt flink til å legge det vekk.

Har nesten ikke hatt kontakt siden det ble slutt, men hadde en samtale her om dagen hvor vi catchet litt opp, snakket om hvordan vi hadde det, og hva vi drev med for tiden.

Jeg må vel komme til konklusjonen at jeg savner han forsatt. Jeg har ikke lenger dyp kjærlighetssorg, men jeg svner han som det mennesket han er, vi var bestevenner og når vi snakket sammen her om dagen merket jeg hvordan vi deler noe sammen som er unikt, akkurat som det er med vennskap.

Det ble slutt fordi jeg slet med psykiske problemer. Han gikk jeg var ikke enig. Men ser nå at jeg var vanskelig å være sammen med, jeg var deprimert slet med angst osv, men slet med å åpne meg opp rundt det og for omvrdenen virket jeg kanskje "needy", ekstremt redd for å være alene, trengte omsorg 24/7 og var ikke istand til å "gi" men bare "ta".

Jeg er videre nå, ser hvilke problemer jeg har og har hatt, og jobber hver dag med meg selv, og det går oppover. Jeg er et helt annet menneske enn jeg var for et halvt år siden, og "har blitt meg selv igjen", føler jeg har våknet opp fra et slags koma det siste halvåret. Jeg ser ting utenfor meg selv igjen.

Jeg har ikke lenger noen merkelig forestilling om at det skal bli meg og han igjen, men dette var virkelig min store kjærlighet. Jeg er ikke bitter ikke sur, men utrolig lei meg for at det ble slutt. Jeg ser problematikken i å ha kontakt, vennskap med han osv, da jeg overhodet ikke ville klart å "bare være venner" med en eks. I min drømmesituasjon ville vi kunne begynne å "Date" litt, møtes og prøve litt på nytt i et sakte tempo. Men jeg tror han er skremt, redd for å såre igjen, og redd for min psykiske helse. Så jeg ser jo at dette er vanskelig. Jeg vet han er glad i meg, og jeg vet vi passer sammen, men det er vanskelig å få han til å se dette (ikke at jeg prøver, jeg har skjønt at avstand er det eneste riktige på nåværende tidspunkt)..

Jeg vet at kvinneguidens brukere generelt er IMOT ekser, eks er eks osv. Men vil gjerne ha litt inspill, reflektere rundt dette med ekser. Brudd er ikke alltid svart hvitt, det er mye som kan føre til et brudd, og alt er vel ikke uopprettelig.For noen var ikke forholdet riktig og da vet man det, men hva om man mener at dette var ens soulmate, omstendighetene arbeidet bare veldig imot? Jeg er ikke ute etter et GO FOR IT! PRØV Å BLI SAMMEN MED HAN IGJEN svar her heller, vil bare reflektere litt rundt dette, og de tankene jeg går med. Noen ganger føler man at man har møtt den store kjærligheten.

Så hva sier folket? Savner dere eksen? Blitt sammen med eksen igjen? Fortell om deres erfaringer.

Anonym poster: d069d9f23863b0a9c0e1dc0f2221e991

[AnonymBruker]

Jeg vil også legge til at etter det ble slutt var jeg sikker på at dette var helt feil, men etter råd fra andre og litt common sense tenkte jeg at jeg skulle legge det fra meg og komme mg videre, og at "kjærlighet gjør blind" og alt det der, men når jeg nå etter litt over et halvt år etter, synes jeg forsatt at han er den rette. Vi gikk gjennom mye sammen (stikkord; lang distanse i 8 mnd, alkoholisme i min familie, vi er begge unge osv) og jeg ser at det ble komplisert, men endrer forsatt ikke mitt syn på at vi var bra for hverandre...

Anonym poster: d069d9f23863b0a9c0e1dc0f2221e991