Sliter med å snakke

[AnonymBruker]

Jeg har et litt tåpelig problem som jeg egentlig syntes er ganske flaut. Jeg og samboer krangler veldig sjeldent, vi blir så klart litt irriterte på hverandre, men det er fort glemt.

Så til problemet. Innimellom blir en av oss lei seg (som oftest meg) eller sint for noe den andre gjør eller sier. Vi pleier som oftest å være ganske flinke til å snakke om det og prøve å løse det på en rolig måte. Men, hver gang vi kommer i en slik situasjon så må jeg holde inne gråten. Aner ikke hvorfor, men bare jeg merker han er litt sint på meg så presser tårene på. Eller når han har gjort noe slik at jeg blir lei meg.

Syntes det blir tåpelig at jeg skal begynne å gråte hver gang vi snakker om slikt, så jeg prøver så godt jeg kan å holde det inne. Dette gjør at jeg bare får ut veldig korte setninger om gangen og ofte høre veldig mye mer sur ut enn jeg er. Selv om han virkelig vil snakke og ordne det som har hendt, så blir det til at vi aldri får snakket sammen slik vi egentlig vil siden jeg i grunn alltid ødelegger det.

Vi har egentlig en veldig god kommunikasjon, til og med tross i at jeg ikke klarer å kommunisere ordentlig i krangler, men jeg skulle likevel ønske at jeg klarte å snakke om følelse mine og få ut hva jeg egentlig føler og mener. Men da begynner jeg jo bare å gråte, så jeg holder det inne...

Det jeg egentlig lurer på er om noen har noen tips til hvordan jeg kan unngå å begynne å gråte. Holder som sagt gråten inne for meg selv, så han merker det ikke, men det gjør at jeg ødelegger kommunikasjonen. Burde vel egentlig snakke med han om problemet, men syntes bare det er så flaut...

Håper noen har noen gode råd

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Trenger forresten ikke tips til hvordan man skal kommunisere ved krangler og når man skal ta opp ting og slikt, dette er vi egentlig veldig flinke til, ikke være anklagende etc. etc.

Men ja, denne gode kommunikasjonen får jeg jo ikke til når jeg må holde inne gråten.

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Hehe, jeg kunne skrevet det samme selv. Nøyaktig faktisk. Jeg har ikke funnet noen gode løsninger på problemet, så slenger meg på å følger denne tråden.

Jeg har heller ikke fortalt det til min samboer, men jeg tror han merker det litt på meg. Så han er som regel flink til å la meg roe meg ned slik at jeg kan komme og ta det opp selv senere. Dette er dog ingen god løsning - det tar jo ofte tid før jeg klarer å roe meg ned.

Anonym poster: d5bf54ca0e2a8f68c1e4172bd21b7208

[AnonymBruker]

Ts her!

Ja, blir det samme med meg. Og selv om jeg får tid til å roe meg ned så hjelper det ikke stort. Når vi da skal snakke om det igjen presser tårene på. Det som er merkelig er at jeg er en person som egentlig aldri gråter. Det er ikke slik at vi har et dårlig forhold heller, men jeg er vel kanskje bare så glad i han jeg blir veldig lei meg når vi krangler.

Håper virkelig noen andre her har noen tips Elles så må jeg nesten snakke med han...

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Ingen som har noen tips ?

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Hvordan takler du sånt med andre da? Og hvorfor kan du ikke si det du føler og slippe gråten ut?

Anonym poster: ba48b8d99f9fff02c4d0aa5282c28997

[AnonymBruker]

Ts her.

Med andre går det helt fint, men er jo ikke så fote man kommer i slike situasjoner med andre da. Da blir det jo som oftest familie eller nærmeste venninner, men som sagt det går helt fint.

Jeg kan jo så klart bare slippe gråten ut, men hater å gråte foran andre og syntes i tillegg det blir for tåpelig å skulle begynne å gråte over slike småting. Er jo ikke snakk om store krangler og slikt. I tillegg så blir han veldig unnskyldene og lei seg med en gang jeg gråter, så føler det blir feil fra min side også. Som får en stund tilbake da jeg klarte å si noe veldig dumt som såret han ganske mye, han ble ganske sur på meg for at jeg kunne si noe slikt, og etter en stund klarte jeg ikke holde inne gråten lenger og da var det plutselig han som skulle trøste meg fordi jeg hadde vært slem...Og igjen, det er ikke store krangler, er bare ting som må snakkes om og ordnes, men ikke noe verre enn det, er jo i grunn ikke krangler heller.

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Ofte* skulle det stå i første setning.

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. For min del tror jeg ikke det nødvendigvis har med at jeg blir lei meg å gjøre. altså, det blir jeg jo også, men nesten samme type trang til å gråte kan jeg få når jeg tenker på hvor utrolig mye jeg elsker kjæresten min, for eksempel. Så i mitt tilfelle tror jeg det er "store" følelser generelt som overvelder meg, og ikke krangelen som utløser gråten.

Jeg tror du bør fortelle samboeren om dette "problemet", men vær klar på at du ikke gråter for å få trøst, at det bare skjer. Be han om å la deg gråte ferdig, forklare deg, og så kan dere heller ta tørsten etterpå...

[AnonymBruker]

Enig, fortell han om det. Jeg har også lett for å gråte, både om jeg er lei meg, men også når jeg er sinna. Noen gråter lettere enn andre. Blir bare verre av å holde det inne.

Anonym poster: 8822b83c7732ce005b1ef533c587ffde

[AnonymBruker]

Ts her

Tror det ligger noe i det samme som deg #9, altså store følelser i sving. For jeg blir jo ikke alltid lei meg når han er bittelitt sur på meg eller vi har ting å ta opp. Men uansett så kommer gråten.

Vet jo at jeg egentlig burde snakke med han om det, men jeg er egentlig en person som aldri gråter + at jeg hater å gråte foran andre, så jeg syntes liksom det blir veldig flaut å skulle fortelle at jeg egentlig begynner å gråte hver gang vi har en liten diskusjon.

Takk for svar forresten Hadde egentlig håpet på et vidunderkur mot gråtingen, men jeg skjønner jo at det eneste egentlig er å fortelle han hvordan det ligger an, og hvorfor jeg blir så teit hver gang vi skal diskutere noe. Er ikke så ofte altså, men det er nesten ingenting som skal til.

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Det har forresten blitt veldig mye verre de siste månedene. Jeg måtte avlive hunden min i Januar som jeg har hatt siden jeg var 10 år gammel, og jeg begynner å gråte hver gang jeg tenker på henne fremdeles. Så jeg tror også dette er en grunn til at gråtingen min med kjæresten min har blitt enda verre i det siste. Savner henne fremdeles utrolig mye så jeg er på en måte hele tiden lei meg på grunn av henne, så skal ikke så mye til for at jeg blir lei meg for andre ting heller. Har ikke tenkt over at det kan være en sammenheng før nå, men når jeg tenker over det har det aldri vært et så stort problem før nå de siste månedene. Har begynt å gråte lett når det kommer til kjæresten tidligere også, men ikke så ekstremt ut av ingenting som det er nå-

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[AnonymBruker]

Rart å lese dette, fordi jeg har det akkuratt sånn selv. I påsken så begynte vi å diskutere, og bare pga en liten missforståelse så begynte jeg å gråte. Utrolig pinlig og teit, men det er noe jeg ikke klarer å styre. Men jeg kan gråte av den minste ting, enten om jeg blir irritert, sur eller lei meg. Så når jeg gråter så betyr det ikke at jeg trenger trøst og er lei meg alltid, fordi jeg kan like godt være irritert. Vet ikke hva du kan gjøre, fordi jeg trenger egentlig litt råd selv :-P Tror bare jeg ikke liker å krangle med kjæresten min, fordi jeg liker han så godt, og derfor er en krangel bare altfor dumt.

Anonym poster: 9e51a04a80ae7190f5cc7e396ecf08fc

[Gjest Gjest]

Nå snakker jeg utfra min egen erfaring. Det vi gjør når vi er uenige om ting er først å fremst å lære oss at vi er uenige uten at vi trenger å krangle. Dvs. vi avslutter diskusjonen når vi merker at det nærmere seg at vi blir hissige og lar det roe seg ned litt. Vi tar aldri opp noe som kan ende i en krangel når vi har dårlige dager. Det krever litt øvelse, men det er verdt å forsøke dette.

Nå har vi levd en stund og regner med at det er derfor vi har klart å ta tingene på den måten.

Håper dette hjalp litt.

[AnonymBruker]

Si at du må sitte litt alene og så skriver du ned det du vil si slik han kan lese det etterpå

Anonym poster: ba48b8d99f9fff02c4d0aa5282c28997

[AnonymBruker]

TS her

Takk for gode råd. Problemet er at jeg syntes det blir litt overdramatisering å liksom skulle skrive ned følelsene mine og så skal han lese det etterpå for hver minste ting. Fordi vi krangler egentlig ikke, men noen ganger skjer det jo ting som man burde snakke om. Er ikke slik at vi da er kjmpesure på hverandre og kjefter og skriker liksom, men at den ene er litt irritert eller lei og da vil snakke med den andre om hva som plager en. Blir jo litt vel tåpelig syntes jeg, at om jeg har gjort/sagt noe dumt, at jeg da skal begynne å gråte å skrive ned alle følelse mine på et ark.

Er ikke slik at dette skjer ofte altså, men kanskje 0-3 ganger i måneden. Men når det da skjer noe så begynner jeg å gråte med en gang.

Vi er veldig sjeldent uenige eller krangler krangler, og om vi er uenige syntes jeg det er helt greit. Jeg har heller ikke noe i mot å diskutere, jeg har egentlig alltid vært ganske glad i å diskutere.

Men tror egentlig det handler om at jeg er så glad i han at jeg på en måte blir lei meg når ikke alt er helt i hundre mellom oss, altså at jeg hatet at vi er sure på hverandre etc. også er jeg nok mer følsom nå pga. hunden min som sagt. Savner henne helt utrolig så

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984

[Gjest Cytosin]

Å diskutere\krangle når en er sint og ikke klarer å holde tårene tilbake er ikke det lureste en kan gjøre. Vent med diskusjonen til du har roet deg ned.

[AnonymBruker]

Å diskutere\krangle når en er sint og ikke klarer å holde tårene tilbake er ikke det lureste en kan gjøre. Vent med diskusjonen til du har roet deg ned.

Ja det er jo derfor jeg spør om råd her, nettopp fordi jeg ser at det ikke er særlig lurt. Men det hjelper ikke å utsette samtalen, fordi tårene kommer like fort samme når vi skal snakke om det.

Som f.eks sist gang det hendte, han hadde gjort noe som såret meg ganske mye fordi han ikke hadde respektert meg i det hele tatt, vil ikke gå mer inn på det. Vi skulle snakke om det senere neste dag, men jeg måtte holde inne gråte, altså jeg klarte ikke snakke ordentlig og fikk ikke til å si hva jeg egentlig prøvde å si. Jeg gikk en tur med hunden vår for å roe meg ned litt og tenke litt over ting. Litt senere igjen skulle vi snakke om det, men med gang igjen kommer tårene. Han skjønte veldig godt hva som plagde meg og slikt siden han faktisk hadde gått ganske langt over streken.

Men uansett så ønsker jeg å kunne snakke ordentlig om ting, føler at jeg ødelegger kommunikasjonen mellom oss. Han var veldig vanskelig å snakke med i starten av forholde (når det kom til negative følelser ol.)t, men etter mye jobbing med kommunikasjonen mellom oss har det blitt mye bedre, men jeg føler at jeg gjør det så vanskelig for han, siden jeg ikke klarer å la være å begynne å gråte. Siden jeg ikke vil gråte holder jeg inne gråten, og ja, som sagt, får ikke sagt det jeg egentlig vil, men bare korte bruddstykker som da gjør at jeg virker kald, sint og angripende. Noe man så absolutt ikke skal være!

Anonym poster: 56babc885d0c9c8a90c1c7fa142ca984