HJEEEELP!Hvorfor er barneoppdragelse så vanskelig?

[AnonymBruker]

Jeg trodde ikke det skulle bli slik. Bare jeg gav dem nok kjærlighet og viste dem respekt, skulle barna gi meg respekt tilbake. Så ikke for meg noen særlig konflikter. Nå sitter jeg med tre barn, og ser at min teori var helt på tryne! Og jeg føler meg så mislykket, så fullstendig ubrukelig! Føler at sønnen min tester grenser konstant, og etter en konflikt er jeg helt i bånn. Søsknene krangler, noe jeg heller ikke hadde forestilt meg mengden av. Jeg er selv enebarn, jeg så jo at noen søsken kranglet da jeg var barn, men jeg forestilte meg ikke knuffing og konflikter nesten daglig. Jeg visste virkelig ikke om dette! Og i alle fall var jeg ikke klar over den konstante følelsen av mislykkethet. Jeg ville være mer til stede, ikke være sliten, ikke kjeftet, men være tålmodig. Jeg hater meg selv når jeg ikke klarer å forholde meg rolig, men tenner på pluggene og kjefter i stedet. Jeg var så sikker på at jeg skulle bli en så flott mor. I stedet ble jeg fullstendig mislykket! Denne følelsen kveler meg i kveld. Kan jeg få noen råd?

Anonym poster: 1e8672bb3dceb1e6638ccdd541f9ed24

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe råd dessverre.

Men dette innlegget kunne jeg glatt skrevet selv.

Så du er hvertfall ikke alene om å ha det sånn.

Anonym poster: 59f1d2f09dee1d25800714cf3ac36a70

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler varmt Søskenboka (ligger gratis på bokhylla.no hvis du har norsk IP-adresse). Der finner du massevis av konstruktive og gode tips, og du kommer garantert til å få mange aha-opplevelser. (Boka er gammel og ser ikke ut, men innholdet er bra! )

Jeg synes mange tar for lett på søskenkrangling, "sånn er det bare", liksom. Men det å ha søsken kan jo være noe av det mest fantastiske som finnes, barna fortjener hjelp til å få et godt forhold til hverandre. Det kommer nemlig ikke av seg selv.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe råd dessverre.

Men dette innlegget kunne jeg glatt skrevet selv.

Så du er hvertfall ikke alene om å ha det sånn.

Anonym poster: 59f1d2f09dee1d25800714cf3ac36a70

Takk for svar, det trøster litt og høre at jeg ikke er alene om å ha det slik. Føler alle andre er så flinke, kan liksom ikke se for meg andre foreldre jeg vet om som mister tålmodigheten og kjefter. Jeg hater meg selv når jeg gjør det, hever stemmen og kjefter. Ikke mye pedagog i meg da gitt.

Anonym poster: fc4243a6f6ddf2676535484b7b869aa7

[AnonymBruker]

Jeg og mine brødre sloss hver dag til vi var rundt 18 år. Nå har vi omtrent daglig kontakt og står hverandre veldig nært.

Anonym poster: 0c31ef1ef4517b9a2ae28251140a1328

[Madsam]

Du er ikke noe mislykket. du gjør ditt beste, du viser hva som er rett og galt. krangling mellom de er reign søsken kjærlighet. Krangling mellom dere, er fordi de nå vil lage sin egen personlighet, prøve ut sen store verden på egenhånd. De vil rett og slett bli voksen ( selvom DU vet de ikke er klar for dette) forklar dem hvorfor du sier nei ( jeg hadde en mor som alltid sa "NEI fordi jeg sier det") jeg skjønte aldri hvorfor hun sa nei og det oppsto større krangler og konfrontasjoner. Du gjør ting riktig når de ikke alltid er glad for hva svaret ditt blir. Du gjør ting riktig når de blir sur fordi de får et NEI.

Søsken krangler, sloss og lager spetakkel. Slik er det bare. ikke tar deg nær av hva barna dine sier/kaller deg. Du har lov til og bli lei deg. men det meste er vel sagt i det øyeblikket og de forstår ikke helt hvordan ord kan såre.

Så lenge du gir dem kjærlighet og det nødvendige så er du ikke mislykket.

så lenge de vet hva som er viktig i livet, hva som er rett og galt den dagen de har flyttet ut så har du lykkes.

Hilsen en som var veldig kranglete som tenåring =)

[AnonymBruker]

Takk for svar, det trøster litt og høre at jeg ikke er alene om å ha det slik. Føler alle andre er så flinke, kan liksom ikke se for meg andre foreldre jeg vet om som mister tålmodigheten og kjefter. Jeg hater meg selv når jeg gjør det, hever stemmen og kjefter. Ikke mye pedagog i meg da gitt.

Anonym poster: fc4243a6f6ddf2676535484b7b869aa7

Mine foreldre og alle mine venners foreldre kunne ofte kjefte og miste besinnelsen.

Jeg trodde det var vanlig å ikke være perfekt hele tiden, og jeg trodde at de fleste visste det?

Anonym poster: d48f84696396403488e36071611b13aa

[AnonymBruker]

krangling mellom de er reign søsken kjærlighet.

(...)

Søsken krangler, sloss og lager spetakkel. Slik er det bare.

Som sagt: Jeg synes mange tar for lett på søskenkrangling. En rolig og harmonisk barneflokk (ja, det er mulig, vi har en her i huset, bl.a. takket være Søskenboka) gir jo bedre hverdag for alle i huset, og kom ikke og påstå at ikke hvert av barna også har det bedre når de slipper å krangle.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

[AnonymBruker]

det er normalt å bli frustrert. det er okei å være sliten! du er ikke den eneste som har det slik!

Anonym poster: 87a0909a8a34c963fc0fd90332fddaea

[Madsam]

Som sagt: Jeg synes mange tar for lett på søskenkrangling. En rolig og harmonisk barneflokk (ja, det er mulig, vi har en her i huset, bl.a. takket være Søskenboka) gir jo bedre hverdag for alle i huset, og kom ikke og påstå at ikke hvert av barna også har det bedre når de slipper å krangle.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

Jeg ser at det kan hjelpe om man bruker boken fra begynnelsen men vist det er en tenåring i huset så er det ganske vanskelig og snu alt opp ned og prøve noe nytt. som jeg skrev så var jeg en ganske så kranglete unge og min mor bestemte seg å snu hele oppdragelsen da jeg var 16. 2 dager etterpå flyttet jeg ut

[AnonymBruker]

Jeg ser at det kan hjelpe om man bruker boken fra begynnelsen men vist det er en tenåring i huset så er det ganske vanskelig og snu alt opp ned og prøve noe nytt. som jeg skrev så var jeg en ganske så kranglete unge og min mor bestemte seg å snu hele oppdragelsen da jeg var 16. 2 dager etterpå flyttet jeg ut

Vanskelig - ja, kanskje det. Men verdt det? JA!! Den sekstenåringen skal du forhåpentligvis ha et forhold til i 30-40-50 år til. Litt (eller for den saks skyld mye) innsats nå for å få det fint sammen vil være en svært god investering.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

[Madsam]

Vanskelig - ja, kanskje det. Men verdt det? JA!! Den sekstenåringen skal du forhåpentligvis ha et forhold til i 30-40-50 år til. Litt (eller for den saks skyld mye) innsats nå for å få det fint sammen vil være en svært god investering.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

Ja skrev litt for og muntre deg opp =) siden jeg var slik med min mor. Innsats må til, man må alltid pleie et forhold.

Men jeg tror ikke du er mislykket som mor. se litt på dette som trassalderen. det vil en dag gå over, hvor de da kommer løpende til mamma for både trøst og råd på alt..

jeg leste ett innlegg skrevet av en pedagog for noen år siden som sa at vist det er mye krangling og skriking så det viktigste man kunne gjøre var og prøve en annen måte å kommunisere på. kanskje ha et lite fam. møte og sett opp nye regler for hvordan man skal oppføre seg inne i huset. vise forståelse for at de begynner og bli større men samtidig vis at det er du som bestemmer.

Jeg håper alt ordener seg

Men vit du er ikke mislykket, uenigheter oppstår uansett =)

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler varmt Søskenboka (ligger gratis på bokhylla.no hvis du har norsk IP-adresse). Der finner du massevis av konstruktive og gode tips, og du kommer garantert til å få mange aha-opplevelser. (Boka er gammel og ser ikke ut, men innholdet er bra! )

Jeg synes mange tar for lett på søskenkrangling, "sånn er det bare", liksom. Men det å ha søsken kan jo være noe av det mest fantastiske som finnes, barna fortjener hjelp til å få et godt forhold til hverandre. Det kommer nemlig ikke av seg selv.

Anonym poster: 6ce851c765b7991db328394291090250

Jeg er ikke TS, men vil gjerne takke for godt svar. Skal sjekke bokanbefalingen din. Liker tankegangen din vedr. ikke ta for lett på søskenkrangling... Bruker å si til mine: Søsken har man for livet, så ta godt vare på hverandre. Av og til krangler/slåss de som søsken kan gjøre, men andre ganger er de bestevenner. Tar derfor gjerne imot tips. Så takk igjen.

Anonym poster: 11550576b71164432c7f6dc4150f950b

[absinthia]

Sånn bortsett fra å prøve å lære deg andre måter å kommunisere og ordlegge deg på, så vil jeg bare klappe deg på skuldra og si at :

Ja, det er slett ikke lett å oppdra barn, men at det heldigvis er slik at barn også lærer seg noe når de krangler med søsken og når de må snakkes til rette etter forskjellige episoder. Mange ganger er det de barna man føler at man har strevd mest med når de var små, som ender opp som de som utmerker seg positivt senere - det kan være at de har stor viljestyrke og pågangsmot og handler etter eget hode og ikke har så lett for å danse etter andres pipe ( slitsomt for foreldre når de er små, men kan bli svært positivt når de velger å ikke gi etter for gruppepress når de blir tenåringer) at man har kranglet en del med søsken i oppveksten, kan gi gode erfaringer i å argumentere for sitt syn og å tåle motbør senere, samt erfaring med hvordan man løser konflikter om man får veiledning i dette som barn.

Det viktigste er å ikke gi opp og å lære dem respekt for seg selv og andre.