Ok.

[AnonymBruker]

Jeg er 19 år, samboer.

Ligger to måneder etter med husleien (totalt, 9000,-) som jeg må betale nå fortløpende for ikke å miste leiligheten. Jeg har drete meg loddrett ut rett og slett.. Heller har jeg ikke mer enn rundt 4000 kroner i måneden, mindre denne måneden ettersom jeg ikke har vært i noe jobb før nå. Så denne måneden har jeg kanskje 3000,- Mens jeg har en så dyr husleie. Ikke har jeg sagt noe til min samboer, det tør jeg rett og slett ikke.

Min samboer og jeg krangler en del. Små krangler, irritasjoner om smått på vondt og godt. Jeg blir sint for at han sist måned brukte alle pengene sine på bil, ikke noe annet. Jeg blir sint for at han ikke hjelper til her hjemme så mye som jeg gjør. Jeg blir sint for at jeg har mistet nesten all kontakt med mine gamle venner, og ingen vil ha noe med meg å gjøre. Alle mener jeg er en dritt kjerring, på grunn av feil jeg har gjort for mange år siden, og fordi jeg var et barnevernsbarn. Noe som ofte går utover han. Jeg blir sint fordi jeg mistet en person som stod meg nærme.

Jeg blir sint fordi jeg ikke vil bo her lenger på grunn av alle rykter og fordi ingen liker meg, og han ikke vil flytte. Jeg vil ikke flytte til et sted helt alene.

Jeg blir sint fordi jeg vil trene, men ikke har motivasjon til å komme meg opp. Fordi jeg ikke klarer få meg noe heltidsjobb, bare deltid/tilkallingsvikariater. Jeg blir sint for at jeg ikke tør gå ut alene i mørke, jeg er så forbanna mørkeredd.

Sint fordi jeg ikke klarer oppnå noe, fordi jeg føler meg overvektig mens jeg egentlig ikke er mer enn 172 og veier 53.. For at jeg ikke er flink til å bake, flink til å lage mat. Ikke har venner og de gangene han jobber sent har jeg ingen å være med, og jeg bare sitter her. Gror fast, venter på at han skal komme hjem.

Sint blir jeg også nå som han jobber, koser seg på jobb med venner. Mens jeg er her alene. Skriver på facebook, deler bilder og statuser. Men svarer ikke meg en gang, gidder ikke engang lese hva jeg har å si til han. Når han ikke vil ha sex med meg mer, jeg trur ikke han tenner på meg mer... Vi har sex kanskje en gang hver andre uke.. Tredje uke.. Noen ganger kanskje en månede imellom..

Jeg blir sint, jeg blir lei meg. Til tider vil jeg bare grave meg ned, hjemme meg, løpe bort, forsvinne..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

[Gjest Gjest]

Hvorfor har du ikke mer enn 4000 i mnd? Å hvorfor skaffe segen leilighet til 9000 når det er opplagt at du ikke har økonomi til det?

At han ikke tenner på deg kan hende det. Men det har nok mye med humøret ditt å gjøre. Det nutter ikke å være sint på verden fordi livet ditt er som det er. Du kan ikke forandre fortida men du kan forme din egen framtid

[AnonymBruker]

Jeg slet også som vikar i en periode av livet, og jeg angrer i ettertid på at jeg ikke søkte hjelp hos NAV. I stedet slet jeg meg ut på korte, ustabile vikariater.

Det er bedre å få hjelp til å komme i arbeidsrettede tiltak og kurs. Da vil du kunne få arbeidsledighetstrygd i mellomtiden, som tross alt er mer enn 4000 kr i måneden. Og helst en jobb som du kan trives med

Uansett må du nok senke boutgiftene for å klare deg. Eller få hjelp av samboeren din i en periode. Antar dere deler på de 9000 kr?

Anonym poster: decbb7a9bace96f6c570fbb9fed3358a

[AnonymBruker]

Bare ser ikke hvorfor han er sammens med meg da, om han ikke tenner på meg og bare overser meg så fort han drar ut.. Den er på 4500, jeg hadde jo råd til den da jeg flyttet hit..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

[Gjest Gjest]

Bare ser ikke hvorfor han er sammens med meg da, om han ikke tenner på meg og bare overser meg så fort han drar ut.. Den er på 4500, jeg hadde jo råd til den da jeg flyttet hit..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

Han ønsker vel at du forbedrer deg og venter tålmodig. Men en dag tar den tålmodigheten slutt også.

At du hadde råd til den før er jo greit nok. Men at du sitter i uføre nå er ingen andre enn din egen feil. Du må lære deg å kommunisere med samboeren din og ikke bsre kjefte og være sur

[Britt Banditt]

Så samboeren din bidrar ikke med halve husleia?

[AnonymBruker]

Bare ser ikke hvorfor han er sammens med meg da, om han ikke tenner på meg og bare overser meg så fort han drar ut.. Den er på 4500, jeg hadde jo råd til den da jeg flyttet hit..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

Nei, det høres jo ikke optimalt ut. Dere burde snakke sammen. Høres jo ut som du sliter med både forholdet, jobbsituasjonen, bolig og økonomien.

For forholdet: snakk med samboern.

For økonomien og jobbsituasjonen: Lag CV, søk heltidsjobb, eller få hjelp av NAV i komme i arbeid

For bolig: flytt til hybel eller del på utgifter

Og nei, du er ikke overvektig, du er slank.

Anonym poster: decbb7a9bace96f6c570fbb9fed3358a

[Gjest Kevlarsjäl]

Virker som du er i en av livets motbakker: alt er negativt, derfor blir du negativ selv, og det bidrar til at omgivelsene blir negative, og at du igjen blir mer negativ.

Du er altså i en ond spiral som må brytes. Jo mer du sitter og er misfornøyd, jo mer vanskelig vil ting bli.

Det du må gjøre er å løse opp ett problem av gangen. Å løse konflikter og livsptoblemer er positivt og vil bryte opp det negative. Du må kjempe mot problemene! Begynn med økonomien: hvem kan låne deg litt penger? Kan samboer? Mamma, pappa, en venn, banken?

Når økonomien er i orden tar du fatt i ett og ett problem. Begynn med det enkleste (trening? Pleie vennskap? Ekstra jobb?) og så fort du får orden det vil du merke at ting blir lettere. Du vil automatisk få et perdpektiv på hva du ønsker av sambo: kanskje du vil slå opp? Kanskje du vil jobbe mot å bli kjærlige igjen? Det finner du ut av.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen jeg kan låne penger av nå, men jeg setter av alt jeg får slik at jeg får betalt det ned fortest mulig til huseier. Samboeren min derimot, jeg prøver å gjøre alt for å være grei mot han og gjøre ting best mulig for han. Men det virker ikke som om jeg får noe igjen. Jeg prøver ha sex med han, men han tenner ikke på meg lengre virker det som, jeg lager mat til han som er klart så fort han er hjemme fra jobb, jeg gir han gaver i ny og ne, forteller ofte hvor glad jeg er i han så jeg prøver virkelig der..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen jeg kan låne penger av nå, men jeg setter av alt jeg får slik at jeg får betalt det ned fortest mulig til huseier. Samboeren min derimot, jeg prøver å gjøre alt for å være grei mot han og gjøre ting best mulig for han. Men det virker ikke som om jeg får noe igjen. Jeg prøver ha sex med han, men han tenner ikke på meg lengre virker det som, jeg lager mat til han som er klart så fort han er hjemme fra jobb, jeg gir han gaver i ny og ne, forteller ofte hvor glad jeg er i han så jeg prøver virkelig der..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

Er ingen som tenner på grinete og sure damer over lengre perioder.

[AnonymBruker]

Er ingen som tenner på grinete og sure damer over lengre perioder.

Nei, da får det bare være.. At jeg prøver å gjøre alt for han vil ikke si at jeg er sint på han, men at jeg prøver å gjøre det beste for han. Det han vil jeg skal gjøre, og det han ber meg om å gjøre. At jeg har problemer selv betyr ikke at jeg lar det gå utover han..

Anonym poster: 79c7b05890b6d514cd9257f0aba143cd

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg synes du skal fokusere på hva du KAN gjøre noe med, begynn med dem. Samtidig slutter du å synes synd på deg selv over ting du ikke kan endre.

Du kan finne deg mere jobb, enten en ny jobb med større stillingsprosent, eller en ekstrajobb.

Du kan gå til psykolog ift det kroppslige selvbildet ditt, slik at du får et normalt kroppsbilde igjen.

Du kan gå til psykolog ift mørkereddheten, slik at du kan leve et normalt liv om kvelden.

Du kan begynne å trene selv om det er utrolig kjipt og vanskelig. Du bare gjør det.

Du kan droppe vennene som behandler deg dårlig, selv om det er vanskelig. Du er ung og kan finne nye venner (for eksempel i en ny jobb!)

Du kan ikke endre hva typen din tenner på, så slutt å synes synd på deg selv. Hvis forholdet deres er såpass dårlig er det jo virkelig ikke noe å spare på. På tide å komme seg videre. Begynn å gjør noe med problemet, for eksempel ved å ta en alvorsprat med ham, eller ved å gjøre det slutt.

Hovedsaken er: ting blir ikke bedre av å føle håpløshet, tristhet, sinne og frustrasjon. Ting blir bedre av å FIKSE.

[Gjest regine]

Helt ærlig så tror jeg du trenger å bli kvitt samboeren. Virker overhode ikke som dere er i et oppbyggelig forhold, snarere at han drar deg ned. Virker som om du bruker altfor mye energi og tid på å pleie han og da også bli usikker på han, i stedenfor å fokusere på deg og ditt liv.

Du er 19 år. hva vil du med livet ditt? Hva har du lyst til å jobbe med? Hvordan ser du for deg at ting er om 2 år - 5 år - 10 år?

finn ut hva DU vil. Jeg vet ikke om det funker, men NAV kan kanskje hjelpe, også med rådgivning. Høres ut som du trenger hjelp til å tenke gjennom og kartlegge hva du kan, hva du vil, og hva du må gjøre for å komme dit.

Du burde ta en utdannelse, det er en skikkelig investering for framtiden. Dessuten blir man ALLTID kjent med nye mennesker på et universitet/høyskole. Folk som ikke vet noe om deg og som du derfor også kan vise den du ønsker å være, ikke definert ut fra din fortid, men definert ut fra nå.

Det er ingen som kommer å forteller deg hva du skal gjøre - du må gjøre det sjøl. Det er ditt liv og dermed også ditt ansvar, selv om det føles tungt og vanskelig. Men når du begynner å gjøre noe, vil det bli lettere å fortsette. Og første bud - tenk på hva DU vil, hva DU ønsker ut av ditt liv. Definer det selv, ikke bare la deg flyte med på det noen andre driver med.

[dobri123]

Edit: Ble bare et punktum, så en e.. Her kommer posten:

Prøv å sett deg ned å snakk med han, og oppsøk profesjonell hjelp. Dere kan ikke ha det sånn, og du må nok jobbe med deg selv før du kan jobbe med å være i et forhold.

Endret 10. april 2013 av dobri123