Dere med som har vokst opp med autoritære forelder...

[AnonymBruker]

der ytringsfrihet var ikkeeksisterende. hvor foreldrene syntes å mene; " enten er du med oss eller mot oss"

Sliter dere idag med at når mennesker er uenig med deg så tror du at de egentlig hater deg, for alltid.

Sliter så enormt med det. derfor holder jeg meg masse for meg selv.

har gått masse til psykolog uten å komme noen vei.

Først nå jeg kanskje egentlig klarer å sette ord på problemet.

Noen som opplever liknende?

Anonym poster: 24fcf487a8367ca4affcedb14f366f54

[AnonymBruker]

Jeg vet at moren og faren min ble ganske ødelagt av sånne foreldre. De gjorde så godt de kunne med meg og mine søsken, men det skinte alltid gjennom at de slet med ting fra barndommen.

Selv ble jeg også litt ødelagt, fordi mine foreldre iblant gjorde dumme ting, og taklet ting på feil måte.

Om jeg får barn en gang vet jeg hvordan jeg vil ha det. Åpenhet og likhet, der man kan prate om hva man vil, men selvfølgelig med faste, trygge rammer.

Anonym poster: 01ce936b408c09ebef154638c6247741

[Gjest been there]

Jeg slet med det, men var så heldig at jeg flyttet langt vekk fra familien. Brukte tid på å bli meg selv, et eget selvstendig menneske med selvstendige meninger. Ungene mine har sine egne meninger, vi er ikke enige om alt og det er det lov til. Det betyr ikke at det er fri barneoppdragelse, ungene må finne seg i at vi voksne tar den siste avgjørelsen noen ganger. Men de mener det de vil og er frie tenkende mennesker.

ikke gi opp!

[AnonymBruker]

Jeg hadde en slik stefar, og selv om han bare var i livet mitt i 4 år så sliter jeg veldig med å få kritikk og at andre er uenige med meg. Å diskutere med andre IRL kan bli krise, og jeg kan være skvetten og føle angst i mange dager etter en opphetet diskusjon. Om jeg får kjeft på jobb blir jeg sykmeldt etterpå fordi det blir for mye å takle for meg. På vgs skulle vi ha en politisk debatt foran resten av linja, der to stk representerte hvert sitt parti. Her gikk det mye i skitne triks, å putte ord i munnen på andre og å skrike høylytt at man var uenig. Jeg gikk fra debatten og begynte å grine, jeg syntes det var så jævli. Å være på kvinneguiden har faktisk hjulpet mtp. å diskutere, jeg har kunnet øvd meg bak et anonymt brukernavn.

Anonym poster: 39bb02410f95b41b9c0647b69df1c1b3

[AnonymBruker]

Jeg gjør! Så alene er du i alle fall ikke! Litt pussig, for sitter i disse dager og reflekterer rundt det. Min far var svært dominerende, kunne også virke truende. For min del har det gjort at jeg er redd for å si egne meninger. Jeg er alltid i forkant, og legger opp til at jeg ikke skal irritere noen, noe jeg har forstått kan gjøre samtale med meg litt snodig. Jeg kan fremstå som over-hyggelig, noe som gjør at jeg ubevisst gir den andre personen mer makt. Jeg er konstant usikker i relasjoner, og går ubevisst på tå hev, noe som gjør at jeg i størst mulig grad unngår det sosiale livet. Dette igjen blir naturlignok en ond sirkel. For meg er det fysiske et språk jeg forstår. (Fra barndommen) For å sette det på spissen, hadde det nesten vært enklere om mennesker fløy på meg i raseri, da dette hadde vært et språk jeg forstod. Nå må jeg tolke mennesker, dette føles både uvant og usikkert. Ofte opplever jeg å tolke en samtale i det vide og brede i etterkant. Liksom, " tenk om hun trodde jeg mente det slik!" Eller, "hvorfor sa jeg det slik, det virket så teit". Min egen konklusjon blir oftest at personen oppfatter meg teitere og mindre begavet etter en samtale, noe som gjør at jeg helst unngår det, og trekker meg inn i meg selv, i mitt usosiale liv.

Anonym poster: ba1fcb2b2b9272971995069b733c5a97

[AnonymBruker]

Jeg har også det, og sliter også med det samme selv. Jeg er veldig usikker i relasjon med nye mennesker, og unngår konflikter og sinne fra andre personer. Jeg er dessuten sånn at om jeg krangler med noen utenfor familien, så plasserer jeg meg selv i en "underdanig posisjon". Jeg legger nesten opp til at det er jeg som har gjort noe galt og den andre personen har selvsagt rett i å føle det sånn og sånn. Så jeg er ikke helt normal i hodet

Men jeg er velsigna med god evne til å reflektere rundt alt mulig, og se ting fra forskjellige synsvinkler, så jeg vet hva slags feil jeg skal unngå som forelder når den dag kommer.

Anonym poster: cedacd0815814627dd77be704a9e70c8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, i min familie var det vel sånn at den ene var autoritær inntil det urimelige og den andre brukte mer skitne metoder for å få viljen sin (passiv-aggressiv). Jeg har hatt veldig dårlig selvtillit gjennom oppveksten og i en del år av mitt voksne liv, selv om jeg virkelig egentlig ikke har grunn til det, og jeg har nok tatt til meg litt av de dårlige metodene til foreldrene mine; jeg har vært/er både konfliktsky og redd for autoriteter, men også ganske krass og ufin når jeg ikke klarer å beherske meg. Veldig fin blanding... Nå skal det sies at foreldrene mine også har bidratt med masse positivt og at jeg ser de er veldig glade for at jeg har det mye bedre med meg selv pr i dag.

Vet ikke helt hva som har hjulpet meg - men en blanding av å møte veggen og måtte jobbe meg derfra på flere plan, skifte av utdanning/miljø, bekreftelse fra andre på at jeg duger, at jeg har tort å ta noen større og mindre utfordringer og sett at jeg har mestret dem, noen timer hos psykolog... og ikke minst meditasjon.

Anonym poster: 5c3742387114bdcf38b59bf710cf7eb4

[AnonymBruker]

I følge psykologen min så var faren min autoritær, mens moren min var det motsatte. Jeg endte opp med å ha et ambivalent forhold til faren min (på ene siden hadde jeg stor respekt, men på andre siden hatet jeg ham). Moren min var motsatt. Jeg manglet respekt pga væremåten hennes, og fikk aldri et godt forhold til henne under oppveksteb. Hun ble utydelig for meg, slik at jeg ikke fikk en rollemodell i henne. Faren min er i dag død. Moren min lever. Har heldigvis fått et bedre forhold til henne med årene. Jeg sliter med "snill pike syndromet", og det har ført til utmattelsesdepresjon m.m. Har heldigvis fått gratis psykolog gjennom en ordning i jobben, og er kjempefornøyd. Jobber nå med å kjenne på følelsene. Dvs. tillate meg å føle - gråte, bli sint osv. I det hele tatt reagere på følelsene jeg faktisk har. Har store problemer med å slippe frem følelser. Istedenfor rasjonaliserer jeg: Tenker, snakker, forstår jeg, og "er til for alle" osv. Hva jeg egentlig føler har jeg problemer med å slippe frem. Synes det er kjempespennende å jobbe med dette med hjelp av psykologen. Følte jeg hadde ett gjennombrudd forrige uke, der jeg gråt under meste av psykologtimen (jeg som aldri gråter). Dagene etter hadde jeg en ro i kroppen, som jeg aldri har hatt før. Har aldri hatt problemer med å diskutere/være uenig med andre. Tror det kan komme av at jeg så opp til faren min pga moren min for meg fremsto som svak. I dag er jeg mor til tenåringer, samt jobber med barn. Får heldigvis fine tilbakemeldinger fra søsken, barn, andre foreldre, kollegaer og klienter, men det er fordi jeg gjør alt for å "være perfekt" - være bedre enn foreldrene mine. Men dette er slitsomt, og medvirkende årsak til at jeg i dag er "utbrent". Gleder meg allerede til neste time, for jeg har vært kjempeheldig med behandler. Ønsker alle som har svart i tråden lykke til!

Anonym poster: 6c4881a0450503bdcd6d4c52e34b547c

[AnonymBruker]

Jeg vet at moren og faren min ble ganske ødelagt av sånne foreldre. De gjorde så godt de kunne med meg og mine søsken, men det skinte alltid gjennom at de slet med ting fra barndommen.

Selv ble jeg også litt ødelagt, fordi mine foreldre iblant gjorde dumme ting, og taklet ting på feil måte.

Om jeg får barn en gang vet jeg hvordan jeg vil ha det. Åpenhet og likhet, der man kan prate om hva man vil, men selvfølgelig med faste, trygge rammer.

Anonym poster: 01ce936b408c09ebef154638c6247741

Synd at du måtte "arve" problemene foreldrene dine ble påført. Rådet jeg har fått av min psykolog er åpenhet, dvs. tørre å vise barna at man kan være svak, men at man får hjelp og at det vil ordne seg. Selvfølgelig forklare det i forhold til barnas alder. Psykologen min mente at jeg kan bidra med god læring til barna - lære at man ikke trenger å være perfekt, og dermed gi barna en forståelse av at det trenger ikke de heller å være. Det interessante var at etter timen hos psykologen snakket jeg med "yngstemann". Første han sa var: "Er så glad for at du fortalte det, for det var godt å høre at du også har problemer" (dvs. ikke bare ham som hadde det - han hadde akkurat hatt en krangel med noen medelever). Man bør selvfølgelig tenke godt gjennom hva man sier i en slik samtale: Ikke legge over sine problemer på "barnas skuldre". Nå har jeg en fordel, for jeg jobben min går bl.a. ut på å snakke med barn, så det kan være det er lettere for meg, men håper "rådene mine/psykologen min sine" kan være nyttig for andre.

Anonym poster: 6c4881a0450503bdcd6d4c52e34b547c

[Gjest oh yeah]

Min far var autoritær, det var hans meninger og ingen andres. Jeg får kvalmefornemmelser når jeg hører Siv Jensen prate på tv eller radio for hun snakker på samme måte som min far, belærende, overtydelig og nedlatende som om hun snakker til idioter. Det er vel den eneste personen jeg reagerer negativt på, har ingen problemer med å hevde mine meninger og stå opp for meg selv, men det har tatt tid å komme dit. Min mor var passiv og unnskyldte min far i alt så jeg har ikke noe spesielt forhold til henne i dag som voksen.

[Gjest soko]

Kjenner meg skremmende godt igjen i mye av det som blir skrevet her. Faren min var og er autoritær og har et svart/hvitt syn på verden, altså enten er man med han eller mot han. Han har også et voldsomt temperament. Moren min er mer utydelig, og tar alltid hans parti i en konflikt.

Gjennom tenårene prøvde jeg nærmest å utslette meg selv, slik at jeg ikke skulle provosere noen, eller kunne tas for noe. Fikk alvorlige spiseforstyrrelser og murte meg inne fra jeg var 12-13 år. Foreldrene mine reagerte ikke, og ventet bare på at det skulle gå seg til.

Jeg har slitt og sliter fremdeles med selvbildet mitt, selv om jeg ikke har noen fornuftig grunn til å føle meg så dum og ubrukelig som jeg gjør. Det hjelper ikke akkurat at jeg ligner på min far, og at dette alltid har blitt fremhevet i familien. Jeg har vanskelig for å tolke mennesker, og tror ofte at de er sinte på meg for et eller annet. Har også stor autoritets-angst, og tør nesten ikke prate med folk som er "over" meg i hierarkiet.

Nå er jeg over 30 år og har egne barn, og fremdeles driver faren min og blander seg i ting han ikke har noe med, og kan bli helt ufyselig å ha med å gjøre om jeg er uenig med han. Jeg sliter med å forholde meg til han, men jeg vil ikke bryte kontakten med foreldrene mine og i alle fall ikke med mamma. Jeg føler at jeg må alltid jobbe med å holde pappa på avstand og ikke la han få vite noe.

Det har hjulpet meg å bli sammen med mannen min, som er en litt annen type. Han kan også være sta, men er mye mer støttende og positiv.

Takk for at dere skriver om dette med åpenhet, jeg tror det er veldig viktig. Jeg er ofte redd for å være en dårlig rollemodell for barna mine (pga det dårlige selvbildet), og prøver så godt jeg kan å snakke med dem om det som skjer og være så ærlig jeg kan (ut i fra deres alder osv.)

[Gjest barndom]

Det verste det har ført til for meg er at jeg tåler og tåler og tåler til jeg er helt utslitt i kroppen. Jeg legger ved en artikkel som ga meg en skikkelig vekker i forhold til egne reaksjoner: "Sinte foreldre - Ikke vær så sint på barna"

http://www.klikk.no/...ticle824760.ece

Det står noe om manglende trøst der og den satt, for med en mor som alltid støttet far så var det ikke mye trøst å få.

Utdrag fra artikkelen:

"Den andre reaksjonen ligger i den andre enden av skalaen. Barna gjør seg harde, utilnærmelige og tåler tilsynelatende alt. Barna opparbeider seg et skall og en fasade som gjør dem immune mot nedsettende ord og handlinger.

Disse barna oppfattes som innesluttede og slipper ingen inn på seg. De blir mistenksomme og skeptiske og deler ikke sine innerste følelser med noen.

Etter hvert som disse barna vokser opp, kan de få det vanskelig i nære relasjoner.

– Årsaken er at de ikke har fått trøst når de trengte det som mest. De får ikke støtte for reaksjonene sine, de blir oversett og lærer seg ikke å ha kontakt med sitt eget følelsesregister, forklarer Schjelderup. "

[AnonymBruker]

Det verste det har ført til for meg er at jeg tåler og tåler og tåler til jeg er helt utslitt i kroppen. Jeg legger ved en artikkel som ga meg en skikkelig vekker i forhold til egne reaksjoner: "Sinte foreldre - Ikke vær så sint på barna"

http://www.klikk.no/...ticle824760.ece

Det står noe om manglende trøst der og den satt, for med en mor som alltid støttet far så var det ikke mye trøst å få.

Utdrag fra artikkelen:

"Den andre reaksjonen ligger i den andre enden av skalaen. Barna gjør seg harde, utilnærmelige og tåler tilsynelatende alt. Barna opparbeider seg et skall og en fasade som gjør dem immune mot nedsettende ord og handlinger.

Disse barna oppfattes som innesluttede og slipper ingen inn på seg. De blir mistenksomme og skeptiske og deler ikke sine innerste følelser med noen.

Etter hvert som disse barna vokser opp, kan de få det vanskelig i nære relasjoner.

– Årsaken er at de ikke har fått trøst når de trengte det som mest. De får ikke støtte for reaksjonene sine, de blir oversett og lærer seg ikke å ha kontakt med sitt eget følelsesregister, forklarer Schjelderup. "

Takk for ditt innspill. Jeg kjenner meg en del igjen. Jeg har hatt en del vansker i forhold til nære relasjoner. Samtidig har jeg vært heldig, da ektemannen min (gjennom 25 år) er en tålmodig, klok og reflektert mann. Han har bidratt til at jeg kan dele mine innerste følelser i forhold til ham. Psykologen min hjelper meg nå til å stole på andre, og jeg har allerede åpnet meg for en kollega. Fikk da takk fra henne for at vi kunne ha en så dyp og god samtale. Hun sliter selv med ting fra barndommen, og har også vansker for å åpne seg. Skal nå inn å lese artikkelen du linket til. Måtte bare kommentere, at jeg kjenner meg igjen, samtidig som jeg vil få frem at det går an å lære seg å stole på andre, hvis man jobber med det.

Anonym poster: 6c4881a0450503bdcd6d4c52e34b547c

[AnonymBruker]

Det verste det har ført til for meg er at jeg tåler og tåler og tåler til jeg er helt utslitt i kroppen. Jeg legger ved en artikkel som ga meg en skikkelig vekker i forhold til egne reaksjoner: "Sinte foreldre - Ikke vær så sint på barna"

http://www.klikk.no/...ticle824760.ece

Det står noe om manglende trøst der og den satt, for med en mor som alltid støttet far så var det ikke mye trøst å få.

Utdrag fra artikkelen:

"Den andre reaksjonen ligger i den andre enden av skalaen. Barna gjør seg harde, utilnærmelige og tåler tilsynelatende alt. Barna opparbeider seg et skall og en fasade som gjør dem immune mot nedsettende ord og handlinger.

Disse barna oppfattes som innesluttede og slipper ingen inn på seg. De blir mistenksomme og skeptiske og deler ikke sine innerste følelser med noen.

Etter hvert som disse barna vokser opp, kan de få det vanskelig i nære relasjoner.

– Årsaken er at de ikke har fått trøst når de trengte det som mest. De får ikke støtte for reaksjonene sine, de blir oversett og lærer seg ikke å ha kontakt med sitt eget følelsesregister, forklarer Schjelderup. "

Takk for alle gode innlegg og jeg gjenkjenner meg i det meste av det dere skriver.

Hatt noen tankevekkende stunder nå her jeg har satt og lest og det er både godt og vondt å ta innover meg de treffende beskrivelsene deres av hvordan det faktisk sto til hjemme hos dere likt det var hjemme hos oss,

Endel av meg får faktisk dårlig samvittighet når jeg klandrer foreldrene mine nettopp fordi det også skjedde så mye bra, fremsto og fremstår som et tilsynelatende perfekt hjem slik de ønsket og mente var det viktigste her i verden, og det at jeg skjønner at de gjorde så godt de kunne utifra sine preferanser.

Så kommer der noen dager med sinne hvor jeg ikke orker å se dem eller ha noe med dem å gjøre , der hvor jeg bare murer meg inne.

Hører jeg en motorsag, slik min far brukte mye, eller annen plutselig høylytt larm er alarmklokkene mine i beredskap med en gang. Sansene mine er så vant til å fortolke alt av stemninger og jeg klarer ikke skru av den termostaten

Å føle meg avbalansert krever helt andre type avslappede mennesketyper jeg ikke alltid vet hvordan jeg skal få tilgang til og når jeg iblant har møtt mennesker som lot humla suse, type liketile mennesker, ble jeg blind for de negative sidene og rotet meg opp i masse vanskeligheter som jeg ikke har satt riktig ord på før nå.

Når jeg leser alle de innsiktsfulle innleggende deres får jeg en ahaopplevelse, ok ja men det er jo faktisk slik det er, jeg har bare ikke maktet å formidle akkurat det så tydelig før så takk skal dere hver og en ha for det.

Iblant er jeg bitter, fordi jeg opprinnelig var et muntert og positivt barn men endte opp som noe helt annet pga at jeg ikke fikk være mitt sanne jeg hjemme. Jeg famlet rundt i blinde og lurte på hvordan jeg burde være, dvs jeg kikket på mine foreldre først og lurte på hva de ville synes osv... slik de formet meg og nøt godt av, ja til og med tok som selvsagt oppover i voksenalder.. Og jeg beundret folk som klarte å være seg selv, Jeg visste ikke hva det innebar å være seg selv. husker en gang jeg skulle skrive en kontaktannonse og da måtte jeg dikte , kopiere hva de andre skrev og tro og håpe at det ikke hørtes rart ut. Jeg var så usikker at det var det eneste jeg hadde å klamre meg til som føltes meningsfullt. En bedre utgave av tomhet slik at andre ikke skulle forstå hvor rar jeg egentlig var.

Eneste jeg visste var at jeg måtte bort hjemmefra. Jeg lette etter noe og ingen måtte ikke se mitt innerste, fordi det var farlig det. I motsetning til i dag var jeg livredd autoritære. På tross av smerten i kroppen er jeg sta og ustoppelig, indre tran mot en klarhet i tingenes tilstand. inntil jeg ramler om og kan sove dagevis i strekk.

De kroppslige smertene mine er et kapittel for seg selv og jeg har nylig vært på smerteklinikken i Oslo, fått bekreftet hva mine smerter bunner i. Etter å ha hørt bare et kort sammendrag av mitt liv kunne de konkludere. Barndommen og siden slag i slag.... Ting forplanter seg..

Jeg føler både lettelse og avmakt etter å ha brakt på det rene hva mine smerter bunner i. Lettelse over å få tingene opp på overflaten, kjenne hvor oppriktig de brydde seg om meg , lyttende bare med ett mål, få meg friskest mulig.

Avmakt fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal snu det jeg føler og husker som er opphavet til min smerte.

For hvordan skal jeg klare å bryte med dem, fullt og helt. slik terapeutene sa jeg måtte gjøre om jeg skulle bli frisk.....?

Det ambivalente holder meg igjen fordi jeg vet de gjorde så godt de kunne. Og dager jeg bare vil bort.

I skrivende stund har jeg lagt inne i ei uke, omtrent ikke kunnet bevege meg, kun de mest nødvendige gjøremål.

Kan være nok med en bestemt mimikk, stemme eller kroppsspråk fra en ukjent på jobben eller butikken, så er jeg tilbake, der, makter ikke lenger være uanfektet.

Å være spontan og uanfektet har jeg hatt skyldfølelse for å ikke greie å være så dermed trakk jeg meg heller inn i meg selv og valgte menn deretter.

Ført til så MANGE problemer og jeg prøver å ta vare på barna og finne tilbake til meg selv oppi alt dette.

Mine dype tanker gjør at jeg føler bare tristhet over å være sammen med masse glade mennesker.

Inni meg er jeg to stykker , skuespilleren familien min liker, og meg som prøver å finne tilbake til meg.

Har prøvd å konfrontere dem. Det endte bare med bråk så dermed tar jeg på meg masken og fortsetter mitt bedrøvelige skuespill.

Ts

Anonym poster: 24fcf487a8367ca4affcedb14f366f54

[AnonymBruker]

Du beskriver situasjonen din så bra, TS. Psykologen min sier til meg at jeg har lov til å føle sinne, bitterhet, følelsen av svik osv. At det nå er kjempeviktig å kjenne på dette - ikke avveie, og rasjonalisere. For jeg vet også at foreldrene mine hadde gode sider, og at det var en grunn til at de var slik de var. Men å forstå dem, hjelper ikke meg videre. Jeg må få ut følelsene som ligger langt inni meg. Tusen takk for at du og andre deler deres opplevelse.

Anonym poster: 6c4881a0450503bdcd6d4c52e34b547c

[Gjest Barndom]

Å være spontan og uanfektet har jeg hatt skyldfølelse for å ikke greie å være så dermed trakk jeg meg heller inn i meg selv og valgte menn deretter.

Ført til så MANGE problemer og jeg prøver å ta vare på barna og finne tilbake til meg selv oppi alt dette.

Inni meg er jeg to stykker , skuespilleren familien min liker, og meg som prøver å finne tilbake til meg.

Har prøvd å konfrontere dem. Det endte bare med bråk så dermed tar jeg på meg masken og fortsetter mitt bedrøvelige skuespill.

Ts

Anonym poster: 24fcf487a8367ca4affcedb14f366f54

Jeg har også konfrontert mine foreldre, både muntlig og skriftlig, men da blir de tause og martyraktige. Det er jeg som er vanskelig å ha med å gjøre. Så det har jeg gitt opp. Fordelen min er at jeg bor langt unna så jeg slipper å se så mye til dem.

Det er en hard jobb å finne seg sjæl og sin personlighet, det tar lang tid. Men det er ikke umulig, og det må vi tørre å tro på.

Lykke til alle sammen!