Født til å være tungsinnet

[AnonymBruker]

Ja, det kan virke slik. Jeg har friske barn, en trygg utdannelse og masse som sikkert er bra i livet. så hvorfor er jeg ikke lykkelig? Var innlagt på psykiatrisk for godt over 10 år siden, da var jeg en ungdom. Nå er jeg godt voksen, takler livet tilsynelatende bra, men det er mest utenpå. For meg handler det bare om å få dagene unna. Alt oppleves som en test jeg må igjennom, hver dag en ny prøvelse. Jeg synes det er slitsomt å stå opp, er lei av alt. Selv det å dusje føles som "noe som skal overvinnes". Det er slitsomt, og et ork, som alt annet i livet. Hvor er gleden? Mange virker så lykkelig? Så heldig dem er! Ingen ting virker meningsfylt. Jeg har hatt det slik siden gleden over å leke som barn tok slutt. Har ingen gode venner å snakke med. Bare overfladiske, de som streber som meg, etter noe jeg ikke klarer å finne, kanskje lykken. Opplever livet som en kamp. Det er ikke fordi jeg vil, men det er slik det er for meg. Jeg holder meg bare i livet, ikke noe mer. Har ikke tro på at en psykolog kan endre meg. Det ble jo forsøkt i syv år. Nå er jeg selv godt utdannet, har ikke tro på at det finnes noe der ute som kan gjøre at jeg ikke opplever ting som meningsløse og slitsomme. Takk Gud for natten og søvnen! Det synes jeg er det beste ved å leve.

Anonym poster: 711808b6faf03b09403181ec9e087e72

[AnonymBruker]

Det er i hvert fall ingen tvil om at du bare skal la være å gjøre noe.

Har du prøvd medisiner? Syns du kanskje bør gi det og psykolog en ny sjanse.

Anonym poster: 918f3075b5f0cb2b80c42ca9c91fcfc1

[Teriyaki]

Nå har ikke jeg det like ille som deg, men jeg er også litt sånn. Jeg er veldig glad i livet og jeg er ofte glad og lykkelig, men jeg blir veldig lett tungsinnet og har aldri vært en sånn super-glad og sprudlende person som mange andre. Så lenge det ikke er noe speislet som forårsaker det, så er jeg mer nøytral enn glad i humøret.

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg er overbevist om at dette med depresjon og lykkefølelse er noe som er delvis medfødt, evt utvikler seg over tid.

Jeg har hatt og har mange i familien og blant venner og bekjente som har slitt psykisk, enten ved angst, tungsinn, depresjoner o.l. Dette er jo selvfølgelig noe som ofte dukker opp i perioder av livet, og som kan "trigges" av hendelser og opplevelser, men tendensen til f.eks tungsinn ser jeg mange har med seg fra tidlig i livet.

Min mamma hadde i perioder angst, og i etterkant av en alvorlig sykdom slet hun med depresjon og tiltaksløshet. Hun prøvde etterhvert SSRI medikamenter (lykkepille) og før hun fikk fortalt familien om dette, kunne vi merke at hun ble "lysere" til sinns, og hun gledet seg mer over livet. Nå er jeg skeptisk til mye pillebuk, men tungsinn kan jo faktisk komme av for lavt serotonin nivå i hjernen. Har du fått målt dette?

Jeg har heldigvis selv liten erfating i det du beskriver, men sliter i perioder med kraftig migrene. Under slike anfall kan jeg bli veldig "svart" i tankene og føle liten mening med tilværelsen. Jeg har mange ganger tenkt at det er slik deprimerte må ha det konstant. Jeg er så utrolig glad for at jeg opplever dette bare i perioder, og synes virkelig synd på deg hvis dette tungsinnet er din hverdag.

Håper du ikke gir opp med å bli bedre og håper du får den hjelpen du trenger..

Anonym poster: 6648e69668284f2a46c0e37961c92745

[AnonymBruker]

Er du fysisk aktiv? Trener eller går tur? Dette vet vi øker serotoninproduksjonen. Om du ikke orker, så prøv å tving deg til å gå jevnlig tur. Dagslys er også til hjelp mot tungsinn.

Ellers vil jeg anbefale mindfulnessøvelser. Lære deg å være i nuet og se verdien av de små ting.

Du bør prøve, for barnas skyld om ikke annet...

Anonym poster: 2d91419cb60a48d2bd0bec8898d70143

[Gjest Vevila]

Har det også sånn som deg, og har egentlig slått meg til ro med det. Daglige turer og medisiner holder hodet mitt over vannet, og psykiateren min sier selv, at så lenge jeg klarer meg gjennom dagene så har jeg det jo greit. Av og til kan jeg få en flyktig følelse av å "ha det bra". Det er disse sekundene, og så klart kravene fra samfunnet, som holder meg gående. Sender deg en klem, livet er urettferdig

[AnonymBruker]

Mulig jeg er helt på villspor, men ut i fra det du skriver tenker jeg at du kanksje har vært/er en av dem (oss) som aldri er fornøyd med egen prestasjon? Som alltid mener at ting kunne vært gjort litt bedre, selv om du egentlig hadde gjort det veldig bra?

Dersom jeg ikke har noe rett i det jeg skrev over har jeg ikke noe å komme med. Men hvis det er noe rett i det jeg skrev, har du da forsøkt å gjøre noe med tankene dine rundt dette?

Tidligere satt jeg alt for høye mål for egen prestasjon, og kunne aldri tillate meg å være fornøyd med det jeg faktisk hadde prestert. Dette gjorde at jeg til slutt møtte veggen, det og aldri være bra nok for meg selv slet selvfølgelig på. Jeg gikk på skole da, og det hendte jeg fikk A på innleveringer, men siden ikke alt var 100 % rett klarte jeg ikke å glede meg over den fantastiske prestasjonen jeg faktisk hadde gjort. Det kom til et pkt der jeg skjønte at jeg kom til å ødelegge meg selv dersom jeg ikke tok grep, ved hjelp av psykolog (var også andre grunner til at jeg gikk dit) klarte jeg å snu det. Til og begynne med ga jeg faen i alt. Plutselig betydde prestasjonene ikke noe mer. Jeg måtte tenke at det ikke var noe vits å bry seg, og dermed endte det med at jeg ga helt faen. Jeg flytett fokuset over på det som faktisk betydde noe i livet mitt. Deriblant familie og venner. Karakterene mine falt i en periode litt fordi jeg bestemte meg for å legge vekk skolearbeidet hver gang jeg kjente presset fra meg selv tiltok. Sakte, men sikkert har jeg klart å bygge det opp til "normale" forventninger. Nå har jeg lært meg at det er så mye annet her i verden som betyr så mye mer enn både skole og jobb. Det hender jeg må ta meg selv i nakken, men det er ikke ofte. Mulig jeg har fått en litt mer egoistisk holdning etter jeg klarte å snu tankene mine.

Anonym poster: bc4cf0d07910960385a1be0d1c5e8988

[AnonymBruker]

Ja, det kan virke slik. Jeg har friske barn, en trygg utdannelse og masse som sikkert er bra i livet. så hvorfor er jeg ikke lykkelig? Var innlagt på psykiatrisk for godt over 10 år siden, da var jeg en ungdom. Nå er jeg godt voksen, takler livet tilsynelatende bra, men det er mest utenpå. For meg handler det bare om å få dagene unna. Alt oppleves som en test jeg må igjennom, hver dag en ny prøvelse. Jeg synes det er slitsomt å stå opp, er lei av alt. Selv det å dusje føles som "noe som skal overvinnes". Det er slitsomt, og et ork, som alt annet i livet. Hvor er gleden? Mange virker så lykkelig? Så heldig dem er! Ingen ting virker meningsfylt. Jeg har hatt det slik siden gleden over å leke som barn tok slutt. Har ingen gode venner å snakke med. Bare overfladiske, de som streber som meg, etter noe jeg ikke klarer å finne, kanskje lykken. Opplever livet som en kamp. Det er ikke fordi jeg vil, men det er slik det er for meg. Jeg holder meg bare i livet, ikke noe mer. Har ikke tro på at en psykolog kan endre meg. Det ble jo forsøkt i syv år. Nå er jeg selv godt utdannet, har ikke tro på at det finnes noe der ute som kan gjøre at jeg ikke opplever ting som meningsløse og slitsomme. Takk Gud for natten og søvnen! Det synes jeg er det beste ved å leve.

Anonym poster: 711808b6faf03b09403181ec9e087e72

Du er ikke alene. Jeg dro den lengre, var så sliten at jeg ikke orket folk. Jeg så så altfor godt hvor overfladisk de var. Perioden kom etter et utrolig tøft år for meg. Ting som gledet meg før var borte. Barn, mann var et ork. Kunne gå en uke uten å gre håret. Uten at jeg skjønte det, så var jeg deprimert. Jeg fikk komme til psykolog. En ting er sikkert, psykologen kan ikke endre deg, det må du gjøre selv. Jeg fikk starthjelp med antidepprisiva. Gikk på det i 4 mnd. Psykologen fikk meg til å gjøre andre ting enn alt annet jeg har MÅTTET tidligere. Gikk meg turer. Tidligere gikk jeg ikke uten å ha vasket ,ryddet hjemme. Gå på kafe, dra til frisør, besøke folk. Jeg tvang meg ut hver dag. Traff hyggelige folk på min vei. Jeg følte velvære da jeg kom hjem etter en lang tur. Jeg beg. så smått å se gleden i hverdagen. Jeg fikk det bedre med meg selv, hygeligere mot min mann. Jeg var mye frustrert og sint før denne tiden. Orket ingenting. Ta en prat med fastlegen din om dette.

Anonym poster: 4a634117be2dafaf7406ffb0100cf8bb

[Nowayback]

Det er slik fordi livet ER slitsomt, og det meste ER et ork. Vi i det vestlige samfunnet er dømt til å føle det slik. Vi har det FOR bra, og ingenting kan bli bedre selv om samfunnet vårt higer etter forbedringer hele tiden. Jo mer materialisme, jo mer ulykkelighet. Se på de i Afrika: de har fryktelig lite å rutte med, sulter gjør de også. Men de er samtidig kanskje de mest positive menneskene man kan finne på denne jord!

[Gjest livet]

Nå har ikke jeg det like ille som deg, men jeg er også litt sånn. Jeg er veldig glad i livet og jeg er ofte glad og lykkelig, men jeg blir veldig lett tungsinnet og har aldri vært en sånn super-glad og sprudlende person som mange andre. Så lenge det ikke er noe speislet som forårsaker det, så er jeg mer nøytral enn glad i humøret.

Samme her, melankolsk og ikke supersprudlende. Men jeg er ikke deprimert og har det bra, er stort sett positiv til livet selv om det kanskje høres rart ut når jeg også erkjenner at jeg er tungsindig. Noen er sprudlende av natur mens andre er tungsindig av natur.

Hvis tungsindigheten er et hinder, blir et problem som gjør at man stenger seg ute fra livet og daglige gjøremål blir et ork så bør man søke hjelp.