Å være "pen" ødelegger meg

[AnonymBruker]

OK, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så dette blir sikkert litt rotete, men..

Før jeg kom i puberteten og ble "kvinne", så ble jeg mobbet på barneskolen. Jeg fikk regulering i femte klasse, og var lubben, monobryn og absolutt ikke verdens peneste. Men sommeren til niende klasse (tror jeg?) begynte ting å endre seg.

Jeg begynte rett og slett å bli pen. Vekten rant av meg, og ansiktet mitt endret seg helt fullstendig. Jeg som alltid hadde hatt lubne kinn, hadde plutselig tydelig markerte kinnbein. Jeg som alltid hadde hatt små øyne, plassert langt i fra hverandre, ble plutselig plassert perfekt i "det nye ansiktet mitt" og mye større. Leppene mine ble penere, jeg vokste 30 cm høyere (ikke på en sommer, sånn at det er forstått) og ALT ble rett og slett annerledes både kroppslig og "ansiktslig"..

Selvfølgelig begynte folk å legge merke til dette. Plutselig var min eneste gode kvalitet det å være "pen, vakker, nydelig, osv." og jeg som var vant til å høre andre ting slik som at jeg var smart, snill, omtenksom, og sånt. Jeg syntes jo selvsagt at dette var veldig gøy i starten. Å plutselig bli kjempepopulær på skolen, å ha mange gutter etter seg, å bli beundret og at folk kom bort til meg på gaten osv, men også overvelmende.

Det er noen år siden "transformasjonen" og nå tror jeg at jeg faktisk kan si at det ødelagte meg. Hjertet mitt er vekke, det har iallefall krympet til ti ganger mindre enn det var før alt dette.

Jeg som var så sympatisk, snill, hjelpsom og smart har nå blitt en meget selvopptatt og ondskapfull person.

Det føles ikke ut som jeg har noen samvittighet lenger, da jeg før kunne gråte meg i søvne av dårlig samvittighet hvis jeg hadde baksnakket noen eller kanskje såret noen bare ørlite grann.

Nå? Jeg prøver å få dårlig samvittighet når jeg gjør noe galt, helt oppriktig.Jeg tenker hardt på det jeg gjorde, og prøver å knytte dårlige følelser til det, men uansett hvor intenst jeg prøver, stiller jeg meg bare "likegyldig" til det.

Og siden foreldrene mine og familien min nå var veldig stolte av sitt "utrolig vakre" barn og familiemedlem, ble jeg som et slags trofé. Jeg må ha tenkt at alt var greit, og jeg kom jo unna med det også. Ingen turte å si noe til meg som var så "pen og populær".

SÅ NÅ sitter jeg her på badet med pcen min, med et ekstremt godt ytre, men en pill råtten innside. Den lille, skjønne snille men stygge jenta er vekke, og jeg skal innrømme at jeg ville byttet bort alt mot å være stygg og snill igjen.

Vet ikke helt hva jeg spør om egentlig. Er jeg helt alene i verden om dette? Kanskje noen har litt tanker rundt posten min?

Tusen takk på forhånd.

Og takk for at du leste.

Hvis du orket å lese alt.

Med vennlig hilsen, vakker i pelsen, ond på innsiden.

(Poster som AB slik at folk ikke skal få så veldig dårlige assosiasjoner til meg.)

Anonym poster: 65dc0a94cbe7514023fafaccf696421b

[AnonymBruker]

Hvis ikke du går til psykolog allerede bør du begynne. Jeg er egentlig ganske flink på å gi råd, men aner ikke hva jeg skal fortelle deg. Håper ting går bedre etterhvert.

Anonym poster: 154c057414dee31e1a9724ae4ffd4dd4

[Cathrine88]

Nå? Jeg prøver å få dårlig samvittighet når jeg gjør noe galt, helt oppriktig.Jeg tenker hardt på det jeg gjorde, og prøver å knytte dårlige følelser til det, men uansett hvor intenst jeg prøver, stiller jeg meg bare "likegyldig" til det.

For meg er dette den viktigste delen av innlegget ditt, og gjør at jeg også vil be deg om få hjelp hos psykolog. Utseendet har ikke ødelagt deg, du bruker det bare som en unnskyldning for oppførselen din. Og det er en dårlig unnskyldning.

Det finnes ingen regel som sier at man må velge mellom å være pen eller snill, du kan fint være begge deler. Det er forøvrig bra at du selv innser at noe er galt. Nå må du bare innse at du ikke er et offer, men at det er du som har tillatt deg selv å bli en person du ikke liker, og at du har muligheten til å forandre på dette hvis du ønsker det. Og det gjør du jo.

[jabx]

Ikke godt å si hva dette kommer av... Kanskje er du bare gått inn i en annen personlighet som så mange andre pene mennesker med et stygt indre.

Eller kanskje du "overkompenserer" for all dritten du fikk da alle så på deg som mindre pen.

Eller kanskje du nå sitter inne med bitterhet og litt hat mot mennesker generelt fordi du ser hvor overfladiske de er.

[Wildrose]

Det går ann å være både pen og snill. Det er bare det at du må slutte å fokusere på at du er pen, men begynne å jobbe med personligheten din igjen. Vil du virkelig forandre deg, så klarer du det. Skaff deg noe å engasjere deg i, som ikke har med utseende ditt å gjøre, sakte men sikkert er jeg sikker på at du blir nydlig på innsiden igjen også. Ikke glem hvordan det var å være upopulær, kanskje det da er lettere å jobbe mer med personligheten og være glad over at du har et pent ytre, men ikke dyrke det? Ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg er kjempepen og medmenneskelig, så det går an å ikke bli høy på seg selv. Oppsøk psykolog å snakke med

Anonym poster: cc5dc6221bc8207afacee2b244fd5855

[plix]

Det er nok mobbingen og den usikre deg som kommer frem, skjult som en ulv i fåreklær.

Det at du ser dette selv er det absolutt viktigste for veien videre. Det finnes flere der ut som kan hjelpe deg, og ikke bare psykologer. Dette nevner jeg kun om du ikke ønsker å gå rett til psykolog, selv om det er noe jeg også ville rådet deg til. Psykiatriske sykepleiere og andre mennesker i helsevesenet er også dyktige på å veilede.

Et godt råd i hverdagen er å distrahere deg selv. Hobby, trening, sosialt, dra ut i naturen, lese bok osv osv.

[AnonymBruker]

Finnes da grenser for hvor ekstremt pen man kan bli? Skjønner ikke helt hvordan dette kan være så ødeleggende for deg! Og på hvilken måte er du selvopptatt? I forhold til trening, mat og kropp? Mener ikke å være kritiserende, for jeg kjenner meg meget godt igjen i det du skriver! Jeg var småchubby da jeg var yngre, mens jeg nå får mange kompliment og jobbtilbud bare pga utseendet mitt.

Klem til deg!

Anonym poster: bc59cc39d60981b38f7f7bcbe9b3df82

[AnonymBruker]

Jeg ser problemstillingen. Jeg har alltid vært et søtt og pent barn, men i fjortis-årene sminket jeg ned ansiktet mitt på verste vis og hadde tilhørende klesstil. Følte meg pen den gang da, men i dag har jeg slettet de fleste bilder fra den tiden. Jeg var jo heller ikke den eneste som så slik ut, men det er ingen trøst. At jeg ikke så det den gang, liksom!

Som 16-åring(nå 19), begynte jeg å sminke meg naturlig(det pene ansiktet mitt kom mye bedre frem) og fikk en veldig flott og gjennomført klesstil, samt en kropp jenter kunne ha drept for. Jeg er blitt veldig opptatt av utseende og er nok ganske selvopptatt, men samtidig bryr jeg meg om andre og er snill og omsorgsfull. Det er viktig for meg at mennesker rundt meg føler seg bra i mitt nærvær og ser på meg som en fin person.

Det gikk med andre ord ikke til hodet på meg, selv om jeg får komplimenter og oppmerksomhet hvor enn jeg går. Jeg tror du kan ha blitt høy på deg selv(hvilket IKKE er en unaturlig reaksjon i en slik situasjon), og som andre her sier, kanskje psykolog hadde vært en god idé? Jeg vet om flere som ikke "så ut" tidligere, hadde ekstra kilo m.m., og som i dag ser flotte ut. Og om man tidligere har blitt mobbet og vært blant de "upopulære" i tillegg, og plutselig blir populær og selve "midtpunktet", vil man utnytte dette fordi man aldri hadde sjansen tidligere. Jeg forstår det kjempegodt, og jeg tror det er et utbredt problem. Kjenner mange populære som ikke oppfører seg mot andre enn sine venner/mennesker de ser opp til. De ignorerer de som de ser på som "dårligere" enn dem.

Oppsøk en psykolog og få ordnet opp i tankene dine. Jeg tror den snille, gode jenta fremdeles finnes(man blir ikke plutselig en helt annen person, det tror jeg ikke noe på), du må bare få snakket ut og få synspunkter fra andre som ser din situasjon fra et annet perpektiv. Lykke til! Dette tror jeg ikke trenger å være vedvarende, om du tar tak i problemet ved roten!

Anonym poster: 800e361b2b1288213dad12a546e20829

[AnonymBruker]

Tusentusen takk for svar! Har satt opp time med psykolog nå.. Til AB11, så mener jeg med selvopptatt at jeg tenker mye på hvordan jeg ser ut, hvordan håret er, at jeg ikke har på meg for mye sminke og ting i den duren. Vet ikke om selvopptatt er det riktige ordet for det, men uansett.

Anonym poster: f20ae0ef6275b54c6de999fd2df02228

[AnonymBruker]

Vel, jeg må innrømme at jeg ikke syns noe særlig synd på deg. Hvis det å være så pen har ødelagt deg, hvorfor ikke spise litt mer etc, legge litt på deg? Eller vær takknemlig for at utseende ditt har forbedret deg. Har vanskelig for å tro at utseende kan endre personlighet sånn. Jeg kjenner mange hyggelige, pene mennesker.

Anonym poster: 181ce1df72488cd46883cf428b980462

[AnonymBruker]

Jeg kan trøste deg med et livet som stygg er utrolig kjipt, stygge blikk hele tiden, er så lei av det...

Anonym poster: c19e9d721be8474667f3a0c45750aec0

[tom1986]

Post bilde av deg selv.

[Gjest Trolltausa]

Ikke gi opp!

Bare det at du vet hvordan du er, og prøver å gjøre noe med det, viser at du er der inne et sted.

Du høres faktisk ganske fortvilet ut i innlegget ditt, og jeg tror du har satt opp stengsler for å beskytte deg selv på grunn av vonde oppleverlser i barndommen, og dette tar tid å jobbe med.

Jeg håper du tar deg en tur til psykolog for å få bukt med dette, fordi det kan bli vondt å jobbe med dette på egen hånd.

[tom1986]

btw, hvor latterlig er det ikke å fremstille denne endringen som utenfor din egen kontroll. du er blitt den personen du ønsket å bli. ta ansvar for det og slutt å syt.

[AnonymBruker]

Jeg var som deg TS..Mindre lekker på barneskolen og ungdomskolen før jeg blomstret veldig på videregående. De som hadde mobbet meg for utseendet mitt prøvde plutselig å sjekke meg opp. Når jeg passerte 24 fikk jeg plutselig skikkelig flott damekropp i tilegg og balansen var total. I begynnelsen på videregående husker jeg det var skikkelig spennende å faktisk få oppmerksomhet av "de kule". Nå er jeg 32 og jeg kan ikke bry meg mindre. Jeg bruker nesten ikke sminke og bryr meg nada om mote, likevel går det sjelden en dag uten at jeg får lange blikk og komplimanger fra alle aldre. Jeg har igrunn blitt så gammel at jeg synes det er pinlig. Utseende er svært lite viktig i det store å hele. Det ER innsiden som teller. Jeg gjør mitt som de fleste andre for å være ett godt menneske som ikke plager noen. Drittprat prøver jeg å holde meg unna og før jeg er stygg mot noen må de virkelig tråkke på meg først. Den dagen jeg dør har jeg lyst å bli husket for alt det gode jeg har gjort for andre, ikke at jeg så hot ut selv i en dress fra felleskjøpet....Utseende og personlighet er ikke konkurrenter. Det går fint ann å være både pen og god. Det går ann å være pen uten å være selvopptatt og forelske seg i sitt eget speilbilde. Utseendet vil før eller siden forfalle og det du da sitter igjen med er personligheten din. TS, du burde komme deg til en psykolog av noe slag som flere her sier.....det er ikke normalt å bli "ond" selv om man brått blir pen....

Anonym poster: 7200c2aeabce5259ece8b3f99765b144

[Nusseli]

OK, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så dette blir sikkert litt rotete, men..

(...)

Det er noen år siden "transformasjonen" og nå tror jeg at jeg faktisk kan si at det ødelagte meg. Hjertet mitt er vekke, det har iallefall krympet til ti ganger mindre enn det var før alt dette.

Jeg som var så sympatisk, snill, hjelpsom og smart har nå blitt en meget selvopptatt og ondskapfull person.

Det føles ikke ut som jeg har noen samvittighet lenger, da jeg før kunne gråte meg i søvne av dårlig samvittighet hvis jeg hadde baksnakket noen eller kanskje såret noen bare ørlite grann.

Nå? Jeg prøver å få dårlig samvittighet når jeg gjør noe galt, helt oppriktig.Jeg tenker hardt på det jeg gjorde, og prøver å knytte dårlige følelser til det, men uansett hvor intenst jeg prøver, stiller jeg meg bare "likegyldig" til det.

(...)

SÅ NÅ sitter jeg her på badet med pcen min, med et ekstremt godt ytre, men en pill råtten innside. Den lille, skjønne snille men stygge jenta er vekke, og jeg skal innrømme at jeg ville byttet bort alt mot å være stygg og snill igjen.

Vet ikke helt hva jeg spør om egentlig. Er jeg helt alene i verden om dette? Kanskje noen har litt tanker rundt posten min?

(...)

Anonym poster: 65dc0a94cbe7514023fafaccf696421b

Kvinna! Eller ska jag säga jentunge? VÄX UPP!!! Hur kan du skylla på någon annan än dig själv i det här? Man har aldrig rätt till att vara slem, ondskapsfull och bara du kan ändra på det. Att dessutom lägga det fram som "stackars mig, jag som var så stygg ble plutselig drit pen og dermed også onskapsfull". WTF.

Jeg var langt ifra pen når jeg gick på senere del av barneskolen og ungdomskolen, jag var som du helt "fel" kroppsligt men växte upp och nu är jag vacker. Är jag med någon man så får han komplimanger om att han är "heldig" som har mig vid sin sida, folk vänder sig om efter mig och tom på högskolan har jag blivit busvisslad på. Vet du vad? Jag är fortfarande den genom goda, snälla mig själv med ett hjärta av guld och en omtanke för andra som ibland kanske inte är hälsosamt. Mitt innre kommer alltid att vara viktigare för mig än något annat. Du har dessutom varit heldig som fått höra att du är smart, snäll osv av dina föräldrar. Jag fick inte höra sånt så ofta men min mor lämnade ifrån sig det bästa arvet man kan ge till något: Omtanke, ärlighet och styrka.

Du är inte slem, du gör dig själv slem. Det är DU som tar de valen och INGEN kommer till att tycka synd om dig för det. Men en tanke slog mig, kanske du är deprimerad? Eller är du lycklig? När man är deprimerad så kan man "tappa" samvetet under depressionen..

[AnonymBruker]

Du kan være den du vil være. Så start i dag. du velger hvem du er!

Slutt å drive med sladder, det ødelegger bare selvtilliten.

Anonym poster: 514c946cbd3e0ab2914eb57454a1af40

[AnonymBruker]

Jeg har sagt at jeg har skaffet time hos psykolog. Jeg prøver heller ikke å få medlidenhet, sånn som noen av dere mener jeg gjør. Husk at jeg ikke var tyve på den tiden, jeg var 14-15.

Anonym poster: f20ae0ef6275b54c6de999fd2df02228

[Gjest Lille-pus]

Kjære AB, det du ønsker å endre ved din egen væremåte og ditt reaksjonsmønster er det du selv som kan endre.

Jeg ser du har skaffet time hos psykolog, det er positivt og vil hjelpe deg med den endringen du ønsker.

Det blir nok hardt arbeid, men der det er vilje er det vei er det noe som heter

Den kroppslige forandringen du nevner er det flere av oss som har vært igjennom, men med en øket menneskelighet og evne til innsikt som sluttresultat.

Vit at det er så mye lettere å være ydmyk overfor andre menneskers sjebne og behov når du selv er et menneske med ro i sjelen og erfaringer fra et levet liv, på godt og vondt.

Jeg hadde bare lyst til å heie litt på deg siden du ser, innser, ønsker å endre og har tatt aksjon for å få hjelp til endringen.

Edit: Rettet liten Leif

Endret 10. april 2013 av Lille-pus