Uoppnåelig forelskelse - hvordan få det på avstand og åpne opp for andre?

[Petra75]

Jeg er utrolig betatt av en fyr jeg ikke kan få, noe jeg er inneforstått med. Hadde en diskusjon med en kamerat som var redd for at jeg var så opphengt i denne fyren slik at jeg ikke har øyne for andre, og dette fikk meg til å tenke litt... Han har jo rett, sjansen for at jeg skal treffe en som i mine øyne er mer verdt enn objektet for forelskelsen min er liten - jeg er nok i stor grad en enmannskvinne. Så hva gjør man? Lever resten av livet alene og ender opp som kattekvinne, eller er det noen som har noen gode løsninger på hvordan komme videre?

[Nettinettet]

Du må egentlig bare bruke tiden til hjelp og mulig fokusere litt anderledes på han. Kjenner du han godt, eller er du bare forelsket i den du tror han er?

[Petra75]

Kjenner ham godt nok, men noe er nok også i den jeg tror han er. Jeg prøver å fokusere annerledes, jeg har prøvd meg med en rebound eller to, og det går greit i noen uker, men jammen så ramler han inn i hodet mitt igjen.. Det hjelper ikke at "alle" sier at vi passer SÅ godt sammen, heller...hmf...

[Petra75]

_{...tiltrekningen har for min del vart nå i flere år. Slitsomt i lengden..}

[Nettinettet]

Kjenner ham godt nok, men noe er nok også i den jeg tror han er. Jeg prøver å fokusere annerledes, jeg har prøvd meg med en rebound eller to, og det går greit i noen uker, men jammen så ramler han inn i hodet mitt igjen.. Det hjelper ikke at "alle" sier at vi passer SÅ godt sammen, heller...hmf...

Kjenner følelsen! Men er man ikke rett for noen er ikke han rett for deg heller! Man kan ikke tvinge noen til å føle mer enn de gjør, uansett om man selv ser at det kunne blitt noe fantastiskt! Det er det som gjør kjærligheten så vanskelig. Samtidig kan vi gjøre den mindre vanskelig av å fokusere på hva vi fortjener av følelser fra en mann/kvinne for å være lykkelige og dermed begynne å lete etter noen som vi passer sammen med totalt sett.

[Petra75]

Jeg har ingen planer om å tvinge ham heller - spørsmålet er hvordan jeg skal klare å tvinge meg selv til å komme videre og se andre menn. Mange ser ut til å klare dette helt fint, så jeg lurer litt på hva disse gjør

[Nettinettet]

De aksepterer at det ikke kan bli noe.. de holder ikke fast ved drømmene eller lytter til det andre sier om at man hadde passet så bra sammen.. realiteten er viktig og når man innser den så klarer man også å komme seg videre..

[Petra75]

_{Hm.. Jeg tror ikke hjernen min er skrudd sammen som andres.}

[AnonymBruker]

_{Hm.. Jeg tror ikke hjernen min er skrudd sammen som andres.}

Kollega? Jeg er i samme situasjon. Skilt, men har vært forelsket i en kollega i flere år også mens jeg var gift... Han er (lykkelig) gift med barn og absolutt forbudt område for meg. Vi har god kontakt men ikke noe mer, og jeg tror han bare synes jeg er hyggelig og ikke er forelsket i meg.

Men det er altså uoppnåelig!

Jeg har bestemt meg for at jeg skal stoppe meg selv hver gang jeg dagdrømmer om han, og unngå unødvendig kontakt på jobben. Skal ikke ta noe kontakt utenom jobb (type mail eller facebook) og være mindre med på fester med jobb, evt kjøre bil og dra tidlig hjem. Alt for at jeg ikke skal gi næring til den håpløse forelskelsen.

Det er litt tungt, men det vil dempe seg etterhvert.

Anonym poster: 16725c4904c63f3d931a7000f57df456

[Gjest .-L-.]

Em jeg har et forslag, som du nok ikke kommer til å like, men det kan funke. En kompis av meg likte en jente som jobbet på samme senter som han. En dag fant han ut at han skulle finne hun og spørre henne ut. Han ville ikke ha noen andre jenter fordi det var henne han likte, selv om han ikke kjente henne. Så han gikk opp til hun og spurte om hun var singel. Hun hadde type, men ble veldig smigret over interessen. Etter det så gikk han videre.

[Petra75]

Ikke en kollega, men noe lignende, kan man si. Vi må omgås med jevne mellomrom, så jeg kan ikke unngå det.

Men jeg vil jo gjerne komme meg videre, men kjenner at de jeg treffer blir sammenlignet med ham, og det jeg forestiller meg at vi kunne hatt.

Føler jo at det blir helt feil å skulle treffe og bli sammen med noen andre med dette utgangspunktet, derfor lurer jeg litt på hvordan andre klarer å omstille hjernen med et "klikk".

L - han er ikke singel, men ulykkelig samboer :/

[Gjest .-L-.]

Ta sjangsen da! Kan jo si hvor du står, så vet han det i alle fall. Lettere å komme videre etterpå.

Endret 10. april 2013 av .-L-.

[Petra75]

Han vet..

[AnonymBruker]

Ikke en kollega, men noe lignende, kan man si. Vi må omgås med jevne mellomrom, så jeg kan ikke unngå det.

Men jeg vil jo gjerne komme meg videre, men kjenner at de jeg treffer blir sammenlignet med ham, og det jeg forestiller meg at vi kunne hatt.

Føler jo at det blir helt feil å skulle treffe og bli sammen med noen andre med dette utgangspunktet, derfor lurer jeg litt på hvordan andre klarer å omstille hjernen med et "klikk".

L - han er ikke singel, men ulykkelig samboer :/

Er i omtrent samme situasjon som deg. Men må gi deg en advarsel: Du må ikke sette i gang noe mens han er samboer! Da vil du fort få "skylda" for bruddet, og for alt du vet angrer han og går tilbake til samboeren før de får skilt seg. Og da vil du ha det MYE verre enn i dag... Det er ikke verdt det. Lev livet ditt og gå videre og jobb med deg selv for å glemme følelsene for han. Om han blir singel, da kan du gjøre noe, ikke før det. Veldig viktig at du passer på deg selv her!

Men kanskje han får øynene opp for deg hvis han oppdager at du dater?

Anonym poster: 16725c4904c63f3d931a7000f57df456

[Petra75]

Jeg kommer ikke til å sette igang noe Som sagt, han er for tiden uoppnåelig. Derfor trenger jeg noe til å få hodet videre, men det blir på en måte en ond sirkel - jeg kommer ikke videre når han spøker i bakhodet, og han slutter ikke å spøke i bakhodet før jeg kommer videre. Vanskelig?? Jepp!

[Petra75]

AB over her, sier du at du tok det videre, og at det skar seg??

[AnonymBruker]

AB over her, sier du at du tok det videre, og at det skar seg??

Nei, jeg har ikke gjort noe med det, og bestemt meg for at det skjer ingenting hvis han ikke blir singel. Jeg orker ikke å ha et samlivsbrudd og bitter eks på samvittigheten. Men det er trist når du finner en person i livet som du synes har alt det du søker, men personen er utilgjengelig...

Jeg jobber med å ikke bruke tid på han og drømme om hvordan vi kunne hatt det sammen.

Anonym poster: 16725c4904c63f3d931a7000f57df456

[Petra75]

Ja, jeg gjør jo det jeg også. Men noen ganger er det noen småting som gjør at håpet blusser opp igjen. Fornuften og følelsene mine er ikke på samme bølgelengde

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjør jo det jeg også. Men noen ganger er det noen småting som gjør at håpet blusser opp igjen. Fornuften og følelsene mine er ikke på samme bølgelengde

Selvsagt! Hode og hjerte er ikke alltid på bølgelengde og sånn bør det kanskje være også. Det er ikke godt å undertrykke gode følelser, føles nesten feil å gjøre det mot seg selv. Men så er det sånn at å dra en person ut av et forpliktende forhold kommer til å virvle opp mange vonde følelser (både innen deg selv og fra andre mot deg).

Etterhvert vil følelsene dempe seg, ta tiden til hjelp. Det er jo ikke nødvendig å finne en ny kjæreste med en gang heller, hvis du ikke leter dukker det plutselig opp en kjekkas rett foran deg

Siden jeg sliter med dette selv har jeg jo ikke noen løsning, men kjenner på meg selv at det er lurt å prøve å tenke og drømme mindre om han. Så kanskje en gang i fremtiden.... Man vet jo aldri!

Anonym poster: 16725c4904c63f3d931a7000f57df456

[Petra75]

Jeg krysser fingre for oss begge