Fæle ting mamma sa til meg når jeg var barn

[AnonymBruker]

Jeg er 30 nå og har selv et barn. Nå som jeg er mamma tenker jeg ofte på hvordan jeg hadde det som liten. Jeg husker mamma var veldig søt når hun snakket til andre barn på telefon, men når det gjaldt meg så var hun veldig upedagogisk.

Hver gang jeg gråt så ble hun sint i stemmen som om jeg fortjente straff for at jeg var lei meg.

Jeg husker hun jaget meg med kniv når jeg lagde en ripe i benken. Jeg husker hun sa til meg at hun godt forstod at jeg ikke hadde venner ( jeg hadde mange) og når jeg var sulten husker jeg hun sa at jeg ikke visste hva det var å være sulten.

Både jeg og broren min ble utrolig sinte, agressive når vi vokste opp. Og hun kunne ikke fatte at vi var så uoppdragne..men hun formet jo oss.

Min far deltok ikke, veldig mutt fyr.

Jeg tenker bare at jeg er takknemlig for at jeg ikke ble alvorlig misbrukt av noen, for da hadde jeg ikke hatt en mor å fortelle det til.

Jeg strever med å la henne være alene med barnet mitt..virker som hun forventer at hun skal få passe han.

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

[Gjest navnelapp]

Huff! Dette er ein utruleg ondsinna oppførsel frå hennar side, og eg føler med deg. Eg syns ikkje du skal la henne passe barnet, samver får vere når andre er til stades. No tek jo folk til vit med åra, og det kan jo hende ho har modnast slik at ho ikkje ville gjere slikt igjen, men eg hadde ikkje følt meg trygg. Har du prøvd å ta det opp med henne, det at ho sa sårande og skræmande ting? Korleis har ho reagert då?

[AnonymBruker]

Min mor pleide å si at jeg var tjukk ( jeg var tynn). Jeg prøvde å slanke meg som 10-åring fordi jeg trodde at det ville få henne til å elske meg. Hun ble også rasende hvis jeg ikke fikk alt riktig på prøver, men gav meg aldri ros når jeg klarte det (noe jeg som oftest gjorde fordi jeg ville at hun skulle være glad i meg).

Min far meldte seg også ut av barneoppdragelsen. Han satt som regel bare med avisen sin.

Anonym poster: 74e4f4fbf38a51bacf4479d2b0250d68

[AnonymBruker]

Huff! Dette er ein utruleg ondsinna oppførsel frå hennar side, og eg føler med deg. Eg syns ikkje du skal la henne passe barnet, samver får vere når andre er til stades. No tek jo folk til vit med åra, og det kan jo hende ho har modnast slik at ho ikkje ville gjere slikt igjen, men eg hadde ikkje følt meg trygg. Har du prøvd å ta det opp med henne, det at ho sa sårande og skræmande ting? Korleis har ho reagert då?

Takk. Hun nekter for at det skjedde eller så var det vi barna som var vanskelige og fortjente det. Hun er veldig ego nå, og jeg har mareritt om at hun skader barnet mitt. Snodig nok har hun de samme marerittet.

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

[Gjest navnelapp]

Takk. Hun nekter for at det skjedde eller så var det vi barna som var vanskelige og fortjente det. Hun er veldig ego nå, og jeg har mareritt om at hun skader barnet mitt. Snodig nok har hun de samme marerittet.

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

Veit du, då hadde eg berre avgrensa mot henne, og hatt minst mogeleg med henne å gjere. Ein ting er ein person som kan innrømme at eg hadde det vanskeleg, eg var ikkje slik eg burde vere, og så beklage det OG endre oppførsel. Men ein person som ikkje ser si eiga rolle i det heile, og som berre latar som at ting ikkje har skjedd? Ein slik person fortener knapt ein plass i livet ditt utover det heilt nørtøftige.

[Ulla Ullsokk]

Egoistisk, kald og uten selvinnsikt, ingen bra kombo.

Jeg ville ikke latt henne passe barnet mitt! Magefølelsen din sier nei, du må høre på den, ikke på hva hun forventer!

Mulig hun ikke fysisk skader barnet, men det er mye man kan SI som kan skade et barns selvfølelse og det kan være nesten like ille!

Dessuten fortjener ikke moren din at du gir henne denne tilliten!

Enkelt og greit!

Endret 9. april 2013 av Ulla Ullsokk

[Rotemor]

Det finnes et lass av besteforeldre som gjør seg best på avstand

Det går jo fint å omgåes din mor uten at det innebærer alenetid med barna.

Tror jeg bare hadde unngått temaet..

[AnonymBruker]

Min mor pleide å si at jeg var tjukk ( jeg var tynn). Jeg prøvde å slanke meg som 10-åring fordi jeg trodde at det ville få henne til å elske meg. Hun ble også rasende hvis jeg ikke fikk alt riktig på prøver, men gav meg aldri ros når jeg klarte det (noe jeg som oftest gjorde fordi jeg ville at hun skulle være glad i meg).

Min far meldte seg også ut av barneoppdragelsen. Han satt som regel bare med avisen sin.

Anonym poster: 74e4f4fbf38a51bacf4479d2b0250d68

TS her.

Så vondt det må ha vært. Det er jo våre foreldre som skal gi oss selvtilliten vi trenger når vi er barn. Det er jo de som skal elske oss og bry seg og bygge oss opp. De skal ikke bryte oss ned!

Jeg har lært hva slags mor jeg ikke vil være.

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

[AnonymBruker]

Her var det pappa som sa stygge ting, mens mamma ikke torde å gripe inn. Jeg ble både fortalt at jeg var dum og slått :'(

Anonym poster: e17ed0b3ad5c2d55b61ad6bb27b5c36d

[AnonymBruker]

Har hatt det likens som deg TS, ble selv jaget med øks. Så jeg vokste jo opp med mye hat og sinne, og det sitter i meg enda som voksen. Så om jeg noen ganger får barn vurderer jeg å kutte henne helt ut. Over mitt lik om hun skal få forderve mitt barn som hun fordervet meg! Muligens kan jeg strekke meg til samvær under oppsyn om hun klarer å forandre seg i alle fall litt.

Synes egentlig det vanskeligste med det hele er reaksjonene jeg får fra andre straks forholdet til min mor kommer frem. Det er tabu å hate sin mor og jeg er den slemme fæle drittungen som skulle hatt bank. Prøver å trøste meg med at de ikke vet hva de snakker om men det er tungt å hele tiden stå i motbør og må forsvare hvordan jeg føler...

Anonym poster: 55e17f1bc0b36a9d00e3bb50d495fe01

[AnonymBruker]

Har hatt det likens som deg TS, ble selv jaget med øks. Så jeg vokste jo opp med mye hat og sinne, og det sitter i meg enda som voksen. Så om jeg noen ganger får barn vurderer jeg å kutte henne helt ut. Over mitt lik om hun skal få forderve mitt barn som hun fordervet meg! Muligens kan jeg strekke meg til samvær under oppsyn om hun klarer å forandre seg i alle fall litt.

Synes egentlig det vanskeligste med det hele er reaksjonene jeg får fra andre straks forholdet til min mor kommer frem. Det er tabu å hate sin mor og jeg er den slemme fæle drittungen som skulle hatt bank. Prøver å trøste meg med at de ikke vet hva de snakker om men det er tungt å hele tiden stå i motbør og må forsvare hvordan jeg føler...

Anonym poster: 55e17f1bc0b36a9d00e3bb50d495fe01

Heisann.

Dette var leit å høre. Øks, hva faen! Det er så skrudd som det kan bli. Hva i alle dager gikk igjennom hodet deres når de sprang etter med noe sånt i hånda. Jeg klarer ikke fatte det.

Ja jeg har lagt merke til reaksjoner når man sier at man ikke er nære sine foreldre, men når jeg forklarer så forstår jo folk. Men jeg greier ikke å fortelle noen at jeg ble jaget med en kniv da.

akkurat den episoden er veldig syk. Jeg lagde en ripe, og i følge min hukommelse så kom mamma og så meg mens jeg lagde ripe, og tok en kniv mens hun kjeftet - og jeg løp mot rommet mitt. Etter kom hun, og så låste jeg. Jeg husker så at hun først kjeftet, og så ble hun snill i stemmen og sa kom ut. Og så lokket hun med godterier. Herregud hva tenkte hun da, når hun stod der med en kniv i hånda??

Når jeg var liten så tok jeg stadig ut en bok som hette "er du glad i meg" fra hyllen og la den på golvet i gangen. Husket jeg gjorde det for at hun skulle få dårlig samvittighet, men kansje var det et rop etter omsorg og kjærlighet.

Er det du som har nick på "b" ? Jeg kan godt sende deg pm og så kan vi utveksle tanker om det

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

[AnonymBruker]

Heisann.

Dette var leit å høre. Øks, hva faen! Det er så skrudd som det kan bli. Hva i alle dager gikk igjennom hodet deres når de sprang etter med noe sånt i hånda. Jeg klarer ikke fatte det.

Ja jeg har lagt merke til reaksjoner når man sier at man ikke er nære sine foreldre, men når jeg forklarer så forstår jo folk. Men jeg greier ikke å fortelle noen at jeg ble jaget med en kniv da.

akkurat den episoden er veldig syk. Jeg lagde en ripe, og i følge min hukommelse så kom mamma og så meg mens jeg lagde ripe, og tok en kniv mens hun kjeftet - og jeg løp mot rommet mitt. Etter kom hun, og så låste jeg. Jeg husker så at hun først kjeftet, og så ble hun snill i stemmen og sa kom ut. Og så lokket hun med godterier. Herregud hva tenkte hun da, når hun stod der med en kniv i hånda??

Når jeg var liten så tok jeg stadig ut en bok som hette "er du glad i meg" fra hyllen og la den på golvet i gangen. Husket jeg gjorde det for at hun skulle få dårlig samvittighet, men kansje var det et rop etter omsorg og kjærlighet.

Er det du som har nick på "b" ? Jeg kan godt sende deg pm og så kan vi utveksle tanker om det

Anonym poster: e329883c859a166dafb361ed8421fdf8

Lurer også på hva som foregikk i hodet til moren min til tider, men "heldigvis," alt etter hvordan man ser på det, hadde jeg en kjempegod kompis som var i samme suppa med faren sin. Så vi hadde jo hverandre i tykt og tynt:)

Problemet med å fortelle folk om forholdet til min mor er at det virker som om jeg ikke klarer å få frem nøyaktig hvor ille det var, selv om jeg har dratt frem øks-episoden. Det virker som om det er betingelsesløs kjærlighet som gjelder uansett.

Har nok ikke et nick på "b," nei, og kjenner folk i real life her på forumet som også kjenner brukeren min, og vet ikke helt om jeg er klar til å dele noe så intimt med disse menneskene. Kanskje en moderator kan hjelpe? *hint hint* Vet ikke om de kan se hvem de ulike AB'ene er?

For hadde vært fint å lufte tanker med noen som har stått i samme situasjon:)

Anonym poster: 55e17f1bc0b36a9d00e3bb50d495fe01

Anonym poster: 55e17f1bc0b36a9d00e3bb50d495fe01

[AnonymBruker]

Jeg ble blant annet nektet å se faren min, fikk beskjed om at han truet med å drepe moren min, banke meg osv. Disse tingene var jo selvsagt ikke sanne. Husker dem ikke selv, men har blitt fortalt om det senere. Føler med deg, TS.

Anonym poster: 8db71f1f77351e73f99aa624b9974a0f

[Missy1]

Jeg hadde heller ingen god oppvekst. Vokste opp i en stor søskenflokk og jeg er eldste jenta så har hatt veldig mye ansvar i oppveksten, fikk ikke lov å være barn. Jeg fikk alltid kjeft for ting som hadde blitt gjort feil.

Her er et par ting fra min oppvekst:

Fikk juling med tresleiv og div andre kjøkkenredskaper og jeg husker så godt frykten når mamma eller pappa løp etter meg med den sleiva og trua med juling, jeg visste at når de fikk tak i meg så ville jeg få veldig vondt.

En gang skulle jeg rydde rommet og pappa sa han skulle slå meg en gang for hver ting på gulvet. Jeg hadde rydda alt så jeg sa det var greit. Men så titta han under senga og jeg hadde glemt å ta under der og jeg husker jeg ble så utrolig redd.

Jeg ble kalt hore og ignorert av faren min i tenårene etter at en gutt som truet meg på livet i 3(!) år ringte til pappa og fortalte løgner om meg.

Jeg har blitt mye utelatt i oppveksten pga søsken med spesielle behov og jeg merker det har preget meg mye, jeg er usikker og trenger mye bekreftelse og oppmerksomhet pga det.

Mamma og pappa er ikke hakket bedre nå, de bryr seg ikke noe særlig om meg, de bryr seg heller ikke om barnet mitt.

En ting tar jeg med meg og det er at jeg vet hvordan jeg ikke skal være mot mitt eget barn. Foreldrene mine har ødelagt meg og fått meg til å føle meg mislykket på alle punkter. Det hjalp ikke å bli mobbet i 8år på skolen heller.

Ingen barn fortjener å vokse opp med å frykte sine foreldre

[~white lady~]

Huff og huff

Har hatt en variert oppvekst her også. Før pappa døde hadde vi det ganske greit, men etter at han gikk bort og moren min giftet seg med en psykopat av en stefar, gikk alt strake veien til h....

Ble sjelden slått, men det hendte. Verste var den psykiske mishandlingen. Frykten, hver dag. Vi var livredde stefaren vår. Moren vår "angrep" meg når hun var sur og sint, hakket på meg og brukte nedsettende ord. Strategisk nedbygging. Husker enda hvordan det føltes; stor klump i magen, tårer i øynene, sorg over at moren min tenkte slik om meg. Jeg var den mest føyelige av ungene, og derfor mest utsatt. Vi ungene har alle blitt preget av oppveksten vår, og mye skyldes stefaren vår, men det er moren vår jeg bærer mest nag til, da hun som nærmeste omsorgsperson skulle ha beskyttet oss, styrket selvbildet vårt og deltatt i livet vårt (fritidsaktiviteter, lekser, andre interesser.)

Mange som ikke egner seg som forelder. Det eneste gode som kommer ut av det, er at mange av oss som har hatt en litt skeiv oppvekst, lærer av feilene foreldrene våre gjorde og dermed sørger for en bedre barndom for våre egne barn.

[Ulla Ullsokk]

Å, jeg får helt vondt i magen av det dere skriver!

Dette er langt fra min oppvekst, det er jeg veldig glad for. Likevel liker jeg ikke at det tydeligvis er så mye jævelskap som hender barn, særlig ikke etter at jeg fikk barn selv! Statistikken sier at hvert tredje barn blir utsatt for seksuelle overgrep, når jeg tenker på det får jeg lyst til drepe! Og så kommer alle disse andre greiene med gale foreldre i tillegg! Herreguuud, hva ER det med verden???

[AnonymBruker]

Jeg har selv ikke hatt en vond barndom, men både min mor og far har hatt det.

Moren min ble jevnlig slått, trakassert og tråkket på av sin far (alkoholiker, krigstraumer), og hadde en mor som ikke turte gripe hun. Mamma har slitt psykisk med dette i mange år, og har ingen gode følelser til sin far (hun er bra nå forøvrig og har vært en fantastisk mamma for meg). Men, mot alle odds så lot hun han få møte, og passe, både meg og min søster og han var en fantastisk bestefar. Det var som om han skulle gjøre opp for alle de vonde årene. Mamma sier at dette er noe man ofte kan se igjen, mødre/fedre som var harde, voldelige og ukjærlige mot sine barn øser all den tapte kjærligheten over på sine barnebarn.

Jeg sier ikke at det blir sånn for deg TS, men det er i hvert fall slik jeg opplevde det. Mine besteforeldre, på begge sidern, var gode og snille med sine barnebarn. I etterkant har jeg fått litt bismak, især ovenfor min morfar, men det er jo fordi sannheten kom for en dag. Men, mot meg var han alltid snill og er jeg er glad jeg opplevde den siden av han før han døde.

Anonym poster: 4efb7381009ff093d6d1d3c50e61f742

[AnonymBruker]

Jeg hadde en far som jeg hadde et dårlig forhold til. Han enset meg ikke, og de gangene han enset meg var det for å kjefte og prate nedsettende.

Mamma var føyelig og snill, og grep aldri inn ...

Mammaen min hadde hatt en slem mor som slo og psyket ned barna sine. Men bestemor var utrolig snil mot meg - kanskje dårlig samvittighet overfor mamma?

Men da pappa døde da jeg var i slutten av tenårene, ble mamma sammen med en slem mann. Han var slem på en annen måte enn pappa, og det ødela meg og søstern min helt. Mamma var alltid på hans side, og om mamma var sint på han lot hun det gå utover meg og søstern min.

Og denne mannen skyldte alltid på oss, og mamma var alltid på hans side. Og om jeg og søstern min satte oss opp mot han, så var vi slemme og leie og vi måtte si beklager til han ...

Jeg er iallfall ganske ødelagt av barndommen min, og orker ikke involvere meg med noen menn, eller å få barn.

Jeg ville aldri oppført meg slik om jeg hadde barn, men det er sånn jeg er. Andre ville nok hevnet seg på sine barn fordi de hadde det vondt i barndommoen.

Det er utrolig hvor mye et stygt ord eller et slag eller et stygt blikk eller å bli tatt på på fel måte kan ødelegge et helt liv ...

Anonym poster: d38bdd0257a75f4016cc2a5dee303e49

[La Guapa]

Har bare en ting å si : dere fortjener en stoooooor klem og et stort hurra for at dere står på beina i dag ! Jeg klarer ikke å sette meg inn i hva som har foregått i hodet på foreldrene deres og jeg skulle ønske dere kunne sluppet å ha en så vond barndom ( eller mangel på barndom rettere sagt)

Det ser ut til at dere på et vis kan bruke deres foreldrerolle "som et plaster av kjærlighet " til deres egne barn

All kjærligheten dere har savnet får dere gi og motta som foreldre til egne barn

[Kooko]

uff, kjenner meg godt igjen i denne tråden... Synes det er vanskelig å sette ord på hvordan mora klarte å "ødelegge" meg som person når det var ingen kjefting, mobbing, trusler eller fysiske vold... Med enkelte ord, utsagn og kommentarer fikk hun meg til å tro at jeg var annerledes, at jeg ikke kunne gjøre ting som alle andre fordi jeg var for sårbar... Samtidig som jeg var for tjukk, for lat, de få vennene jeg hadde var ikke gode nok... bleh... På en måte synes jeg at jeg ble bøyd i alle forskjelliger retninger, fikk altfor mye ulike beskjeder at det ble helt paff! når jeg traff verden.

Jeg klarte å "rømme" fra hennes grep, rømte helt til Norge ( ) og etter 10 år så innser jeg at det var det beste jeg kunne gjøre for min egen del. Nå etter mange år med god terapi kan jeg begynne å stå på egne bein og blir et bedre menneske.

Jeg kan glemme at hun gjorde livet mitt et helvete men jeg kan ikke tilgi henne for å gi meg et dårlig start på livet, hun har ikke gjort en god jobb som mamma, desverre. Anerkjennelse for det hun utsatt meg for skal jeg, også, aldri få...