Jeg har gått i fra min kjæreste og bestevenn

[AnonymBruker]

Som tittelen sier har jeg og min kjæreste og bestevenn gått hvert til vårt, etter 5 år sammen. Vi var begges aller første og store kjærlighet.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her inne, jeg tror nok at jeg bare trenger litt bekreftelse på at det faktisk er greit at jeg er lei meg selv om det til sist var min avgjørelse å gjøre det slutt.

De to første årene vi hadde sammen var perfekt, og vi svevde på rosa skyer. Vi var totalt avhengige av hverandre, og kunne ikke gjøre noe uten den andre. Jeg ser jo nå i ettertid at det ikke var bra, men på akkurat det tidspunktet var det perfekt for oss. Så kom hverdagen, og all kranglingen, løgnene og uenighetene begynte. Vi begge hadde like mye skyld i dette. Vi var mye av/på men aldri mer en to dager fra hverandre. Det siste året har vært som en berg og dalbane. En dag har vi det bra, den neste er alt kaos, men det har alltid vært noe spesielt med oss to.

Jeg har alltid vært ei jente med store drømmer og mange mål i livet. Den dagen jeg traff han la jeg vekk alt dette. Jeg var ung når vi ble sammen (17 år) og er jo fortsatt ung. I og med at forholdet vårt har vært så turbulent det siste året, bestemte jeg meg til slutt for å avslutte forholdet. Ikke fordi jeg ikke elsker han, men fordi vi har helt forskjellige framtidsdrømmer og planer, mål for livet og kanskje har vi også vokst litt fra hverandre. Fremover skal jeg bruke tiden min på vennene mine, trening og etterhvert mye reiser og drømmer jeg aldri fullførte når jeg var 16.

Innvendig er jeg helt tom, og jeg gråter og gråter og gråter...Det er så vondt å tenke på at det er jeg som har bestemt dette, og at jeg har gitt slipp på alt vi hadde sammen.

Jeg håper at vi en dag, dersom det er meningen at vi skal være sammen, kan finne tilbake til hverandre. Er så vondt å tenke på minnene og de gode stundene..vondt å tenke på at det ikke er noe ''oss'' lenger.

Beklager for langt innlegg, jeg trengte bare å skrive ned følelsene mine

Håper noen har noen kloke ord til ei jente som har veldig vondt i hjertet sitt i dag!

Anonym poster: 1a567934a8d358faa75bdf2a4104b092

[Testosteron]

Better to have lost in love than never have loved at all

[Rotemor]

Stakkars deg

Selv om man er den som velger å gå er det da helt naturlig å få kjærlighetssorg!

Du kommer sikkert til å vingle litt i avgjørelsen din en liten stund fremover.

Alt er tillat å føle nå!

Du må gi deg selv kreditt for å ha tatt mot til deg og gjennomført en så vanskelig avgjørelse.

Det var modig av deg!

Hva kan jeg vel si annet enn det gamle gode: det går over....det er en klisje for en grunn.Det er greit å minne seg selv om det når man føler det tungt.

[AnonymBruker]

Rotemor: Tusen takk for gode og kloke ord. Det er godt å høre at jeg også kan være trist, selv om så mange sier at jeg ikke har rett til å ''deppe'' fordi det var mitt valg...

Anonym poster: 1a567934a8d358faa75bdf2a4104b092

[frøkna]

Til deg!

[AnonymBruker]

Takk skal du ha frøkna

Anonym poster: 1a567934a8d358faa75bdf2a4104b092

[Gjest Kevlarsjäl]

Det høres ut som du tok rett valg! Jeg synes du skal reise, utdanne deg, trene, flørte, få nye venner, danse på utesteder, få en kul jobb osv. Jeg skal love deg at det kommer til å dukke opp mange gutter/menn som kan gi deg nye oppfatninger av hva du ønsker i et forhold.

Min erfaring er at man faktisk må prøve en del mannfolk før man finner en som passer perfekt!

[Flynn]

Veldig modig gjort av deg, synes du er veldig tøff! Etterhvert vil du nok innse at det var det rette å gjøre. Kan jeg spørre hvordan du forklarte dette til han? Hva du sa da du slo opp? Ville han det samme?

[AnonymBruker]

Jeg sa det når vi hadde hatt en ganske fin dag, da jeg tenkte det var best å fortelle det når vi var venner og ikke under en krangel. Jeg fortalte han om absolutt alle følelsene mine, at jeg føler at vi har vokst fra hverandre, at jeg vil utforske verden osv før jeg vil slå meg til ro en plass.

Han tok det svært tungt, og det gjør også hans foreldre og mine foreldre..Så her sitter jeg med utrolig dårlig samvittighet overfor alle sammen, og begynner og lure på om jeg har tatt det rette valget..

Anonym poster: 1a567934a8d358faa75bdf2a4104b092

[AnonymBruker]

Du er 22 år og skal nok sikkert gjennom denne runddansen et par ganger til, du finner garantert kjærligheten igjen. Nå kan du jo øve deg på å være singel en stund.

Anonym poster: dc13730084747f44ae9ce9a77a26c969

[AnonymBruker]

Det er som om jeg skrev åpeninnlegget, TS! Bortsett ifra at jeg fortsatt er sammen med han. Vi er på vårt fjerde år, snart fire og et halvt.

Det første halvåret var fantastisk, så dro han i millitæret og vi hadde avstandsforhold. Vi er hverandres første kjærlighet og kjæreste, så alt var jo nytt for oss begge. Vi overlevde avstandsforholdet og flyttet sammen etter det. Etter nesten ett år som samboere flyttet vi til en ny by, men vi hadde ennå ikke fått oss leil og flyttet midlertidlig inn til foreldrene mine. Men etter tre dager der hadde vi fått nok av hverandre at vi gjorde det slutt. Det varte i en og en halv dag før vi fant tilbake til hverandre igjen.

Kort tid senere flyttet vi sammen i vår andre leilighet. De første ukene var koselige og vi var glade for å endelig ha vårt eget sted, jeg var kjempelykkelig og hadde store planer om å innrede leiligheten fiint og starte på et nytt kapittel. Men jo lenger tiden gikk, jo tristere ble jeg. Samboerskapet denne gang var langt ifra lik forrige. I vår første leil var han en fantastisk samboer, hjalp til med alt og var generelt kjempesnill og vi la oss sammen hver kveld omtrent. Men i den andre leiligheten begynte han i ny jobb og forandret seg rett og slett... vi gjorde nesten aldri ting sammen lenger og han la på seg, bare spilte spill og jeg la meg alene hver eneste natt. Jeg var ensom, trist.

Etter et halvt år fikk vi begge nok og tok pause. Pausen varte i en uke før jeg sa "Er ikke noe vits med pause, vi får bare gjøre det slutt. Jeg flytter ut" Det tok rundt 3 uker før jeg fant en leil og flyttet ut.

I løpet av de to første månedene i den nye leil var vi litt av og på, men det var altså slutt mesteparten av de to månedene og vi begge levde singellivet. Så lenge det varte. Jeg fant meg selv igjen, fant en ny selvtillit, nøt virkelig singellivet og flørtet heftig. Traff også en fyr som det kunne bli noe seriøst av, men jeg dumpet han fordi jeg fant ut at jeg ikke var over min første kjærlighet ennå.

Kort tid senere fant vi tilbake til hverandre igjen og nå har det gått ca. et halvt år. Vi har i løpet av det halvåret hatt litt av og på som har vart i noen timer til en dag, men ting er litt bedre nå og han holder på å bli seg selv igjen. Den manenn jeg ble kjent med for fire år siden.

Vi har til og med planer om å flytte sammen igjen. Og vi begge er enige om at dette er vår aller siste sjanse. Fungerer vi ikke som samboere, har vi ingen framtid med hverandre. Ikke en stabil og lykkelig framtid ihvertfall... selv om vi elsker hverandre og det alltid har vært så spesielt mellom oss. Han vil alltid være min første kjærlighet og jeg tror jeg alltid vil elske han innerst inne. Så jeg håper jo virkelig vi klarer å leve sammen denne gangen og at ting blir mer og mer stabilt mellom oss framover.

Men jeg har til tider også lurt på om å gjøre det slutt. Bare for å slippe all denne kranglingen og det å stole på han osv. Han har løyet så mye at det er helt sykt at jeg fortsatt er her egentlig... men jeg vet også at han ikke vil være en sånn drittsekk og han prøver å forbedre seg nå. Han har gått ned i vekt igjen, behandler meg bedre og snakker mer om framtida enn det han gjorde før. Det gir meg tro og håp på oss og framtiden og lykke og alt som følgermed.

Så jeg beundrer deg at du klarte å ta steget og gjøre det slutt. Syns faktisk du skal holde deg til det og leve litt for deg selv nå. Kanskje det er meningen? Det er nå du har sjansen til å gjøre hva du vil, reise og oppleve det du har lyst til å oppleve. Nyt at du bare er deg selv igjen og hvis det er meningen at dere skal bli sammen igjen så skjer det jo! Men det kan alltids vente.

Heier på deg! Jeg er selv en jente med masse drømmer og mål.

Anonym poster: 91701ae1694c665bd4c35543ceb46efe

[AnonymBruker]

Det går bra, og det blir bedre Følelsen du har nå er bare midlertidig. Gå ut og vær ung mens du kan

Jeg trodde aldri jeg skulle komme over han jeg var sammen med da jeg var 18. Uten han har jeg fått oppleve mye jeg aldri skulle vært foruten

Anonym poster: 69323b6c9ff173f7a51e28e9a1258a57

[Gjest Heihei]

Hørtes akkurat ut som min historie, det var hun som tok avgjørelsen osv, men hun gav meg aldri en forklaring på hvorfor, og brøt bare kontakten helt.

For min del ihvertfall, så er det greit at vi bryter kontakten, men jeg føler meg veldig glemt, da jeg ikke har fått en eneste melding etter bruddet, bare en "Hei, går det bra?" Hadde hjulpet meg mye.

Fikk også ingen melding når min kjære hund på 15 år døde, selv om hun visste at det hadde skjedd.

Men ja, poenget mitt er egentlig at for min del, så er det tyngste og føle seg glemt, se at hun har det artig og nyter livet, mens jeg fortsatt sitter her og elsker henne.

Gi ham en tanke! Om han ikke har sagt noe annet såklart