tungetale

[Jinx]

Jinx: Mener du at de som til vanlig bruker å tale i tunger "holder det inni seg" når de er på vanlige gudstjenester i kirken? I så fall kan jeg nok være enig.

Har aldri opplevd tungetale på gufstjenester eller møter innen Den Norske Kirke, men har opplevd det mange ganger innen Ungdom i Oppdrag, OASE og andre fri-menigheter.

[Gjest Poirot]

Det jeg synes er rart er at jeg ikke kjenner en eneste kristen som går i DNK som taler i tunger, hverken høyt eller inni seg. De som går i pinsemenigheten opplever det stadig, og de "kan liksom ikke kontrollere det, det bare kommer helt naturlig".

[Jinx]

Ja

[coda]

Jeg lurer på om dere prater om to forskjellige ting her?

Det ene er å få et budskap i tunger, som jeg mener skal være til én person i menigheten, som den samme eller en annen kan få en tydning til. Hvordan det fungerer kan være forskjellig, men som regel forstår ikke den som tolker det den første har sagt av seg selv, men vet likevel helt tydelig hva som blir sagt. Tungetale brukt på den måten blir kalt en gave, som ikke alle får. Jeg tror kanskje at det Pip reagerer på er at den blir sammenblandet med nr. 2.

Det andre er nemlig å be i tunger, som mange flere "kan", eller har fått. Noen pinsemenigheter mener at gave til å be i tunger er et tegn på om du er født på ny, mens mange andre (de fleste?) menigheter ser på det som en ekstra gave som ikke er nødvendig for å være frelst.

Å be i tunger kan en gjøre når en har lyst til det, i motsetning til et budskap, som bare kommer. Slik som jeg ser det, er bønn i tunger et redskap som en kan bruke til å prate med Gud med, i enerom. Enerom trenger ikke da å bety at en er helt alene, men at en har fokus på det en gjør. Derfor synes jeg personlig at "kollektiv tungetale" ikke er tjenlig, men der er mange uenige.

Paulus legger kanskje ikke så mye vekt på bønn i tunger som mange karismatiske menigheter gjør i dag, han sier selv at vanlig bønn med ord er flott, men når ordene ikke strekker til, er bønn i tunger en godt redskap.

[Jinx]

Kanskje de ikke går i DNK disse folkene ?

Mulig de holder seg i menigheten sin..

Jeg holdt meg for det meste i den menigheten

jeg tilhørte, men vi var jo også i kirken på vanlig gudstjeneste...

Å da oppførte vi oss helt normalt..

(Uten å skrike/gråte/babble/rope)

[Gjest Poirot]

Kanskje de ikke går i DNK disse folkene ?

Mulig de holder seg i menigheten sin..

Jeg holdt meg for det meste i den menigheten

jeg tilhørte, men vi var jo også i kirken på  vanlig gudstjeneste...

Å da oppførte vi oss helt normalt..

(Uten å skrike/gråte/babble/rope)

Det jeg mener er at de som "får tungetale" er så glade fordi det er en gave fra Gud. Hvorfor får ingen av de som kun går i DNK denne "gaven"?

[coda]

Kan jeg få lov til å forsøke å gi et svar?

Jeg tror nemlig det er så enkelt som fokus. I DNK har det ikke vært tradisjon for å fokusere på denne biten, ikke så mange steder i alle fall. Tungetale i form av bønn er noe de fleste må be om å få, og dersom en ikke tenker på at det er noe en kan få, vil en kanskje ikke tenke på å be om det. Det er både litt synd og litt bra etter min mening, for tungetale i begge former kan tilføre mye til en menighet. Men samtidig kan overdreven fokus på tungetale skygge for andre viktige ting, som jeg mener DNK har vært flinke på (som bibelundervisning, fokus på tekst).

Men i mange sammenhenger innenfor DNK har de ulike såkalte nådegavene og bønn i tunger fått større plass, og etter min mening på en sunn måte slik at det ikke blir press eller dreier oppmerksomheten.

[Jinx]

*forvirret*

Å tale i tunger (slik jeg opplevde det) er noe

man får i gave etter å ha blitt fylt av den hellige ånd ..

Dvs at flere av de eldste/pastoren i menigheten legger hendene på

deg og ber til Gud (også i tungetale) samtidig som resten av menigheten

ber med dem .. Høylytt og i tunger/samtale...

Når man blir fylt av denne ånden begynner man å tale i tunger..

Å man får en slags reaksjon..

Å dette er noe man kan kontrollere..

Man kan tale i tunger inni seg, når og hvor som helst..

[Jinx]

Rettelse; de ber til JESUS..

[Gjest Poirot]

Det er ganske interessant egentlig, dette med karismatiske menigheter.

Har en god venn som var/er mye involvert i en slik menighet, også i ungdomstiden. Han sa en gang at det var slett ikke fritt for at man talte litt i tunger og falt når forstanderen tok ham på pannen (mao gjode det bevisst selv, det kom ikke fra Gud), fordi det skjedde jo med alle andre, og ingen ønsket å fremstå som "en som tror mindre" eller "er dårlig kristen og ikke verdig tegn fra Gud".

[coda]

Ja, men du er inne på det der. Du prater om bønn i tunger, og mange ganger får en denne gaven ved at noen (gjerne de eldste, de med ansvar i menigheten) legger hendene på en. For å være personlig, slik fikk jeg gave til å be i tunger, ved at en pastor la hendene på meg og ba en helt enkel bønn med vanlige ord.

Om det er et bevis på at du er fylt av den hellige Ånd eller ikke - strides de lærde om. Jeg følger DNKs syn, som sier at DHÅ er noe du får i dåpen, enten du blir døpt som liten eller stor, og at du så må velge å la ham få plass i livet ditt. Andre menigheter (som enkelte pinsemenigheter) sier at du først blir døpt med vann, så med den Hellige Ånd, og tegnet på det siste er at du får gave til å be i tunger.

[Jinx]

Jeg følte meg mer som hjernevasket jeg ..

Levde jo plutselig i en helt annen verden og var super lykkelig..

[coda]

Var litt treig med svaret, slik at Poirot kom i mellom. Svaret mitt var tenkt til Jinx's spørsmål.

Poirot: Nettopp derfor mener jeg at bønn i tunger er noe som først og fremst hører hjemme i "enerom", hvor nå det er. Jeg tenker at dersom bønn i tunger skal være en samtale, hvordan kan du høre hva Gud sier tilbake dersom naboen bråker som en gressklipper? Og hva gjør du dersom du ikke kan be i tunger, som ikke alle vil "kunne" i løpet av livet? Bare dikter noe?

[coda]

Jeg følte meg mer som hjernevasket jeg ..

Levde jo plutselig i en helt annen verden og var super lykkelig..

Og igjen: Tungetale i begge former er et godt verktøy, men personlig synes jeg den overdrevne fokusen og betydningen den har i enkelte sammenhenger ødelegger nettopp fordi det skremmer. Det var ikke utgangspunktet - tror nå jeg i alle fall.

[Gjest Poirot]

Poirot: Nettopp derfor mener jeg at bønn i tunger er noe som først og fremst hører hjemme i "enerom", hvor nå det er. Jeg tenker at dersom bønn i tunger skal være en samtale, hvordan kan du høre hva Gud sier tilbake dersom naboen bråker som en gressklipper? Og hva gjør du dersom du ikke kan be i tunger, som ikke alle vil "kunne" i løpet av livet? Bare dikter noe?

Nettopp.

Det blir liksom en religiøs versjon av barndommens press mht å være kul.

Om det er et bevis på at du er fylt av den hellige Ånd eller ikke - strides de lærde om.

Jeg er ikke så inne i kristendommen, og vet ikke helt hva det vil si å være fylt av DHÅ. Men jeg syens det virker litt frekt å dermed påstå at alle som kun holder seg til DNK og en del andre menigheter ikke er "verdige", hvilket man kan "måle" i hvorvidt de taler i tunger.

[coda]

Glemte en ting: andre som mediterer på andre måter har også sett at det er mulig å bringe kroppen over i en annen tilstand, der en nærmest er utenfor seg selv, det gjelder ikke bare kristne som taler i tunger.

Om det er tjenlig for kristne å bruke tungetalen på det viset - vel, svarene mine tidligere viser vel hva jeg synes om det

[Gjest Anonymous]

Er tungetale det samme som xenoglossy? (tror det er rett stavet? "evne til å tale på fremmed språk en ikke har lært", nevnes som regel i sammenheng med reinkarnasjon)

[tuji]

Det finnes ulike former for tungetale. Tungetale til egen oppbyggelse (sikkert det Jinx kaller å be i tunger?), og tungetale i offentlighet som skal oversettes av en annen (det heter vel ikke det, men dere skjønner hva jeg mener).

Grunnen til at man ikke ser tungetale i DNK er ikke at de som er der ikke er kristne nok. Tror det var Optimist som var inne på det, at man må være innstilt på å motta den gaven det er for å få den. Jeg regner meg som en forholdsvis gjennomsnittlig DNK-gjenger, og jeg har ikke som noe mål å tale i tunger.

Jeg har derimot andre, mer vanlige gaver som jeg bruker for å formidle noe - sangstemme, evnen til å snakke så ungdom skjønner hva jeg mener osv. Dette ser jeg på en like stor nådegave som tungetale.

[Gjest Fighter]

Jeg ser på tungetale som en av mange nådegaver. Absolutt ikke nødvendig å kunne for å være kristen. Er forresten enig i at det enkelte steder er for mye fokus på det.

Kjenner en jente som nettopp ble kristen. Hun kjente da ikke sa mange kristne og lurte en del på hvordan kristne er, og føler de bør gjøre. Hun trodde man måtte tale i tunger for å være god nok kristen. Hun gikk i en typisk karismatisk menighet.

Selv har jeg hørt tungetale og det oppleves ganke fremmed og rart, men det er sikkert forid jeg ikke gjør det selv og ikke helt skjønner det.

[Gjest Poirot]

Grunnen til at man ikke ser tungetale i DNK er ikke at de som er der ikke er kristne nok.

Jamen hvordan kan man si at noen ikke er kristne nok, når de har viet livet til frivillig kirkearbeid, går i bibelgrupper, holder søndagen hellig og går i kirken hver uke?

Hvordan kan en slik person være mindre kristen enn en gjennomsnitlig pinsevenn?