Droppe venninne?

[Gjest fredrikke]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare denne situasjonen. Om jeg bør slutte å tenke på det og la være å lage noe ut av det og fortsette som ingenting har skjedd eller faktisk sette ned foten og si nok er nok.

Vel, jeg trenger råd. Og istedenfor å snakke med andre om dette som faktisk kan kjenne personen det gjelder, så deler jeg det med de flotte menneskene på kvinneguiden, her er alle ærlige og jeg kjenner dere ikke. Good

Da kan jeg starte med det som er problemet kanskje. Altså, jeg har ei venninne som jeg er egentlig innerst inne er veldig glad i og som jeg setter stor pris på. Problemet er bare det at jeg vet ikke om dette er ekte vennskap.

F. eks. hun bodde ca 1 time unna meg og vi hadde kun kontakt på facebook. Og ikke sånn hver dag kontakt og ikke noe samtaler på telefonen. Helt ærlig, har vi snakket svært lite på tlf. Og med engang samboeren hennes skulle bort, ja da var jeg bra nok og var såå om å gjøre at jeg kom til hu. Og så dumsnill som jeg er, så bare later jeg som ingenting og bare kjører på i den veien hu vil.

En annen episode der vi skulle på rådhusplassen sammen - topp 20. Vi hadde avtalt å ta tog fra samme sted. Hun kom med et annet tog mens jeg kom kjørende med bil. Da jeg kommer til stasjonen så kjører det et tog, uten at jeg tenker så spesielt på det. Stikker på do og ringer happy til hu og spør hvor hu er. Nei. Da hadde hu tatt toget som gikk 15 MINUTTER før toget som vi skulle ta sammen, for hun MÅTTE PLUTSELIG møte kjæresten sin i Oslo før konserten. (LES: de var samboere og vært sammen i flere år!!)

Det endte med at jeg kjørte alene, jeg hatet å gå i Oslo alene på den tiden. Så en annen venninne av meg kasta seg rundt og kom ned så slapp jeg å være alene. (snakk om GOD venninne). Mens hu andre som dette handler om, stakk opp i Oslo by sammen med kjæresten sin. Gaad!! Det ødela veldig mye av konserten og hele pakka syns jeg.

Nå så har hun blitt sammen med en annen type og føler det blir akkurat det samme som før. Hun dyttet meg unna og jeg er kun bra nok når kjæresten ikke er rundt henne. Vi avtale på facebook at vi skulle møtes i Påska, kjæresten hennes kom litt uti uka men at vi måtte møtes (hennes ord). Så jeg sa at hun får sende meld når du får tid da. Jeg hørte ikke en shit i løpet av hele uka og egentlig ikke siden den samtala. Og jeg skjønner om det ble mye å gjøre og at hun var opptatt og at hun ikke hadde tid. Men da er det jo vanlig å beklage seg ved en senere anledning da.. og det er DET som skuffet meg, at hun har ikke sagt noe om det. Det skal liksom bare være greit at det ble sånn. Nå er hu på vei til å bli samboer med han nye typen - flott det. Og da hadde det vært fint å sett hu før hu flytter enda lengre bort fra meg. Men, føler det er bare jeg som vil det. Selvom hu har sagt det selv, at hu ville møte meg.

Så klart er jeg glad på hennes vegne og at hun har det bra og alt det der. Men hva med vennskapet vårt?!

Jeg blir så oppgitt og frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenker at jeg gidder ikke å kontakte hu, for jeg syns hu kan kontakte meg nå. Jeg er dessverre en person som ikke klarer å si slike ting til den personen det gjelder, face to face og si at jeg er skuffet, og heller går til andre. Utroolig dårlig egenskap! Og opp i dette her, så sier hun at jeg er verdens beste veninne og hun er såå glad i meg og blabla. Det hjelper ikke å si slike ting til meg altså, når jeg føler jeg blir brukt av samme person som sier det. Da betyr de ordene ingenting.

Jeg er veldig delt når det gjelder det her. Jeg har ikke så mange venner og setter så uendelig pris på de få jeg har. Derfor er det så vondt når det er slik og at jeg føler at jeg mister denne vennen, det hadde det sikkert vært uansett. Men samtidig så føler jeg at dette er ikke ekte vennskap, det skal bare ikke være slik. Og at jeg fortjener ikke å ha slike venner..

Så kjære dere, kan dere si hva dere mener om dette? Jeg trenger sårt tips fra noen om hva jeg skal gjøre. Beklager laaangt innlegg. Og takk til alle som setter tid til å lese og svare.

[Gjest Offensive Pie]

Om jeg var deg, hadde jeg sluttet å ta initiativ, og heller latt henne kontakte meg. Ikke foreslå å gjøre noe en dag, ikke ringe, ikke sende den første meldingen på Facebook. Så hadde jeg avtalt å møtes hjemme hos meg eller i nærheten av meg, om vi først skulle ha gjort noe - om hun ikke dukker opp, er det enklere å komme hjem igjen. Selv da hadde jeg bare møtt henne om jeg virkelig hadde lyst.

Jeg tror noe sånt kan hjelpe til med å finne ut om vennskapet er verdt å redde.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en sånn venninne. Har faset henne ut.... Ufattelig for meg at det går an å alltid sette kjæresten først, når hun har sett han hver dag i årevis. Man føler seg ikke som en person til slutt, kun en ting hun vil ha der når han ikke er der.

Anonym poster: ea3ba4e0b7dd0977b96ca9a50a66160e

[Asteroida]

Uff, sånt er leit. Dårlig oppførsel fra hennes side.

Men hun ser nok ikke selv hva hun gjør. Du kan selvsagt la vær å ta kontakt, se om hun plutselig kommer på at hun har et liv og egne venner et sted på veien...

Veldig mange jenter gjør akkurat det der, de bli helt oppslukt av en kjæreste. Jeg har også ei venninne som var slik. Det jeg gjorde var å bare sende henne en meldig i blandt, spørre åssen det går. Vise at jeg fortsatt var der. Etter et stygt brudd var hun veldig glad for at hun følte hun kunne komme til meg. Hun innså at hun hadde neglisjert vennene sine, og til meg sa hun faktisk unskyld.

Jeg vet jo ikke om venninnen din kommer til å gjøre noe lignende. Men jeg er helt sikker på at hun ikke ser og forstår hva hun selv egentlig gjør. Hvis du synes det er vanskelig å si slikt til henne ansikt til ansikt, kanskje du kan skrive det til henne? eller hva med å fortelle det til typen hennes? kanskje det er en lettere vei å gå?

uansett, lykke til. ikke lett situasjon å komme i.

[Gjest fredrikke]

Om jeg var deg, hadde jeg sluttet å ta initiativ, og heller latt henne kontakte meg. Ikke foreslå å gjøre noe en dag, ikke ringe, ikke sende den første meldingen på Facebook. Så hadde jeg avtalt å møtes hjemme hos meg eller i nærheten av meg, om vi først skulle ha gjort noe - om hun ikke dukker opp, er det enklere å komme hjem igjen. Selv da hadde jeg bare møtt henne om jeg virkelig hadde lyst.

Jeg tror noe sånt kan hjelpe til med å finne ut om vennskapet er verdt å redde.

Ja, det var litt smart. Se om det virkelig er verdt det. Problemet er bare at vi bodde 2 timer unna hverandre og hun bodde der min familie bor, slik at det var lett for meg å treffe hun oppi der. Men nå har hun flyttet to timer unna igjen, bare andre veien. Dvs Oslo.. Og der er jeg ikke så ofte Og er ikke bare å dra hjem om hun ikke møter opp. Men jeg føler de episodene som har skjedd er nok til å svare på at dette vennskapet ikke er bra. Men om vi avtaler å møtes, så tror jeg at hun dukker opp. Bare i Påska hun aldri tok kontakt om videre avtale om møting :/ Huff.. vanskelig.. men takk for svar

[Gjest fredrikke]

Uff, sånt er leit. Dårlig oppførsel fra hennes side.

Men hun ser nok ikke selv hva hun gjør. Du kan selvsagt la vær å ta kontakt, se om hun plutselig kommer på at hun har et liv og egne venner et sted på veien...

Veldig mange jenter gjør akkurat det der, de bli helt oppslukt av en kjæreste. Jeg har også ei venninne som var slik. Det jeg gjorde var å bare sende henne en meldig i blandt, spørre åssen det går. Vise at jeg fortsatt var der. Etter et stygt brudd var hun veldig glad for at hun følte hun kunne komme til meg. Hun innså at hun hadde neglisjert vennene sine, og til meg sa hun faktisk unskyld.

Jeg vet jo ikke om venninnen din kommer til å gjøre noe lignende. Men jeg er helt sikker på at hun ikke ser og forstår hva hun selv egentlig gjør. Hvis du synes det er vanskelig å si slikt til henne ansikt til ansikt, kanskje du kan skrive det til henne? eller hva med å fortelle det til typen hennes? kanskje det er en lettere vei å gå?

uansett, lykke til. ikke lett situasjon å komme i.

Ja, syns det er veldig dårlig. Skuffende er det også.. Ja, dessverre. Men akkurat slik var hun med forrige kjæreste også, og selvfølgelig er det slik i starten. Forelske og slike ting. Men når vi avtaler om å kanskje møtes, så skuffer det meg uansett at hun ikke tar kontakt. Kjæreste eller ei, ingen unnskylding. Jeg har selv brent meg på den at jeg ikke ser hvordan jeg var med vennene mine og kjæresten samtidig, og de var jo bare ærlig fordi de brydde seg på meg. Men da så jeg det ikke og nesten så jeg mistet vennene mine for han dusten. Dette er så klart en eks!!! Så selvom sannheten såret akkurat der og da, så setter jeg stor pris på det i dag! Så er kanskje derfor jeg er litt sånn irritert når det skjer med andre...

Jeg vet ikke om jeg skal være litt dramaqueen og ikke ta kontakt, og når hun først gjør det at jeg DA tar det opp.. eller at jeg skal håndtere dette mer voksen og ta kontakt selv og si det som jeg føler. Kanskje tilogmed ringe, om jeg tørr. Jeg hater egentlig slike situasjoner.. huff..

Men det var jo godt å høre det med venninna di og at hun faktisk så det selv og sa unnskyld. Om denne jenta sier det, vel jeg vet ikke.. kanskje hvis jeg får opp øynene hennes og hun ser virkelig hva som skjer. Men neppe av seg selv. Og ja, det kan nok hende at det er fordi hun ikke ser det selv. Og jeg har jo vært der selv, og da tenker jeg at, selvom man kanskje ikke vil høre sannheten akkurat da så setter man pris på den senere.

Om jeg hadde kjent ny-kjæresten godt og faktisk møtt han, så kanskje. Men jeg har ikke snakket med han eller møtt han, så tror jeg ikke skal gøre det.

Tusen takk, det trenger jeg. Går ikke en dag uten at jeg ikke tenker på det. Og syns ikke dette bare skal gå forbi uten at noen tar det opp.

[Gjest fredrikke]

Jeg hadde også en sånn venninne. Har faset henne ut.... Ufattelig for meg at det går an å alltid sette kjæresten først, når hun har sett han hver dag i årevis. Man føler seg ikke som en person til slutt, kun en ting hun vil ha der når han ikke er der.

Anonym poster: ea3ba4e0b7dd0977b96ca9a50a66160e

Ja, det er sikkert ikke bare jeg som er i denne situasjonen. Kjæreste er en del av livet, så klart er det det. Men venner er også like viktig, om ikke viktigere? Om man dropper venner for kjæresten, mister alle venner, blir slutt med kjæresten. Da kan man angre på handlingene sine.

Nettopp. Og det er jo ikke slik det skal være. Venner skal man være med fordi man har lyst og fordi man er glad i dem, ikke fordi man skal bruke de.