Hun har mistet følelser for meg

[AnonymBruker]

Jeg og min kone har vært sammen i over ti år, og har to barn sammen; den yngste er tre år. Vi har nå kommet til et punkt der hun sier hun ikke lenger har følelser for meg (hun tenner ikke lenger), og hun sier rett ut at hun føler seg resignert i forhold til å kjempe for vårt forhold.

Litt historie. Dette er ikke den første krisen vi tar fatt på. Vi har stort sett gått i sykluser og hatt alvorlige kriser rundt det eksistensielle i selve forholdet (der man stiller spørsmål som «er du den rette for meg?», «kan jeg finne en bedre match?» «bør vi egentlig få barn sammen», og så videre.), hvert andre, tredje år. Vår siste virkelig store krise var for om lag 5 år siden, da jeg over en periode på ca 8-10 uker hadde en heftig nettflirt med en dame jeg aldri faktisk møtte. Veldig kort fortalt; Vi møttes tilfeldig og hadde felles kjente og dro hvert til vårt. Hun sporet meg opp på Google, sendte mailer, og vi ble venner på facebook, hvor vi siden chattet masse, og ganske raskt ble det mer seksuell dreining. Dama jeg flirtet med var verken pen eller sexy, men i chatten med henne ble det etter hvert virkelig grove fantasier. For meg var dette hele tiden en fantasiverden, jeg ville knapt ha drukekt kaffe med dama om muligheten hadde bydd seg. Hun var veldig ivrig, men hver gang hun meldte at hun var i nærheten av steder jeg kunne være på, sørget jeg for å holde meg borte (jobb, hjemme, hennes hjemby) og la være å svare henne et par dager. Det hele var selvsagt idiotisk, men det hendte, og når min kjæreste fant ut (hun fant en melding på facebook etter at jeg gikk fra PC’en åpen på den siden, jeg viste henne ALT av kommunikasjon, der det også gikk tydelig frem at vi faktisk aldri hadde møttes.) hva som pågikk, ble det selvsagt dype sår, og jeg tror fortsatt jeg sliter med disse sårene.

Jeg har også en gang tidligere hatt følelser (forelskelsesliknende) for en annen dame, men det var mer relatert til at jeg og min kjæreste hadde en tøff periode, og den første og beste som hadde noe sterkere sider der jeg den gang stilte spørsmål ved min kjærestes sider, ville ha vekket min interesse. Det gikk kjapt over. De siste fem årene har ikke hatt liknende tanker om andre damer. Utover dette har jeg aldri vært seksuelt utro mot min kjæreste. Den siste tiden har hun begynt å tenke mere på andre menn (jeg antar at enkelte fantasier alltid vil være der, i hvert fall er det slik for meg), og i sammenheng med at hun har fått mindre følelser for meg, har hun tatt seg selv i å tenke at «om det åpnet seg en mulighet med den eller den mannen, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å motstå fristelsen». Til tross for dette, er jeg ganske sikker på at hun aldri har vært utro, og jeg tolker også denne åpenheten rundt temaet som et tegn på at hun heller ikke ønsker å være det.

Skulle hun ønske å være med andre menn, vil hun bryte ut av forholdet fremfor å være utro. Og det er vel egentlig status nå, at hun er på vei ut av forholdet.

Etter min nettflirt for 5 år siden har forholdet tatt en vending. Fra at hun var den sjalu parten (slik at det virket destruktivt på forholdet) og jeg var veldig trygg på både meg selv og henne, har det snudd til at hun nå ikke bryr seg nevneverdig, mens jeg har fått stadig mer vondt i magen og redd for at hun har andre menn (selv om jeg, som sagt, i rasjonelle øyeblikk egentlig ikke tror det). Min selvtillit i forholdet og overfor henne har gått fra veldig høy til ganske lav de siste 10-15 månedene. Samtidig har jeg fortsatt god selvtillit i forhold til andre områder; sosialt, jobb og også andre damer. Satt litt på spissen, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde meg trofast helt i begynnelsen av vårt forhold, om den rette hadde lagt an på meg, mens nå vil jeg faktisk si at jeg har flere «interessenter», men så snart jeg merker noe mer enn en vennlig og kollegial interesse så unngår jeg dem. Skal jeg være veldig, veldig, ærlig, så skjønner jeg at det ikke er for at at jeg er noen Brad Pitt-kopi, men jeg er en artig og allright type, som ser helt grei ut til tross for 10-15 kg for mye, og jeg har yrkesmessig makt og status, som for enkelte er veldig attraktivt.

I forhold til dette med tenning og følelser, kan jeg legge til at vi har det jeg vil anta er et middels aktivt seksuelt forhold (dette har litt med min jobbsituasjon å gjøre, som jeg kommer tilbake til nedenfor). Hun har større seksuelle behov enn meg, men jeg nyter det hver gang vi har sex. I gode perioder har vi sex 4-5 ganger i måneden, og i dårlige perioder kan det gå 3-4 uker mellom hver gang, men vi har aldri vært inne i absolutte tørkeperioder. Vi har aldri hatt et spesielt spennende sexliv, men det har alltid vært masse følelser og nytelse når vi har kost oss. Det min kjære nå sier, er at hun savner å bli begjært. Jeg på min side savner at hun tar initiativet, men at hun ikke gjør det, kan jo forklares med at hun ikke tenner på meg. Og det at hun sier hun ikke tenner på meg, og at min selvtillit har falt, gjør jo igjen at det også er vanskelig for meg å ta det (forbannede) initiativet. Denne spiralen kommer ingenting godt ut av, og hele nøkkelen til å redde vårt forhold ligger i å greie det!

I det daglige, med venner, familie, barn og hjem, har vi alltid fungert bra. Jeg har helt siden vi traff hverandre hatt en jobb hvor jeg har vært mye borte fra hjemmet, og det siste halvannet året har det vært mer ekstremt, med ca 12-15 reisedøgn i måneden. Dette gjør at min kjæreste tar et veldig stort ansvar for hjemmet og barna, mens jeg «gjør så godt jeg kan når jeg er til stede». Denne situasjonen påvirker uten tvil det seksuelle (jeg er enten borte eller ofte sliten når jeg er hjemme).

Jeg tar størstedelen av ansvaret selv, for at vi har havnet i dagens situasjon. Og jeg akter å gjøre noe med deg, men jeg vet ikke om det er nok. Jeg er redd for at det har gått for langt denne gangen, og det frustrerer meg noe voldsomt. Jeg kommer til å trappe ned jobbingen. Det må dessverre skje gradvis, men i løpet av 2 måneder kommer jeg til å være nede i ca 10 reisedøgn per måned, og om ca 6-9 måneder vil jeg mest sannsynlig være nede i 5-8 reisedøgn per måned og om ca 15 måneder ser jeg for meg å jobbe 100% fra Norge, og kun reise 0-5 døgn per måned (men helst så lite som mulig!). Altså, bare så det er sagt, jeg skulle gjerne ha sagt opp jobben på dagen, men dessverre er både jeg og min kjæreste avhengig av min inntekt, så det løser ingenting. Og jeg har også en 6 måneders oppsigelse jeg må forholde meg til. Det jeg jobber med nå er en langsiktig løsning der jeg legger over mine arbeidsoppgaver på andre mennesker, men dette tar tid. Og det er ikke alltid jeg føler jeg har mye tid.

Den andre delen av mitt ansvar ligger på at jeg skal gjøre alt for å bli mer attraktiv for min kjæreste. Trene, friske opp garderoben, ta et større ansvar hjemme, overraske henne i hverdagen.

Så, her er jeg nå altså. Jeg åpner meg anonymt for vilt fremmede mennesker som egentlig ikke har noen forutsetninger for å gi råd, støtte eller veilede. Grunnen til at jeg gjør det, er fremfor alt at jeg ikke ønsker å involvere så mange i nær omgangskrets. Det har vi gjort under tidligere kriser, og jeg har følt det gjør at grøften vi skal komme oss over blir bredere og dypere.

Om jeg skal oppsummere;

Jeg VET jeg vil at dette skal ordne seg

Jeg VET at jeg vil fortsette på grunn av min kjæreste, og ikke fordi jeg er redd for å være alene, økonomi eller annet.

Jeg VET at de årene vi har vært gjennom (småbarn, pendling, husprosjekt) vil være de tøffeste årene i vårt liv; bonusen venter oss om vi vil benytte oss av den.

Jeg VET at mye av ansvaret ligger på meg (trening, seksuelt initiativ, fraværende, ansvar i hjemmet)

Jeg VET at min kjæreste er glad i meg (…)

Jeg VET at ingen kan ha det bedre enn oss når vi har det bra

Jeg VET at hvis vi holder ut i 6 måneder til uten at ting blir værre, så vil alt bli bedre...

Jeg VET at terapi hjelper, vi har brukt private terapeuter 3 ganger tidligere.

Jeg VET IKKE hva jeg skal gjøre i forhold til å klare å beholde henne (prøver jeg for hardt kan det bli feil, ber jeg om at vi tar ut separasjon for at vi skal kjenne litt på savnet kan det bli feil, lever vi side om side som om ingenting har skjedd, men med en ulykkelig part, kan det også bli feil….).

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[AnonymBruker]

Trådstarter igjen.

Altså, i tilfelle det skulle være uklart, så ber jeg på en måte om råd i forhold til hva jeg skal gjøre.... Jeg vet at innlegget ble grusomt langt, og at folk har en jobb å passe. Og jeg vet jeg har en plan (som jeg har presentert) men jeg vil gjerne ha innspill på om planen er bra eller dårlig, om jeg kan gjøre mer eller om jeg bør gjøre mindre.

Historien er som den er, så det er ikke nødvendig å bruke så mye tid på den... ("du kan takke deg selv som var en idiot for 5 år siden" eller "du skulle aldri ha tatt jobben")

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[sukkermomsen]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon som denne, sett bort fra at jeg sto på andre siden av bordet og var hun som gikk. Da mine følelser var borte, var det ingenting mer som kunne gjøres. Følelser forsvinner ikke over, det tok nok halvannet år for meg å innse at det var helt dødt. Selv om dere fortsatt elsker hverandre, må dere virkelig jobbe bli "kjærester" igjen og opparbeide den tilitten som du forteller har forsvunnet den siste tiden.

Men helt ærlig, du forteller at om dere holder ut i 6 måneder uten at ting blir verre, så blir det bedre. Hvordan kan du si det? Eksen min hadde nøyaktig samme innstilling, og det kom vel som et sjokk for han også at ting ikke blir bedre uten at man jobber for det. Situasjonen deres, hvor hun har mistet følelsene og ikke tenner på deg vil ikke forsvinne av seg selv om du lukker øynene. Jeg vil aldri være i et forhold hvor jeg må "holde ut" med kjæresten min, uten å aktivt jobbe med problemet.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

"Om vi klarer 6 måneder VET jeg at alt blir bedre" kan sikkert høres litt tåpelig ut. Det jeg mente var at jeg behøver tid på å å endre meg; få lagt til rette for mindre jobbing og mindre reising og å komme i bedre fysisk form. Det er absolutt ikke slik at jeg skal lukke øynene og håpe at det går over, som en vinterinfluensa, jeg tenker på dette dag og natt...

Jeg vil heller ikke ha en kjæreste som "holder ut med meg", men akkurat nå er det slik at vi kan...

a) velge å gå fra hverandre å kjenne på savnet (og i hvert fall i mitt tilfelle håpe at vi finner tilbake til gnisten som var)

b) bli boende under samme tak, med en som kjemper og en som har resignert (og det ser jeg fort kan føre til mer skade enn gavn)

c) bli boende under samme tak og ignorere at det er en elefant i rommet.

På grunn av at det er barn involvert, er ikke a) et alternativ som annet enn et endelig brudd. Det er forsåvidt fortsatt mulig å bli kjærester igjen etter å ha tatt ut separasjon, men jeg ønsker ikke å bruke det som et verktøy bevisst, til det er skaden og risikoen vi utsetter barna for, for stor.

Min kjæreste har bedt om at vi får "leve side om side en stund, og ta tiden til hjelp". Med andre ord c). Jeg kan enten være med på c) eller jeg kan gjøre b) (uten å ha henne med meg på det).

Det jeg er redd for, er at jeg skal mase frem et endelig brudd, som jeg kunne unngått om jeg trådde mer varsomt. Samtidig som jeg er redd for ikke å vise med tydelighet at jeg virkelig vil gjøre alt for å unngå dette bruddet....

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[AnonymBruker]

Har du fortalt henne at du skal trappe ned på jobbingen? Hvis du har gjort det, hvordan reagerte hun?

Har du fortalt henne at du er villig til å gjøre alt dette for å redde samlivet deres?

utfra mine egene erfaringer så kan jeg si at hvis du har lovt ting før som ikke har skjedd så kan det hende hun trenger handlinger før hun tror deg. Så start så fort som mulig med de tingene du får gjort noe med.

Det seksuelle er utfra det jeg skjønner noe som er et problem for henne. Jeg er selv i et forhold der mannen har mindre behov enn meg og det tærer innimellom på meg. Snakket med han og forklarte hva jeg trenger og han viser at han synes at jeg er sexy gjennom berøring, blikk og komplimenter. Hadde han ikke gjort det så hadde jeg tvilt på om han finner meg attraktiv og gått.

Snakk med henne om hva hun mener vil gi henne følelsen av å bli begjært. er det vanskelig, så kanskje en sexolog kan være aktuelt.

Hun har mye ansvar i det daglige, hjelper du til med vasking av hus, oppvask, legging av unger, smøre matpakker og lignende når du er hjemme? Lar du henne få et par timer alenetid? Hun jobber 24/7 når du ikke er tilstede, for unger og husarbeid er jobb som kommer i tillegg til lønnet arbeid. Hun trenger nok å føle at hun ikke står alene med alt til en hver tid.

Dere burde prøve å finne tilbake til kjæreste følelsen. Prøv å dra på date, weekend tur uten barn, gåturer bare dere to osv. Ta dere tid til å snakke sammen.

Men hun må selvsagt være villig til å prøve, har hun mistet all håp og vilje til å få dette til å fungere så er det lite du får gjort.

Jeg vet for jeg gikk, men det var fordi jeg kun hørte ord og så ingen handling.

Anonym poster: 03ef58a207c14b9f3cc57a20f9e67d28

[AnonymBruker]

#5 - takk for svar, jeg setter pris på at du tar deg tid!.

Vi hadde en tilsvarende diskusjon for ca halvannet år siden (før jeg trappet opp reisingen), hvor jeg pratet mye, men som dessverre ikke ble fulgt opp med handling fra min side. I dagens situasjon er jeg ennå ikke gitt noe ultimatum, men det tror jeg heller ikke jeg vil få. Enten så klarer jeg med mine handlinger å tenne gnisten hos min kjæreste igjen, eller så vil jeg en dag finne kofferten min på trappa.

Generelt sett kan jeg si at bortsett fra det at jeg er mye fraværende, så er jeg ganske flink til å ta ansvar for barn og hjem når jeg er hjemme. Jeg tar da en større del av ansvaret enn min kjæreste. Samtidig har vi også mye hjelp i hverdagen med barnepass (hun er ikke lenket til huset etter sengetid for barna) og husstell (vasking av hus, klær osv er ikke tema for oss) osv.

Vi er flinke til å date og dra bort, både med og uten barn, men hun savner fortsatt "noen å dele hverdagen med". Jeg vil også si vi er over middels aktive som familie (vi er ute i skogen minst 2 helgedager per måned).

Jeg synes tipset om å gå til en sexolog høres interessant ut! Kan du fortelle meg mer om hvordan det funker? (jeg har bare sett Benestad og Isachsen på TV, og synes eller hun Spitznogle fremstår som et nek, men har ellers ingen kunnskap om hva en sexolog hjelper med).

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[AnonymBruker]

#5

Trådstarter igjen. Det kom ikke tydelig frem, men ja, jeg har både sagt hva jeg skal jobbe med, og jeg har begynt å jobbe med det. Altså faktisk vise at det er handling og vilje bak mine ord.

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[AnonymBruker]

Har ikke selv gått til sexolog men en nær venninne av meg og hennes mann sier at det reddet forholdet deres. Uten å gå for mye inn på det så var det noe lignende som du står oppi.

En sexolog har kunnskap om og kan yte profesjonell hjelp ved blant annet:

• manglende lyst, impotens eller for tidlig sædavgang hos menn
  
• manglende lyst, orgasmeproblemer eller smerter ved samleie hos kvinner, herunder vaginisme og vulvodyni
  
• ulik lyst i parforholdet eller tenningsmønstre som blir problematiske
  
• seksualitet etter fødsel, operasjoner eller ved ulike sykdommer og funksjonshemminger
  
• seksuell legning eller seksualitet etter utroskap og overgrep
  

Er som en samlivsteraput med spesialisering på sex, kan man si. Min venninne og hennes mann hadde 2-3 samtaler med terapeuten sammen og 2-3 alene. Min venninne har ikke gått inn på detaljer noe som er svært forståelig, men hvis du ringer og hører med en sexolog så kan de sikkert forklare deg mer detaljert hvordan de jobber. Hun anbefaler det hvertfall på det sterkeste.

Beklager hvis jeg hørtes litt anklagende ut ang.dette med barn/husarbeid, var min egen erfaring som skimtet gjennom og det ble litt feil. Var ikke med vilje, så det nå når jeg så svaret ditt.

Det at hun savner å dele hverdagen med deg er jo mulig å gjøre noe med når du får trappet ned på reisingen, spørsmålet er om hun kan vente til da og om det er nok? Og hva legger hun i å dele hverdagen?

Jeg håper virkelig at dere finner ut av dette, da du virker å ville gjøre hva som helst for å få dette til å fungere.

Anonym poster: 03ef58a207c14b9f3cc57a20f9e67d28

[Gjest Gjest]

Hei ts!

Du nevner at du har 10-15 kg for mye og at du vil trene mer. Jeg er naturlig slank, men vil nevne at trening øker sexlysten. Du føler deg generelt mer vel når du har trent. Du får økt livskvalitet, mer energi i hverdagen, ja du vil føle deg mer opplagt. Synes du skal begynne å trene regelmessig, da det vil hjelpe deg på å føle deg bedre. Ha trening som endel av timeplanen din, gjerne f.eks 3 ganger i uka. Du trenger ikke mye ekstra tid, la det være like viktig som jobben din, helst både kondisjon og styrketrening. Du trenger ikke gå på et senter hvis du har selvdidiplin. Ta på deg løpeso, og jogg deg en tur på over en time, og ta noen styrkeøvelser etterpå. Hvis du derimot tvet at du trenger mer oppfølging, meld deg inn på et treningssenter. Man vil ofte spise mer sundt når man trener. Du vil og se bedre ut, og kanskje kona di vil se på deg med nye øyne!

[AnonymBruker]

#8 Tusen takk for innspill om sexolog. Nå må jeg bare finne ut om jeg skal gå alene eller med kjæresten, og så må jeg finne ut om det å foreslå sexolog virker positivt eller negativt. I utgangspunktet er min kjæreste ok med terapeuter, men nå virker hun resignert.....

#9 Takk, det er også min erfaring. Jeg har begynt å trene, og jeg er bevisst kaloriinntaket. Jeg merker jo selv at trening gir overskudd, og at jeg har det med meg i både jobb og hjemme. Det er tungt å komme i gang, men allerede nå merker jeg at jeg ser fremgang, og lysten til å fortsette er stor. Når jeg er på reisende fot har jeg ganske fleksibel timeplan, så jeg kan legge opp treningstidene selv, og tre av fire dager vil jeg alltid få tid til en time eller litt mer.

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[Gjest Gjest]

Vi har nå kommet til et punkt der hun sier hun ikke lenger har følelser for meg (hun tenner ikke lenger), og hun sier rett ut at hun føler seg resignert i forhold til å kjempe for vårt forhold.

Når det er kommet så langt, tror jeg det skal mye til for at hun vil forandre seg, dessverre ..... Lykke til !

[Gjest Gjest]

Når du er borte fra hjemmet pga av jobb, er du flink til å sende meldinger til hun eller ringer du?

"Ser" du henne som den flotte kvinnen du en gang falt for?

Ofte hvis en kvinne blir tatt som en selvfølge og ikke får positiv oppmerksomhet fra den mannen hun er sammen med så kan følelsene bli litt tamme i lengden. Selvfølgelig . så spiller andre ting inn også.

Men det er så viktig å se hverandre, gi komplimanger og vise at man elsker og begjerer hverandre. Å ta hverandre for gitt er drepen i de fleste forhold.

[Gjest Gjest]

#5 - takk for svar, jeg setter pris på at du tar deg tid!.

Vi hadde en tilsvarende diskusjon for ca halvannet år siden (før jeg trappet opp reisingen), hvor jeg pratet mye, men som dessverre ikke ble fulgt opp med handling fra min side. I dagens situasjon er jeg ennå ikke gitt noe ultimatum, men det tror jeg heller ikke jeg vil få. Enten så klarer jeg med mine handlinger å tenne gnisten hos min kjæreste igjen, eller så vil jeg en dag finne kofferten min på trappa.

Generelt sett kan jeg si at bortsett fra det at jeg er mye fraværende, så er jeg ganske flink til å ta ansvar for barn og hjem når jeg er hjemme. Jeg tar da en større del av ansvaret enn min kjæreste. Samtidig har vi også mye hjelp i hverdagen med barnepass (hun er ikke lenket til huset etter sengetid for barna) og husstell (vasking av hus, klær osv er ikke tema for oss) osv.

Vi er flinke til å date og dra bort, både med og uten barn, men hun savner fortsatt "noen å dele hverdagen med". Jeg vil også si vi er over middels aktive som familie (vi er ute i skogen minst 2 helgedager per måned).

Jeg synes tipset om å gå til en sexolog høres interessant ut! Kan du fortelle meg mer om hvordan det funker? (jeg har bare sett Benestad og Isachsen på TV, og synes eller hun Spitznogle fremstår som et nek, men har ellers ingen kunnskap om hva en sexolog hjelper med).

Hei

Jeg er imponert av at en man vil redde forholdet og tenker på følelser .Stå på !!!Jeg har ikke treffet sådane men desvarre

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[Gjest Gjest]

Du er i en situasjon nå der du er redd for at forholdet er over. Hun sitter "med makta" og virker resignert. Det er veldig vanskelig å få noen til å jobbe for forholdet hvis de ikke tror på det selv. Noe må få henne til å tro at dere nok en gang kan jobbe for forholdet, og det er bare hun som kan overbevise seg selv, ikke du. Det er jo deg hun vurderer å forlate..

Siden dere har hatt flere kriser før, står det en tung og lang prosess foran dere. Dere må få hjelp til dette, og samtaler og avtaler må gjøres og følges opp.

Hvis hun ikke tror på dette og ikke er villig til å jobbe, må du gi henne litt luft og tid til å tenke. Kanskje det å være litt fra hverandre gjør at hun savner familielivet og deg? Noen ganger må man få litt avstand til "livet" for å se at det er bra.

I mitt tilfelle var det omvendt, min mann ville absolutt ikke prøve noe mer, og vi brøt opp. Nå bor vi hver for oss og har barna annenhver uke. Går greit det også, og jeg ser at en del stress vi hadde oss i mellom er godt å være foruten, selv om jeg savner familielivet.

Dette ble nok ikke så gode råd, men ønsker deg i alle fall lykke til!

[AnonymBruker]

TS igjen...

#12 og #14. Dere har begge rett. Jeg har bestemt meg for å kjempe og innføre varige endringer som hun vil se jeg innfører, men jeg sliter med at jeg ikke har hendene på rattet. Jeg gjør alt jeg kan, men beslutningene er ikke mine.... Jeg er også enig i at det å trene gir naturlig overskudd.

Vi kommer nok ikke til gi hverandre "space" i form av en pause eller å bo hver for oss en periode. Jeg er naturlig mye borte med jobb, og det å være fra hverandre er mye av kjernen i problemet, så jeg vil heller gjøre alt jeg kan for være så mye i nærheten av henne som mulig, men uten at dette skal bli et tema hele tiden. Vi klarer ikke å snakke oss igjennom det tror jeg. Jeg må vise handling.

Tusen takk for alle råd og vink, det er veldig verdifullt for meg i dagens situasjon.

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[AnonymBruker]

TS igjen.

I dag har vi kommunisert litt på skype chat. Hun har sendt meg en beskjed om hva hun har fore (praktiske hverdagsting), og jeg har svart at jeg skal ut på løpetur. Hun svarer da at jeg ikke behøver å rapportere hva jeg gjør hele tiden, da hun er totalt uinteressert i om jeg jogger, sykler eller trener vekter.

Også skriver hun... "Jeg vil bare se resultater".

Jeg vet ikke om jeg overtolker det, men en bitteliten del av meg forteller meg at jeg er en brikke i et spill. Et veldig høyt spill også. Der hun innerst inne ønsker å fortsette forholdet og faktisk har følelser for meg,

Den større delen av meg forteller meg at jeg skal slutte å dagdrømme

Og i alle fall skal jeg ut å trene nå, for enten hun vil høre om det eller, om hun vil bli eller ikke, så behøver jeg det.

Anonym poster: 9b6c488a0509ae70033901e48d91011f

[Gjest meg]

Hun er nok lei av å høre hva du skal hvis du tidligere har sagt og lovet ting som du ikke har gjennomført. Det hun mener er at hun vil se resultater av det du sier du skal gjøre, ikke bare høre om det.

F.eks. at du legge rom kosten, så lag mat til alle når du er hjemme med den kosten. Alle har godt av det.

Ta mer intiativ til sex, ikke bare snakk om at det må gjøres.

Har hun ikke tenning på deg, så gi henne massasje, dusj sammen (uten noe mer enn dusj og såpe hverandre inn, skrubbe rygg og vaske håret). Merker du at hun vil mer så gi mer..hvis ikke hold igjen.

Hun vil se at ting blir gjort av det du sier.

At du reiser mindre, at du tar mer intiativ til sex, at du går ned noen kilo.

Når dere chatter så gi henne kompilmanger, både om utseende og personlighet. si du savner å ligge inntil hene, lukten av henne, den myke huden hennes etc. Ikke snakk om sex siden tenningen henes på deg er vekk, for da blir hun bare kvalm. Men at du savner nærheten, henne.

[Havbris]

Jeg reagerer på måten hun svarer deg på. Hun sier hun er totalt uinteressert i hva du holder på med, og er heller ikke interessert i at du forteller henne det. Mangel på interesse for hverandre gir ikke gode vekstvilkår, og jeg aner en undertone av forakt når hun sier at hun kun er interessert i resultater. Hva slags resultater er det hun mener du skal stå for, og hva skal hun selv bidra med. Eller mener hun at det kun er du som skal stå for endringer.

Om dere skal ha en sjans må det være en vilje hos begge - og en interesser for å snu ansiktene mot hverandre igjen. Noen ganger er det slik at viljen må gå foran noen steg - og kanskje kommer følelsene etter. Dere blir nødt til å finne igjen kjærlig omsorg for hverandre om dere skal lykkes. Det innebærer bl.a. å være genuint interessert i den andres ve og vel.

[AnonymBruker]

Hei!

Har ikke noe særlig til innspill, men jeg ønsker bare å si fra du virker omtenksom og oppriktig motivert for å kjempe for dette. Det er godt å lese, og jeg føler med deg i situasjonen du er i. Lykke til!

Anonym poster: 2e3c1f53a84808729d52aa961a316228

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer på måten hun svarer deg på. Hun sier hun er totalt uinteressert i hva du holder på med, og er heller ikke interessert i at du forteller henne det. Mangel på interesse for hverandre gir ikke gode vekstvilkår, og jeg aner en undertone av forakt når hun sier at hun kun er interessert i resultater. Hva slags resultater er det hun mener du skal stå for, og hva skal hun selv bidra med. Eller mener hun at det kun er du som skal stå for endringer.

Om dere skal ha en sjans må det være en vilje hos begge - og en interesser for å snu ansiktene mot hverandre igjen. Noen ganger er det slik at viljen må gå foran noen steg - og kanskje kommer følelsene etter. Dere blir nødt til å finne igjen kjærlig omsorg for hverandre om dere skal lykkes. Det innebærer bl.a. å være genuint interessert i den andres ve og vel.

Enig , veldig bra innlegg! Hun har og et ansvar her..du må ikke ble for "tøffel"! MEN , hvis du ofte har sagt ting , og at du ikke gjør det gang på gang, kan det være en reaksjon fra hennes side om at hun ikke lenger tror på endringene dine. Godt å høre at du er igang!

Håper det ordner seg for dere!