Normalt å ikke ha "kjemi" med familien?

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort: Familien min og jeg har null kjemi, så lite at jeg har latt som jeg har vært syk de siste 7 juleferiene og sier jeg ikke har fått byttet arbeidshelg dersom det er bursdager etc.

Vi har bare ikke kjemi og det er så KLEINT! Det er som et jobbintervju, de spør de obligatoriske spørsmålene og jeg svarer. Dersom jeg prøver å gi litt av meg selv så er det null interesse å få fra den siden. Jeg spør om deres liv og det de er interessert i og da går det greit men det føles så falskt når de gir blanke i mitt liv, det er bare "så fint, jaja". Jeg har faktisk mye spennende som foregår i livet mitt for tiden, men det er ingenting å hente fra dem.

Er det noen andre her som ikke funker med familien min? Må presisere at jeg er godt likt av den inngifta familien til stefaren min, de ber meg med på ferieturer og synes jeg er superflott. Jeg har mange veldig gode venner, er godt likt på jobb etc, men familien min liker meg ikke til tross for at jeg alltid har vært det snille og pliktoppfyllende barnet.

De liker meg bare ikke. Plain and simple.

Noen som har gode råd til hvordan man takler sånt? Skal legge til at ALT er bra på facebook, da er de så stolte og liker bildene mine og er ikke makan til flotte ord.

Jeg føler jeg står helt uten familie og jeg vet ikke om jeg skal være lettet eller om jeg burde gråte.

Flere som har det slik? Hvordan takler dere det, fysisk og psykisk?

Anonym poster: 027b1ef0426d517da8ad1ba69a79fdc5

[AnonymBruker]

Jeg står kanskje litt på begge sider i dette. Jeg føler ikke jeg har kjemi med mine søsken (foreldrene våre er døde og vi søsknene er alle voksne) og selv om vi er vennlige mot hverandre så føler ingen av oss for å tilbringe mye tid sammen. Jeg har ikke feiret jul med dem på mange år, og det går mest i høflighetsfraser når vi treffes. Jeg hadde et godt og nært forhold til våre foreldre.

Det plager meg ikke veldig. Jeg har et godt liv med samboer og gode venner og savner ikke lenger det å ikke ha noen familiefølelse.

Det som derimot plager meg er at den ene stesønnen min ser ut til å ha det samme distanserte forholdet til sin familie (mor, far, søsken, meg, besteforeldre osv) som jeg har til mine søsken. Han er 20+ nå og har et anstrengt - men høflig - forhold til hele slekta si. Det er kun sammen med venner han virkelig slapper av. Det er trist å se og jeg lurer stadig på om det er noe jeg kan gjøre for ham, men siden vi ikke har en fortrolig tone så er det vanskelig å spørre.

Kanskje noen i din familie egentlig gjerne vil at dere skal ha et nærere forhold, men så vet de ikke helt hvordan de skal gå fram?

Hilde

Anonym poster: 8d3200518c77aa92d8a6756d80e0d4e4

[Chord]

Har det på samme måte, sort of. Min far og min stemor virker totalt uinteressert i det som skjer i livet mitt. Jeg kan komme på besøk til dem, og kanskje fortelle om noe nytt. Da sitter faren min med blikket i tv- skjermen og stemoren min stiller spørsmål jeg allerede har svart på. Så jeg kan være interessert i deres liv, men kan ikke huske sist gang de spurte "hvordan går det", eller "hva er nytt i din verden".

Er det lenge siden sist hun prata med meg, kan hun si at hun skulle akkurat til å ringe meg. Pff..

Nei, har litt kjemi med broren min, men det er alt.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar, litt trøst i å vite at det er flere.

Og nei, jeg kan si at jeg tror ikke de ønsker å ha kontakt med meg. Jeg prøvde å ta opp problemstillingen, men fikk da bare høre at "kan du ikke bare komme på søndagsmiddag et par ganger i måneden og så kan vi bare snakke om hyggelige ting?".

Om jeg er på besøk går det kun i "du er så flink til å jobbe, ja, arbeidsmoral har du, DET skal du ha". Eh? Det er det eneste pene de kan si om meg, jeg overdriver ikke når det KUN går i det ene komplimentet.

Dersom jeg prøver å være litt dyp med resten av slekta får jeg som oftest en sur telefon med "tante sa at faren din sa at broren din sa at du sa at han gjorde sånn og sånn, det var da unødvendig" eller "du kunne i det minste ha gitt onkel Frank en klem da du dro".

Og jeg sitter sånn:

Til deg Chord: Har også den tv-tittingen som problem. De kan plutselig bare finne på å hysje på meg fordi det skjer noe på tv'n eller så reiser de seg for å gå ut og røyke, midt i det jeg forteller.

Høres helt ekstremt ut, men det er sant, de finnes ikke interesserte i meg og mitt med mindre det er noe de kan skryte av til andre.

Anonym poster: f4623dfea250fdb9fcc2464871a6395f

[Chord]

Det er jo synd at det skal være sånn da, men jeg tror det er mer normalt enn man kanskje tror. Veldig mange som ikke har så mye kontakt med en av eller begge foreldrene, selv om man deler DNA.

Har du pratet med familien din om hva du egentlig føler? Jeg fikk en gang tips om å ta det opp med mine, fortelle at jeg føler meg oversett og at de egentlig ikke er interessert i hva som skjer i livet mitt. Men istedet prøvde jeg bare å akseptere at jeg har enveiskommunikasjon med dem.

Og en vakker dag kan jeg sikkert greie å se en mor og datter sammen i et fantastisk forhold, uten å bli misunnelig.

[AnonymBruker]

Er samme her også egentlig. Har aldri vært nær med foreldrene mine dessverre. Prøver å forbedre det litt nå som jeg er voksen , men tror det er for sent. Praten går mest i vær og vind , og klarer ikke åpne meg slik som til venner. Føler jeg stivner rundt dem.

Anonym poster: 7117b1af7d3629b6db4ad50dc441f48d

[Furstina]

Jag har inte mycket till kemi med min mor, vi pratar i telefon en gång i veckan kanske men aldrig om något som betyder nåt. Det är mest "vad sk ani göra i helgen", "hur mår barnen?", "Vi har varit på middag och besök hos X på hytta och ...", "Vi ska till Berlin och ..."

Hon och jag pratar inte om ekonomi, funderingar kring hus, jobb, pension/pensiionistliv, träning, kost och hälsa (ibland får jag veta tre veckor senare att hon ska göra ett stort tandläkaringrepp eller operera en liten sak på huden eller i halsen!

Frågar jag hur hon ser på livet som pensionist, och hur hon tänker kring uttag av pension snäser hon av mig. Hon har flyttat in i sin sambos hus men funderingar kring vem som betalar vad, testamente, arv, sparande eller framtidsutsikter är helt privat för henne. Sådant som jag faktiskt pratar med mina vänner om, och sånt som jag tycker är intressant. Det behöver inte vara på ett personligt plan utan kan vara generella funderingar på ämnet eller referens till en artikel på temat.

[AnonymBruker]

Det blir vel enda verre fremover. Familier er jo ikke sammen lengre, de oppholder seg 8-9 timer borte fra hverandre daglig og når helgen kommer er de utslitt og orker ikke treffe i slekten da. Generasjoner sitter ensomme alene, de som er pensjonister nå. Vi lever i et kaldere samfunn og da glir familier ut sakte men sikkert. Dessverre.

Anonym poster: 663fa902591dab3f77103783e534f116

[Gjest Vevila]

Har god kjemi med min mor, men det er dog den eneste. Mamma og meg har alltid tatt følge til familiesammenkomster og sittet i bilen og røyket og gruet oss masse. Etterpå har vi snakket og kanskje grått litt. Familie er vanskelig ettersom det er forventet at man skal gå overens med dem. Det letteste blir nok å ta det for det det er, og smile høflig når du først er "nødt" til å møte opp.

[Gjest Doh]

Jeg har det ikke like "ille", men har null kjemi med pappa. Om ikke jeg tar kontakt går det lett måneder mellom hver gang vi sees, og han spør aldri om hvordan det går eller noen ting. Nå sist hadde vi vel ikke sett hverandre siden jeg fikk meg min første faste jobb, men ikke et eneste spørsmål om hvordan det var på jobb eller noen ting.

Så jeg har minst mulig kontakt med ham, det er bare slitsomt når vi møtes. Samtidig føler jeg at jeg må, så ber han kanskje en gang i året. Han kommer sikkert til å bli sååååå interessert når vi får barn, men jeg kommer ikke til å ha noe ønske om å tilbringe mer tid med ham (pluss at han røyker og drikker for mye, så er litt pga det også). Om jeg var deg ville jeg bare vært minst mulig sammen med de, tilbring heller tid med noen som gir deg noe positivt tilbake.

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne med en voksen (20) datter og de to har elendig kjemi. Venninnen min har alltid sagt at hun synes det er vanskelig å være mor og jeg har nesten aldri sett noen nærhet dem i mellom. Detteren er veldig sær og rar og moren irriterer seg veldig over henne. De er utrolig forskjellige og datteren har mange personlighetstrekk fra faren som er veldig spesielle. Foreldrene er skilt. datteren har heldigvis (for begge) flyttet hjemmefra. Venninnen min er selvfølgelig veldig glad i jenta, men de er ikke på bølgelengde i det hele tatt og uenigheter eskalerer fra 0 til 100 tvert. Hun har et tett og godt forhold til faren sin, så det er bra.

[AnonymBruker]

TS her.

Har lest alt dere skriver og takker dere for at dere deler det, det er godt å vite at man ikke er alene. Gjerne skriv mer om hva dere tenker og føler selv, jeg vet ikke helt hva jeg skal si men jeg kjenner meg igjen i det meste dere skriver og kanskje kan denne tråden også bli utblåsning for oss som har det slik.

Jeg flytter til Australia til høsten og blir der på ubestemt tid (har fått jobb), er stygt redd for at dette blir enden på min kontakt med familien min, ingen av dem har vist noen interesse for at jeg flytter. Fikk en "liker" på statusen min av en i slekta, det var det.

Ingen har tatt kontakt, hørt om hva det gjelder, hvor jeg skal jobbe eller om vi skal møtes før jeg drar.

Jeg begynner å bli i en alder hvor jeg tenker på fremtiden:

Hva sier man dersom man får kjæreste og temaet å møte foreldrene kommer opp?

Når den tid kommer hvem skal følge meg ned alteret? Burde jeg i det hele tatt invitere dem?

Hva når jeg får barn og de spør etter besteforeldrene, hva sier jeg?

Blir helt surr i hodet av alt dette.

Anonym poster: f4623dfea250fdb9fcc2464871a6395f

[Furstina]

Jag skulle önska en bättre relation med fler i min lilla familj. Jag skulle önska mer relation med fler i mannens del i familjen. Det finns många orsaker till att vi inte är närmare; kemi, avstånd, olika intressen eller livsstil, ointresse? Så är det, och jag börjar bli mer till freds med det nu.

Jag skulle önska att jag hade en relation som min vän R. Hon och hennes syster och deras familjer samordnar simskola, skridskor, ser på Eurovision (MGP) tillsammans, åker på ferie till familj i utlandet etc. (eller kanske skulle jag tycka att allt det blev FÖR mycket).

Familjer är olika. Min familj har ingen tradition på att vara nära.

Min farfar pratade inte med sin syster alls sista tiden. Jag tror att de tappade kontakten redan när de blev vuxna under kriget, och jag har aldrig ens sett ett foto på henne än mindre mött henne. Kanske träffades de när farfars mor dog, men jag är osäker på det. Min pappa säger att farfar sagt; vi hade inget gemensamt, vi var aldrig ovänner men inte heller vänner.

Jag är osäker på om min pappa efter 10 års ålder ens mött sina söskenbarn på farfars sida.

Min mormor å andra sidan, hade en bra och stark relation med sina syskon. Dock förstördes den en del av alkohol i familjen, men syskonen höll kontakt. Min mor tappade dock den kontakten när mormor dog bara 59 år gammal.

Det behöver inte alltid vara stora tragedier, misshandel, gräl, svartsjuka eller annat bakom. Ibland är inte familjebandet starkare än den individ som "tvingar" ihop familjen på släkten.

ibland är det livsstilsval som gör skillnaden. Alkohol och droger, eller soffaslapp vs träning och kost. Kanske är det karriär hos en familjemedlem, och lågavlönat eller slitsamt arbete hos den andra som gör att liven glider isär.

---

Råd till dig; Försök komma till freds med din familj som den är, försök omge dig av vänner och skapa nära band och relation med dem.

För en framtida relation eller framtida barn; var ärlig. Säg att ni tycker om varandra men inte träffas så ofta.

När du gifter dig; gå inte på den anglosaxiska traditionen att bli överlämnad av en man/pappa i familjen. Gå själv som den starka kvinna du är, eller tillsammans med den du valt att gifta dig med.

[Nektarin]

Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det jeg leser her. Jeg har alltid fått høre av mamma og søsken at vi har lite til felles og (av min bror) at det er rart at vi er søsken. Min bror har også sagt en gang at om vi ikke hadde vært i familie kunne han ikke sett for seg at vi hadde kontakt.

Jeg har til en viss grad avskrevet familien min som en gjeng jeg ser i høytider og til spesielle anledninger, og så velger jeg å holde kontakt med de jeg har noe å si til (pappa og en søster).

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det jeg leser her. Jeg har alltid fått høre av mamma og søsken at vi har lite til felles og (av min bror) at det er rart at vi er søsken. Min bror har også sagt en gang at om vi ikke hadde vært i familie kunne han ikke sett for seg at vi hadde kontakt.

Jeg har til en viss grad avskrevet familien min som en gjeng jeg ser i høytider og til spesielle anledninger, og så velger jeg å holde kontakt med de jeg har noe å si til (pappa og en søster).

TS her:

Hva er grunnen til at dere ikke går overens da tror du? Bare det at dere har lite til felles? Litt nysgjerrig siden det er veldig nært min situasjon

Anonym poster: f4623dfea250fdb9fcc2464871a6395f

[Nektarin]

TS her:

Hva er grunnen til at dere ikke går overens da tror du? Bare det at dere har lite til felles? Litt nysgjerrig siden det er veldig nært min situasjon

Anonym poster: f4623dfea250fdb9fcc2464871a6395f

mange ting, og lite til felles er absolutt en av dem. Resten er jeg lite lysten på å skrive i åpent forum, da en del er lett gjenkjennelig.

[Gjest ditlef]

Jeg kjenner meg litt igjen i TS sin beskrivelse, men jeg har senket kravene til hva jeg skal forvente når jeg er i familiebesøk. Det blir veldig overfladisk, men man må bare lære seg å leve med det.

For min del hjalp det veldig å ikke bry seg så mye om hva jeg fikk igjen av respons etc. Jeg bruker fokuset mest på å prøve å ha det bra, selv om ingen tilsynelatende bryr seg Du må ha litt mental kontroll for å gjøre dette, og du må lære deg at alt henger sammen på en eller annen måte. Uansett hvor rar familien din er, så har de en grunn for å være slik, selv om du er uenig. Det viktigste er at du har det bra i ditt eget nærvær. Tren litt på å få trivselsfaktoren opp uten å være avhengig av at andre familiemedlemmer skal bekrefte deg.

[Gjest Gjest_Mann]

Jeg har det også slikt. Er en mann på 30 med liten familie - kun en søster og en far (m/stemor). Alle besteforeldre+mor døde tidlig, og onkler/tanter bor langt unna.

Min søster kranglet jeg mye med når vi var yngre, og det har ført til et kaldt og lite "empatisk" forhold. Nå har hun fått flere barn, men jeg føler likevel ikke et ansvar som onkel. Har besøkt henne fem ganger på 6 år.

I en av mine favoritt tv-serier sa en skuespiller "Me and my son have never really clicked". Jeg er sønnen. Selv om min far og jeg bodde sammen/alene i mange år (faren min giftet seg på nytt når jeg flyttet hjemmefra) har vi alltid vært uenige, og det kan virke som om det alltid ligger en krangel/diskusjon under overflaten. Dessuten har han de siste årene begynt å drikke mer (han er 65 og jobber fulltid), så når jeg er på besøk ( 1-2 ganger i året) har han ofte fått i seg to-fire glass rødvin, og jeg synes det blir vanskelig med en god dialog da.

Jeg trives godt i eget selskap, så det skurer jo og går. Men ser hva slags forhold mine bestekamerater gjennom 25 år har med sine foreldre - det er på et HELT annet nivå.

[Gjest Gjest]

mange ting, og lite til felles er absolutt en av dem. Resten er jeg lite lysten på å skrive i åpent forum, da en del er lett gjenkjennelig.

Forresten vil jeg bare si at ditt avatarbilde er et eple, og ikke en nektarin...

Hilsen Mann 30