Jobberfaring kontra trynefaktor

[Bambi]

Jeg har for første gang i mitt liv blitt arbeidsledig. Grunnen er nedskjæringer hos arbeidsgiver, og jeg er langt fra den eneste. Gjennom mitt yrkesaktive liv har jeg fått en bred og variert bakgrunn, og har, etter å ha vært til intervju hos flere vikarbyråer, fått tilbakemelding om at jeg er det de kaller en "tung" kandidat. Dvs. at jeg er sterkt kvalifisert innen mitt fagområde i forhold til veldig mange andre.

Og ja - jeg føler at jeg har en bra CV å vise til. Jeg har alltid tatt jobben min veldig seriøst, og anstrengt meg til det ytterste for å yte mitt beste. Dette har jeg fått belønning for i form av de attestene jeg har, der det står svart på hvitt at jeg er effektiv, uten at dette går utover kvaliteten på arbeidet jeg utfører, at jeg er omgjengelig, et samlingspunkt på arbeidsplassen, at jeg har utført arbeidsoppgaver langt utover det stillingen tilsier, osv.

Men det jeg lurer på nå, er: Jeg har vært til et par intervjuer i det siste, hvor jeg har blitt fortalt at "kjemien ikke stemmer". Resultatet er at jeg ikke har fått jobben, selv om jeg med sikkerhet vet at jeg har de kvalifikasjonene som kreves.

Det jeg sitter igjen med en følelse av, er at jeg skal "tone ned" mine erfaringer og kompetanse. Jeg skal være litt mer beskjeden, se blygt i bakken når jeg blir spurt om jeg er kvalifisert for dette og hint, men det blir jo helt FEIL!!! Jeg må da få si klart i fra at "JA - dette kan jeg! Jeg mestrer dette fullt ut!"

Men det ser ut til at jeg ikke får lov til det. Arbeidsgiverne ser ut til å ønske seg arbeidstakere med "lua i hånda" som trygler om en sjanse. Men det er jeg ikke villig til. Jeg vet hva jeg kan, hva jeg er verdt. Selvfølgelig, jeg er ikke perfekt jeg heller. Men i de jobbene det her er snakk om, så vet jeg at jeg kunne klart det med glans.

Så hva skal man gjøre, da? Sitte og smile søtt, si at "joda, jeg tror nok jeg kunne klart det", når man vet at gutta legger på alt de har og litt til og allikevel får jobben? Vi jenter skal visst ikke få lov å fremheve oss, vi...

Å, jeg blir så ARG! :evil:

En (uvanlig) aggresiv hilsen fra Bambi

[Litago]

Hvis du er sikker på at det du beskriver ovenfor her er årsaken til at du ikke får jobber, så anbefaler jeg deg å be venner og bekjente om hjelp. Kjør et test-intervju med dem og be dem om å gi deg ærlig tilbakemelding om du virker arrogant eller positiv selvsikker.

Det er få som ansetter arrogante mennesker mens positivt selvsikre mennesker får raskere tilbud. Balansegangen er hårfin. Spesielt mange nervøse fremstår som arrogante når de egentlig bare er sikre på seg selv.

Sier ikke at du er arrogant altså! Ber deg bare teste det ut.

Lykke til på neste intervju!

:-)

[Bambi]

Jeg har snakket med de som kjenner meg best, både samboeren min (som jeg faktisk har jobbet sammen med tidligere), tidligere kolleger som i dag er blant mine beste venninner, og de skjønner ingenting! De tilbakemeldingene jeg får, er at "hvis ikke du får den jobben, hvem skal ha den da???". Blir helt frustrert, jeg. Jeg prøver jo ikke å legge på noe, sier bare klart og ærlig i fra dersom jeg føler at dette er noe jeg faktisk har greie på!

Men jeg er kanskje for rett fram, da - litt for insisterende på å stå for hva jeg er verdt?

Så mye for å skulle "selge seg".... SUKK!

[Litago]

Hmm, da er det kanskje en annen grunn.

Dessverre er det slik at de har ganske mange kvalifiserte å velge mellom nå om dagen. Det er egentlig ingen rettferdighet i utvelgelsesprosesser på den måten at den flinkeste alltid får jobben. Noen ganger leter man etter spesifikke egenskaper som mangler i det teamet de allerede har.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å prøve å finne ut hvilke kvalifikasjoner bedriften leter etter (i tillegg til utdanning og erfaring) og så selge inn dette på intervjuet. På en positiv måte. Altså ikke arrogant.

[Gjest Nicoline]

Leste du Dagbladet igår:

http://www.dagbladet.no/dinside/2004/03/29/394633.html

Synes Litago har noen kloke råd til deg - du kan kanskje virke arrogant uten å vite det selv. Som det står i artikkelen - balansegangen kan være hårfin.

[Gjest gjesta]

Det går ann å ringe arbeidsgiver og spørre hvorfor du ikke fikk jobben.

[tenker]

Jeg aner jo ikke noe om hvordan du er som person eller hvordan du har fremstått på intervjuene.

Men for det første; hva slags førsteinntrykk du gir trenger jo ikke å stemme overens med hvordan folk som kjenner deg godt oppfatter deg. Jeg tar ofte på meg en selvsikker maske som ikke stemmer helt med den personen jeg faktisk er, det har jeg fått tilbakemeldinger på også.

For det andre; å si at du mestrer noe "fullt ut", som du skriver, er kanskje ikke noen god ide. Alle arbeidsplasser har sine rutiner, som nye medarbeidere må tilpasse seg. Når du sier noe sånt, oppfatter de deg kanskje som litt egenrådig, og lite villig til å motta nye impulser? Du kan fremheve din erfaring og dine ferdigheter uten å komme med så bombastiske utsagn.

Bare tanker jeg gjorde meg etter å ha lest innlegget ditt.

[Felicia]

Eller så kan det rett og slett være som de sier at "kjemien ikke stemmer".

Jeg vet ikke hvilket felt du jobber innom, men i mange sammenhenger er kjemien mellom de ansatte veldlig viktig.

Nå mener jeg ikke av useriøse typen at det er vikitg å feste sammen eller å være venner utenfor jobben, men i det daglige arbeidet.

Kansje det rett og slett var noen andre de syntes passet bedre inn i firmaet?

[Gjest Anonymous]

Sitat slettet Remyline Moderator

det kommer fra deg.....!?

Bambi, bare fortsett å stå på, så dukker nok stjernejobben opp!

Hadde du vært mann, hadde ingen reagert på din fremtreden.

Lykke til!

[Gjest Myumi]

Sitat slettet Remyline Moderator

Og det kommer fra deg.....!?

Bambi, bare fortsett å stå på, så dukker nok stjernejobben opp!

Hadde du vært mann, hadde ingen reagert på din fremtreden.

Lykke til!

[coda]

Jeg klarer ikke syre meg, jeg må svare selv om jeg ikke liker å drive personkarakteristikker på nett.

For meg virker du nemlig selvsikker med rette, du kan jo det du blir spurt om du kan! Hva annet skal du svare da? Har opplevd det samme, og har spurt meg selv om det kommer av at jeg er en ung "jente". Noen av oss er dessverre slik at vi forventer visse roller som avhenger av kjønn, dersom en mann hadde blitt spurt om det samme ville det muligens vært positivt å fremstå på samme måte.

Jeg henger meg normalt veldig sjelden på slike debatter, fordi det er så umulig å si noe om, men ble litt varm når jeg leste Sunmins svar, som ikke er egnet til så mye annet enn å holde vedlike kjønnsforventningene.

[Bambi]

Takk for tilbakemeldinger. Jeg har gått en skikkelig runde med meg selv etter denne opplevelsen, og kommet frem til at jeg antakeligvis er en for sterk person for dem. Jeg lar meg nemlig ikke plukke på nesa dersom det er ting jeg vet jeg kan stå for. Nekter plent å være falskt beskjeden. Hvorfor i all verden skulle jeg det??? Men, som kvinne skal man nok ikke være så selvsikker, da.

Jeg har fått beskjed nå om at jeg fremdeles er aktuell, men at de ville snakke med noen flere. Helt greit for meg, jeg har vel egentlig bestemt meg for at jeg kommer til å takke nei hvis jeg skulle blitt tilbudt jobben. Tror ikke det hadde blitt noe lykkelig samarbeid for noen av partene. Synd, for arbeidsoppgavene passer perfekt til min kompetanse, men man skal jo trives også, da...

Prøver heller å fortelle meg selv at de vet ikke hva de går glipp av

[Gjest Slapp av]

Når man sitter der på et intervju, er det ingen tvil om at man er formelt kvalifisert til jobben. Ellers hadde man ikke blitt innkalt.

Når man først sitter der, vil intervjueren tenke: "hm...vi hun passe inn her? Med våre medarbeidere og andre, vi den personlige kjemien funke?"

Dette er sikkert ikke avgjørende men inngår jo som et ledd i utvelgelsen.

Personlig kjemi teller: hvis personen over bordet ikke liker trynet på søkeren, skal det mest sannsynlig mye til for å få jobben.

Dessuten synes jeg ikke man skal buse på med hvor flink man er på intervjuet. Det vet jo intervjueren fra før...Det er da ikke olympiade i sleggekasting vi snakker om her, men en samtale mellom noen personer.

Ikke verre enn det. Slapp bare av, sier jeg.

[Bambi]

Når man sitter der på et intervju, er det ingen tvil om at man er formelt kvalifisert til jobben. Ellers hadde man ikke blitt innkalt.

Dessuten synes jeg ikke man skal buse på med hvor flink man er på intervjuet. Det vet jo intervjueren fra før...Det er da ikke olympiade i sleggekasting vi snakker om her, men en samtale mellom noen personer.

Punkt 1: Ja, man bør absolutt være kvalifisert! Dersom man ikke er kvalifisert, men allikevel blir innkalt til intervju, er det arbeidsgiver som mangler kompetanse, etter min mening.

Punkt 2: Når man blir innkalt til 2. gangs intervju, og i dette intervjuet blir regelrett overkjørt av en annen enn den som intervjuet deg første gang, som stiller helt konkrete spørsmål om dine kvalifikasjoner - hva gjør man da?? Når vedkommende hele tiden prøver å få deg til å "innrømme" at du ikke er så dyktig som det du vet du er, presser deg til å komme med helt konkrete svar på om du kan dette eller ikke - "buser man da ut med hvor flink man er"?

Synes ikke det, jeg. Jeg forbeholder meg bare retten til å stå for det jeg vet jeg kan, uten å fire på noe.

Det er mange svake ledere der ute, som rett og slett føler seg truet dersom en kvinne hevder seg - selv om det organisasjonsmessig er på et lavere nivå!

[Gjest Slapp av]

Der er jeg helt enig med deg Bambi.

Mange norske ledere er rett og slett udugelige. Enten kom de lett til stillingen (kantinearbeider jobbet seg opp til leder for hele kundeevdelingen), eller de mangler sosiale antenner og livserfaring.

Og aller viktigst: sjefen vil ikke ha en som er flinkere enn seg selv. Da føler sjefen seg utilstrekkelig. God forbid!

Derfor har vi mye å lære av amerikanske arbeidsforhold, vel og merke der hvor strukturen ikke er hierarkisk og lederne slipper til folk som kan noe. Folk som kan bidra på akkurat denne arbeidsplassen.

Alt for ofte kommer personlig inkompetansehos den enkelte leder i veien for resultater som KUNNE ha blitt bra.

I Norge derfor, er kanskje en mulig (ikke ønskelig!) løsning å "late som om " man setter sjefen på pidestall og vil gjøre tingene slik de fungerer i dag. Endringer kan fremstå som trudler for norske arbeidsplasser i privat sektor. Og for all del: ikke glem den elendige janteloven. Folk som virkelig vil noe og kan noe og står for noe: de er det ikke alltid plass til i store lille Norge. Narrow minds er det ikke mye å gjøre med. Du får kasnke jatte litt med de og fremstå som ytterst besjeden. Hvem vet?

(Jrf. også til leder-psykopat-debatten).

[Gjest Nefertiti]

Jeg tror kanskje du virker skremmende på mange i den forstand at du ikke viser noen svakhet. Alle personer har svake punkter, hvis du fremstår som en superkvinne som mestrer alt foran de som intervjuet deg og dine evt. kollegar, så kan jeg nesten forstå at de sier "kjemien ikke passer". Ydmyke personer er MYE letter å like.

Selvom du vet at du kan "alt" så vær forsiktig med hvordan du ordlegger akkurat det.

Det sies at man skal opptre litt ydmykt på et intervju. Man kan faktisk ikke alt når man begynner i en ny jobb.

Dette var tanker jeg gjorde meg når jeg leste innlegget ditt.

Lykke til videre i jobbsøkingen.

[tenker]

Jeg skjønner ikke helt dette, Bambi... :klø: Jeg synes du har fått en del gode råd her, men det virker jo ikke som du er villig til å ta dem til deg i det hele tatt!

Det er klart at både organiseringen, lederne og kanskje også kvinnesynet i de fleste bedrifter har sine feil, men det er vel ikke det vi diskuterer her? Er du ikke på utkikk etter en jobb? Det er mye enklere å forandre systemet innenfra enn utenfra, vet du