Når kjæledyret dør - men ikke den rette arten

[AnonymBruker]

Jeg mistet for noen uker siden katten jeg vokste opp med. Jeg var veldig, veldig glad i katten og han var en viktig del av livet mitt. Spesielt i mine ungdomsår da jeg slet med meg selv og hadde få venner ble pus en viktig del av min hverdag. Jeg ble naturligvis veldig lei meg da han døde.

Når jeg fortalte dette til mine nærmeste venner ble ikke min sorg over pus tatt "alvorlig". Altså, min sorg ble avvist fordi jeg hadde "bare mistet en katt" og ikke en hund. For det første var det en merkelig og noe ufølsom ting å si. For det andre forstår ikke hvorfor ens følelser skal degraderes fordi det "tross alt ikke var en hund som døde"?

Noen som har opplevd lignende, eller har noen tanker? Er det mer legitimt å sørge over en hund enn en katt? Hvorfor skal man ikke kunne ha et like sterkt forhold til en katt som til en hun?

PS: Har også mistet en hund jeg er glad i for flere år siden, og var like glad i han som i pus.

Anonym poster: 721508ee171c90782da8215581f4c4c7

[Yesterday]

Har ikke dyr selv men har aldri vært vitne til noe sånt, merkelig! Jeg anser kjærledyr som like viktige uansett rase. Å ikke gjør det blir som når noen har mistet et barn og noen sier at man ikke skal sørge fordi det var feil kjønn på barnet (ikke har jeg har hørt noen si det, det har jeg aldri).

[Elza]

Klart du kan sørge over å ha mistet en katt! Rare venner du har da, men kanskje de mente at de kunne hjelpe deg i sorgen på denne merkelige måten. Ikke bli fornærmet, men si fra at det var ikke det du forventet å høre.

[daemonia]

Vi kjøpte Collie når jeg var rundt 3 år gammel. Hun ble 9 år, og når hun måtte avlives pga akutt sykdom var det veldig vanskelig for meg. Det påvirket meg såklart på skolen også, og det merket jo selvfølgelig noen i klassen.

Et par av jentene i klassen klarte å lire av seg kommentarer som "Åhr herregud, skjerp deg da!" og "Ja hva så da? Hva skal du egentlig med dyr? Så teit!"

Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så vanskelig å forstå at det er vondt å miste et dyr som en har hatt lenge og som har fulgt en i tykt og tynt.

Jeg har mistet katter i voksen alder, og det er ikke bedre enda. En blir jo glad i disse herlige små og en blir knyttet til dem. Men de som ikke forstår det har nok aldri hatt dyr selv, eller aldri opplevd det båndet som mange får til kjæledyrene sine. Eller som de blir for meg: De herlige små pelskledde barna.

Konodolere så mye TS. Jeg forstår hvordan det er

[pipegakk]

Jeg har opplevd det samme, at sorgen min ikke var like viktig eller reell fordi jeg mistet katten min, og ikke en hund. Dette har i midlertid kommet ut av munnen på hundeelskere, så de er vel gjerne litt farget av sine preferanser.

Likevel er det helt forferdelig at noen mener at man ikke har 'rett' til å sørge over katter. Jeg tror mange har oppfatningen om at katter er 'mindre' kjæledyr, fordi de er såpass selvstendige. Mange tror jo også at katter ikke har like stor evne til å knytte seg til eierne sine, i motsetning til hunden som viser ubetinget kjærlighet.

Jeg synes disse menneskene tar feil, og at en katt er like mye kjæledyr som en hund, men bare på en annen måte.

Jeg føler sånn med deg, det er ikke noe greit å miste dyret sitt.

[Gjest Euforia]

Huff, kondolerer... Stakkar deg. Det finnes ikke noe som er verre enn det!

Mistet selv et dyr som betød veldig mye for meg i september i fjor, og jeg hadde flere venner som ikke forsto at det var mulig å bli lei seg for noe sånt. Jeg blir så irritert bare jeg tenker på det!! Å miste en katt, en hund, en hest, en fugl, det har ingenting å si. Et tap er et tap, så lenge man var glad i dyret.

Jeg vet om jeg mister et dyr igjen, så kommer jeg til å la være å fortelle det til visse personer, rett og slett fordi jeg vil slippe de hjerteløse kommentarene deres om hvor tåpelig det er å sørge.

Sender deg en stor klem <3

[Berentsens]

Vi har hatt en del katter, og har enda et par katter. De siste årene har til sammen tre av våre katter dødd (sykdom og påkjørt). Barna var selvsagt svært lei seg, det var vi voksne også. Og jeg kan innrømme at det ble noen tårer hos oss alle. Dette var katter som hadde levd i rundt 10 år, og som var en del av hverdagen til oss og barna. Så vi har begravd alle kattene i hagen, og barna er der hver jul og tenner en lykt, og de legger også ned blomster når de føler for det.

Jeg har også hatt hund, og det var trist å miste ham, og det var trist å miste kattene. Kan ikke si at sorgen var ulik. Men venner og deler av familien skiller på det å miste en hund og det å miste en katt. Lurer på om det kan ha noe med at man tidligere kun hadde katter en liten stund, mens hundene var der lenger? Min far fortalte at når han var liten så hadde de sikkert 20 katter, men hver katt levde jo ikke mer enn ett år og to før de døde, ble påkjørt eller forsvant.

[Enilorac]

Når mine katter døde var det ingen som skjønte meg heller. Alle var sånn "Å kjipt..." og begynte å snakke om noe annet som om det var en helt vanlig ting jeg bare poppet ut med. Jeg var faktisk helt knust og hadde utrolig sterkt bånd med alle kattene mine. Jeg prøvde å si til mine nære at dette er sinnsykt kjipt, og de betydde utrolig mye for meg. Men har aldri fått sånn ordentlig medfølelse. Tror ikke folk skjønner situasjonen før de faktisk blir ordentlig glad i en katt selv. Katter er utrolige fine å ha, kjempegode venner og er der alltid når man trenger litt kos. De trenger ikke være kjempelydige som en hund kan bli for at man kan få et sterkt bånd.

TS, jeg vet det er kjipt at ingen klarer å sette seg inn i din situasjon.. men sånn er det bare. Jeg har bare begynt å tenke at jeg er vel den eneste som klarer å se hvor dritt det er å miste en katt, så får bare holde sorgen for meg selv, du kan ikke tvinge folk til å skjønne deg dessverre Kondolerer, er sikker på at katten din var en ordentlig super pus, da er det lett å bli glad i de:)

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje det er litt sånn fordi katter er mer utsatt, og oftere dør f.eks pga påkjørsel, eller bare blir borte. Man må liksom forvente det, tenker nok mange.

Man har også oftere flere katter på en gang, enn flere hunder, fordi kattehold er enklere enn hundehold, og for utenforstående kan det generelt synes som om katteeiere dermed ikke har et så nært forhold til dem, og at kattene mer eller mindre lever sitt eget liv. Og det gjør de jo også, i større grad enn hunder, som er mye mer avhengige av sin eier for leve sitt liv. En hund synes liksom å være mer "ved sin eiers side" gjennom et helt liv, og når den dør, så er det oftest fordi den er gammel, og alle blir lei seg, og har lov til å være lei seg, for det var denne ene hunden, i alle disse årene, og den var et dyr også besøkende fikk et forhold til, fordi den var kontaktsøkende og sosial, og gjerne skulle hilse når gjestene kom, og satte seg ned hos dem og ville ha kos. Katten er en mer fjern beboer for gjester som kommer i huset, tror jeg.

Noen tanker, bare, om hvorfor du opplever dette, ts. Selv har jeg både hund og katt, og ville blitt like lei meg om begge døde.

Anonym poster: 4e79ee53c0e445f6182d80731d8f7dd1

[Gjest Crazycatlady]

Jeg ville blitt helt knust om jeg hadde mistet katten min, men er veldig knyttet til han. Folk som mener at man ikke får et nært forhold till en katt kan ikke ha hatt en katt spør du meg.

Katter er jo ulike og har forskjellig personlighet, og det er noe som mangler når et dyr forsvinner. De er jo familiemedlemmer de også.

Jeg har opplevd å miste en hund, og det var tungt, men føltes nesten som jeg ikke hadde lov til å sørge over han. Noe som er veldig merkelig siden han var min beste venn gjennom hele oppveksten.

Jeg er litt lei av den "det er jo bare"-holdningen til folk når det gjelder dyr. Nei, det er ikke bare. Det er en venn, et familiemedlem, det er et individ og selv om man ikke kan prate sammen så er det et bånd der.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Er selv veldig knyttet til min katt som jeg har hatt gjennom store deler av min oppvokst. Kattemannen min er 18 år nå, så jeg er redd for at det ikke er så mange år igjen.. Jeg kommer til å bli helt knust den dagen han dør. Har aldri vært så knyttet til et dyr som han. Løper mot meg når jeg kommer hjem, maler, ruller seg og smisker for å få en liten matbit. Føler virkelig med deg. Snakk med andre som kanskje også var nær katten eller andre som har katt. De forstår nok i større grad.

Anonym poster: b0e2002817ee0e58f4baaad3cd62af64

[AnonymBruker]

Tror at folk må hatt dyr selv for å forstå dette. Å miste et dyr er en stor sorg. Det har vært et familiemedlem i mange år. Tror ikke folk er ufølsomme, men de kan ikke forstå dette.

Anonym poster: b6eeadda00f6b6237e79b2c57d7bb045

[Gjest Blubberella]

Det er fryktelig ufølsomt og føles selvsagt veldig sårt for den som har mistet sin venn i pels, men jeg tror rett og slett enkelte sliter med å sette seg inn i situasjonen. Hvis de selv aldri har vært knyttet til et dyr (eller samme dyreart) blir det helt fjernt for dem at det er mulig å savne dyret. Min farmor er ikke særlig opptatt av dyr og prøvde å "trøste" meg med følgende etter at min katt ble påkjørt: "Men er det ikke likså greit da? Nå har du jo ikke det ansvaret lenger." I hennes verden er kjæledyr et kjedelig ansvar og slit i hverdagen så for henne var sikkert tanken kjempefornuftig, men for meg og andre som ser på dyr som familiemedlemmer man blir glad i høres det jo horribelt ut. Og veldig sårende når man sørger og søker medfølelse.

For meg som er dyreelsker og spesielt glad i katter synes jeg det er helt naturlig at man sørger over en mistet venn, men jeg har lært at man bare må bære over med dem som ikke er av samme oppfatning.