Noen som kan fortelle litt om live alene med barn?

[Gjest trollmor]

Hei hei alle sammen....

Da har jeg noen uker igjen av svangerskape og 2 barn til i live mitt og min "elskede" samboer har funnet ut han ikke vil være sammen med meg mer.

Er vel i det som kalles sjokk.

Sjokk over og bli forlatt og i sjokk over hvordan jeg skal klare hverdagen med 2 fantastiske barn og snart en baby.

Jeg elsker barna mine høyere en alt, men er så redd for at de skal lide pga av alt som skjer

Ppappaen deres er ikke av de flittigste og ta kontakt, og har dem egentlig når det passer dem.

Hva skal jeg gjøre for å gå vidre med skuffelsen av å bli forlatt?

Hvordan skal jeg klare å se lyst på livet igjen?

Hvem vil etterhvert ha en utvasket 3 barnsmor med mye strekkmerker og litt for mye hud hær og dær ?

Følte meg så elsket av samboeren min og han var en fantastisk pappa som bare har snudd helt og blitt et monster uten følelser...

Beklager skrivefeil, men jeg kan bare ikke bedre!

Så kan noen andre alnemødre fortelle litt om hvordan hverdagen er og hvordan klarer dere og se eksen deres gå vidre og evnt få seg ny dame?

[Gjest Gjest]

Jeg er alenemor til 3 flotte barn. Jobber 100% og har det helt greit. Klart det er slitsomt i blant,klart man blir lei. Men duverden så deili å slippe å forholde seg til hans negative "nykker" Hans sure sokker og den kaffikoppen som aldri kom inn i oppvaskemaskinen selv. Ingen mann som klager over sminke på badet,ingen å lage ekstra middager til.

tilogmed doringen er nede!=)

Du klarer deg,du får avlasting dei helgene barna er hos far og nyt dei fridagene du da får. Han blir sirkuspappaen som gjør dei gøye tingene,du er den som har hverdagen,leksene og dei sykebarna!

Nå er du alene og kan føle både ansvaret og friheten.

Økonomisk er det som oftest ikke noe problem før barna begynner på skolen.

Ny dame er ett herk om hun styrer mannen og han plutselig får nye vaner som barna må forholde seg til. men det går seg som regel til det også.

lykke til med fødsel,du klarer dette!!

[Gjest Gjest]

Er dere gift?

Er mye enklere å ha mann OG barn om dere er gift..

[LittleJ]

Er dere gift?

Er mye enklere å ha mann OG barn om dere er gift..

Hvorfor er det enklere å ha barn om man er gift?

[Gjest Riskjeks]

Jeg har vært alene med barna mine noen år, og synes det går greit. Nå var det jeg som ville skilles fra min eksmann, så jeg har ikke hatt det problemet med følelser/sjalusi osv. Men hverdagen min ble på de fleste måter lettere etter at jeg gikk fra min daværende ektemann. Jeg var så og si alenemor likevel, han hjalp sjelden til med barna. Barna har hele tiden vært hos sin far annenhver helg og en ettermiddag i uken. De ser faren sin mer nå en da foreldrene deres bodde sammen, for å si det sånn. Jeg er heldig og har foreldre som stiller opp mye for meg og ungene, og det hjelper veldig.

Du bør få en skikkelig samværsavtale gjennom familievernkontoret. Be også om bidrag fastsatt fra NAV, og om forskuddbetaling (dvs at NAV betaler deg bidrag og fakturerer bidragspliktige).

Og klart det er noen som vil ha deg! Men sørg for å komme skikkelig over eksmannen din og bygg opp livet til deg og ungene før du prøver å finne deg ny kjæreste, da blir alt lettere. Lykke til!

[Rotemor]

Jeg er alenemor til 3 flotte barn. Jobber 100% og har det helt greit. Klart det er slitsomt i blant,klart man blir lei. Men duverden så deili å slippe å forholde seg til hans negative "nykker" Hans sure sokker og den kaffikoppen som aldri kom inn i oppvaskemaskinen selv. Ingen mann som klager over sminke på badet,ingen å lage ekstra middager til.

tilogmed doringen er nede!=)

Du klarer deg,du får avlasting dei helgene barna er hos far og nyt dei fridagene du da får. Han blir sirkuspappaen som gjør dei gøye tingene,du er den som har hverdagen,leksene og dei sykebarna!

Nå er du alene og kan føle både ansvaret og friheten.

Økonomisk er det som oftest ikke noe problem før barna begynner på skolen.

Ny dame er ett herk om hun styrer mannen og han plutselig får nye vaner som barna må forholde seg til. men det går seg som regel til det også.

lykke til med fødsel,du klarer dette!!

Nesten meg dette:)

Jeg har vært alene i to år.Ville ikke gått tilbake til den guttungen igjen.

Nå vet jeg hva jeg har av tid, penger og kapasitet generelt. Føler mer kontroll enn på mange år.

[Gjest Gjest]

du klarer dette. ta tida til hjelp.

det var et merkelig tidspunkt å gå fra deg på

[AnonymBruker]

Husk også at ikke alle er superkvinner. Det er flott å være innstilt på at "dette fikser jeg", men like viktig er det å tørre å be om hjelp dersom takene blir for tunge. Jeg håper du har støtte i barnas besteforeldre på begge kanter,- bruk dem.

Du sier ikke noe om hvor gamle de 2 barna er, arbeidssituasjon mm. Selvsagt må du belage deg på at alt blir annerledes og at det vil ta tid å komme inn i funksjonelle rutiner. Du er i en spesielt utsatt situasjon nå, høygravid og forlatt, og ingen forlanger at du skal ta dette på strak arm alene. Benytt deg av menneskene rundt deg,- familie og venner. Styrke er ikke alltid noe som kommer rekende på ei fjøl.

Anonym poster: ad729d73f50af032b29504dd00b0e8e0

[Gjest Gjest]

ofte fryktelig tøft og bli alene.

Nå har jeg bare ett barn som jeg ble alene med når han var 6mnd.vært alene med han 100%.faren bryr seg ikke.

er vel først nå over to år etterpå jeg er nesten meg selv igjen.

Tenk på deg selv og ungene.

Fokuser på hvordan du og ungene skal ha det bra i hverdagen.

glem ny partner for en stund.

antagelighvis får du full hverdag og blir såpass sliten så du hverken har tid eller overskudd.

tanke om ny partner nå syns jeg er ett veldig feil tidspunkt.

kom deg på bena og lag ett liv for deg og ungene.ikke dra inn en ny mann i huset.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med dem over her. Vær litt tøff! Her er mine råd;

Glem ny partner nå. Få satt opp en skikkelig samværsavtale. Krev bidragsforskudd gjennom NAV. Allier deg med familien din; kanskje de kan sette av en ettermiddag i uka og ha barna noen timer sånn at du får litt alenetid? Det er viktig at du får det. Ev. få en barnepasser 2-3 timer i uka, som kan ta med barna i parken eller skogen og leke? Hold kontroll på økonomien sånn at du slipper å slite (BUDSJETT).

Du kommer til å klare dette fint, selv om det ser mørkt ut akkurat nå.

Selv har jeg vært alene med to barn i 10 år (hadde en samboer i noen år, men det skar seg).

Jeg jobber og barna har hatt samvær med far annenhver helg inntil for et halvt års tid siden. Nå er det mer sjelden. De er tenåringer og har ikke lyst til å reise.

Jo eldre de blir, jo enklere blir det. De klarer seg mer og mer selv. Leker på egen hånd, kler på seg selv, smører seg brødskive selv. Lær dem å være selvstendige, høfflige og hjelpsomme.

Å hjelpe mamma når de er små er stor stas. Da blir det å hjelpe mamma når de er store en selvfølge. Når gutta var små hjalp de meg med f.eks. å henge opp klær, nå kan jeg si; "Kan du sette på en maskin med klær og henge opp mens jeg er på jobb?" Det gjør de som verdens største selvfølge! Kompisene må fint vente til de har hengt opp klær; "Bare vent litt, jeg skal bare henge opp klær!"

Jeg føler meg heldig. Jeg har flotte barn og jeg slipper å leve med en mann som er humørsyk. Jeg kan dra på en weekendtur eller date, men jeg kjenner at jeg ikke vil flytte sammen med noen igjen. Jeg har mitt, en kjæreste får ha sitt...

Hvis du tenker deg om, hadde han da bare gode sider? Og nå som han har sviktet deg på det verst tenkelige tidspunkt, vil du da virkelig ha denne mannen?

Og jo, en gang i fremtiden kommer du til å treffe en mann som blir glad i deg. Han kommer garantert ikke til å bry seg om strekkmerker. Og er han noe til mann, så blir han glad i barna dine også!

Lykke til videre i livet!

Jeg håper fødselen går fint og at de to store blir stolte storesøsken!!!

[Gjest Gjest]

Så mange tøffe damer her. Jeg er dame selv og er plutselig blitt alene med to barn - selv om de er hos faren halvparten av tiden. I motsetning til dere andre damer synes jeg ansvaret er overveldende og jeg føler ofte at jeg ikke strekker til og er en "kjeftemamma" istedenfor en som har hjerterom og varme å gi bort. Jeg håper det er fordi jeg føler meg så utilstrekkelig i situasjonen at jeg er sånn, og at jeg greier å roe meg ned og se på barna som den ressursen de er - ikke bare tenke på alt jeg ikke greier å gi dem i denne situasjonen. Dere damer som har vært igjennom dette - følte dere dere også små og svake i starten eller hvordan har det gått seg til. Det var ikke jeg som valgte skillsmissen heller, det var min eksmann (ny dame selvsagt) og jeg sliter derfor med den situasjonen også. Tar gjerne imot gode råd for en bedre hverdag med barna mine - OG tips til hva i all verden jeg skal bruke tiden min på når de er hos faren. Har dessverre lite familie og nettverk og ikke så mange single venner etter hvert ... ser litt mørkt på fremtiden jeg :-(

[Gjest Gjest]

Ingen som vil dele noe?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært alene med barna i ti år, og hatt kjæreste de siste tre årene. Jeg som brøt med barnefaren. I begynnelsen syntes jeg det var herlig, slippe den surfisen i vårt nærvær. Men etterhvert ble det nokså tungt, og det har det fortsatt å være. Det tar på å klare alt selv. Jeg var svært ensom og det gjorde ikke saken bedre. Men jeg sto på og forsøkte å få dagene gode for oss, med mange bommerter. Har lært meg å "tilgi" meg selv, og forstå meg selv og prøvd å være like raus med meg selv som med andre.

Det har vært samvær med far to-tre ganger i året, klart man går i kjelleren med jevne mellomrom!! Men samtidig blir man utrolig sterk og legger plan b, c og d når plan A failer.

Etter å hatt kjæreste de siste årene, så ser jeg enda bedre hvor tomt det har vært for meg. Utrolig glad for at jeg møtte han.

Mitt beste råd er å prioritere det som er lystbetont for deg. For meg har det vært trening. Uten det hadde det rabla for meg tror jeg.

Det er så mye må og burde at lystbetonte ting er et absolutt must!!

[Sign]

Så mange tøffe damer her. Jeg er dame selv og er plutselig blitt alene med to barn - selv om de er hos faren halvparten av tiden. I motsetning til dere andre damer synes jeg ansvaret er overveldende og jeg føler ofte at jeg ikke strekker til og er en "kjeftemamma" istedenfor en som har hjerterom og varme å gi bort. Jeg håper det er fordi jeg føler meg så utilstrekkelig i situasjonen at jeg er sånn, og at jeg greier å roe meg ned og se på barna som den ressursen de er - ikke bare tenke på alt jeg ikke greier å gi dem i denne situasjonen. Dere damer som har vært igjennom dette - følte dere dere også små og svake i starten eller hvordan har det gått seg til. Det var ikke jeg som valgte skillsmissen heller, det var min eksmann (ny dame selvsagt) og jeg sliter derfor med den situasjonen også. Tar gjerne imot gode råd for en bedre hverdag med barna mine - OG tips til hva i all verden jeg skal bruke tiden min på når de er hos faren. Har dessverre lite familie og nettverk og ikke så mange single venner etter hvert ... ser litt mørkt på fremtiden jeg :-(

Jeg ble også plutselig alene for noen år siden, ny dame inne i bildet her også. Jeg slet mye med akkurat det; det å bli løyet for, kassert og byttet ut med en yngre modell. Tok ganske lang tid før jeg kom meg ovenpå rent mentalt og jeg kan love deg at jeg følte meg liten, svak, ubetydelig, patetisk, dum, flau, uattraktiv... finn et negativt ladet adjektiv - det passet sikkert på meg!

Rent praktisk var det faktisk en lettelse å komme i ny bolig. Jeg brukte mye energi på å lage et hjem for meg og ungene, et hjem som var slik jeg ville ha det. Et hjem hvor jeg slapp å snuble over henslengte verktøy i trappa, sykkel i gangen, skitne klær på merkeligste steder. Et hjem hvor det hersker orden og hvor jeg vet hvor ting befinner seg. Det var viktig for meg å vise ungene at jeg klarte meg bra, selv om jeg aldri viste min frustrasjon, sorg og sinne overfor dem så de selvsagt at jeg var lei meg og trist. Rent økonomisk synes jeg det er mye bedre å styre alt selv, jeg vet hva jeg har å forholde meg til og slipper overraskelser fordi en annen har vært og brukt av felleskontoer.

Vet ikke hvor store ungene dine er? Mine var 8 og 13 da vi flyttet og jeg syntes de var såpass store at vi tok "familieråd" innimellom. Da forklarte jeg at når situasjonen var endret førte det til at vi måtte endre på enkelte ting i hverdagen også. Som for eksempel at jeg som alene voksen ikke kunne ta alt ansvaret for å holde orden i huset, de måtte rydde opp etter seg, holde orden på egne rom, fikk enkle oppgaver som de skulle gjøre etc. Jeg synes det har gått ganske greit, eldste er nå 16 og jeg må innrømme at jeg nok noen gangen er mer kjeftemamma enn kosemamma, men slik tror jeg det ville vært selv om jeg og barnas far bodde sammen også.

I starten bodde ungene fast hos meg og var hos faren annenhver langhelg (4 overnattinger). På den tiden var jeg såpass lang nede at disse dagene gikk med til å jobbe, gjøre nødvendige ting i huset, gråte og sove. For å være helt ærlig var det en forferdelig tid, klarte ikke å bruke alenetiden til å hente meg inn eller gjøre noe kun for meg. Jeg bare savnet ungene, gråt og lurte på hva faen vitsen med det meste var.

Jeg arbeidet aktivt for å klare å komme meg ovenpå og jeg begynte å planlegge de dagene jeg var alene. Laget lister med ting som skulle gjøres og det kunne være alt fra å jobbe overtid, rydde i et skap, gå en tur i skogen, trene, biblioteket, besøke en venninne.... Og så tvang jeg meg selv til å gjøre det. Uansett hvor lite lyst jeg hadde. Fordi alternativet var å sitte i sofaen og stirre tomt ut i lufta.

Etter hvert har vi endret på samværet og barna bor nå 60 % hos meg. Forholdet mellom meg og min x er også normalisert, jeg har lagt alt det vonde bak meg og har ikke noe problem med å samarbeide med barnas far. Det gjør ting så utrolig mye lettere. Enkelte ganger (ikke alle!) ser jeg fram til de dagene jeg er alene. Men fremdeles må jeg være aktiv i forhold til det å faktisk gjøre noe disse dagene, det er lett å havne i fella med å bare tusle hjemme og savne ungene.

Jeg har heller ikke mange venninner som er alene, faktisk bare en. Vi finner ofte på noe de helgene vi er alene, men jeg er bevisst på å ikke gjøre meg avhengig av henne. Jeg pleier vennskapet med de av mine venninner som har familie, enten at jeg inviterer de på besøk, at vi møtes ute til en kaffe eller et glass vin eller jeg besøker dem. Jeg kjenner deres ektefeller/samboer og synes ikke det er noe problem å besøke et par selv om jeg er alene.

Som eksempel kan jeg si hva jeg har på gjøremålslisten min for neste periode jeg er alene (fra i morgen av): vaske huset (trengs!), rydde i et klesskap, ta meg en skitur, handle en bukse, ta et laaaangt bad som inkluderer skumbad, bok og vin.. litt håndarbeid, litt jobb og arkivere papirer. Og så kan det hende at jeg skal møte hun venninnen min til en kaffe en av dagene. Ikke så veldig spennende kanskje, men det funker for meg.

Når det gjelder menn har jeg bevisst ikke lett etter noen ny mann, den første tiden var det uaktuelt fordi jeg var så langt ned og var skyldig selvtillit. Etterhvert har akkurat det bedret seg og jeg er ikke fremmed for med tiden få en ny kjæreste, men det er ikke noe jeg tenker mye på eller stresser med. Skjer det så skjer det. Synes jeg og ungene har det fint sammen og tror ikke jeg kommer til å flytte sammen med noen. Innimellom kan savnet etter kos og intimitet være stort og jeg har hatt noen "forhold" som ikke har vært av en slik art at ungene har blitt introdusert for vedkommende. Da er "alenedagene" fine å ha.

Håper dette var til litt hjelp for deg og at du klarer å se lysere på tilværelsen etterhvert. Av erfaring vet jeg at det er fryktelig tungt, men jeg lover deg at det blir bedre. Ikke i dag og ikke i morgen. Antakelig heller ikke i neste uke, men en dag vil du oppdage at det ser lysere ut og at du igjen klarer å glede deg.

En god til deg og lykke til framover!

Edit: skrivefeil

Endret 11. april 2013 av Sign

[AnonymBruker]

Det som er skummelt er når man er så avhengig av en person at man ikke klarer seg alene når den ene parten går.

Jeg er så glad for at jeg har vært singel hele livet!. Det har lært meg mye!

Å være sammen med en mann hele tiden gjør at du ikke vet om noe annet, og plutselig sitter du der alene. Mange tror at det aldri vil skje dem, men det kan skje på dagen, som lys fra klar himmel.

Derfor skal man alltid leve selvstendig, selv om man lever sammen med noen.

Man skal ha egen sparekonto og man skal dele utgiftene på en rettferdig måte.

Anonym poster: 42199206847e7adf824d8b1f8a012bb2

[Gjest Gjest]

Tusen takk Sign for fyldig svar. Du har skjønt akkurat hvordan jeg har det. Ja, det er sant at det kan virke rart at man gjør seg så avhengig av den andre parten, men sånn blir det nå engang etter mange år der man har vært sammen om alt. Dette er et forferdelig sjokk for meg, både at han ville skilles og at han har en ny allerede! Jeg måtte flytte ut, da jeg ikke kunne sitte med huset - og har kjøpt en leilighet akkurat så langt unna skolen at ungene synes det er slitsomt å gå til/fra. Jeg mistrives også veldig i leiligheten og har ingen motivasjon til å gjøre den til ett ekte hjem og det sliter jeg med. For ungenes del prøver jeg så godt jeg kan, men har absolutt ingen motivasjon til å gjøre noe når jeg er der alene. Ungene mine er yngre enn dine og jeg blir en serviceperson som stort sett gjør alt når de er her. Jeg sliter med å spise, både når de er her og ikke, det føles litt meningsløst å lage store middager med masse tilbehør når ungene spiser lite og jeg spiser nesten enda mindre. Har vel gått ned 14 kg hittil.. Jeg går til psykolog for "krisehjelp" men det er jo ikke vidunderråd hun kan komme med, små steg - så ting tar tid. Kjenner at jeg nesten får litt panikk av å tenke på at jeg har barnefri til helgen og INGEN planer... synes det er vanskelig å invitere damer med familie på en lørdag, de vil vel helst være hos familien sin, og den eneste skilte moren jeg kjenner har barna sine når jeg ikke har mine, vi er helt på utur der. Så, alt er vanskelig nå. Men jeg tar til meg rådene dine og håper bare jeg greier å gjøre noe med dem. Det blir helst å stirre ut i luften og si til meg selv at "det blir bedre". Det MÅ bli det!

[AnonymBruker]

Det som er skummelt er når man er så avhengig av en person at man ikke klarer seg alene når den ene parten går.

Jeg er så glad for at jeg har vært singel hele livet!. Det har lært meg mye!

Å være sammen med en mann hele tiden gjør at du ikke vet om noe annet, og plutselig sitter du der alene. Mange tror at det aldri vil skje dem, men det kan skje på dagen, som lys fra klar himmel.

Derfor skal man alltid leve selvstendig, selv om man lever sammen med noen.

Man skal ha egen sparekonto og man skal dele utgiftene på en rettferdig måte.

Anonym poster: 42199206847e7adf824d8b1f8a012bb2

Altså... Hæ?

Jeg var singel i evigheter før jeg møtte min mann. Jeg hadde egen bil, eget hus, jobb, venner osv osv.

Men da jeg og min mann gikk fra hverandre så var jeg jo fortsatt trist over dette, synes jo at noe manglet i livet mitt.

Det å få barn og ha ansvar med barn sammen med noen, det betyr ikke at man ikke er selvstendig. Men man kan da være selvstendig og fortsatt være trist og savne et annet menneske.

Og man kan også synes å ha fullt ansvar for noe man før var to til, at det kan være tungt.

AT du har gått glipp av noe så fint som det å kunne være glad i noen, dele livet med noen (og dele det å få barn med noen), fordi DU er redd for å ikke tåle å bli forlatt det er egentlig mer trist enn de dom sitter igjen helt fortapt.

Anonym poster: 0fe4088044f42adb19a05fe0831a1a2a

[Sign]

Dette er et forferdelig sjokk for meg, både at han ville skilles og at han har en ny allerede! Jeg måtte flytte ut, da jeg ikke kunne sitte med huset - og har kjøpt en leilighet akkurat så langt unna skolen at ungene synes det er slitsomt å gå til/fra. Jeg mistrives også veldig i leiligheten og har ingen motivasjon til å gjøre den til ett ekte hjem og det sliter jeg med. For ungenes del prøver jeg så godt jeg kan, men har absolutt ingen motivasjon til å gjøre noe når jeg er der alene.

Huff, jeg føler virkelig med deg, det er nesten som jeg kjenner følelsen fra noen år tilbake komme snikende. Det var et sjokk for meg også da jeg oppdaget utroskapen, det var som å få en knyttneve i magen. Det var så sinnsykt vondt, både psykiskt, men også fysisk. Jeg ble virkelig dårlig, jeg kjente det på kroppen. Ingenting fungerte, jeg gikk rundt som en zombie i mange måneder. Spiste ikke, sov ikke og gikk generelt på autopilot. Jeg er ikke tilhenger av piller, men kortvariog bruk av svake sovetabletter gjorde at jeg fikk litt søvn og det var helt nødvendig for å ta meg av ungene, komme meg på jobb etc.

Veldig synd at du ikke trives i leligheten din, det gjør selvsagt ting vanskeligere. Ikke mye motiverende for å skape et hyggelig hjem. Har du mulighet på sikt å kjøpe deg noe nærmere barnas skole? Noe du kan trives bedre i? Det kan kanskje være et prsojekt du kan bruke tid på.

Ungene mine er yngre enn dine og jeg blir en serviceperson som stort sett gjør alt når de er her. Jeg sliter med å spise, både når de er her og ikke, det føles litt meningsløst å lage store middager med masse tilbehør når ungene spiser lite og jeg spiser nesten enda mindre. Har vel gått ned 14 kg hittil.. Jeg går til psykolog for "krisehjelp" men det er jo ikke vidunderråd hun kan komme med, små steg - så ting tar tid.

Det er klart at det er lettere med større barn, trøsten er at de blir jo større etterhvert. Skjønner godt at det kan føles meningsløst å lage full middag når alle spiser lite. Kanskje det kan være en ide å redusere ambisjonene på dette området en stund framover? Lage enklere middagen. Er ungene så store at de kan hjelpe til, enten ved å dekke på bordet eller kutte grønnsaker? Alt sånn hjelper på.

Jeg tror det er viktig å ha faste rutiner, både fordi det er trygghetsskapende og fordi det skaper gode og forutsigbare dager for ungene. Og det trenger de når deres verden snus opp ned. Jeg er veldig bestemt på at vi spiser middag sammen, at vi sitter ved bordet og snakker sammen. Vi dekker ordentlig bord, med servietter og stearinlys nå på vinteren. Selv når jeg er alene lager jeg meg middag, det kan godt være enkel løsning, men likevel dekker jeg på og lager en hyggelig stund ut av det. Ikke like lett bestandig, men alternativet er å spise brødskive henslengt i sofaen.

Kjenner at jeg nesten får litt panikk av å tenke på at jeg har barnefri til helgen og INGEN planer... synes det er vanskelig å invitere damer med familie på en lørdag, de vil vel helst være hos familien sin, og den eneste skilte moren jeg kjenner har barna sine når jeg ikke har mine, vi er helt på utur der.

Kjenner meg så altfor godt igjen. Jeg har alltid trides godt i mitt eget selskap og har aldri følt meg ensom selv om jeg har vært alene. Unntatt det første halve året etter bruddet. Gud hjelpes hvor ensom jeg følte meg. Jeg er heldig og har gode venninner, jeg var ærlige overfor de nærmeste om at jeg slet og at jeg trengte støtte. De var kjempesøte og inviterte meg ofte hjem til seg når de visste jeg var alene. Noen ganger takket jeg ja fordi det var godt å komme seg ut av det stille huset, andre ganger takket jeg nei fordi det faktisk var vondt å være tilskuer til andres "familielykke"... Men de var der for meg og det setter jeg stor pris på. Har du noen du kan snakke med angående dette? Og er det mulig at du og venninnen din kan gjøre endringer slik at helgene uten barn samkjøres?

Så, alt er vanskelig nå. Men jeg tar til meg rådene dine og håper bare jeg greier å gjøre noe med dem. Det blir helst å stirre ut i luften og si til meg selv at "det blir bedre". Det MÅ bli det!

Det blir det. Jeg lover. Som sagt tar det tid og du må bare la prosessen ta den tid det trenger. Det er masse følelser og tanker som skal bearbeides, du opplever nesten en sorgprosess på linje med å oppleve et dødsfall. Jeg kjente veldig på det å miste den framtiden jeg trodde var min. Alle planene vi hadde, alt jeg trodde framtiden skulle bringe, Poff, borte på sekundet. Klart det er tøft å komme over. Men man gjør det, dag for dag blir det bedre.

MEN, jeg sier det igjen: du må arbeide med det. Det nytter ikke å sette seg ned og bare kjenne på hvor fælt man har det, det gjør ting bare verre. Man må ta tak i seg selv, stable seg først opp i knestående og deretter fullt oppreist. Jobb aktivt med å finne på ting, jobb aktivt med å se din egen verdi.

Lov meg at du finner på noe i helgen når du er alene. Om ikke annet kle på deg og gå en tur. Enten til fots i by eller mark, på ski. Hva som helst, men kom deg ut av leiligheten. Kan du møte en venninne på kafe? Noen timer klarer vel de fleste familiepersoner å avse en lørdag formiddag? Trener du? Jeg erfarer at trening er gull verd når man sliter med ulike problemer. Uansett, finn på noe annet enn å sitte hjemme og stirre i veggen.

Dette klarer du!

[Gjest Gjest]

Sign du bor ikke tilfeldigvis i Oslo..?

[Sign]

Sign du bor ikke tilfeldigvis i Oslo..?

Nei