Drittvenner

[AnonymBruker]

Jeg er så sykt lei av å ta intiativ til å møtes, finne på osv. Jeg er så lei av å bli vekt midt på natten for å være personlig psykolog, jeg er lei av å spandere ting på vennene mine, være der for dem, hjelpe dem med søknader til jobber og verv, låne bort klær og ting som jeg aldri får tilbake, høre på alle problemer. Jeg er lei av å aldri bli invitert med på noe gøy av noen av dem, jeg er tydeligvis bare der når de har problemer eller må snakke, eller at jeg inviterer dem med på noe. Jeg pleier alltid å invitere venner med på ting hvis de spør hva jeg skal og de ikke har planer selv, får aldri en invitasjon tilbake. Jeg er så lei av å være en god venn! Jeg er lei av å bli behandlet som dritt tilbake når jeg BARE stiller opp for alle. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ville ha ønsket en venn som meg selv tilbake, noe jeg ikke har. Den ene venninnen min har slitt veldig i det siste og jeg tok henne med på middag og en konsert hun ville på, som hun ikke hadde råd til å betale selv.

Hun vet jeg har vært lei meg i det siste, men hun har ikke så mye som løftet en finger for å spørre hvordan jeg har det. Ingen har det. Hvordan kan de behandle meg som dritt når jeg behandler dem så jævlig bra hele tiden?!

Vil ikke ha kontakt med dem, men jeg trenger venner for å få sosialt input. Har kjæreste, men det hjelper jo ikke å bare ha han heller. Begynner å tro at det ikke finnes gode venner i verden når alle mine er sånn Og det er snakk om en hel haug.. Sikkert 20 + personer.. Vi er alle i starten av 20 årene (22-23)

Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

[Gjest Gjest]

Det er sikkert noe du selv også gjør for å medvirke til denne spiralen. Du kan jo for eksempel begynne å snakke mer om dine følelser og hvordan du har det. Og du kan si nei, når du for eksempel blir vekket midt på natten.

[AnonymBruker]

Det er sikkert noe du selv også gjør for å medvirke til denne spiralen. Du kan jo for eksempel begynne å snakke mer om dine følelser og hvordan du har det. Og du kan si nei, når du for eksempel blir vekket midt på natten.

Jeg har dessverre ikke samvittighet til å si nei når en venninne ringer gråtende. Jeg har sagt ifra til mine aller nærmeste før, men det har ikke bedret seg.

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

[lottelotti]

Ring de midt på natten også for og snakke om dine problemer

Endret 7. april 2013 av lottelotti

[QueenOfTheSidewalk]

Det er litt vanskelig, men se etter nye venner. Og når du gjør det, se etter en person som ikke er overfladisk, virker jordnær og tilsynelatende ikke er deppa. Fordi det er de som kommer til å gi deg mest tilbake

[lancome.]

Ring de midt på natten også for og snakke om dine problemer

gjør det!!

[2shy]

Å jeg kjenner meg igjen, TS. Du må begynne med å sette grenser og gjøre vennene dine klar over hvordan du har det. Ha telefonen på lydløs om natten, du er ikke en nødsentral, og du trenger søvn.

Jeg har vært der hvor jeg har hjulpet ei venninne gjennom alt. Jeg har betalt ferie, kjøpt klær, hjulpet med innkjøp av mat for henne og barnet, hørt om jammer om hvor forferdelig livet er i år etter år. Lånt penger jeg aldri har fått tilbake, osv. Lite uttrykk for takknemlighet for alt jeg gjorde. Vi er ikke venner i dag, det er nyttesløst når man føler seg som en bunnløs søppelbøtte.

Jeg er enig med Evilopesios, let etter nye venner. Vennskap er aldri perfekte, men hvis du er åpen og ærlig med vennene dine om hvordan du opplever ting, og ingenting skjer - så er de ikke gode venner av deg. Finn venner via hobby, jobb, osv. Kutt gradvis kontakt med de andre, og unn deg mennesker i livet ditt som setter bedre pris på deg.

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det og. Sier aldri nei, legger mine egne planer til side for å hjelpe andre og gir det jeg kan. Får aldri noe igjen. Når jeg spør om folk vil finne på noe med meg så sier de kun ja om det er til egen vinning. Jeg er så drittlei og har endt opp med å bli ei bitter kjærring som kun sitter ensom i hjemmet sitt (utenom når jeg er ute og hjelper disse såkalte vennene mine da)

Anonym poster: 01b84e1ed7c7b251dfd90e286365b8a0

[2shy]

Sånn har jeg det og. Sier aldri nei, legger mine egne planer til side for å hjelpe andre og gir det jeg kan. Får aldri noe igjen. Når jeg spør om folk vil finne på noe med meg så sier de kun ja om det er til egen vinning. Jeg er så drittlei og har endt opp med å bli ei bitter kjærring som kun sitter ensom i hjemmet sitt (utenom når jeg er ute og hjelper disse såkalte vennene mine da)

Anonym poster: 01b84e1ed7c7b251dfd90e286365b8a0

Syns du det blir bedre av å bli et offer å sitte hjemme å være bitter? Ta ansvar, kommuniser, og sett grenser.

[Kamikatze]

Begynn med å slutte å tro at alle du treffer og som er hyggelige å prate med er venner.

Definer hva en venn er, og fyll kun den kategorien med de som matcher den. Ikke spre ut vennebegrepet som om det er et verv til kreti og pleti, men la dem først greie kvalifikasjonskravene før du definerer dem som noe annet enn hyggelige og nære bekjente. Venn og kjenning er to helt ulike greier. Også når det gjelder nære bekjente, som kan ha vennepotensiale.

Endret 7. april 2013 av Kamikatze

[Gjest Gjest]

Mann her, men det har ikke noe å si vel?

Jeg er og drittlei av en del venner nå. Det har gnaget i lengere tid, eller siste året.

For det første drar de meg ned med urimelig nøkternhet, "råd" og pessimistiske synspunkter. Jeg har lett for å ta ting innover meg, er snill og greier aldri si nei. Tenker ofte på andre sitt ve og vel før meg selv. Jeg har en personlighetstype som gjør at jeg har dyp empati for andre, litt for mye.

Jeg er stille av meg og lytter og tar andres synspunkter til meg for lett.

Jeg kom akkurat ut av et forgold med ei som psykisk misshandlet meg og brøt meg ned over flere år, rev ned selvbildet mitt til jeg ikke følte det var noe igjen av meg. Da er det siste jeg trenger venner som setter tvil om min dømmekraft, kommer med ."husk at", "pass deg for"-råd.

Jeg har konkludert med at jeg er magnet på "sånne folk".

I påska dro vennene jeg har her i byen ut og gadd ikke fortelle meg det. I går spurte jeg noen om de ble med ut og bare en av de gadd å svare.

Jeg er lei og glad for at jobben med å finne nye og positive venner som bidrar oppbyggende er i gang!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen. Jeg sa klart i fra til mine såkalte venner at vi ikke kunne ha det slik lengre. Men de gadd ikke løfte en eneste finger. De bare forventet at jeg skulle gjøre alt som de ba om, og jeg måtte for all del ikke forvente noe igjen, nei da var jeg kravstor! Jeg bestemte meg for å finne nye venner, å herregud så mye bedre jeg har det nå!

Mitt råd, om du sier i fra, og det ikke virker som de bryr seg om å forandre på seg eller gjøre noe som helst for at det skal bli bedre; Finn nye venner Ikke så enkelt alltid, men du finner nok ut av det

[Gjest .-L-.]

Jeg har faktisk en teori om dette. Noen folk, har man det bare gøy med. Man gjør tulle ting, finner på alt mulig rart og har det bare gøy. Andre snakker man om personlige og alvorlige ting. Dersom du er i sistnevnte gruppe, noe jeg får inntrykk av at du er, så kan det være derfor du ikke blir invitert med på "gøye" ting. Siden rollen du "spiller" er den alvorlige og personlige.

Jeg har en kompis som er mer annalytisk enn meg, og jeg har det bare ikke gøy når jeg er rundt han. Altså det er konstant snakk om adferd, hvordan man skal være rundt folk osv. Jeg blir jo gal av å høre på han en hel dag. Jeg er veldig glad i han, men han er ikke den jeg løper til når jeg vil ha det gøy.

Endret 7. april 2013 av .-L-.

[Gjest BettyBoop]

Jeg er så sykt lei av å ta intiativ til å møtes, finne på osv. Jeg er så lei av å bli vekt midt på natten for å være personlig psykolog, jeg er lei av å spandere ting på vennene mine, være der for dem, hjelpe dem med søknader til jobber og verv, låne bort klær og ting som jeg aldri får tilbake, høre på alle problemer. Jeg er lei av å aldri bli invitert med på noe gøy av noen av dem, jeg er tydeligvis bare der når de har problemer eller må snakke, eller at jeg inviterer dem med på noe. Jeg pleier alltid å invitere venner med på ting hvis de spør hva jeg skal og de ikke har planer selv, får aldri en invitasjon tilbake. Jeg er så lei av å være en god venn! Jeg er lei av å bli behandlet som dritt tilbake når jeg BARE stiller opp for alle. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ville ha ønsket en venn som meg selv tilbake, noe jeg ikke har. Den ene venninnen min har slitt veldig i det siste og jeg tok henne med på middag og en konsert hun ville på, som hun ikke hadde råd til å betale selv.

Hun vet jeg har vært lei meg i det siste, men hun har ikke så mye som løftet en finger for å spørre hvordan jeg har det. Ingen har det. Hvordan kan de behandle meg som dritt når jeg behandler dem så jævlig bra hele tiden?!

Vil ikke ha kontakt med dem, men jeg trenger venner for å få sosialt input. Har kjæreste, men det hjelper jo ikke å bare ha han heller. Begynner å tro at det ikke finnes gode venner i verden når alle mine er sånn Og det er snakk om en hel haug.. Sikkert 20 + personer.. Vi er alle i starten av 20 årene (22-23)

Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

Begynn å si nei. Ikke la deg utnytte. På den måten kan du sile ut de som faktisk er vennene dine og hvem som faktisk bare bruker deg, Og så kan du si hva du føler ang det med at du aldri blir hørt og aldri blir bedt med på ting.

[Gjest Kevlarsjäl]

Du må gro noen dameballer. Si nei litt oftere, snakk om deg selv uten at de spør, be om hjelp og støtte.

Jeg tror vennene dine ser på deg som en sterk ressursperson som de kan få hjelp av. De er ikke vant til at du har egne behov. Det er på tide at du viser frem den sårbare siden din og begynner å ve om hjelp selv:)

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk en teori om dette. Noen folk, har man det bare gøy med. Man gjør tulle ting, finner på alt mulig rart og har det bare gøy. Andre snakker man om personlige og alvorlige ting. Dersom du er i sistnevnte gruppe, noe jeg får inntrykk av at du er, så kan det være derfor du ikke blir invitert med på "gøye" ting. Siden rollen du "spiller" er den alvorlige og personlige.

Jeg har en kompis som er mer annalytisk enn meg, og jeg har det bare ikke gøy når jeg er rundt han. Altså det er konstant snakk om adferd, hvordan man skal være rundt folk osv. Jeg blir jo gal av å høre på han en hel dag. Jeg er veldig glad i han, men han er ikke den jeg løper til når jeg vil ha det gøy.

Jeg hadde vært enig med deg hvis jeg hadde vært den alvorlige typen. Men det er jeg ikke, jeg er ganske tullete, sprudlende og veldig åpen, men jeg er også seriøs, lytter og gir gode råd. Jeg sitter liksom ikke i sofaen og analyserer og reflekterer over andre. Men ja, jeg er seriøs hvis de kommer med vanskelige problemer, men ikke så mye ellers. Det er derfor det er så sårt

Ellers var det godt å vite at jeg ikke er den eneste. Selvfølgelig kan man ta selvkritikk og ta litt ansvar selv, men jeg føler personlig at jeg har gjort alt og jeg skjønner bare ikke hvorfor de oppfører seg sånn. Så etter å ha lest tips og dere innspill samt tenkt litt selv har jeg bestemt meg for å fokusere på trening, eksamener, kjæreste og familie frem mot høsten så får de ta kontakt hvis de begynner å savne meg. Jeg avventer hvertfall.. Tenkte å melde meg inn i foreninger og verv fra høsten av på skolen, så møter kanskje noen nye fremtidige "ekte" venner der :-)

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

[AnonymBruker]

Du må gro noen dameballer. Si nei litt oftere, snakk om deg selv uten at de spør, be om hjelp og støtte.

Jeg tror vennene dine ser på deg som en sterk ressursperson som de kan få hjelp av. De er ikke vant til at du har egne behov. Det er på tide at du viser frem den sårbare siden din og begynner å ve om hjelp selv:)

Det er akkurat det jeg vil, men jeg tør ikke. Jeg føler at mine problemer ikke er viktige nok, at de liksom ikke er der. Det er bare jeg som skal høre på de andre og gi støtte. Jeg er på punktet hvor jeg ikke klarer / tør å snakke om mine problemer med mine venner fordi jeg er redd de skal synes det er kjedelig og bytte tema. Så holder naturligvis mye inne som jeg gjerne skulle ha luftet..

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

[Gjest .-L-.]

Ellers var det godt å vite at jeg ikke er den eneste. Selvfølgelig kan man ta selvkritikk og ta litt ansvar selv, men jeg føler personlig at jeg har gjort alt og jeg skjønner bare ikke hvorfor de oppfører seg sånn. Så etter å ha lest tips og dere innspill samt tenkt litt selv har jeg bestemt meg for å fokusere på trening, eksamener, kjæreste og familie frem mot høsten så får de ta kontakt hvis de begynner å savne meg. Jeg avventer hvertfall.. Tenkte å melde meg inn i foreninger og verv fra høsten av på skolen, så møter kanskje noen nye fremtidige "ekte" venner der :-)

Anonym poster: b9379c574df965007331dcef6431b048

Høres ut som en god plan

[AnonymBruker]

Du er ikke alene ts. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i hva du skriver. Jeg var helt lik deg; stillet alltid opp, lyttet, ga råd, støttet, lånte bort ting/penger, åpnet huset mitt og prøvde bare å være en god venn. Jeg fant ut etter hvert at dette gikk kun en vei. Når jeg trengte noen hadde de aldri tid eller var opptatt. Kort oppsummert: jeg har ikke disse menneskene i livet mitt lenger. Nettopp pga at disse menneskene utnyttet meg så har jeg store problemer med å stole på nye mennesker nå i dag. Det er antakeligvis det som irriterer meg mest. Jeg fant ut at jeg bare måtte få disse menneskene ut av livet mitt og holde fast ved håpet om at det må finnes andre og bedre mennesker ute i verden

Anonym poster: 3f9fafcbdbe19a53d6042ab5adf835be