Han gjorde det slutt med meg

[AnonymBruker]

Kjæresten min gjorde det slutt på torsdag. Det kom ut av det blå og føltes som et ordentlig slag i magen. Vi har bare vært sammen i noen måneder, men kjent hverandre i fire år og forsåvidt vært betatt av hverandre helt fra starten.

Han begrunner det med at han føler at vi er mer venner enn vi er kjærester, og at det mangler spenning. Og jeg må jo gi han rett i at vi har et veldig godt vennskap, antakelig fordi vi er veldig like som personer. Men det er jo nettopp det jeg har satt så stor pris på, særlig etter flere år i et forhold med masse spenning, men hvor vi kanskje hadde mindre til felles og hvor vi måtte jobbe hele tiden for å ha det bra sammen.

Jeg vil på ingen måte være sammen med en som ikke vil være sammen med meg. Men det er likevel så vondt jeg er en person som bruker tid på å knytte meg til mennesker, og så skjer dette bare kort tid etter at jeg begynte å føle meg trygg på han og forholdet.

Og så er han så fryktelig lei seg. Vi har vært veldig mye sammen de tre siste dagene, og han bare gråter og gråter. Har aldri sett noe liknende. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal takle det. Ender jo stort sett med å trøste han. Og nå som vi er fra hverandre sitter jeg igjen med en følelse av at det ikke helt har gått opp for meg, ellers noe sånt.

Jeg vet at det kommer til å gå bra til slutt. Men akkurat nå er jeg veldig nedstemt og trengte å få skrevet ned tankene mine. Hører gjerne fra andre i samme situasjon

Anonym poster: 244b977677618eaad39065bdb5da10e6

[AnonymBruker]

Huff, dette var trist!

Anonym poster: 0f8f20cb909f23c534633e7f09938388

[AnonymBruker]

Det er sant som du sier, det går bra til slutt. Jeg har også blitt dumpet nylig, og jeg har jo hatt hjertesorg før og vet det går over, men det er så vondt i mellomtiden. Jeg vil bare at tiden skal gå fort, så det faktisk blir bedre!

Det har heller ikke gått helt opp for meg enda. Av og til får jeg øyeblikk der jeg virkelig innser det og blir helt nedstemt, men så tenker blokkerer jeg det helt ut og det går "superfint" en stund, før jeg innser igjen. Det er ganske slitsomt. I de øyeblikkene vil jeg bare bli sammen igjen fordi det var så trygt og fint - det er så skummelt alene.

Det er vanskelig å gi noen "råd" når jeg er i samme situasjon, men jeg tror du har kommet langt bare ved å si til deg selv at det kommer til å gå bra. Da har man jo håp :-)

Jeg har hatt en kjæreste hvor vi var gode venner i lang tid før vi ble sammen. Da vi slo opp, mistet vi kontakten. Da jeg endelig ble ferdig med kjærlighetssorgen satt jeg igjen med en annen sorg; jeg hadde mistet en god venn. Kommer dere til å fremdeles være venner? Eller synes du det er lettest å være fra hverandre nå i starten?

De gangene ekskjæresten og jeg satt og gråt i hverandres armer, har vi bare blitt sammen igjen fordi det er det letteste. Man vil jo ikke ha det vondt. Men kanskje det er best for dere slik

Det går fint til slutt, på en måte eller en annen!

Anonym poster: 4c5a50a3f54cbf98dddd3d84d3e78855

[Gjest Cytosin]

Og så er han så fryktelig lei seg. Vi har vært veldig mye sammen de tre siste dagene, og han bare gråter og gråter. Har aldri sett noe liknende. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal takle det. Ender jo stort sett med å trøste han. Og nå som vi er fra hverandre sitter jeg igjen med en følelse av at det ikke helt har gått opp for meg, ellers noe sånt.

Jeg vet at det kommer til å gå bra til slutt. Men akkurat nå er jeg veldig nedstemt og trengte å få skrevet ned tankene mine. Hører gjerne fra andre i samme situasjon

Anonym poster: 244b977677618eaad39065bdb5da10e6

Jeg gjorde det slutt med en mann som jeg var veldig glad i og som jeg gikk godt overens med, men noe stemte ikke. Jeg mistet følelsene for ham og så ikke for meg en framtid sammed med ham, og selv om vi hadde det bra sammen så ville jeg ikke kaste bort tiden hans på noe jeg visste ikke ville fungere i lengden. Det var en tung avgjørelse og vi var begge lei oss, fikk også spørsmål om hvorfor jeg valgte å gjøre det slutt ettersom det gjorde meg så vondt. Men det er normalt å reagere på denne måten, noe annet ville vært rart. Det føles jo som å miste en bestevenn, en god venn som du har delt mye sammen med og som har vært en av de viktigste menneskene i ditt liv.

Det order seg. Må bare ta tiden til hjelp.

Endret 7. april 2013 av Cytosin

[AnonymBruker]

Takk for trøstende ord

Jeg regner med at vi fortsatt kommer til å være venner. Han er i hvert fall veldig innstilt på det, og virker som at han er forberedt på jobbe for å få det til. Sier at det er viktig at vi har en åpen dialog. Huff, han er jo veldig snill...

Jeg vil jo selvfølgelig også at vi skal være venner, men akkurat nå virker veien dit så slitsom at jeg vurderer å bare trekke meg unna. Og jeg er redd for at jeg kommer til å bli en temmelig krevende venn for en periode..

Ellers har jeg blitt litt irritert på han ved et par anledninger i kveld. Først da han snakket om hvor bra vi hadde det sammen, og "tenk på hvor bra man kan få det med personer man har de rette følelsene for". Takk for at du gnir inn at du ikke har like sterke følelser som meg, liksom men der skjønte han forsåvidt underveis at han bommet, og beklaget.

På slutten av kvelden sa han at han ikke likte at jeg omtalte meg selv som dumpa. Han føler visst at å dumpe noen innebærer å kutte de ut fra livet sitt, og at det absolutt ikke er det han har ønsket med meg - han mener heller at han har tatt ansvar for vår begges fremtidige lykke. Det var litt sårt, fordi jeg føler meg så innmari dumpa men men, det er vel bare ulike betraktningsmåter.

Egentlig kjennes det godt å føle litt på irritasjon også, og ikke bare være så lei seg hele tiden...

Anonym poster: 244b977677618eaad39065bdb5da10e6