Hvorfor forblir kvinner i forhold til menn som slår?

[Cuckold]

Fra Dagbladet i dag:

I løpet av ett minutt går hun fra blid kvinne til forslått voldsoffer

http://www.dagbladet.../dbtv/26458574/

Nå viser denne youtubesnutten seg å være falsk, produsert av en organisasjon for å sette fokus på vold mot kvinner, men dette var det som slo meg da jeg så videoen som viser hvordan en ung serbisk kvinne dag etter dag gjennom et helt år får nye blåveiser:

Tanke 1: For en jæv.. drittsekk hun er sammen med!

og

Tanke 2: Hvorfor i helv.. forblir hun sammen med ham gjennom et helt år?

Den serbiske kvinnen ser både pen og oppegående ut, ingen skal innbille meg at hun ikke har sjans på andre enn denne drittsekken. Den neste tanken som slo meg (jeg hadde ikke lest artikkelen ennå og visste derfor ikke at det hele var arrangert som del av en politisk produksjon) var om hun kunne være sammen med et kriminelt utskudd, en som var truende til å drepe henne om hun forlot ham.

Men de færreste menn som slår er involvert i organisert kriminalitet, og likevel blir kvinner ofte hos dem. Hvorfor? Hvorfor foretrekker en kvinne den ene mannen som slår henne fremfor de 99 menn som ville behandlet henne bra? Jeg unnskylder ikke disse drittsekkene av noen menn, men det er jo noe tragisk over at disse ofte beholder damene sine i måneder og år, og det i en verden der det finnes nok av bra menn å velge blant.

Verden er som den er ikke bare fordi det finnes drittsekker, men fordi vi mennesker i altfor stor grad premierer drittsekkene og sørger for at drittsekkoppførselen ikke straffer seg. Det er ikke sikkert de voldelige mennene vil ha evnen til å endre seg selv om damene vender dem ryggen, men det finnes jo en viss prosent single av begge kjønn, så hvorfor kunne ikke disse mennene i det minste forbli single?

[Gjest bustyvel]

Jeg ble lenge fordi jeg ikke turde å forlate han, fordi han truet meg (psykisk) med følgene dersom jeg gikk. Til slutt gjorde jeg det, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ble så lenge, og jeg kan egentlig ikke forklare noe ytterligere hvorfor jeg ble.

[Cerasus]

Ifølge det to jeg kjenner har fortalt meg - var grunnene henholdsvis:

* Hun følte skyld, og at hun fortjente reaksjoner for de tingene hun gjorde som han irriterte seg over, og han ble sjelden såpass sint at han slo, selv om han nokså ofte terroriserte henne muntlig.

* Hun elsket ham, og håpet at han skulle forandre seg - ikke på grunn av at hun ønsket å "redde ham", men fordi hun var fast bestemt på at de bare hadde en "vanskelig periode" av eksterne grunner, og at den ville gå over.

Mitt inntrykk er at det i begge tilfeller tok en stund fra forholdene ble inngått til slagene falt første gang, og at det først og fremst var kjærligheten som holdt dem i forholdet. Det er i alle fall det de sa... Personlig tror jeg det er ekstra vanskelig å bryte ut av et slikt forhold når man over tid har blitt såpass dominert (og redd?). Se bare på barn som er blitt misbrukt - de er merkelig nok beskyttende og klengete overfor sine foreldre, til tross for det de har gjort mot dem. [Ref. pensum i utviklingspsykologi.]

Endret 6. april 2013 av Cerasus

[AnonymBruker]

Det er mange grunner.

Jo mer tid og energi som er lagt ned i et forhold jo vanskeligere er det å gå siden man da "mister" alt man har lagt ned i det. Dette gjelder selvsagt ikke bare forhold, men alle saker hvor man har lagt ned verdier. Kriger som ikke blir stoppet siden man har brukt mye ressurser og det blir "til ingen nytte" om man avslutter, men om man fortsetter vinner man kanskje, et studie man ikke liker, men har jobbet hardt for å komme inn på og hardt for å gjøre det bra på og dermed taper man dette om man slutter ol. Man kan dermed tenke seg at jo lengre hun prøver å endre ham jo mer vil det kreve at hun går siden så mye ressurser er lagt ned i forholdet.

I tillegg er det dissonansen de opplever. "Er jeg en svak kvinne som ikke går fra ham? Nei, han er ikke så ille, jeg er jo et fornuftig menneske". For hver gang de ikke går fra ham etter å ha blitt slått blir dette sterkere. "Jeg gikk jo ikke fra ham sist var jeg dum som ikke skjønte at det kom til å skje igjen? Nei, det var nok bare ikke noen god grunn til å gå fra ham, vi har det jo ofte bra og han mener det jo ikke/er så snill/flink med barna ol".

De har ofte lite å gå til. De blir ofte isolert pågrunn av mannen. Mennesker er sosiale dyr og det å være med en som slår føles dermed tyggere enn å være helt alene. De er også brutt ned over flere år så de tror ikke de er verdt noe og at ingen vil være venner med dem, mannen deres gjør dem tross alt en tjeneste med å orke å være med dem som er så udugelige.

Som du sier kan de bli truet til å bli, de kan være økonomisk avhengig av mannen og de kan være redd for at han blir mer voldelig selv om han ikke har truet med det.

Jackpot-effekten er også tilstede. De gangene han oppfører seg får hun en dopamin rush som virker forsterkende. Folk blir avhengige av spill fordi de vinner noen ganger, selv om de taper mesteparten av tiden er periodisk belønning veldig bra egnet til å opprettholde atferd. En mann som av og til er snill gir dermed en slags belønnende effekt de gangene han er snill.

Jeg vil anbefale deg å lese noen forskningsartikler om akkurat dette da det er mange forklaringer som gjør det litt mer forståelig. Det vil også kunne gi deg kunnskaper til å hjelpe noen ut av et slikt forhold eller komme deg ut av et selv. Eventuelt også lese litt grunnleggende om menneskers psykologi.

Anonym poster: 720807e59ccfbdb2ce55c01c1fe617d5

[AnonymBruker]

Ingen av alternativene passer for meg.

Jeg ble over lang tid så grundig bearbeidet og isolert at jeg trodde på han når han sa at jeg aldri kom til å klare meg uten han, at han skulle knuse meg økonomisk og sørge for at barna ble tatt fra meg.

Anonym poster: 7ac2780e3e86009a77f4bb46494ba80f

[Cuckold]

Synes det mangler alternativer i avstemmingen.

Ifølge det to jeg kjenner har fortalt meg - var grunnene henholdsvis;

* Hun følte skyld, og at hun fortjente det for små ting hun gjorde som han irriterte seg over, og han ble sjelden såpass sint at han slo, selv om han nokså ofte terroriserte henne muntlig.

* Hun elsket ham så mye at hun håpet han skulle forandre seg - ikke på grunn av at hun ønsket å "redde ham", men fordi hun var fast bestemt på at de bare hadde en "vanskelig periode" som ville gå over.

Ok, nå ville det vært håpløst å få med alle tenkelige begrunnelser, det er derfor jeg har et alternativ "Annet " på slutten. Det er bare å krysse av der hvis du ikke føler noen av de andre alternativene passer.

Jeg vet ikke helt hva du legger i det at en kvinne vil redde en mann, men med mindre hun oppfattet dette at han slår som en normal del av et forhold når man er i en vanskelig periode, synes jeg faktisk dette høres ut til å passe relativt godt til alternativ 2 (at hun vil "redde" ham). Hvis de bare kommer gjennom "den vanskelige perioden" vil han nok komme ut som en annen mann på den andre siden. Bare hun står ved hans side og ikke gir opp.

Den første bergunnelsen høres jo skremmende ut, der er hun så kuet at hun har dårlig samvittighet fordi hun gjør ting han irritererer seg over. Da er forholdet allerede i så stor ubalanse at det på ingen måte passer å si at hun terroriserer ham psykisk. Derimot må man spørre seg hvorfor hun velger å gå inn i et forhold der hun blir så kuet og terorisert. Kanskje alternativ 1, at han får blodet hennes til å bruse på en måte en ikke-voldelig mann ikke gjør?

Endret 6. april 2013 av Cuckold

[Cuckold]

Eventuelt også lese litt grunnleggende om menneskers psykologi.

Anonym poster: 720807e59ccfbdb2ce55c01c1fe617d5

Hehe, jeg har nok allerede lest litt grunnleggende om menneskers psykologi.

Endret 6. april 2013 av Cuckold

[AnonymBruker]

Aner ikke hvorfor de damene blir. Har ikke opplevd noe lignende selv. Kan være en kombinasjon av redsel for hva som skjer hvis hun forlater han og at "love makes blind".

Anonym poster: 4d7ecf2ef8a0dc39bfd0ff29bbeb34ba

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke slått, men mishandlet på en rekke måter. Jeg ble fordi følelsene koblet ut, så jeg var nummen helt fra mishandlingen begynte, fordi fyren trengte et sted å bo og jeg har vokst opp med å tilsidesette meg selv totalt for å ta vare på moren min og sliter med å ta vare på meg selv fremfor andre, og i tillegg var jeg i fornektelse - klarte ikke å tenke eller føle noe særlig, dermed hadde jeg det ikke vondt, så hvordan kunne det være mishandling?

Det er grunnene til at jeg ble. I tillegg til diverse selvmordstrusler han kom med for å skaffe seg oppmerksomhet, og at jeg ble kuet av at hver minste feil eller oppfattede feil jeg gjorde eller uenighet vi hadde ble møtt med uendelig raseri, ting som ble kastet rundt i rommet, løping ut døra med selvmordstrusler, dytting, at jeg ikke fikk gå ut døra til rommet vi var i osv. Slik holdt han på til jeg sa meg enig i hva enn han ville ha meg enig i.

Han truet med å slå noen ganger, fysisk og verbalt, men gjorde det aldri. Andre former for mishandling kan dog være minst like ille.

Anonym poster: f8cccbbb35e5b4b7960ad934dd2cb035

[AnonymBruker]

"Uendelig raseri" betyr alle tingene jeg nevnte, i tillegg til verbal mishandling.

Anonym poster: f8cccbbb35e5b4b7960ad934dd2cb035

[AnonymBruker]

Tre hovedpunkter:

- Sjokk. Det er for fælt til å være sant. Man vil bare våkne opp fra marerittet og at alt er som før.

- Redsel. Man føler man har større sjans for å overleve om man blir, enn om man går.

- Tilknytning. Å rive seg løs fra noen er uendelig vanskelig, særlig når man er i sjokk OG redd.

Anonym poster: c5ee2843ef43bf8a8e00faa67d06412d

[Cuckold]

Det er mange grunner.

Jo mer tid og energi som er lagt ned i et forhold jo vanskeligere er det å gå siden man da "mister" alt man har lagt ned i det. Dette gjelder selvsagt ikke bare forhold, men alle saker hvor man har lagt ned verdier. Kriger som ikke blir stoppet siden man har brukt mye ressurser og det blir "til ingen nytte" om man avslutter, men om man fortsetter vinner man kanskje, et studie man ikke liker, men har jobbet hardt for å komme inn på og hardt for å gjøre det bra på og dermed taper man dette om man slutter ol. Man kan dermed tenke seg at jo lengre hun prøver å endre ham jo mer vil det kreve at hun går siden så mye ressurser er lagt ned i forholdet.

Anonym poster: 720807e59ccfbdb2ce55c01c1fe617d5

Denne mekanismen finnes som du sier på mange områder, den forklarer for eksempel også hvorfor det er naivt å tro at man kan oppnå innrømmelser i en livssynsdebatt med jehovas vitner eller muslimer eller andre som har investert hele sitt liv og risikerer veldig mye om de skulle vende gruppen ryggen. Jo mer du har investert jo mer koster det å bryte ut. Men det besvarer jo ikke spørsmålet om hvordan man lot seg fange i utgangspunktet. For det er jo ikke alle som er like sårbare for å bli fanget av sekter eller sterke religiøse grupperinger. Noen er selvsagt født inn i det religiøse fellesskapet og de kan vi holde utenfor, men det er en grunn til at det er noen som lar seg besnære av disse gruppene og andre som ikke gjør det. Tilsvarende lurer jeg på om det ikke er visse typer kvinner som har lettere for å bli fanget av en voldelig mann i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Selvsagt er det noen mennesker som er mer sårbare for å tiltrekkes eller tiltrekke seg mishandlende mennesker, men dette gjelder ikke kvinner spesifikt. Dessuten er det lett å ende opp med en slik person ved tilfeldigheter, forskjellen er at noen klarer å gå ved de første tegnene/slagene/hva enn, andre klarer ikke det - hvorvidt en kommer seg vekk avhenger av en rekke faktorer rundt og i offeret og den mishandlende/voldelige, dette er jo selvsagt. En person oppvokst i "riktige" forhold ser ikke tegnene på at en person f.eks. er utagerende, manipulerende eller kontrollerende, og ender derfor lettere opp med slike partnere.

Anonym poster: f8cccbbb35e5b4b7960ad934dd2cb035

[AnonymBruker]

Tre hovedpunkter:

- Sjokk. Det er for fælt til å være sant. Man vil bare våkne opp fra marerittet og at alt er som før.

- Redsel. Man føler man har større sjans for å overleve om man blir, enn om man går.

- Tilknytning. Å rive seg løs fra noen er uendelig vanskelig, særlig når man er i sjokk OG redd.

Anonym poster: c5ee2843ef43bf8a8e00faa67d06412d

Leste du denne, Cuckold? Gikk det opp noen lys?

Anonym poster: c5ee2843ef43bf8a8e00faa67d06412d

[Cuckold]

Tre hovedpunkter:

- Sjokk. Det er for fælt til å være sant. Man vil bare våkne opp fra marerittet og at alt er som før.

- Redsel. Man føler man har større sjans for å overleve om man blir, enn om man går.

- Tilknytning. Å rive seg løs fra noen er uendelig vanskelig, særlig når man er i sjokk OG redd.

Anonym poster: c5ee2843ef43bf8a8e00faa67d06412d

Jo, men nå befinner vi oss jo ikke i Saudi-Arabia eller Afghanistan, vi bor i et samfunn der kvinner har vokst opp med likestilling og er vant til at det er de som kvinner som sitter med definisjonsmakten i forhold til hva som er rett og galt i forhold til mellommenneskelige forhold generelt og kjærlighesrelasjoner spesielt. Det er da også kvinner som oftest tar initiativ til å bryte ut av forhold. Ser man på skilsmissestatistikken har kvinnene ikke så vanskelig for å forlate vanlige "snille" menn.

Så der er vi tilbake til det jeg undrer meg over: Hvorfor skulle det være mer skremmende å forlate en mann som slår? Med mindre du er vokst opp i et hjem der dette var vanlig slik at du tror det er slik det skal være? Vanlige kvinner som vokser opp i gode hjem og har hatt vanlige ikke-voldelige kjærester (jeg ville tro 9 av 10 menn er ikke-voldelige) vil jo vite at det er denne mannen som er farlig, ikke alle andre. Og at det å bryte ut aldri har mer for seg enn nettopp i et slikt forhold. I stedet virker det som at den voldelige mannen har større evne til å holde på kvinnen enn den ikke-voldelige. Det er bakvendt. Og dypt tragisk.

[AnonymBruker]

Tilsvarende lurer jeg på om det ikke er visse typer kvinner som har lettere for å bli fanget av en voldelig mann i utgangspunktet.

Det er ikke meg du siterte her men svarer fordet.

Jeg har hatt 3 lange forhold som alle varte i mer enn 4 år. De to første forholdene var med menn som var helt normale. Kunne være uenig/ krangle uten å føle at man var fanget i et psykotisk mareritt.

Det siste var med han som mishandlet meg. Ikke med slag og spark men med ord.

Min siste eks var ikke slem fra starten av. Han fremsto som en helt vanlig mann med normale reaksjoner på uenighet, vi trivdes med å diskutere og respekterte våre ulike meninger.

Først da jeg hadde sagt opp jobben og flyttet til han begynte det sakte men sikkert. Jeg så det ikke da, dette er noe jeg ser i ettertid.

Han gikk 100% inn for å fange meg og han klarte det.

Anonym poster: 7ac2780e3e86009a77f4bb46494ba80f

[QueenOfTheSidewalk]

Har vi ikke vært igjennom den diskusjonen mange ganger? Han psyker henne ned først så hun ikke tror hun fortjener noe bedre. Håp om forandring er også noe som holder dem tilbake og at de elsker personen. Ja, de kvinnene har ofte blitt mishandlet som barn også, så de søker seg til det.

Endret 6. april 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Du overser mye her, Cuckold.

Anonym poster: f8cccbbb35e5b4b7960ad934dd2cb035

[AnonymBruker]

Har vi ikke vært igjennom den diskusjonen mange ganger? Han psyker henne ned først så hun ikke tror hun fortjener noe bedre. Håp om forandring er også noe som holder dem tilbake og at de elsker personen.

For meg er slike diskusjoner ren terapi. Jeg har hatt et vanvittig stort behov for å forstå hvorfor jeg ikke gikk straks jeg oppdaget hva han holdt på med.

Det at jeg ble i flere år etter at jeg visste at hele forholdet var galt har nesten vært verre for meg å svelge enn det faktum at jeg ble mishandlet.

Anonym poster: 7ac2780e3e86009a77f4bb46494ba80f

[Nusseli]

Ingen av alternativene passer for meg.

Jeg ble over lang tid så grundig bearbeidet og isolert at jeg trodde på han når han sa at jeg aldri kom til å klare meg uten han, at han skulle knuse meg økonomisk og sørge for at barna ble tatt fra meg.

Anonym poster: 7ac2780e3e86009a77f4bb46494ba80f

Jeg blev så lenge fordi ingen av de vi hadde runt oss trodde meg, fordi alle sa at han var snill. Fordi han selv sa at han var Gud og jeg var djevelen, han var den snille som ville være sammen med meg og jeg var den onde som ikke skjønnte hvilke oppoffringer han gjorde gjenom å være med meg.

Ikke visste jeg at han baksnakket meg til alle våre bekjente (som i grunn var hans venner siden før vi ble sammen), han brukte hver sjanse han hadde før å sette meg i dårlig lys. Når vi snakket sammen i telefon kunne han bli sur og si ting høyt som jeg ikke sagt slik at hans venner skulle tro at jeg sagt slike ting. Han skyddet seg selv slik at det ble naturligt og tro hans side av saken. Hvis han ikke kunne stille opp på ting så brukte han meg som unnskylding og i begynnelsen så skjønnte jeg jo ikke i hvilket lys det satte meg infør hans venner. Han var og er en psykopatisk løgner som bare gjør ting som nytter seg selv,

Han hotet også mange, mange ganger med at han skulle vinne i rettegang om vårdnaden og ta mitt barn ifra meg. Som han sa så hadde han nettverk her, familie og venner mens jeg ver helt alene uten noen.Hver gang jeg fikk venner så bestemte han at vi skulle flytte og slik mistet jeg en etter en.. Min ærlighet og store hjerte var det som var mitt fall. Jeg klarte aldrig av og lyve om ting jeg selv gjort men han løy altid, så når han satte meg i "felle" og jeg var ærlig om utbrudd jeg hatt så nektade han etterpå om hvorfor og hva han hadde gjort. Jeg var jo "gal" så det var jo ikke noe idè at høre på meg... Og slik fikk han omgivelsen med seg og i det makten over meg...

Det som gjør det vondest i en slik situasjon er at ikke bli trodd, at ikke bli hørt og at se de personerne du hatt i ditt liv i 4år plutslig vende ryggen til. Når naboer ringer krisesenter så er det ikke "bevis" nok?! Når man må bo på krisesenter i to månader sammen med sitt lilla barn og hører venner spørre om sitt voldelige eks vill bo hos dem så gjør det vondt. Spesiellt når disse er/var gudforeldrer til ens barn....