Jeg er sosialt tilbakestående... :(

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 23 år. Helt kort så har jeg aldri fått til dette med å være sosial og ha sosiale antenner. Jeg klarer ikke holde på venner over lengre tid og har alltid hatt en følelse av å være annerledes. Jeg opplever ofte misforståelser fordi jeg sier eller gjør et eller annet som andre tilsynelatende synes er rart. Situasjoner hvor jeg forventer latter, men de bare ser rart på meg eller ignorerer meg... Jeg opplever det støtt og stadig. Jeg har også fått høre ofte at jeg er veldig uoppmerksom. Jeg har vansker med å følge med i en samtale f eks. Eller en film... Dette gjør at folk blir irritert på meg, og jeg føler det er veldig urettferdig for jeg har faktisk ingen kontroll på det..

Alt sammen har gjort at jeg har isolert meg litt i det siste. Jeg orker bare ikke sånt mer... Det ødelegger selvtilliten min. Selv om det også ødelegger å sitte her fordi jeg ikke mestrer å være sosial... Jeg er 23 år!! Andre på min alder har vennegjenger og generelt noen å henge med til en hver tid.. Jeg har ingen. Det er ingen som tar kontakt... Jeg føler det er en viss grense for hvor mange ganger jeg skal ta initiativ før det er deres tur eller jeg virker desperat.. Jeg er for tiden på AAP også fordi jeg ikke mestrer jobbing heller... Det skjærer seg hver gang. Jeg føler jeg ikke fungerer i miljøet på jobben, som igjen fører til at jeg blir deprimert eller får mye fravær fordi det er så ubehagelig. Jeg har heldigvis begynt å snakke litt med en psykolog de siste månedene. Det er veldig godt å bare kunne snakke fritt til noen uten å føle seg dømt. Vi har drevet med litt utredning, og mye peker mot Borderline Personlighetsforstyrrelse... Jeg har lest litt om det, og jeg føler det beskriver meg veldig, det eneste som ikke passer er at forholdene mine har vært langvarige og stabile. Men så har man jo også et behov for å ikke være alene da..

Jeg lurer på, er det flere som har det slik som meg? Jeg trenger å føle at jeg ikke er alene....

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

[AnonymBruker]

Det er da ikke noe av det du lister her som skriker borderline! Kan jo selvfølgelig være mer til saken enn det du nevner her

Du kan ikke få en slags støttekontakt da? Som kan henge med deg og hvor du får lært litt sosiale koder uten å måtte føle deg dum? Jeg har vært støttekontakt i sånne situasjoner

Hør med psykologen din! Hvis ikke har NAV et kompetansesenter, kanskje du kan snakke med saksbehandleren din, og høre om dette er noe de kan bidra med?

Har dere streifet innom adhd eller asperger?

Anonym poster: e1d81df0c8bd8afd7374d170acdf7248

[AnonymBruker]

Ja, jeg er 23 år selv og opplever det samme. Har heldigvis en barndomsvenninne som alltid er tilstede, men selv med henne føler jeg dynamikken ikke er heeelt riktig. Sosialt utrent kaller jeg det.

Anonym poster: 925fc80f169c828ee6d2fb5abc8aa2ba

[Singha]

Jeg føler meg sosialt tilbakestående, men jeg har jobb hvor jeg selv kontrollerer hvor mye jeg trenger å ha kontakt med kollegaer og familie som er der for meg når jeg trenger det. Og jeg har, som AB925fc80f169c828ee6d2fb5abc8aa2ba, en ganske god kompis som virker å like mitt selskap selv om heller ikke vi er helt hundre på bølgelengde.

Jeg har alltid egentlig hatt bare en veldig god venn som jeg stort sett har tilbrakt tid sammen med. Om vi har vært i grupper har det ofte mer vært bekjente av denne personen. De fleste av disse vennskapene har vart i en begrenset periode. Fra ned til to år og opp til det nåværende som nærmer seg 6 eller deromkring.

Jeg tror kanskje forskjellen mellom oss er at du virker å ha et veldig stort behov for sosial kontakt. Hos meg går det helt fint med en til to dager i uken, egentlig. Det er perioder hvor jeg ønsker det burde vært mer men om det er mer blir jeg ofte ganske mentalt sliten av det.

De problemene du nevner med at du ikke klarer å konsentrere deg har jeg og, men ikke i like stor grad rundt film. Dvs, om jeg ser film og serie alene klarer jeg aldri å bare se på det. Da gjør jeg andre ting samtidig og går derfor glipp av deler av handlingen. Samtaler? Absolutt. Om de ikke interesserer meg nevneverdig vandrer både blikk, tanker og ører av seg selv. Veldig irriterende for meg. Men jeg har ikke opplevd at andre har funnet det irriterende. Ingen har sagt det direkte til meg, i alle fall.

Jeg har en anelse om at dette er mer ADHD-aktige trekk enn noe annet, egentlig. Å ikke klare å konsentrere seg skikkelig, altså. Har du det slik i andre aspekter av livet ditt og? Studier? Lesing?

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene!

Jeg utredes som sagt, og jeg slår ut på ADD også. Det var i grunn derfor jeg gikk til psykolog i utgangspunktet, fordi jeg mistenkte det selv når jeg leste om det.

Så langt er jeg en blanding av ADD, borderline og depresjon... Det føles godt å liksom få bekreftet at jeg ikke bare inbilte meg følelsen av å være utenfor... Men jeg har det ikke så bra da. Jeg ser hvor fint andre har det med sine venner.. Jeg vil også ha det. Men jeg får det ikke til...

TS

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

[AnonymBruker]

Du er sikkert en kjempe bra jente. Jeg forstår at det er slitsomt å føle seg i vegen hele tiden, og det er ikke lett å føle seg ensom. Synes det er dårlig gjort av vennene dine om de skjefter på deg, hva med å snakke med de om det? Dette er noe de nærmest rundt deg bør være klar over, og det kan gjøre situasjonen enklere. Jeg skal ikke lege psykolog, men det høres ut som du har antydninger til ADHD. Jeg er kvinne 23 og ble utredet for 2 år siden, jeg var så å si som deg den gangen men jeg var aldri ensom, jeg bare sleit som faen når det gjaldt det å være sosial.. Jeg klarte ikke å følge med på filmer, og jeg var sykt uoppmerksom og fikk kjeft stadig vekk..

Jeg tror og mener du vil få det bedre når du får utredet deg, evt få hjelp. Fortsett å gå i terapi å ta vare på deg selv.

Lykke til kjære du =)

Anonym poster: f7b0fe0657279f525680dc2c7b8506f1

[AnonymBruker]

Tusen takk <3

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

[Gjest Kim]

Kanskje du egentlig sliter med sosial angst?

Følelsen av å ikke høre hjemme er ganske typisk for sosial angst, det samme er følelsen av å være annerledes, ha få, om noen ekte venner.

Godt at du går til psykolog, har du vurdert gruppeterapi?

[AnonymBruker]

Nei, men det hadde kanskje vært noe? Jeg har jo følt meg litt ensom med dette.

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

[AnonymBruker]

Hvis det er noe din beskrivelse peker mot, så er det Asperger syndrom. Jeg syntes det var som å lese om meg selv. Det å ikke kunne følge med på/få noe utbytte av filmer kan variere med hva slags film det er - feks har jeg sjelden noe utbytte av intriger/drama-filmer. Men komedier og SF går fint.

For mennesker med AS er det ikke bare å trene på å være sosial, det må læres, konkret og detaljert. Slikt som støttekontakt eller psykiatrisk sykepleier eller vanlig trygdekassepsykolog har stort sett liten effekt, eller kan virke nedbrytende, om de ikke har spesielkompetanse på autisme, eller er veldig fleksible og lærenemme. Jeg har fått hjelp fra sosionom, spesialpedagog, og psykolog på habiliteringen, jeg har vært med i samtalegrupper og deltatt på nettfora, lest om smalltalk og trent i det små, med veiledning, og gradvis har jeg blitt bedre og fungerer nå greit sosialt, etter min mening.

Anonym poster: 9ec8a81839731c860c4a95b751ce92dd

[Gjest fry]

Tror ikke vi skal gå rett på AS-diagnostisering, men for all del, det er vel en mulighet. For min del er jeg bare undereksponert for sosiale situasjoner, det mangler automatiske replikker og et overordnet manuskript for mange scenarier man møter i dagliglivet. Introversjon og ekstroversjon er en grei abstraksjon, men et menneske er ikke enten eller.

Antakelig er den beinharde sannhet at for å bli mer komfortabel og selvsikker i sosiale settinger må man trene på det hver dag og hele tiden. Eller akseptere at man ikke er som alle andre og få en utredning for mulige psykologiske fenomen som gjør at du avviker.

[AnonymBruker]

... og jeg har trent mye! Helt siden jeg begynte på vgs. Jeg bodde på internat og måtte forholde meg til andre hele tiden. Ting var mye værre før, men de er fortsatt ikke slik jeg vil ha dem.. Etter alle disse årene gjør jeg fortsatt tabber og følelsen av å mislykkes i sosiale lag kan noen ganger bli så sterk at jeg bare må gå, ellers bryter jeg sammen der og da. Det er veldig ydmykende, for folk skjønner jo ikke hva som skjer når jeg bare går liksom.. Jeg har jo ogå noen tankemønstre som må endres. Jeg tolker ting negativt alt for mye... Det skjer helt automatisk.

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

[Gjest lighter]

Du høres ut som meg, jeg har adhd.

Her er en link til et adhd forum, om du har lyst til å lese litt der :

http://www.5wwwww5.c...hp?mforum=shoem

Håper det hjelper deg noe på vei

[AnonymBruker]

Hva skjer med all hobby-diagnostiseringen? TS har skrevet noen få linjer om seg selv, og her hagler det på med diagnoseforslag. Er det ikke sannsynlgi at psykologen, som faktisk har møtt henne, har best greie på dette?

Det er heller ikke merkelappen som er viktig, men behandling og bedring.

TS, hold ut og bruk tiden hos psykologen for alt det er verdt, så er prognosen god hvis det er en variant av såkalt borderline du strever med. Det lureste er at du følger behandlingen, ikke henger deg så mye opp i diagnoser og diagnosekriterier.

Anonym poster: dcf3fd85d558d4bc9a3a757f738081df

[AnonymBruker]

Jeg må bare understreke det en gang til.

TS, du skal overlate diagnostiseringen til psykologen. Han har trent i mange år på slikt. Du er veldig heldig som har kommet deg inn hos psykolog.

Anonym poster: dcf3fd85d558d4bc9a3a757f738081df

[AnonymBruker]

Tull og tøys, mange erfarne (og eldre er ofte erfarne) psykologer og psykiatere har ekstremt dårlig kunnskap om Asperger hos kvinner og jenter. TS høres ut som hun kan bli en av de mange mange som ender opp med feil eller ingen diagnose. Med feil (ingen) diagnose blir det heller ingen eller feil behandling, og ingen bedring, eller forverring.

Anonym poster: 9ec8a81839731c860c4a95b751ce92dd

[AnonymBruker]

Du ser ihvertfall at du ikke er alene, TS. Mange har det sånn som deg. Men det er hjelp å få, om man bare klarer å finne den.

Anonym poster: 9ec8a81839731c860c4a95b751ce92dd

[Gjest fry]

... og jeg har trent mye! Helt siden jeg begynte på vgs. Jeg bodde på internat og måtte forholde meg til andre hele tiden. Ting var mye værre før, men de er fortsatt ikke slik jeg vil ha dem.. Etter alle disse årene gjør jeg fortsatt tabber og følelsen av å mislykkes i sosiale lag kan noen ganger bli så sterk at jeg bare må gå, ellers bryter jeg sammen der og da. Det er veldig ydmykende, for folk skjønner jo ikke hva som skjer når jeg bare går liksom.. Jeg har jo ogå noen tankemønstre som må endres. Jeg tolker ting negativt alt for mye... Det skjer helt automatisk.

Anonym poster: 415c01ba2a7c4d896b426df8e230b68c

Jeg tror ikke mennesket kan forandre seg så dramatisk etter at en er vokst opp. Justering av nervebaner og ervervelse av nye opplevelser og erfaringer kan sikkert føre til åpenbaringer og nye overbevisninger, men etter man er X år er det meste ganske fasttømret. Mener jeg. Andre har et langt mer optimistisk syn på konsepter som fri vilje og slik.

Vet akkurat hva du mener, det er slitsomt å føle at en ikke når opp eller får uttrykt seg slik en vil (eller i alle fall at andre ikke oppfatter det man vil kommunisere). Personlig har jeg gått fra mer eller mindre sosial til selektiv mutisme og nå noenlunde innenfor kategorien normal. Siden jeg ikke klarer å oppnå et kjæresteforhold antar jeg at jeg overvurderer denne statusen.

Endret 5. april 2013 av fry

[AnonymBruker]

Tull og tøys, mange erfarne (og eldre er ofte erfarne) psykologer og psykiatere har ekstremt dårlig kunnskap om Asperger hos kvinner og jenter. TS høres ut som hun kan bli en av de mange mange som ender opp med feil eller ingen diagnose. Med feil (ingen) diagnose blir det heller ingen eller feil behandling, og ingen bedring, eller forverring.

Anonym poster: 9ec8a81839731c860c4a95b751ce92dd

Og dette mener du basert på et kort innlegg, med få stikkord som minner deg om din egen situasjon?

I neste innlegg er det så en som tenker ADHD fordi hun leser i lys av å ha det selv, og derfor kjenner igjen noe. Så kommer det vel snart noen med sosial angst som mener å kjenne seg selv igjen også.

Utredning og diagnostisering er litt mer vidløftig enn som så.

Asperger er dessuten i ferd med å bli en trend-diagnose i likhet med ADHD-farsotten. Jeg vedder på at det i mange tilfeller dreier seg om mangelfullt utviklede sosiale evner, slik som det ved ADHD ofte dreier seg om uheldig samspill med omsorgspersoner. ADHD medisineres. Aspergere får høre at de bare er sånn og at det ikke er noe å gjøre med. Er noe av dette gunstig? Hvis halvparten av Aspergersdiagnoser i årene fremover er feilaktige, og halvparten kunne hatt et langt bedre liv hvis de hadde fått hjelp til å utvikle sosiale evner, heller enn en boom - du har et syndrom?

Anonym poster: dcf3fd85d558d4bc9a3a757f738081df

[AnonymBruker]

Og dette mener du basert på et kort innlegg, med få stikkord som minner deg om din egen situasjon?

I neste innlegg er det så en som tenker ADHD fordi hun leser i lys av å ha det selv, og derfor kjenner igjen noe. Så kommer det vel snart noen med sosial angst som mener å kjenne seg selv igjen også.

Utredning og diagnostisering er litt mer vidløftig enn som så.

Asperger er dessuten i ferd med å bli en trend-diagnose i likhet med ADHD-farsotten. Jeg vedder på at det i mange tilfeller dreier seg om mangelfullt utviklede sosiale evner, slik som det ved ADHD ofte dreier seg om uheldig samspill med omsorgspersoner. ADHD medisineres. Aspergere får høre at de bare er sånn og at det ikke er noe å gjøre med. Er noe av dette gunstig? Hvis halvparten av Aspergersdiagnoser i årene fremover er feilaktige, og halvparten kunne hatt et langt bedre liv hvis de hadde fått hjelp til å utvikle sosiale evner, heller enn en boom - du har et syndrom?

Anonym poster: dcf3fd85d558d4bc9a3a757f738081df

Jeg skjønte ikke alt hva du skrev her, men Asperger er på vei ut, diagnosen forsvinner fra diagnosemanualene i år, så det blir ingen boom framover. Mange av de med Asperger kan komme langt hvis de bare får riktig opplæring og støtte. Det blir helt katastrofe om man bruker standard angstbehandling på en med Asperger. Når man har Asperger, er frykten for å dumme seg ut reell, og det som for utenforstående, gjerne psykologer som er så erfarne at de tror de vet alt, kan se ut som "bare angst", og "feil tankemønster", er en nødvendig tilbaketrekning fra en altfor komplisert verden som bare er ubehagelig, og som sekundært gir personen angst. Når du har tatt tusen kjøretimer og kræsjet hundre ganger, er det fornuften, ikke angsten, som snakker når du innser at bilkjøring ikke er noe for deg.

Anonym poster: 9ec8a81839731c860c4a95b751ce92dd