Hvordan fungerer det å være "bonus-mor"?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er i ferd med å bli sammen med en kar. Vi har tilbringt en del tid sammen, og begge er ganske klare på at det er et forhold vi ønsker.

Med bare oss to er alt altså ganske rosenrødt for tiden!

Men, han har et barn fra før. Og jeg kjenner at dette gjør meg noe usikker. Jeg er veldig glad i barn og har alltid ønsket meg barn selv. Jeg tror ikke jeg vil få et problem med å forholde meg til barnet i seg selv. Men jeg vet ikke helt hvordan det vil bli på en måte? Hvordan er det å være sammen med en mann som har barn? Hvordan er det når man er sammen alle tre? Hvordan oppfører man seg i forhold til barnet?

Jeg har veldig lite erfaring med barn, og vet ikke helt hvordan man er.. to voksne og et barn.

Noen som har erfaring med å komme inn i livet til et barn som bonus-mor? Lyst til å fortelle? Tips?

Anonym poster: baa707c66adf16427c8930c881321450

[AnonymBruker]

Beste rådet er vel å være rolig, naturlig og ikke blande deg opp i noe. Bruk laaaang tid på å bli kjent og ikke ha kjærestefakter foran barnet.

Avhengig av alder: forsiktig med overnatting.pass på at barnet blir informert om evt planlagt overnatting, besøk sammen til annen familie...

Kort sagt: ta deg tid.

Anonym poster: 26e0c1ef68e055a06ea8a7396c5f5aa0

[AnonymBruker]

Mitt råd er å skaffe deg en mann uten barn. Skulle virkelig ønske jeg hadde fulgt mitt eget råd..,,,

Anonym poster: 9e1953056048b60a7bd8148bab518cd4

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke så lang erfaring med dette, men kjæresten min har et barn på 10 fra tidligere Det har faktisk aldri bekymret meg på noe trinn i bli-kjent-fasen eller seinere, fordi jeg likte fyren så godt og fordi det virket som en ganske grei deal - et ganske stort og selvstendig barn som er 50/50 hos hver av foreldrene, som gikk fra hverandre for en god del år siden og samarbeider bra. En annen ting er at jeg liker barnet veldig godt også, vi har en veldig grei og god tone uten at det er noe pes. Men om jeg hadde vært yngre, eller situasjonen hadde vært mer komplisert, ville jeg kanskje vært skeptisk og kanskje trukket meg unna før det ble aktuelt å møte barna... vel uansett: når du skal møte barnet, vær deg selv, slapp av, ikke "anstreng" deg for at barnet skal like deg (de er ofte ganske vare for "smisk" og fasade ), men vær oppmerksom og innstilt på å bli kjent. Og rett og slett ha en god innstilling, vil du barnet og faren godt så skinner det igjennom. Antagelig er det naturlig med et rolig tempo, men barn (og voksne) er jo forskjellige. Om barnet er skeptisk eller negativt innstilt, så må dere vel bare ta det som det kommer, det funker ikke å smiske da heller. Om dere virkelig ikke kommer overens eller du merker det er for vanskelig for deg, så tror jeg det er best å trekke seg ut av forholdet.

Og å være sammen alle tre - det kommer an på barnets alder og andre ting. Jeg ble egentlig presentert som kjæreste med en gang, men var forberedt på å ikke overnatte e.l. i starten (men barnet spurte og sa selv at det var helt greit). Barnet her er selvstendig og holder mye på med sitt, men vi gjør også ting sammen. Jeg er ikke sånn som trenger oppmerksomhet hele tiden, og synes det er hyggelig og naturlig at barnet henvender seg en del til faren - samtidig som det også har tillit til meg og tuller og prater med meg. Mindre barn vil jo kreve mer, det er også helt naturlig, men kan kanskje være vanskeligere for noen? Ikke vet jeg.

Anonym poster: 3e34287b0e9b2735b4baa3d31968ad96

[Gjest Stemor]

Min erfaring etter 15 år med bonusbarn, er at barnets mor har veldig stor betydning, Hennes innstilling til deg og hva hun sier til ungen om deg. Samarbeidet mellom foreldrene har også mye å si. Hvordan de oppdrar barnet og om du er enig i oppdragelsen sånn nogenlunde i forhold til de store tingene som grenser, sjalusi og empati.

Tor dessutten det er langt lettere hvis mor er en tilstedeværende og engasjert mor. Hvis moren blir sjalu på deg fordi du prioriterer familietid med kjæreste og barnet, mens hun prioriterer festing og venner. Og ikke evner å ta tak i det, men heller bruker krefter på å hate deg .

Det jeg har lært er at du kan være så varm og inkluderende du bare vil, hvis samarbeidet mellom foreldrene er dårlig og moren begynner å hate deg, da er du i lengden sjanseløs. Synes det er utrolig trist siden jeg hadde et fantastisk forhold til stebarnet de første årne. Men det er jo lov å håpe at hun forstår mer når hun blir eldre og at vi en dag kan stå nærmere igjen og at hun i likhet med sin mor slutter å gi meg skylden for alt mulig rart som ikke jeg har gjort. Jeg vil ihvertfall alltid være her for henne, hvis hun en dag skulle trenge noe fra meg.