Ung men ønsker ikke barn i fremtiden

[AnonymBruker]

De fleste her kommer bare til å si at jeg kommer til å skifte mening og at dette bare er tull men jeg kan ikke fordra barn selv. Vet at mange damer faktisk tar dette personlig av en eller annen helt absurd grunn men det er det lite jeg kan gjøre med.

Jeg er i starten av 20-årene og vet det at jeg aldri kommer til å ønske meg barn. Problemet er at jeg har veldig lyst å få meg en kjæreste, så når tar en opp med noen en dater at en ikke har lyst på barn i fremtiden? For dette er jo for så å si alle en dealbreaker, ene eller andre veien.

Kunne forklart hvorfor jeg føler som jeg gjør men ønsker ikke at dette skal bli en barn eller ikke barn debatt.

Håper på gode svar og ha en fortreffelig helg!

Anonym poster: 05828a5f3b4a4e13c932a0e15df9314f

[Merete76]

man tager det op før man laver den der erklering / erkendelse om at nu er man rigtige kærester.

[Gjest fry]

Min begrensede erfaring er at barneløshet som overbevisning ses ned på. Jeg er også i 20-årene og har ikke lyst på en slik forpliktelse, av mange årsaker: risiko for funksjonshemming, overbefolkningen i verden (by 6 strong) og egentlig en følelse av at barn født etter 199x vil få et dårligere liv enn vestlige født før denne perioden. I praksis er nok dette bare rasjonaliseringer for følgende: jeg ønsker å bruke mine penger og min tid på annet enn det mest grunnleggende biologiske imperativ, nemlig familieforøkelse.

/r/childfree på Reddit er kilde til mye interessant.

EDIT: Tror jeg kunne blitt en god far, så det er jo en slags sorgprosess man kanskje skal gjennom etterhvert som man blir eldre, men det er ikke verdt potensiell smerte.

Endret 5. april 2013 av fry

[Gjest Murica]

Tok det opp så tidlig som mulig, bare snike det inn i samtalen på en eller annen måte.

Nå er jeg nesten 30 og har en mann som heller ikke ønsker barn, så er fornøyd jeg.

[AnonymBruker]

Ta det opp tidlig. Og overse de som sier du vil skifte mening, mange gjør ikke det. Jeg er gammel, og ønsker fortsatt ikke barn i fortiden

Anonym poster: 1594ed08b19d4f2d653823894f10e059

[Gjesten]

Ta det opp så tidlig som mulig. Jeg prøver å få det inn i løpet av de første par datene, for jeg gidder faktisk ikke å kaste bort tiden min på å date noen som ønsker andre ting enn jeg gjør for fremtiden.

[Jolene]

Jeg tok det opp tidlig, men min kjære har liksom bare "ignorert" det og går rundt å håper han klarer å overbevise meg i fremtiden. Hurra for det liksom

[juliane]

Så tidlig som mulig, andre eller tredje date vil jeg foreslå. Evt vil jeg foreslå å prøve nettdating og å skrive det tydelig i profilen din, så sorterer du ut de som er uaktuelle allerede før dere har blitt kjent.

[Gjest Gjest_clown]

.

Endret 6. november 2015 av clown

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg heller aldri barn. Husker hvor oppgitt jeg var over å alltid måtte forsvare mitt ståsted i forhold til dette. Mannen min var helt lik, og vi så for oss en barnløs fremtid. Så ble jeg syk, og fikk beskjeden om at jeg kanskje aldri kunne få barn. En skulle da tro at to mennesker som ikke ønsker barn ville ta dette på en fin måte, men den gang ei. Vi gikk helt i kjelleren, særlig jeg, og nå er ønsket om barn vårt høyeste ønske. Hvem vet, dersom dette aldri ble funnet ut, kanskje hadde vi forblitt barnløse? Nå er vi i hvertfall prøvere, og håper på det beste.

Ingen vet hvilken retning livet tar. En kan virkelig ha gode liv både med og uten barn.

Når det gjelder å ta dette opp med en eventuell partner, så ville jeg gjort det så snart det føltes naturlig.

Anonym poster: 4c36f0e95ebd033d46ddfcad487a8d27

[AnonymBruker]

Tror du kan møte flere likesinnede kvinner enn du virker klar over. Mitt tips er å se de litt an før du dater eller involverer deg. Om du syns det er kleint å snakke om det direkte, så følg med på interessefeltene deres og spesielt sammen med venninner. Du vil merke hvem som har en stor interesse for barn for de vil også gjerne jobbe med barn, snakke med/om barn, ivirg på å hilse på barn, snakke om graviditet/fødsel osv. Dersom du styrer unna disse og heller retter blikket mot de andre damene vil jeg tro sjansen er stor for å treffe ei som er lik deg.

Anonym poster: 6d4d20932dbc827cb59708fa1422b77f

[Gjest fry]

Jeg ønsket meg heller aldri barn. Husker hvor oppgitt jeg var over å alltid måtte forsvare mitt ståsted i forhold til dette. Mannen min var helt lik, og vi så for oss en barnløs fremtid. Så ble jeg syk, og fikk beskjeden om at jeg kanskje aldri kunne få barn. En skulle da tro at to mennesker som ikke ønsker barn ville ta dette på en fin måte, men den gang ei. Vi gikk helt i kjelleren, særlig jeg, og nå er ønsket om barn vårt høyeste ønske. Hvem vet, dersom dette aldri ble funnet ut, kanskje hadde vi forblitt barnløse? Nå er vi i hvertfall prøvere, og håper på det beste.

Ingen vet hvilken retning livet tar. En kan virkelig ha gode liv både med og uten barn.

Når det gjelder å ta dette opp med en eventuell partner, så ville jeg gjort det så snart det føltes naturlig.

Anonym poster: 4c36f0e95ebd033d46ddfcad487a8d27

Unnskyld at jeg ler, men det er sjelden jeg ser så uttalte bevis på prinsippet om scarcity/utilgjengelighet, teoretisert i boken "Influence". Dvs. at mennesket gjerne irrasjonelt ønsker seg noe kun i kraft av det er en knapphetsvare eller utilgjengelig.

Ad. barn: Det er nok av barnehjemsbarn som lider utrolig kjipe skjebner i Øst-Europa (Russerland, Ukraina, Romania). Selv om økonomer mener overbefolkning ikke er et problem mener jeg adopsjon er et bedre tiltak enn ytterligere prokreasjon.

[Catgirl]

Syns du kan ta det opp når dere har blitt litt bedre kjent og ikke på første date akkurat. Men uansett om han syns det er greit nå som dere er unge, kan det jo være at han endrer mening senere og da ønsker seg barn. Det er noe man ikke alltid har kontroll over alltid. Så ser jo at det er bra å få diskutere dette etterhvert så dere vet hvordan dere står i forhold til hverandre.

[Timseh]

Jeg tOk det opp tidlig. Han hadde et barn fra før, så det var ok for han at jeg ikke ville ha flere. Men Joda, så ble jeg gravid allikevel..

[Gjest Mrs.KennyPowers]

Jeg har heller aldri vært særlig glad i barn, men plutselig skjedde det noe oppi hodet mitt når jeg bikket 26 år, og da var plutselig ønsket om egne barn altoppslukende.

Nå er jeg gift og har to barn som er hele verden for meg, men jeg er fortsatt ikke veldig begeistret over andres barn. Det blir liksom noe helt annet med sine egne. Jeg vil ikke si jeg er et bedre eller lykkeligere menneske MED barn, noen ganger når det er ekstra slitsom og trått, så tar jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg var både singel og barnløs, men alt i alt, så er jeg veldig glad jeg skiftet mening ang. det å ønske meg barn. Nå møtte jeg mannen min ETTER at jeg skiftet mening, så barn var aktuelt for oss begge fra første stund, så var aldri i din situasjon.

Men, en nær kamerat av mannen min traff ei dame omtrent samtidig som vi møttes, og de begge var veldig klare på at de ikke ville ha unger. Ihvertfall var det det hun hadde sagt til han. De reiste en del og festa mye, men plutselig så tok den biologiske klokka henne igjen også, og hun begynte å ønske seg barn. Veldig. Han ønsker absolutt ikke barn, og de har slitt masse pga ulikt barneønske de siste årene, kranglet, diskutert, hun har flyttet ut, flyttet tilbake osv. Hun kan på en måte ikke bebreide han heller, for det at hun ikke ønsket barn var jo litt av den pakken han "kjøpte" da de ble sammen.

Så, det jeg vil si med den siste historien er, at du kanskje ikke skal være så bastant på dette med å ikke ville ha barn når du møter en ny kjæreste. Du kan godt si at slik det er nå, så tror du ikke at du noensinne har lyst på barn, men du holder likevel mulighetene åpne for at det kanskje en eller annen gang kan forandre seg. Mye skjer når man er i tjueårene, og du kan rett og slett ikke vite hva du kommer til å føle i fremtida. Trangen for å formere seg er utrolig sterk, det er tross alt derfor vi eksisterer, det er et naturlig instinkt vi alle er født med. Hos noen vil det aldri utvikle seg, men det kan du ikke vite for sikkert.

Ønsker deg uansett lykke til, med eller uten barn i fremtiden.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske tilpasningsdyktig når det gjelder dette. Jeg har ikke et stort ønske om å få barn og kan godt tenke meg et liv uten barn, men samtidig hadde det sikkert vært koselig med barn også. For min del er det framtidig partner som får mest å si når det gjelder akkurat dette.

Anonym poster: c99c0fbb91451f82c99b3d898c0e1d5e

[Cheesy]

De fleste her kommer bare til å si at jeg kommer til å skifte mening og at dette bare er tull men jeg kan ikke fordra barn selv. Vet at mange damer faktisk tar dette personlig av en eller annen helt absurd grunn men det er det lite jeg kan gjøre med.

Jeg er i starten av 20-årene og vet det at jeg aldri kommer til å ønske meg barn. Problemet er at jeg har veldig lyst å få meg en kjæreste, så når tar en opp med noen en dater at en ikke har lyst på barn i fremtiden? For dette er jo for så å si alle en dealbreaker, ene eller andre veien.

Kunne forklart hvorfor jeg føler som jeg gjør men ønsker ikke at dette skal bli en barn eller ikke barn debatt.

Håper på gode svar og ha en fortreffelig helg!

Anonym poster: 05828a5f3b4a4e13c932a0e15df9314f

Du kan bli sammen med meg!! Jeg vil heller ikke ha barn! Er i midten av 20 årene og ser virkelig ikke for meg at jeg kommer til å endre mening.. Mange av mine venniner har kjørt på med babys og hus, men dette frister ikke for meg

[Dragonfly84]

Jeg har lest at folk tar det personlig fordi de gjerne vil at deres eget valg skal virke mest mulig rasjonelt, og jo flere andre som velger som dem, jo mer riktig virker det. Når noen kommer og velger helt annerledes føles eget valg mindre riktig. Så hva folk sier til deg om å være frivillig barnløs har kanskje litt med andres usikkerhet å gjøre. Eller at de ikke forstår hva som ligger bak. Frivillig barnløse blir ofte beskyldt for å være egoistiske og ikke ville ha ansvar, men for å ta meg selv så har ikke jeg noe problem med å binde meg opp med ansvar for hunder og hester, og jeg tar veldig mye ansvar både på jobb og privat. De som vil ha barn vil jo ha dem, så for dem er det jo bare at de tilbringer tid med noe de har lyst til å drive med - å være med barna sine. Alle valg er jo egentlig egoistiske, vi velger det vi har mest lyst til.

Jeg traff kjæresten min på nettet, og fortalte henne før vi møttes at jeg ikke hadde særlig lyst på barn nå, men at hvis det var veldig viktig for partneren så fikk vi prate om det, og det viste seg at hun hadde like lite lyst på barn som meg Så for meg funka den metoden hvert fall kjempebra -. si tidlig at du ikke er så interessert i barn, eller noe annet som ikke er helt bastant, sånn at hun tør å si sin mening og så får dere se hvor dere står.

Endret 8. april 2013 av Dragonfly84

[Gjest Beano]

Det er noe som du burde ta opp veldig tidlig i forholdet. Det er den eneste måten å gjøre det på. Jeg tror det vil bli vanskelig for deg å finne noen som ikke vil ha barn, men umulig er det ikke. Du må være tålmodig Som nevnt, er nett dating noe du kan prøve deg på. Da slipper du å sløse tiden din!

Jeg er litt som deg - jeg ønsker egentlig ikke barn, men samtidig er jeg åpen til at jeg kan endre mening om jeg finner mr.right. Jeg har aldri vært flink med barn og jeg blir også lett irritert på barn Og det verste jeg vet om er bortskjemte barn!

Jeg tror faktisk jeg vil adoptere et eller flere barn av flere grunner. Noe du er åpen til å gjøre?

Beklager at jeg ikke har noe bedre å komme med.

[AnonymBruker]

Si det på første date, ingen vits i å legge aksjene i noen som ønsker barn når du selv ikke vil ha det.

Selv er jeg barnløs, og fant meg en mann som heller ikke ville ha barn. Jeg tok det opp med ham på første date.

Vær klar over at mange sikkert vil finne det provoserende at du ikke ønsker barn, og vil påstå at du kommer til å endre mening. Nå har jeg passert 30 med god margin, og fremdeles ingen biologisk klokke som tikker. Jeg hadde helt klart blitt en god mot, men jeg har rett og slett ikke lyst. Det er min eneste og beste grunn for å være barnløs.

Anonym poster: 93080e97b88ac63a17dd6ae583c05eb6