Var det ikke for barna hadde jeg forlatt ham

[Katine_73]

Ikke det at han er så innmari bra for barna heller da. Det er bare hans brutale, egoistiske og på flere måter dårlige natur som gjør at jeg forstår at han ville aldri latt meg på ha dem i fred. Han hadde sannsynligvis gjort dagen til et mareritt når det kom til samarbeidet med barna og besøk og ferier. Han hadde nok tvunget dem til å bo i landet hans, men det er ikke hovedsaken. Den er at han oppfører seg slik mot barna og meg at av og til orker jeg nesten ikke å leve. For jeg føler at jeg har ikke noe forsvar mot han. Han er ikke voldelig, bare veldig ufølsom, hånlig, foraktelig og kontrollerende.

Barna våre er engstelige og trives nok ikke så veldig godt i familien. Alltid ser de på oss voksne med engstelige øyne under middagen. Er det noe som er galt i dag?

Farens raseri kommer og går, men for det meste er han bare sur. Alt som er galt er min skyld og alt som er bra er hans skyld. Han vil ikke snakke med meg om noe som helst, bare i de tilfeller han vil noe. Og da går han inn i samtalen med det for øye å vinne. Han bruker skamløst argumenter og sannheten er vanskelig å få rede på, alt for å få viljen sin. Ofte bare gir han beskjed om hvordan han vil ha det og bryr seg ikke om hva andre syns om saken. Jeg føler meg nedbrutt av hans stadige latterliggjøring av meg og eldste barn. Han er hånlig og ofte ligner tonen han bruker for å gi beskjeder på fnysing og forakt.

Jeg vil for all del være sammen med barna mine. Hva skal jeg gjøre?

Endret 7. april 2013 av Katine_73

[Steinar40]

Har ingen gode råd her. Jeg antar at UD må inn i bildet i såfall.

Men generelt sett så må jeg bare si at jeg ikke begriper meg på norske kvinner som velger en utenlandsk mann. Spesielt ikke når de ikke lever i Norge heller.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med den norske ambassaden og hør om de kan hjelpe deg. Dette er jo ingen holdbar situasjon hverken for deg eller barna!

Anonym poster: be7c2b416e2753f93b5adf1b08078cda

[Gjest Anonym]

Jeg er oppvokst med en far som har en personlighet som er veldig lik den du beskriver hos din mann. Jeg er nå 34 år og sliter med livet mitt pga oppveksten min. Den har medført dårlig selvfølelse, uselvstendighet, indre stress/uro, vanskeligheter med å tro på at mennesker ønsker meg vel og bitterhet over at jeg hadde en slik far. Jeg er også bitter på min mor som lot oss leve dag ut og dag inn med en slik mann. Hun var for kuet til å gjøre det tydelig for meg og min søster at slik han oppførte seg ikke var normalt. Hadde hun i alle fall snakket med oss om det bak hans rygg så kunne jeg fått en forståelse av at sånn vi hadde det ikke var normalt, men i stedet for trodde jeg at det var meg det var noe galt med. ¨ IKKE la dette bli fremtiden til dine barn. Hvis dere bor i Norge har han jo heller ingen mulighet til å ta med seg barna dit han kommer fra. Snakk med noen og få hjelp er mitt inderlige råd- både for din og deres barns skyld. Dere fortjener bedre.

[Polly Ester]

Enig med gjesten over her... Jeg har vokst opp med en stefar som har vært sint og sur og gjort livet vondt for alle rundt seg (bortsett fra da vi hadde besøk, da var han snill og rolig og blid)

Jeg har blitt en voksen som er redd for mye, redd for sinna mennesker generelt og har gått glipp av flere jobber bl.a. fordi jeg ikke har tort å ta jobber der jeg kan risikere å få noe sinne rettet mot meg, jeg går omveier om jeg hører noen som er sinte, jeg blir veldig "alt for husfreden" i et forhold og går på akkord med meg selv og jeg har generelt bare blitt veldig redd for å gjøre feil - for da kan det hende jeg får kjeft.

Jeg spurte min mor en gang om hvorfor i all verden vi måtte bo sammen med han som var så sint og slem, og svaret jeg fikk var at vi trengte jo en mann i huset...

Jeg vet ikke hvordan, men jeg mener virkelig at du burde skåne barna dine for denne mannen - flytte bort og vekk.

[Gjest Gjest]

du bør kontakte politiet helt uforpliktende å høre hva du kan gjøre /rettigheter ved brudd om barna har delt statsborgerskap.

Det kommer jo litt ann på hvor gammle barna er om di går på skole etc. Det finnes krisesener som du kan reise til,dette bør du i all grad vurdere.

videre så har du gitt ris til deg selv,da du ikke hørte på alle advarslene om å involvere seg med en utlending!

[Steinar40]

Enig med gjesten over her... Jeg har vokst opp med en stefar som har vært sint og sur og gjort livet vondt for alle rundt seg (bortsett fra da vi hadde besøk, da var han snill og rolig og blid)

Jeg har blitt en voksen som er redd for mye, redd for sinna mennesker generelt og har gått glipp av flere jobber bl.a. fordi jeg ikke har tort å ta jobber der jeg kan risikere å få noe sinne rettet mot meg, jeg går omveier om jeg hører noen som er sinte, jeg blir veldig "alt for husfreden" i et forhold og går på akkord med meg selv og jeg har generelt bare blitt veldig redd for å gjøre feil - for da kan det hende jeg får kjeft.

Jeg spurte min mor en gang om hvorfor i all verden vi måtte bo sammen med han som var så sint og slem, og svaret jeg fikk var at vi trengte jo en mann i huset...

Jeg vet ikke hvordan, men jeg mener virkelig at du burde skåne barna dine for denne mannen - flytte bort og vekk.

Betenkelig innstilling. Hadde ikke mora di egen inntekt?

[Cookiemonster]

Gjør alt du kan for å få deg og barn bort ifra han !

Kom dere bort... dette ødelegger dere alle

Klem :-)

[AnonymBruker]

Han mishandler barna deres sånn som ting er nå. Og det høres brutalt ut, men DU lar det skje. Du utsetter dem rett og slett for omsorgssvikt.

Her må du få kyndig hjelp, dere kan ikke fortsette å leve sånn!

Det kan bli vanskelig, men snakk med politiet og andre som kan hjelpe!

Anonym poster: 19026c3728b28dcc8baefec1b08a3e14

[Polly Ester]

Betenkelig innstilling. Hadde ikke mora di egen inntekt?

Veldig betenkelig innstilling... jeg tror hun hadde inntekt på den tida, men tror ikke penger hadde så mye med saken å gjøre...

[Steinar40]

Veldig betenkelig innstilling... jeg tror hun hadde inntekt på den tida, men tror ikke penger hadde så mye med saken å gjøre...

Nei, det er vel rett og slett sånn at mange er avhengige av å ha en mann i huset da. En hvilken som helst mann. Eller kvinne.

[AnonymBruker]

Om du virkelig bryr deg om barna, forlater du han. Han gjør jo hverdagen din (og barnas) til et mareritt uansett. Da er det bare å komme seg vekk. For barnas skyld, om ikke annet. Så får man ta priblemene som dukker opp som de mmer,

Kontakt et familievernkontor for å få hjelp i prosessen. Da unngår du fallgruver som at han tar med seg barna til utlandet, avtaler om samvær osv. Du trenger nok støtte fra profesjonelle.

Anonym poster: 9ba559b7f97f87a0d512dea0c766e34a

[Polly Ester]

Dette er noen år siden og hun har alltid vært sliten og så vel ikke at hun kunne klare seg alene med oss barna uten en mann...

Kan hende det er derfor jeg er singel i dag... jeg skal i hvert fall ikke ha det sånn som hun hadde det og jeg skal i hvert fall ikke utsette barna mine for det vi barna ble utsatt for...

[Gjest Stjerner og planeter]

No fekk eg tårer i augo....

Her må du få inn UD og all hjelp du kan få. Han øydelegg ungane dine. Psyker dei ned så mykje at han lagar arr som aldri vil gro.

Det beste du kan gjera er å koma deg ut.

[Gjest Sanne__]

Jeg har ei venninne på nær 70 år som nettopp ble skilt.

Hun hadde det ikke så helt ulikt fra slik du beskriver din mann.

Hun var litt nervøs for hva barna ville si, men da den ene sønnen hennes kom hjem utbrøt han; "Mamma dette skulle du gjort for LENGE siden!"

Kom deg bort snarest slik at han ikke ødelegger barna, Jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det.

[AnonymBruker]

Barna dine kommer til å bli ødelagt, og de er nok det allerede, dessverre. Jeg hadde selv en sånn far, som var norsk, og den dagen han døde var en lettelse ... dessverre kom mamma med en ny lik mann ... så da var det påan igjen.

Det forklarer hvorfor jeg alltid har vært singel gjennom mine snart 32 år. Takler ikke menn, og syns det er tryggest å holde meg unna de.

Om du ikke skiller deg fra han for din egen del, så gjør det for barna dine sin del ...barna dine fortjener å leve resten av barndommen i trygghet og sikkerhet! OG DU FORTJENER EN STABIL OG TRYGG OG GOD MANN!

Ta kontakt med noen som kan hjelpe deg, for det må være noen som kan hjelp deg?

Anonym poster: 821774f86d6c97efa760ccfeff100eed

[Steinar40]

Jeg har ei venninne på nær 70 år som nettopp ble skilt.

Hun hadde det ikke så helt ulikt fra slik du beskriver din mann.

Hun var litt nervøs for hva barna ville si, men da den ene sønnen hennes kom hjem utbrøt han; "Mamma dette skulle du gjort for LENGE siden!"

Kom deg bort snarest slik at han ikke ødelegger barna, Jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det.

Ja, husker jeg snakket med en fyr for mange år siden som fortalte at han hadde takket mora si for at hun hadde flyttet fra faren hans. Trist det skal bli så galt da men.

[Gjest wed]

Hvis du ikke vil leve med ham og allerede bor i Norge, så trenger du ikke være redd for at barna må flytte til hans hjemland, selv om de har dobbelt statsborgerskap. Ifølge Haag-barnekonvensjon, skal barnas hjem være der de har hatt sitt daglige liv, har nettverk osv. Derfor er det din mann som blir tvunget til å fortsette å bo her, hvis han vil se barna jevnlig.

Sørg for at barna dine er 1.pri. når du selv også er ulykkelig med ham, ser jeg ingen grunn til at dere skal fortsette. Tan kontakt med familierådgivningskontor og bestill time for deg selv først. Der kan du få klargjort ev. spørsmål. Uansette trenger du ikke være redd for at dere må bo utelands. Hvis dere allerede bor i hans hjemland (eller et annet land) stiller det seg anderledes. Da er det du som må bli boende, for loven retter seg etter hva som er best for barna, ikke hva de voksne til enhver tid ønsker å gjøre om de skiller seg.

Lykke til

[Gjest Lise]

Beklager å si det, men det er egoistisk av deg å bo med denne mannen. Tenk på barna dine, vær så snill og ikke la dem vokse opp i et slikt hjem. Jeg snakker av erfaring. Forlat han og gjør alt du kan for å få omsorgsretten.

[Katine_73]

Nå har jeg sagt det til ham. Han er smørblid og sier at han vil vekk fra meg også. Han har sagt at jeg kan få reise hjem og ha barna hos meg. Jeg ber til Gud at dette går bra.