Kommunikasjon. Hva gjør jeg galt?

[AnonymBruker]

Lurer på om jeg maser veldig mye eller noe. Jeg opplever det ikke slik, men kanskje samboer gjør det.

Jeg syns det er vanskelig å snakke med han. Han er en stille type som ikke prater mye generelt og det er greit, men problemet er at han ikke kommuniserer eller er interessert i å høre min mening om ting. Ofte glemmer han å fortelle meg ting eller bare bestemmer noe uten å høre med meg.

Jeg er nok ikke så flink til å ta opp ting med en gang så da går det en stund før jeg tar det opp. Prøver å forklare hvorfor, men da skjønner ikke han noe og ønsker seg konkrete eksempler på når det skjer.

Noen ganger har jeg det, andre ganger ikke, men han sier uansett at det ikke er sånn og bare avfeier det hele. Han vil ikke innrømme noen ting uansett.

I det siste har det virket som han vil bort fra meg på en måte. Han er veldig opptatt med alt annet, stenger meg ute og vil til nød høre hva jeg har å si.

Han påstår som vanlig at neida, sånn er det ikke, men jeg skjønner jo at det er noe.

Føler meg som den masekjerringa, men jeg ønsker jo bare å få en løsning på ting.

Ja, hvordan bli bedre på å kommunisere?

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

[ZenoXia90]

.

Endret 4. april 2013 av ZenoXia90

[Havbris]

Dere kommnuniserer sikkert masse uten å snakke sammen, og kanskje har dere forskjellig kommunikasjonsstil. Du er glad i å snakke, han er det kanskje ikke? Og når tar du opp de tingene du ønsker å snakke om? Ved middagbordet, mens dere ser TV eller finner du tidspunkter der du kan være litt mer sikker på å få hans oppmerksomhet? Snakker du mye? Hvordan snakker du?

Hva slags temaer er det du tar opp? Stiller du åpne spørsmål med interesse for det han har å si, eller stiller du spørsmål der du forventer ja/nei svar?

Det er ikke sikkert han oppfatter det du sier på samme måten som du oppfatter det. Hvis han synes du maser så er det mas han hører, ikke det du sier.

[Kåre Kålrabi]

Dere kommnuniserer sikkert masse uten å snakke sammen, og kanskje har dere forskjellig kommunikasjonsstil. Du er glad i å snakke, han er det kanskje ikke? Og når tar du opp de tingene du ønsker å snakke om? Ved middagbordet, mens dere ser TV eller finner du tidspunkter der du kan være litt mer sikker på å få hans oppmerksomhet? Snakker du mye? Hvordan snakker du?

Hva slags temaer er det du tar opp? Stiller du åpne spørsmål med interesse for det han har å si, eller stiller du spørsmål der du forventer ja/nei svar?

Det er ikke sikkert han oppfatter det du sier på samme måten som du oppfatter det. Hvis han synes du maser så er det mas han hører, ikke det du sier.

Tilleggsspørsmål:

Er du veldig konfronterende? Anklagende?

Dersom du i tillegg tar slike ting opp når fyren er sliten eller det på annen måte er ubeleilig å diskutere det er det ikke rart om du ikke får fornuftige svar.

[AnonymBruker]

Jeg er nok mer glad i å snakke enn han ja. Han vet ofte ikke hva han skal svare når jeg spør om ting og blir helt stille. Da blir jeg irritert, mens han sier at han enten ikke vet hva han skal si eller at han trodde ikke at det var noe han ikke hadde svart på. Han sier ofte at han ikke forstår hva jeg mener, så kanskje det jeg sier blir vanskelig å forstå eller bare forklart på en komplisert måte.

Jeg er nok anklagende også ja. Sier mye du osv mens jeg ramser opp ting jeg irriterer meg over. I tillegg har jeg temperament og kan bli sint når han ikke forstår. Noen ganger kan jeg si stygge ting også.

Ja, ikke rart at han stiller seg på bakbeina med ei sånn kjetring tenker jeg når jeg leser det jeg har skrevet.

Tidspunktene mine for å ta opp er nok ikke så gode nei. Bare tar det opp uten å tenke meg om egentlig.

Hvordan kan jeg bli bedre på det? Jeg vet jo at det jeg gjør ikke er bra, men når jeg står midt oppi det så er det lett at det blir sånn som det alltid har vært.

Kan jo også nevne at når jeg er frustrert over andre ting så går det gjerne utover han og i stedet for å fortelle om hvorfor jeg er frustrert så kommer liksom alle småting som jeg irriterer meg over med han opp.

Jeg vil gjerne forandre meg både for han og meg selv. Tror jeg kan ødelegge forholdet vårt hvis jeg fortsetter på denne måten.

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

[Havbris]

Jeg er nok mer glad i å snakke enn han ja. Han vet ofte ikke hva han skal svare når jeg spør om ting og blir helt stille. Da blir jeg irritert, mens han sier at han enten ikke vet hva han skal si eller at han trodde ikke at det var noe han ikke hadde svart på. Han sier ofte at han ikke forstår hva jeg mener, så kanskje det jeg sier blir vanskelig å forstå eller bare forklart på en komplisert måte.

Jeg er nok anklagende også ja. Sier mye du osv mens jeg ramser opp ting jeg irriterer meg over. I tillegg har jeg temperament og kan bli sint når han ikke forstår. Noen ganger kan jeg si stygge ting også.

Ja, ikke rart at han stiller seg på bakbeina med ei sånn kjetring tenker jeg når jeg leser det jeg har skrevet.

Tidspunktene mine for å ta opp er nok ikke så gode nei. Bare tar det opp uten å tenke meg om egentlig.

Hvordan kan jeg bli bedre på det? Jeg vet jo at det jeg gjør ikke er bra, men når jeg står midt oppi det så er det lett at det blir sånn som det alltid har vært.

Kan jo også nevne at når jeg er frustrert over andre ting så går det gjerne utover han og i stedet for å fortelle om hvorfor jeg er frustrert så kommer liksom alle småting som jeg irriterer meg over med han opp.

Jeg vil gjerne forandre meg både for han og meg selv. Tror jeg kan ødelegge forholdet vårt hvis jeg fortsetter på denne måten.

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

Les igjennom det du skriver i det siste innlegget ditt. Du er selvransakende og har allerede sett at det er mye du kan endre. Endring krever en bevissthet, der du må tenke igjennom dine egne handlinger, og du må kunne stoppe opp når du merker at du er i nærheten av "de svake punktene".

Når noe irriterer deg ved han, så er utgangspunktet at det er du som er irritert, ikke at han har gjort noe galt. Det å starte med å si "du er så...osv" er en anklage.

Det å bli sint når han ikke forstår er forståelig, men uklokt. Det er du som ikke klarer å formidle ting på en, for han, forståelig måte, og det er ditt problem. Det å si stygge ting når han ikke forstår, er det samme som å straffe han fordi han ikke forstår det du formidler. I verste fall kan det føre til at han blir taus, fordi uansett hva han sier så blir det feil.

Hvis du snakker mye og usammenhengende så kan det føre til at han slutter å høre på deg, og blir taus.

Hvis du stadig anklager han så formidler du at han ikke er bra nok, og at du vil at han skal forandre seg. Hvordan tror du at det oppleves?

Når du sier noe, så kan det godt være at han hører noe helt annet, og omvendt. Misforståelser er helt vanlig der hvor kommunikasjonen ikke fungerer. En kommunikasjonsprosess har mange ledd:

1. Det du mener å si

2. Det du virkelig sier

3. Det den andre hører

4. Det den andre tror at han hører

5. Det den andre svarer

6. Det du tror den andre svarer

Jeg har vært i den gata selv TS, men jeg har endret meg etter at jeg ble bevisst hvordan min kommunikasjonsstil påvirket mannen min. Min endring gjorde at mannen min endret seg og kommunikasjonen mellom oss ble etterhvert veldig god.

[leirbål]

Når jeg skal snakke om slike ting med mannen min gjør jeg følgende:

1. avtal et tidspunkt det passer å snakke sammen.

2. Presenter temaet. Ett tema- ikke flere.)

3. Jeg snakker om temaet, eller mine følelser om dette. Eks. "Jeg savner å gå mer tur med deg. Det er så koselig når vi går i skogen, og i det siste har vi sittet så mye inne i sofaen. Det gjør meg gretten."

En vanlig felle er: "Det eneste vi gjør er å sitte i sofaen hele tiden. Du tar aldri initiativ til å gjøre noe annet. Det eneste du gjør er å.... Dessuten så gjør du aldri..... heller!"

Hvilket alternativ ville du ønske å bli møtt med?

4. Hvis en av oss blir sint el. tar vi time out. Da forlater en eller begge rommet, og roer oss. Så fortsetter vi når følelsene er "kalde" igjen.

5. Husk å holde deg til det ene temaet. De andre tingene kan du ta opp ved senere anledninger.

6. Vi gjentar innholdet av det den andre har sagt med egne ord. Den som snakker må stoppe ofte så den andre får gjenta.

Blir gjentagelsen feil sier den som snakket det en gang til på en annen måte- til det blir riktig.

7. Ikke hold på mer enn 30 til 60 minutter.

Blir dere ikke ferdig, så lag en ny avtale tidligst neste dag.

Du skriver at du vil endre deg og han. Det eneste mennesket du kan endre er deg selv. Beklager.

Men endrer du deg selv er sjansen for at han ønsker å endre seg selv ganske stor.

Jeg synes denne artikkelen er grei. http://www.familieve...-kommunikasjon/

Lykke til.

Endret 5. april 2013 av leirbål

[Havbris]

Artikkelen til Leirbål oppsummerer mange av de kommunikasjonsfellene vi går i og som det ikke er så veldig vanskelig å unngå, og tipsene du får fra Leirbål er gode. God komunikasjon må læres i et forhold der den ikke fungerer, og det krever bevissthet. Kanskje dere skulle melde dere på et samlivskurs TS?

En av de fellene jeg selv ofte gikk i var at jeg tolket veldig mye inn i utsagnene til mannen min, som kun var min tolkning og ikke hans mening. Vi hører aldri bare det som blir sagt - vi tolker hele tiden ut fra en for-forståelse og en hypotese om hva som menes med det som blir sagt, i tillegg til at kroppspråk og tonefall bidrar i tolkningen. Det å sjekke om man har oppfattet budskapet riktig kan derfor være en god strategi.

[AnonymBruker]

Skal svare senere, har ikke tid nå, men må bare oppklare at jeg ikke har skrevet at jeg vil endre han og meg. Skrev at jeg vil forandre meg for både han og meg.

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

[leirbål]

Skal svare senere, har ikke tid nå, men må bare oppklare at jeg ikke har skrevet at jeg vil endre han og meg. Skrev at jeg vil forandre meg for både han og meg.

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

Så det nå. Da leste jeg feil. Beklager.

[AnonymBruker]

Ja, glemte jo helt av denne tråden.

Tusen takk for svar. Leste artikkelen og der stod det mye bra.

Skal jobbe med det å ta opp ting på en annen måte

Et annet problem vi har er at vi er ganske så forskjellige oå mange områder, men noen ganger virker det som han må være uenig med meg. Nesten på trass og må provosere frem en reaksjon fra meg. Hvis jeg for eksempel sier at jeg ikke liker noen på grunn av at de har oppført seg som en idiot mot meg så må han være uenig eller tvile på det. Stiller spørsmål og tviler generelt på det jeg sier. Jeg syns det er slitsomt å ikke kunne si at jeg for eksempel liker eller ikke liker noe(n) uten at han mistror meg eller må være uenig.

Har prøvd å ta det opp med han, men han klarer ikke å se at han gjør det.

Det er ikke det at han må være enig med meg, men jeg kunne tenke meg at han respekterte meg og mine meninger.

Kanskje det også vil bedre seg om jeg forandrer måten jeg tar opp ting på.

Når det gjelder parterapi så er ikke det noe jeg kommer til å få med meg han på. Jeg går allerede til psykolog selv på grunn av personlige ting, men han har sagt at han aldri ville gått til psykolog.

Anonym poster: 611fe8275cc774c2cb56e74f91c05b71

[leirbål]

Mannen min ble veldig ofte uenig og protesterte når jeg uttrykte sinne eller skuffelse over noen/ noe.

Jeg har spurt ham om hvorfor, og han svarte at han ikke kjenner igjen min beskrivelse av personen. ("Hun/han kan da ikke si/ gjøre noe slikt. Jeg må ha misforstått el. For personen er jo aldri sånn mot ham.")

Han føler en sterk trang til å forsvare personen som ikke er der og kan gjøre det selv, og glatte over, så jeg ikke skal bli uvenner med vedkommende.

Så jeg forklarte ham at uansett om jeg har misforstått eller ikke, så blir det bare verre av at han argumenterer imot meg.

Jeg trenger å få blåse ut sinne/ skuffelse/ tristhet uten argumentering.

Det gjør at jeg lettere klarer å vurdere situasjonen igjen etterpå, og finner ofte ut at det som hadde skjedd ikke var så farlig allikevel.

Men noen ganger er vi enige om å være uenige. Ønsker jeg ikke å diskutere det, og han insisterer, forlater jeg bare rommet en liten stund.

(Det er ikke alltid like lett å tie når følelsene er sterke.)