Samboer liker ikke jobben min

[Gjest Gjest]

Litt usikker på om dette egentlig er en Karriere og Utdannings-tråd, eller muligens Kropp og helse, men jeg syns uansett hovedproblemet havner i Samlivs-kategorien, så da poster jeg den her. Jeg håper det er riktig...

Kort om meg: kvinne på 32, samboer i 13 år, 1 barn. Jeg har en helt vanlig jobb - men jeg jobber hjemmefra, som frilanser innen et kunstnerisk yrke. Selv om jeg ikke er fast ansatt "på papiret," får jeg likevel så mange oppdrag som jeg ønsker. Så arbeidsmengde (og delvis lønn) styrer jeg litt selv.

På mange måter er dette drømmejobben: jeg får jobbe med noe jeg virkelig liker og kan, og jeg får jobbe hjemmefra. Jeg har fått mye skryt av oppdragsgiverne mine, og storkoser meg når jeg jobber. I tillegg var det langt fra sikkert at jeg noensinne fikk meg en jobb, siden jeg har hatt store problemer med angst og depresjoner opp gjennom årene. Jeg har vært innom utallige vikarjobber og begynt og sluttet på mange utdannelser, men aldri funnet noe som har fungert. Så at jeg - uten utdannelse eller arbeidserfaring - tilfeldigvis fikk meg en jobb i en alder av 30, ser jeg på som en stor seier!

Men samboeren min liker ikke jobben. Han liker ikke det at jeg i perioder er nødt til å sitte og jobbe om kveldene og i helgene for å klare tidsfristene. I tillegg liker han ikke det at jeg ikke har fast lønn, eller de rettighetene fast ansatte har (feriepenger, sykepenger, pensjonspoeng osv.) Og lønnen er heller ikke mye å skryte av. Og jeg forstår og er enig i hans synspunkter, også, men jeg ser heller ikke at jeg har så mange andre alternativer enn å fortsette med dette en stund til.

Dette har ført til mange harde krangler mellom oss, som igjen har ført til at jeg ikke har klart å konsentrere meg, og dermed har jeg ikke fått jobbet så mye som jeg ville. Noe som igjen har ført til mindre penger i kassa, og enda mer surmuling fra hans side. Jeg blir da deprimert, og å få gjort noe fornuftig når jeg er deprimert er umulig. Dermed havner vi i en vond spiral som er umulig å komme seg ut av.

Spørsmålet er vel dette: hvordan kan vi løse dette? Bør jeg gi meg på jobbingen, og heller håpe på et mirakel som fører til at jeg får meg en fast jobb som jeg kan takle? Noen som har noen synspunkter?

På forhånd takk for svar.

[Gjest Gjest]

Hans problem.

[AnonymBruker]

Først og fremst får du be samboeren din være mer konstruktiv sånn at han bygger deg opp i stedet for ned. Deretter så er det jo et poeng at du bør sørge for pensjonssparing og sånt, så at du bør se på om du kan få mest mulig på stell med rammevilkårene dine er en god ide. Men hold fast på en jobb som gjør deg lykkelig! Det er det mange som ikke har.

Anonym poster: b49016c091fc28dbd3124fb65fa310bb

[Gjest Sunheart]

For en støttende mann du har må jeg si!!! Hva er det med han ? Du må da få jobbe som du selv vil. Han høres ikke noe snill ut.. Han skal jo være glad på dine vegne over at du klarer å jobbe etter det du har vært igjennom!!

Tror du må skifte ut mannen din for det er han som har et problem. Snakker om å trykke ned jenta han liksom skal elske, støtte og være glad i ...

[Gjest Gjest]

Hei ts!

Høres ut som du har drømmejobben spør du meg! Hvordan begynte du ? Skaffet du deg eget foretak/firma?

Jeg har en drøm om å gjøre som deg, da jeg har kunstneriske evner, og kjenner mer og mer jeg vil leve av det. Penger har aldri vært min motivator.

Når det gjelder det du spør om her, er det viktigste i livet å ha en jobb der man føler man bruker seg selv og sine evner, ja bruker sitt potensiale, og t.o.m kan tjene penger på det. Kanskje du vil få flere oppdrag etterhvert og kan spare mer ved siden av? Det er mange muligheter. Det er ikke alle som passer inn i "A-4 systemet"...

Har du noen tips til hvordan jeg kan gå frem? Jeg har kunstnerisk utdannelse, men har hele tiden hatt andre jobber for å leve, men møtte veggen. Så nå går jeg og lurer på hvordan komme meg videre. Jeg vil så gjerne bruke mine kunstneriske evner.

Du må ikke la samboeren din tråkke på deg! Har han skapende evner? Hvis han ikke har det, forstår han kanskje ikke hvor viktig det er for deg? Fortell han det.

[AnonymBruker]

Jeg sier som gjest: Hans problem.

Anonym poster: 01083f0b018865fd0b6445c42080dcf4

[Gjest regine]

men hva er det konkret samboeren din vil at du skal gjøre?

jeg mener at du må utfordre HAN til å fortelle hva han mener du burde gjøre. Og nei, det holder ikke med "en fast ansettelse" - han har da vel vært sammen med deg så lenge at han har sett at det ikke har fungert for din del? At du har forsøkt deg på forskjellige jobber/utdannelser som altså ikke går. Og igjen: han må være mer konsktruktiv enn at "jamen, du kan prøve igjen".

Du bør spørre om han mener det er bedre at du IKKE jobber og dermed IKKE tjener noen ting til din egen/familiens/din framtids forsørgelse.

Vil han at du skal være tilgjengelig når han har fri, alltid - selv om det betyr at du ikke tjener noe som helst? og antakeligvis blir mer misfornøyd og får mer depresjoner etc enn om du faktisk har en jobb du trives med? Selv om det i perioder kan gå utover deres felles tid.

Du kan jo vurdere å skrive det til han - kanskje det får han til å bli mer lydhør?

[AnonymBruker]

Hans problem.

My god, hvor skal man begynne...

Om du leser innlegget til TS en gang til så ser du kanskje at dette i høyeste grad er et problem for henne også. De lever sammen skjønner du, og vil sikkert helst ha det bra sammen. Det har det ikke nå. Spørsmålet hennes var hvordan de kunne løse problemet, ikke hvem sitt problem det var.

Anonym poster: 769aa013a863e47bce93a52cb09e8ca1

[M@rzipan]

Han bør jo komme med en god forklaring på hvorfor han misliker jobben din, og hva han vil du skal gjøre, i tillegg til konkrete forslag på hva han mener ville fungert bedre, og hvorfor.

[Gjest Gjest]

My god, hvor skal man begynne...

Om du leser innlegget til TS en gang til så ser du kanskje at dette i høyeste grad er et problem for henne også. De lever sammen skjønner du, og vil sikkert helst ha det bra sammen. Det har det ikke nå. Spørsmålet hennes var hvordan de kunne løse problemet, ikke hvem sitt problem det var.

Anonym poster: 769aa013a863e47bce93a52cb09e8ca1

Nei, det er kun hans problem, og han er den som må jobbe med seg selv for å håndtere det. For meg så virker det ikke som at han er interessert i å ha en samboer som stortrives med jobben sin i det hele tatt. Det er en barnslighet som det er hans oppgave og ta tak i.

[Gjest Anonymia]

Han tar vel generelt ut sine frustrasjoner over på deg, noe han vil fortsette med uansett hva du gjør tenker jeg.

Og hvorfor skal du inn i A4?

Æsj for en type, DROPP HAN!!

[AnonymBruker]

Stusser litt over argumentene til din mann, og at du ikke har satt deg bedre inn i dine rettigheter:

Gå inn på frilandsinfo.no og sjekk ut mer der.

I tillegg står det mye på NAV om rett til sykepenger om man jobber som frilanser/selvstendig næringsdrivende.

Så lenge du skatter har du rettigheter som alle oss andre.

Anonym poster: 5b1c78c4e600a95a51447d3e490dec79

[Zzyzx]

Nei, det er kun hans problem, og han er den som må jobbe med seg selv for å håndtere det. For meg så virker det ikke som at han er interessert i å ha en samboer som stortrives med jobben sin i det hele tatt. Det er en barnslighet som det er hans oppgave og ta tak i.

Så det at TS ikke har rettigheter til sykepenger, dagpenger, ikke sparer opp pensjon, ikke rett på dagpenger om oppdragsmengden skulle minke, det skal han bare holde kjeft om? De er to om det, så dette vil gå økonomisk ut over han også. Derfor mener jeg at han har rett til å blande seg, og han bør til og med blande seg. Det er ikek barnslig i det hele tatt.

Så kan man heller si noe om måten han blander seg på, for det hjelper ingen av dem at han ikke er mer konstruktiv. Det hjelper heller ingen av dem om TS ikke er åpen for at dette kan diskuteres.

[Gjest Gjest]

Så det at TS ikke har rettigheter til sykepenger, dagpenger, ikke sparer opp pensjon, ikke rett på dagpenger om oppdragsmengden skulle minke, det skal han bare holde kjeft om? De er to om det, så dette vil gå økonomisk ut over han også. Derfor mener jeg at han har rett til å blande seg, og han bør til og med blande seg. Det er ikek barnslig i det hele tatt.

Så kan man heller si noe om måten han blander seg på, for det hjelper ingen av dem at han ikke er mer konstruktiv. Det hjelper heller ingen av dem om TS ikke er åpen for at dette kan diskuteres.

Men at TS er lykkelig med sin jobbsituasjon bør veie tyngst.

[Gjest Mariah]

Jeg forstår at samboeren din bekymrer seg for det økonomiske, dere er tross alt to i forholdet og to om utgiftene, men jeg må si at jeg synes det er rart at han ser ut til å sette disse bekymringene over din helse? Dette er kanskje selvsagt for deg, men har du forklart ham hvor godt du liker jobben din? Jeg tenker at en jobb handler om mer enn lønn og sosiale rettigheter. Sliter du med kroniske og tilbakevennende depresjoner er det veldig greit å ha en jobb hvor du styrer arbeidstid, mengde og tempo selv, da er det lettere å "time" ting slik at du ikke blir utbrent. Vet forresten samboeren din at etter ett år som sykemeldt (eller 260 dager i løpet av tre år), må du over på andre tiltak, og du får ikke full lønn lenger?

Det er flere ting du kan gjøre for å sikre rettighetene dine. Det første jeg ville gjort er å opprette et AS eller NUF (sistnevnte trenger du knapt egenkapital til), og ansatt deg selv i det. Da blir du ansett som lønnsmottaker, og har samme goder som andre lønnsmottakere. Du må riktignok dekke arbeidsgiverperioden på 16 dager selv. Alternativt kan du tegne ulike forsikringer.

Hva arbeidstid angår skjønner jeg at det kan bli frustrerende hvis du jobber til langt på natt mange ganger i måneden. Jeg tenker at dette er noe han må leve med, men hvis det irriterer ham, og det igjen går utover deg i stor grad, er det kanskje mulig å se på om du kan gjøre litt om på rutinene dine? Ønsker deg lykke til. Skulle veldig gjerne jobbet som frilanser selv, det er en fin tilværelse!

[AnonymBruker]

Vel, jeg er nok litt på din samboers side på mange måter. Du skriver at lønnen ikke er noe å skryte av, og jeg må medgi at jeg forventer at min sambo skal bidra økonomisk. Det er vel og bra at du har kommet igang igjen, men målet må jo være å ha en ordentlig inntekt?

Anonym poster: 049e4101f33398e45579bd63d0e28a8d

[Gjest Gjest]

Vel, jeg er nok litt på din samboers side på mange måter. Du skriver at lønnen ikke er noe å skryte av, og jeg må medgi at jeg forventer at min sambo skal bidra økonomisk. Det er vel og bra at du har kommet igang igjen, men målet må jo være å ha en ordentlig inntekt?

Anonym poster: 049e4101f33398e45579bd63d0e28a8d

Hvis alternativet er at hun ikke makter og havner på AAP eller uføretrygd også mener du? Hva legger du i en "ordentlig inntekt" og mener du at det eneste som er bra nok er at begge parter tjener 100% likt og deler millimeter 50/50?

[Gjest Gjest]

TS, er han misunnelig fordi han hater sin egen jobb? Føler han seg truet av at du tydelig trives med det du gjør? Er han sjalu på jobben din fordi det medfører at du ikke er 110% tilgjengelig for han og hans behov døgnet rundt?

Etter så mange år sammen vet han jo hva du har slitt med, hva er det han da mener vil være godt nok?

Tåler han ikke at andre skryter av deg og gir deg gode tilbakemeldinger på det du gjør?

[AnonymBruker]

Sytekoret på kg hyler "dump og dropp, drittsekk" !!! Men ærligtalt.. det er HAN som står for det meste av inntekt og betaler utgiftene mens hun sitter hjemme å "jobber" mens han har skikkelig jobb, da må hun forstå at han reagerer og til og med irriterer seg over det!! Hva gjør at du ikke kan jobbe utenfor hjemmet ditt? En deltidsjobb i det minste?

Det er alltid TO sider av SAMME sak.. hun synes synd på seg selv og han er realistisk for det koster å leve og bo... han blir naturlig nok oppfattet som fæl og egosentrisk asshole her..

Anonym poster: ad4d3ad1824e14ebde3812265e1f030c

[Gjest Anonymia]

Og der har vi ´kosebamsen´ som `støtter fellesskapet` men er en asshole...

Spar meg!

Og at det og jobbe utenfor hjemmet er mer ´ekte´ jobb...

Jada, 1+1 = 2 Da får han finne en som passer inn i det regnestykket!