Livets valg

[Gjest Forvirret]

Jeg er så forvirret, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Vet at dere ikke har noen klare svar til meg heller, men har et håp om at lufting av tanker her i tillegg til andres livserfaring kan hjelpe meg.

Må dessverre skuffe dere med å si at dette er nok en bli/gå-tråd.

Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg setter spørsmål ved veldig mye. Jeg føler meg tidvis lettere deprimert, og forholdet til mannen min har vært dårlig i et par år. Jeg vet ikke hva som begynte først. Vi har vært til parterapi en gang, men han ønsker ikke å fortsette med det.

Han er bestevennen min, og vi har et godt grunnlag for å jobbe oss gjennom dette, hvis vi lærer oss å kommunisere bedre.

Men jeg stoler ikke på han. Han har sviktet meg, og jeg føler ikke at han gjør noe for å bygge opp tilliten igjen (annet enn å bli med til samtale den ene gangen). Det er også vanskelig å planlegge ting med han, og han ønsker å ha ting på sine premisser.

Vi er også ulike på det området at jeg ønsker å oppleve mer, for eksempel dra på konserter og reise. (Jeg kunne gjerne reist alene også, men det liker han ikke at jeg gjør.) Jeg føler at jeg må gi slipp på ting for å være sammen med han. Tidligere tenkte jeg ikke så mye over det, for jeg så for meg at vi skulle starte en familie sammen, og at det ville overskygge alt annet. Nå er vi ikke sikre på om vi ønsker barn likevel (noengang), og da sitter jeg igjen med følelsen "er dette alt?". (Jeg er også usikker på om det at jeg har mistet lysten på barn er fordi jeg ikke vil ha barn med han.)

Jeg har tenkt tanken å søke meg utdanning i utlandet og flytte, men jeg vet jo at livet mitt er her. Det er her venner og familien er, og jeg har en trygg og bra jobb. Men jeg lurer jo på om denne trangen til å flykte er en flukt fra meg selv, og at jeg rett og slett må jobbe med meg selv.

Jeg er redd for å velge feil. Redd for at jeg kommer til å angre dersom jeg går. At jeg da ser at jeg ikke satt nok pris på det jeg hadde. Og jeg er redd for at jeg aldri finner tryggheten om jeg blir, men stadig lengter etter noe mer og tenker "hva hvis..."

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg var i "samme" situasjon som deg, jeg valgte å bli. Min konklusjon i dag er at det er bedre å angre på at du dro (noe jeg betviler på at du kommer til å gjøre, da det er menn nok der ute, flotte gode menn) enn å angre på at du ikke dro. Du blir ikke yngre med årene, livet går fra deg. Du har bare ett liv, rist deg løs og opplev verden! Lykke til!

[AnonymBruker]

Har han vært utro?

Anonym poster: b04129b843ef1d489969a74f83e16f9f

[Gjest Forvirret]

Hei. Jeg var i "samme" situasjon som deg, jeg valgte å bli. Min konklusjon i dag er at det er bedre å angre på at du dro (noe jeg betviler på at du kommer til å gjøre, da det er menn nok der ute, flotte gode menn) enn å angre på at du ikke dro. Du blir ikke yngre med årene, livet går fra deg. Du har bare ett liv, rist deg løs og opplev verden! Lykke til!

Takk for oppmuntringen.

Har han vært utro?

Ja, en engangsgreie.

[Eneri]

Hei

Jeg skjønner at dette er vanskelig, et brudd er et stort skritt å ta. Samtidig har erfaring vist meg at magefølelsen er VELDIG til å stole på..Hvis du ikke er veldig impulsiv av natur, men mer en type som overveier ting og drøfter lenge før du tar en beslutning, så tror jeg at jeg i ditt tilfelle ville bestemt meg for å gå.

Etpar varselklokker ringer hos meg når jeg leser at han ikke liker at du reiser alene (selv om det betyr at du må forsake en ønsket opplevelse for å føye ham, og han IKKE ser det som aktuelt å bli med deg) Så tenker jeg at det var han som sviktet og var utro, og at han ikke virker så ivrig etter å gjøre bot for det når han raskt kutter ut det med parterapi, selv om det ikke er gjort nok tiltak for å gjøre deg trygg på ham igjen.

Syns du skal ta opp med ham at du ikke føler deg tilfreds i forholdet slik det er nå. Han har sviktet din tillit og er ikke interessert i å legge innsats i å bygge den opp igjen. Han er heller ikke villig til å strekke seg for din skyld, la ham vite at du føler du har forsaket mange av egne ønsker for å føye ham, og at forhold ikke bare handler om å få få få, men også om å gi.

[Maisie]

Jeg synes vi dumper hverandre litt lett. Men kommunikasjon er viktig i forholdet, og man må jo vise at man mener det man sier. Om han ikke mener at dette er viktige faktorer - er det grunn til å revurdere forholdet for det er omstendigheter som du sier at du ikke vil leve under. Still han et klart spørsmål: Nå må jeg ha svar. Vil du ha meg eller ikke, vil du at det skal forbli oss to? Vil du ha kommunikasjon - og hva er det du/jeg/vi kan gjøre med dette?

Der ligger svaret. Se for deg at dere sitter på hver deres side av et bord, med et glass.

Om han pusher vekk glasset du har pushet over til hans side, er det et nei. Om han pusher glasset halvveis og du får en halvhjertet følelse, må du få et klarere svar. Om han tar det til seg 100%, jobb med forholdet!

Endret 4. april 2013 av Maisie

[Gjest Forvirret]

Takk for svar.

Jeg er langt fra impulsiv. Tenker vel heller så lenge på ting at ingenting endres, men det bare går sin gang. Blir oppgitt over at jeg ikke klarer å fatte en beslutning og stå for den. Magefølelsen, humøret og ønskene mine veksler rett som det er. Jeg er både fristet av og redd for det ukjente.

Ja, jeg må ta en ny prat med han, og vi må få snakket ordentlig ut. Men når vi har pratet før har det føltes så fint under samtalen, men etterpå har alt glidd tilbake til det vanlige. Jeg vet ikke hva slags grep vi kan ta.