Tråden for oss som har opplevd utfrysning.

[AnonymBruker]

Dette er en tråd for oss som har opplevd å bli fryst ut av vennegjengen eller et annet fellesskap. Jeg vet ikke med dere, men jeg sliter fortsatt med å stole på folk nesten 10 år etter at denne "episoden" startet. Tanken er at vi som har opplevd dette kan dele historier og hjelpe hverandre til å kunne stole på andre mennesker igjen.

Anonym poster: 014c91e78c21349ed6e4bfdb52a7e378

[AnonymBruker]

TS her. Kort og godt starter min utfrysninshistorie på slutten av barneskolen. Mine daværende venninder var noen fryktelig sjalu og slemme jenter. De satte ut rykter om meg og løy til folk som jeg ikke kjente og sa at jeg hadde sagt stygge ting om dem/hatet dem uten at dette var sant. Til slutt hatet alle meg og jeg ante ikke hvorfor. Jeg var helt alene og folk ungikk meg. Hvis jeg satte meg med noen fra klassen når vi skulle spise, reiste alle seg og gikk.

Dette fortsatte på US da de samme jentene fortsatte å lyve og baksnakke meg til alle de nye som begynte på skolen. Jeg hadde masse venner i starten, men dette ble det fort slutt på. Disse ekle jentene som jeg har snakket om passet også på å fortelle meg ofte hvor upopulær jeg var og hvor mye alle hater meg.

I dag er jeg ganske populær og har en enorm vennekrets. Problemet er at jeg klarer ikke å skape noe dypt forhold til noen av dem. Jeg hadde ikke blitt overrasket om vennene mine plutselig hadde vestemt seg for at de var "lei av meg" og bestemt seg for å fryse meg ut. Det er dette som er grunnen til at jeg passer på å ha så mange forskjellige venner. Hvis en gjeng vender seg mot meg har jeg fortsatt 3 andee gjenger å henge med. Problemet er at alt dette ødelegger meg psykisk og fører til at jeg ofte føler meg ensom selv om jeg har masse venner som jeg møter ofte. Jeg har heller aldri klart å stole på noen gutter, da jeg nesten regner med at etter at de har vært med meg, drar de og baksnakker meg til kompisene sine og ler av hvor lettlurt jeg er etc.

Ja, mine beste venner gjorde livet mitt til et helvette og jeg sliter fortsatt på grunn av dette. Det var min historie.

Anonym poster: 73439b137b83f5117076ba23aa1767d9

[Gjest nostalgia1990]

Virker som en utrolig kjip ting. Men heldigvis vokser folk opp og sånn type utfrysning er ikke så vanlig når man blir eldre, heldigvis.

Jeg hadde noen lignende episoder på barne- og ungdomskolen, men i litt mindre grad. Og det gjorde at jeg var livredd for å gå på skolen hver dag. Har ikke opplevd noe lignende siden den gang da, heldigvis:)

Håper det blir bedre for deg, og at du lærer deg å stole på folk igjen!

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg skulle til å starte en tråd om ca det samme som du beskriver!

Jeg har også opplevd å bli fryst ut. Det startet vel når jeg var 19 år. I oppveksten hadde jeg få, men gode venner, jeg var ikke særlig populær, men ingen var direkte slemme mot meg.

Når jeg ble ca 18 begynte jeg å få flere venner, jeg hadde det så fint med den store vennegjengen vi var blitt, jeg fikk kjempegod kjemi med ei og vi ble bestevenner. Jeg fortalte henne alt mulig. Så viste det seg at hun hadde begynt å baksnakke meg til resten av gjengen, sa til de at jeg baksnakka de osv (selv om jeg aldri sa et stygt ord om noen) Dette begynte etter en uenighet vi hadde og hun klarte fort å vende de andre mot meg, til og med bestevennina mi fra 7.klasse, dette gjorde hun pga at hun var sjalu fordi jeg var godt likt og turte å si fra om ting.

Etterhvert kom truslene med at hun skulle fortelle hemmlighetene mine osv. Dette + mye annet gjorde at jeg trakk meg helt tilbake, ble veldig nervøs.

Nå skal jeg ikke nevne alle episodene, men jeg har vertfall slitt med å stole på noen i ettertid. Jeg har ingen bestevenninne lengre men har to/tre omgangskretser jeg vanker i, for akkurat som du skriver, så har man vertfall "reserver" hvis noe slikt skulle skje igjen.

Jeg har verdens snilleste mann, men føler meg ofte ensom siden jeg ikke har en bestevenninne lengre, jeg klarer ikke å knytte et nært bånd med noen lengre, er så redd for å bli såra og utestengt igjen. Det er en vond følelse.

Anonym poster: 6445ef3f513718d490381b7f6da13e6a

[AnonymBruker]

TS her. Kort og godt starter min utfrysninshistorie på slutten av barneskolen. Mine daværende venninder var noen fryktelig sjalu og slemme jenter. De satte ut rykter om meg og løy til folk som jeg ikke kjente og sa at jeg hadde sagt stygge ting om dem/hatet dem uten at dette var sant. Til slutt hatet alle meg og jeg ante ikke hvorfor. Jeg var helt alene og folk ungikk meg. Hvis jeg satte meg med noen fra klassen når vi skulle spise, reiste alle seg og gikk.

Dette fortsatte på US da de samme jentene fortsatte å lyve og baksnakke meg til alle de nye som begynte på skolen. Jeg hadde masse venner i starten, men dette ble det fort slutt på. Disse ekle jentene som jeg har snakket om passet også på å fortelle meg ofte hvor upopulær jeg var og hvor mye alle hater meg.

I dag er jeg ganske populær og har en enorm vennekrets. Problemet er at jeg klarer ikke å skape noe dypt forhold til noen av dem. Jeg hadde ikke blitt overrasket om vennene mine plutselig hadde vestemt seg for at de var "lei av meg" og bestemt seg for å fryse meg ut. Det er dette som er grunnen til at jeg passer på å ha så mange forskjellige venner. Hvis en gjeng vender seg mot meg har jeg fortsatt 3 andee gjenger å henge med. Problemet er at alt dette ødelegger meg psykisk og fører til at jeg ofte føler meg ensom selv om jeg har masse venner som jeg møter ofte. Jeg har heller aldri klart å stole på noen gutter, da jeg nesten regner med at etter at de har vært med meg, drar de og baksnakker meg til kompisene sine og ler av hvor lettlurt jeg er etc.

Ja, mine beste venner gjorde livet mitt til et helvette og jeg sliter fortsatt på grunn av dette. Det var min historie.

Anonym poster: 73439b137b83f5117076ba23aa1767d9

Dette kommer under kategorien "Mobbing"

Anonym poster: aa8f58e7332cfe0ac7f8794b780a83a9

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg skulle til å starte en tråd om ca det samme som du beskriver!

Jeg har også opplevd å bli fryst ut. Det startet vel når jeg var 19 år. I oppveksten hadde jeg få, men gode venner, jeg var ikke særlig populær, men ingen var direkte slemme mot meg.

Når jeg ble ca 18 begynte jeg å få flere venner, jeg hadde det så fint med den store vennegjengen vi var blitt, jeg fikk kjempegod kjemi med ei og vi ble bestevenner. Jeg fortalte henne alt mulig. Så viste det seg at hun hadde begynt å baksnakke meg til resten av gjengen, sa til de at jeg baksnakka de osv (selv om jeg aldri sa et stygt ord om noen) Dette begynte etter en uenighet vi hadde og hun klarte fort å vende de andre mot meg, til og med bestevennina mi fra 7.klasse, dette gjorde hun pga at hun var sjalu fordi jeg var godt likt og turte å si fra om ting.

Etterhvert kom truslene med at hun skulle fortelle hemmlighetene mine osv. Dette + mye annet gjorde at jeg trakk meg helt tilbake, ble veldig nervøs.

Nå skal jeg ikke nevne alle episodene, men jeg har vertfall slitt med å stole på noen i ettertid. Jeg har ingen bestevenninne lengre men har to/tre omgangskretser jeg vanker i, for akkurat som du skriver, så har man vertfall "reserver" hvis noe slikt skulle skje igjen.

Jeg har verdens snilleste mann, men føler meg ofte ensom siden jeg ikke har en bestevenninne lengre, jeg klarer ikke å knytte et nært bånd med noen lengre, er så redd for å bli såra og utestengt igjen. Det er en vond følelse.

Anonym poster: 6445ef3f513718d490381b7f6da13e6a

Meg igjen her, jeg forstår ikke hvorfor folk er slik, men siden jeg vet å vondt det føles så skal du få en trøsteklem!

Anonym poster: 6445ef3f513718d490381b7f6da13e6a

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg skulle til å starte en tråd om ca det samme som du beskriver!

Jeg har også opplevd å bli fryst ut. Det startet vel når jeg var 19 år. I oppveksten hadde jeg få, men gode venner, jeg var ikke særlig populær, men ingen var direkte slemme mot meg.

Når jeg ble ca 18 begynte jeg å få flere venner, jeg hadde det så fint med den store vennegjengen vi var blitt, jeg fikk kjempegod kjemi med ei og vi ble bestevenner. Jeg fortalte henne alt mulig. Så viste det seg at hun hadde begynt å baksnakke meg til resten av gjengen, sa til de at jeg baksnakka de osv (selv om jeg aldri sa et stygt ord om noen) Dette begynte etter en uenighet vi hadde og hun klarte fort å vende de andre mot meg, til og med bestevennina mi fra 7.klasse, dette gjorde hun pga at hun var sjalu fordi jeg var godt likt og turte å si fra om ting.

Etterhvert kom truslene med at hun skulle fortelle hemmlighetene mine osv. Dette + mye annet gjorde at jeg trakk meg helt tilbake, ble veldig nervøs.

Nå skal jeg ikke nevne alle episodene, men jeg har vertfall slitt med å stole på noen i ettertid. Jeg har ingen bestevenninne lengre men har to/tre omgangskretser jeg vanker i, for akkurat som du skriver, så har man vertfall "reserver" hvis noe slikt skulle skje igjen.

Jeg har verdens snilleste mann, men føler meg ofte ensom siden jeg ikke har en bestevenninne lengre, jeg klarer ikke å knytte et nært bånd med noen lengre, er så redd for å bli såra og utestengt igjen. Det er en vond følelse.

Anonym poster: 6445ef3f513718d490381b7f6da13e6a

TS her. Jeg kjenner meg svært godt igjen i det du beskriver. Hos meg hadde ting ordnet seg da jeg ble 18, heldigvis. Så bra at du har en god mann. Jeg er svært redd for at jeg kommer til å dø alene, da jeg er svært sjalu og mistenksom overfor det motsatte kjønn.

Anonym poster: 73439b137b83f5117076ba23aa1767d9

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt sjalu før, fikk jeg sjansen snek jeg med til å lese på facebookmeldinger og mobilen, se på samtaleloggen og slikt.. Og antok alltid det værste hvis han snakka med ei annen jente. Men det var han jeg var sammen med før..

Jeg trodde jeg skulle gi opp kjærligheten, tenkte etterhvert at det var bedre å være alene, for da hadde jeg vertfall full kontroll på alt, ingen mann som kunne sladre om ting vi hadde gjort, samtidig som ingen var for nære meg.

Men når jeg traff han jeg et med i dag, tok det lang tid før jeg stolte på han. Han forstod jo at det var noe, men han gav meg tid. Etterhvert ble vi sammen og jeg fortalte om tankene mine, men aldri navn på de som har gjort det mot meg, jeg klarer ikke å stole helt på noen. Han er vertfall åpen, hjelpsom og snill, det er håp for alle hvis man gir det en sjanse. Men jeg klarer ikke gi omgangskretsen den sjansen..

Han har foreslått at jeg bør gå til psykolog, noe jeg vurderer.

Har du vurdert det?

Anonym poster: 6445ef3f513718d490381b7f6da13e6a