Tiden etter et dårlig forhold: arrene?

[AnonymBruker]

Er ikke skeptisk til det motsatte kjønn, vet at det finnes bedre. Men jeg føler meg på så lavt "topp-nivå" her etter mitt forrige forhold, og vet rett og slett ikke hva slags bagasje jeg driver å bærer på i psyken.

Har vært i et forhold med en som kunne gjøre hva han ville og snakke seg ut av det.

Han var utro seks ganger, kasta ting rundt seg/voldelig og uærlig. Han var helt fantastisk ellers, jeg kan ikke fatte dette? Virka så god og snill og opptatt av å gjøre ting bra (inntil det krevde handling, ikke ord. Inntil det krevde sympati, ikke ord. Inntil det krevde hensyn, ikke ord.) Ord var alt han ga.

Jeg er over det - men det lever så mange merkelige sorte hull i meg etter dette. Hvis jeg har mulighet dropper jeg å møte venninna på kafee hvis jeg heller kan ligge under dyna. Interesser virker ikke interessante. Hjelper ikke å trene, det er nok psyken som trenger å trenes og pleier. For det er som om jeg ikke har livslyst? Selvtillit på bånn. Å flørte med noen er helt på bånn. Å drømme om forhold og fremtid virker helt bånn.

Jeg som trodde at jeg liksom hadde kontroll, verktøyene, kunnskapen, viljen, realismen, dømmekraft, positivitet? Først har jeg lagt merke til at jeg var forferdelig skuffa over min egen dømmekraft. Hva skulle jeg gjøre med meg selv hvis den var så dårlig? Så tar jeg meg selv i å tenke; lurer man seg selv i en forelselse? Hvis jeg ikke kan gå etter kjemi og tiltrekning, hva lurer seg under? Og hvordan skal jeg vite at jeg kan stole på noen igjen? - Har lyst til å ta personlighetstester på den neste jeg møter. Det har nok gått over styr opp i hodet mitt, her ja! Jeg skjønner at noe i meg må lære seg å stole på noen igjen. Jada, det vet man og jeg kan lese om dette og jeg kan uttale det. Men faktisk vet jeg ikke i det hele tatt hva jeg skal gjøre.

Er det noen som sliter med slike ting etter et dårlig forhold? Hva er det jeg skal si til meg selv? Dømmekrafta mi må det jo være noe galt med; jeg tok jo feil når jeg trodde jeg var smart, når jeg trodde jeg kunne være positiv og glad, når jeg trodde man var ærlig. Selvbildet er helt i grus.

Føler at jeg er i en psykisk spenning som ikke slipper tak, og at kroppen min må stå klar til å reagere på noe som skal skje.

Er så sliten.

Faen ta at man skal få så mange arr.

Anonym poster: b7986fb1d7de34c1f8eb4a72e8de41ff

[AnonymBruker]

Kjære deg, etter å ha lest innlegget ditt beskriver du mye av det samme jeg har opplevd! Det er tungt å sitte igjen med disse tunge følelsene, men det som er flott er at man kan greie å komme seg opp igjen!! Jeg håper det jeg forteller deg kan være til hjelp, det er intensjonen min ihvertfall!

Først så vil jeg bare si at å bli knyttet til en som sier de fineste ord, for så å ikke støtte disse opp med handling er en skikkelig utfordring. Jeg ble helt forvirret, alle spørsmålene jeg selv gikk med var vel ikke noe som gjorde det hele enklere heller. Hvem er han egentlig? Han pleier jo være så god, hvorfor endrer han seg plutselig? Gjør JEG noe som trigger det, evt hva? Hvor ble det av han som det faktisk lyste av når han sa fine ting? Jeg KAN ikke ha innbilt meg at han snakket usant, for det følte jeg kom fra ham, den ekte han. Hvem er så denne skyggeversjonen jeg ser nå? Osv.

Jeg vet ikke om du grubler like mye, men fikk inntrykk av at du er forvirret som jeg var. Da vil jeg si at akkurat slike ting er vondt, spesielt om det går på repeat, og uten løsninger... Men vet du hva annet? Det sier så mye om deg! Du ble oppriktig glad i ham, og selv om det er du som er såret så snur du ikke ryggen til og gir f i ham. Du bryr deg allikevel fordi du har sett det gode i ham i øyeblikk hvor han kanskje var seg selv, noe du ikke vil gi slipp på. Mange vil nok si at du skal drite i ham, han er psykopat, gå videre, ikke noe å bry seg med, han er ikke verdt det.osv. Er det noen trøst? Eller virker det som en litt besserwisser- greie noen må ta for å "støtte" deg? Litt sånn "du er god, han er dritt, finn noe bedre, og slutt å mas på oss om det". Du har jo allerede sagt dette til deg selv skriver du. Du er absolutt smart, reflektert, vet det er logisk å se ting svart-hvitt og legge ting bak seg. Det kan være mange som greier det, men det er ikke rett for alle. Måten du forklarer på forteller meg at du kanskje ser lett det gode i andre, og at du ikke er så dominert av egoet ditt, men at hjertet styrer mye. Noe som er fantastisk. Bare det kjipe er jo denne situasjonen hvor du er så glad i ham, og han på en eller annen måte har sneket seg under huden på deg, såret deg veldig, og plutselig tviler du på deg selv. Ikke rart når alt er"din" feil, og all den varm/kald/varm-greia fra ham. Den kan virkelig bryte mye ned altså, og så forstår du ikke selv engang hva som egentlig skjedde. Hva som er grunnen til at han har behandlet deg slik kan være mye, men det er ikke så viktig å få greie på. Nå er det du som er i fokus, vi må finne en måte som er rett for deg, som får deg opp igjen, der du ser hvor flott du er! Klart det kunne hjelpe deg å få svar på hvorfor han var sånn og sånn. Men den veien har ikke ført til så mye enda, har det? Kanskje hvis du starter i den andre retningen, undersøker arrene som er hos deg som ikke du selv har påført deg? Om du ser deg selv, ikke den deg som andre villeder deg til å tro du er, men DEG!!!! Som bare du vet hvem er 100%!! Kjenner du deg selv godt eller er du ikke helt den du føler i magen at du egentlig er? For det du føler og hva andre har oppfattet kan aldri stemme overens. Mye pga at det er en risiko å være seg selv i dag. Fare for å bli avvist, lettere å ta på maskene de fleste av oss går med. For da, om de avviser den versjonen jeg er på lat, da har de ikke ribbet meg totalt... Men... Det er jo det som er vanskelig. Å tørre være seg selv, tørre å bry seg om seg selv. I ditt liv ser du jo ting gjennom deg. Da er det viktigste: har du det bra nå? Ikke? Hvorfor ikke? Og har DU selv bestemt at det du føler mangler av deg selv skulle bli borte? Humøret ditt, selvtilliten din, ville du frivillig gitt det bort for å føle deg elendig? Selvsagt ikke. Men det er bare du som kan fylle dine egne tomrom. Selv om det virker som om noe er borte, eller at noen faktisk kan fylle et savn ikke du greier fylle selv så er det en illusjon. Som maaaange tror er virkelig! Og jeg skal love deg at jeg var veldig fanget i dette her. Til jeg nådde helt bunnen, og måtte tørke støv av hver krok i meg til jeg hadde funnet hele meg igjen. Det som var rart var at da jeg strippet alt av hva andre hadde gitt meg av bilder om meg selv, da gikk alt veldig raskt opp!! Plutselig var alt av frykt for at andre skulle mene noesomhelst om meg borte vekk. For første gang på det jeg kan minnes. Det går an å riste det av, det er ikke ditt. Det aller beste er at det er enklere enn man skulle tro. For du har alle svarene!(ja faktisk) nøklene finner du ikke hos andre, fordi det er du som har låst deg selv litt. Ikke av dumhet, av velmente grunner mot ANDRE, ikke deg! Hvordan finner vi disse nøklene? Ved å spørre oss selv! Magefølelsen din, det du føler, er rett og slett svaret for deg. Det er ikke så vanskelig å spørre seg selv om man er smart eller ikke? Ja, jeg føler jeg er snill. Klart du er! Hvorfor har andre latt deg hatt et annet syn? Av samme grunn som de fleste andre. Dette skjer fra starten av livet. Vi får svarene servert fra andre om åssen livet er fra vi er barn. Hvor mye vet vi om livet utfra vår egen forståelse? Det er det som gjør alt så vanskelig, vi blir usikre, frykter mye, tror vi er små intetsigende vesener. Uten å vite hvor flotte vi er, alle sammen! Illusjon, men det er det som har vært meningen. Nå er vi i en tid hvor vi skal våkne, ut av andres kontroll, og rette på all det tullet som er her på jorda. Det du trenger gjøre er å bli kjent med deg selv. Finn de rette svarene på hvem DU er! Bare du vet! og når du vet, så vil du vite svaret på alt det andre også. Fjern de mørke gardinene andre har tilbudt deg, som du har hengt opp for å gjøre de glade (gode søte deg), og slipp lyset i deg ut! Jeg lover deg at hele tilværelsen blir noe annet. Og du velger å takke nei til gardiner du blir tilbudt også du har mye viktigere ting å gjøre. Som å le, være lykkelig, LEVE, se livet fra DEG. Og hva vil du se av forandring?? Åh, du aner ikke hva du har i vente, det er helt fantastisk! DU er helt fantastisk! <3

Anonym poster: 3fbb899f23168b5f82d42c9cbb1a5d32

[AnonymBruker]

Du beskriver veldig godt hvordan du har det, og jeg får lyst til å gi deg en klem. Jeg tenker at du har mistet "livslysten" fordi du har mista troen og tilliten til andre, til at folk og verden generelt er som du forestiller deg. Har ikke opplevd akkurat det samme selv, men ble ganske vant til løftebrudd og at det i praksis ikke ble vist kjærlighet i handling (da tenker jeg på så enkle ting som å samarbeide om praktiske ting, si ja til noen av den andres forslag, at ikke alt går på den enes premisser), og begynte også å tvile på min egen vurderingsevne. Men det var nok ikke så ille at jeg mistet gnisten helt, den kom tilbake rett etter at det ble slutt. Han jeg er sammen med nå har også fortalt at han har lært av bitter erfaring å ikke legge for mye vekt på store ord. Når alt kommer til alt vises kjærlighet i handlinger og holdninger, ikke hva man sier. Det er vondt å være den som har vært naiv og blitt såret, samtidig tenker jeg at da har man kanskje vært den i forholdet med størst evne til å elske "ekte", ikke bare strø om seg med prat og løgn.

Jeg vet ikke hva jeg kan gi deg av konkrete råd, men verden er ikke så ille egentlig... Og min innstilling har blitt at kjærlighet er noe som må kunne komme fra meg, hva den andre føler blir en bonus. Jeg har funnet ut at å åpne meg for å føle kjærlighet egentlig ikke gjør meg mer sårbar enn om jeg lukker meg og er skeptisk og "ensom". Men det er en kjærlighet som er givende og ikke "forventer" eller krever - samtidig som jeg ser den andre klart og ville vært/har blitt sterk nok til å gå dersom han ikke var tilliten og kjærligheten verdig. For meg er det meditasjon som har gjort denne endringen hos meg, og det høres sikkert litt jalla ut Men jeg tenker at det uansett er så fint å føle kjærlighet, om ikke til en partner i første omgang, så i hvert fall til livet rundt en, venner osv...

Anonym poster: 3b83f40fea5f93ebbbe30db4475fd2f8

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme.

Anonym poster: 0984dc0b3e6ab64aba6ec16ef8abea76

[Gjest TS]

Anonymbruker #2 og #3, tusen takk for kloke ord. Dere har virkelig satt dere inn i situasjonen, og jeg skal sette meg inn i svarene! Det er mer hjelpsomt enn man selv skulle tro, både konkrete råd, intensjoner og varme tanker.

Jeg drømte i natt at jeg var med mennesker som jeg kjente. Så kom det et uvær eller en type "ristning i hele bakken" under oss. For hver gang det jordskjelvet kom, ble folk rundt meg mer og mer "forvridd" i ansiktet. Søstra mi var der, hun så ut som en demon til slutt. Og vanlige mennesker kastet syre rundt seg. Brått våknet jeg i senga mi helt stiv av skrekk.... jeg som ikke takler kjempe skumle filmer en gang.

Men dette kan forklare hvor redd jeg også er for å ha blitt helt skadet. Helt ødelagt på en måte. Tror at jeg begynner å bli gal.... For jeg kastet meg over pcen og googlet "psyko drømmer". Når det egentlig var et "mareritt".

Dette med tillit, selvfølelsen og bånnen har gått ut over søvn og hele livssituasjonen. Er som om på en måte alt sammen har ramlet ut av hendene mine, mistet kontroll på trådene som bare rakner mer og mer. Jeg burde også gjøre noe konkret med dette, for jeg tror ikke jeg kommer til å bli sterk i psyken om jeg ligger her, sover dårlig med mareritt om demoner osv. Helt sikkert!

Skal ta fatt på svarene igjen. Tusen takk!

[AnonymBruker]

Jeg kommer akkurat ut av et forhold selv hvor ekskjæresten min var utro flere ganger og brøt meg veldig ned. Om jeg skal beskrive meg selv med ett ord nå er det første ordet jeg tenker på "ødelagt". Jeg også lengter etter svar på hvordan dette skjedde og hvordan det kan bli bedre igjen. Jeg vil så gjerne være glad, men er mest apatisk eller lei meg. Jeg er, som du, veldig sliten og vil bare at dette skal gå over.

Jeg gruer meg til et nytt forhold for jeg forstår ikke hvordan jeg noen gang kan komme til å stole på noen igjen. Jeg kommer nok ikke til å fungere i et forhold tenker jeg, og ser med gru frem til å leve alene.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette.. Men jeg vil du skal vite at flere har det slik og at jeg gjerne skulle hjulpet deg hvis jeg kunne. Om du finner en løsning på dette, vil jeg gjerne høre og jeg vil dele med deg hvis jeg finner en

Lykke til, TS!

Anonym poster: 9a3dff4bd74c4cc739853d3d8a3d6286

[M@rzipan]

Jeg har ikke de samme erfaringene som deg, men bærer på arr etter andre erfaringer, som faktisk fortsatt lager litt utfordringer i mitt hode, flere år etter.

Selv er jeg nøye med å ikke involvere ny partner i mine tanker rundt dette, da jeg vet at han ikke har fortjent å bli utsatt for min redsel for igjen bli utsatt for de samme tingene som den forrige bedrev.

Jeg har fortalt litt, men det meste holder jeg for meg selv.

Jeg har også hatt mange av tankene du sitter med, men samtidig er jeg også klar over at det var ikke min skyld. Har omsider funnet en ny mann, men det tok mange år før jeg turte å slippe en ny kjæreste inn i livet mitt, å stole på at han faktisk var så snill som han virket, at han faktisk var den han fremsto som i starten. Fortsatt er jeg forundret over at han aldri hever stemmen. Hvorfor ser han ikke hardt på meg med sinte øyne? Hvorfor kjefter han ikke? Hvorfor kaller han meg ikke stygge ting? Hvorfor er han ikke utro? Jeg vet jo svaret: Fordi han faktisk ikke er slik som eksen. Det tar bare så lang tid å komme over at det ikke er slik det skal være. For det var jo normalen. Den gang da.

Jeg har kommet frem til at han ikke skulle få ødelegge meg, selv om han prøvde, så var det faktisk jeg som kom seirende ut til slutt. Det er han som ikke er frisk i hodet, det er faktisk ikke meg det er noe galt med.

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv, er å prøv å se fremover. Du er bra nok som du er. Ikke la han ødelegge livet ditt, ikke la han trykke deg ned. Ikke krabb under dyna, og bli der. Vær sammen med mennesker som betyr mye for deg, som er glade i deg, som bekrefter at du faktisk er god nok slik som du er.

Det er tøft, og en jobb du har foran deg, og veien er lang å gå, men ikke gi deg.

Ikke tenk noe mer på dømmekraften, det hjelper ikke å bære nag til seg selv. Jeg hadde også de tankene, men det er bare bortkastet energi. Vær glad for at du har kommet deg bort, vær glad for at du er ute av det. Livet har begynt på nytt igjen nå, med mange muligheter. Nå må du bygge deg selv opp igjen på nytt, og du må gi deg selv tid.

Og du: Det finnes faktisk snille, gode menn med store hjerter der ute.

[AnonymBruker]

Det kan føles som om mennesket man elsker har kommet ut for en ulykke, blitt drept og er helt forsvunnet. Bortevekk! Var han der i det hele tatt? Var det en illusjon? Var han egentlig i det hele tatt god? Kan man være så lurt? Er jeg dum? Det er følelsen jeg satt med. Og når man ikke lenger stoler på seg selv, kan man ikke stole på noen andre.

Du har et forsvar inn i deg selv.

Det kalles forsvarsmekanismer, men ikke bare det - det er kroppen din som sender opp minner og erfaringer fra tidligere erfaringer, sjokk eller når man er utsatt for krenkelser, som sier til deg at du må gå i forsvar. Dette gjør kroppen din automatisk.

Dette tok han bort i fra deg, med å lyve til deg og lure deg.

Alle gangene du prøvde å ta opp forsvaret ditt "ikke lyv mer til meg, vær så snill ikke gjør det!", men han går ut å gjør det igjen, så begynner kroppen din å reagere mot dette med angst. For ikke en gang har du kunne hatt et forsvar. Da er man helt naken, et meningsløst gjenstand på bordet. Uten at vi får forsvare oss fra noe som er vondt, er vi så liten som vi kan bli. Det er ingen spøk å ta i fra andre menneskers forsvar. Vi er hjelpesløse uten å kunne forsvare oss for smerte, psykisk og fysisk. Hvem vil ha kjærlighet, uten å kunne forsvare seg selv?

Å oppleve dette er ingen lek! Man er sterk, man er god. Ofte har du sagt til deg selv: Jeg tilgir han, for det kan skje den beste av oss.

Nå er tiden inne til å si det til deg selv, i stedet.

- Dette er noe som skjer den beste av oss! -

Det er ikke MIN feil!

Jeg var ikke DUM!

Jeg er ikke ØDELAGT.

Jeg er ikke noe av det jeg sier til meg selv i det hele tatt; jeg har RETT til å ha forsvar!

Men nå er forsvaret ditt blitt så sterkt, at det burde bli litt svakere på noen punkt, og bli sterkere på noen punkt. Prøv å skriv en liste med overskrift: Mitt forsvar.

Punkt 1,2,3 +++.

Beskriv forsvaret du har satt opp i deg selv. Hva er rett der, og hva er angst der?

Klart du fortjener å beskytte deg selv, men nå er kroppen din gjerne i en fastlåst forsvarssituasjon.

Anonym poster: b7986fb1d7de34c1f8eb4a72e8de41ff

[AnonymBruker]

Satt å leste om dette med forsvar og kom over ting som dette. Er det noen som kjenner seg igjen?

Anonym poster: b7986fb1d7de34c1f8eb4a72e8de41ff

[Steinar40]

Folk som ikke er til å stole på, eller som bare er tomt prat, er ingenting å samle på.

Dermed trenger man å finne ut av dette så tidlig som mulig.

Jeg ser da ingenting galt i å teste folk.

[AnonymBruker]

Det kan føles som om mennesket man elsker har kommet ut for en ulykke, blitt drept og er helt forsvunnet. Bortevekk! Var han der i det hele tatt? Var det en illusjon? Var han egentlig i det hele tatt god? Kan man være så lurt? Er jeg dum? Det er følelsen jeg satt med. Og når man ikke lenger stoler på seg selv, kan man ikke stole på noen andre.

Du har et forsvar inn i deg selv.

Det kalles forsvarsmekanismer, men ikke bare det - det er kroppen din som sender opp minner og erfaringer fra tidligere erfaringer, sjokk eller når man er utsatt for krenkelser, som sier til deg at du må gå i forsvar. Dette gjør kroppen din automatisk.

Dette tok han bort i fra deg, med å lyve til deg og lure deg.

Alle gangene du prøvde å ta opp forsvaret ditt "ikke lyv mer til meg, vær så snill ikke gjør det!", men han går ut å gjør det igjen, så begynner kroppen din å reagere mot dette med angst. For ikke en gang har du kunne hatt et forsvar. Da er man helt naken, et meningsløst gjenstand på bordet. Uten at vi får forsvare oss fra noe som er vondt, er vi så liten som vi kan bli. Det er ingen spøk å ta i fra andre menneskers forsvar. Vi er hjelpesløse uten å kunne forsvare oss for smerte, psykisk og fysisk. Hvem vil ha kjærlighet, uten å kunne forsvare seg selv?

Å oppleve dette er ingen lek! Man er sterk, man er god. Ofte har du sagt til deg selv: Jeg tilgir han, for det kan skje den beste av oss.

Nå er tiden inne til å si det til deg selv, i stedet.

- Dette er noe som skjer den beste av oss! -

Det er ikke MIN feil!

Jeg var ikke DUM!

Jeg er ikke ØDELAGT.

Jeg er ikke noe av det jeg sier til meg selv i det hele tatt; jeg har RETT til å ha forsvar!

Men nå er forsvaret ditt blitt så sterkt, at det burde bli litt svakere på noen punkt, og bli sterkere på noen punkt. Prøv å skriv en liste med overskrift: Mitt forsvar.

Punkt 1,2,3 +++.

Beskriv forsvaret du har satt opp i deg selv. Hva er rett der, og hva er angst der?

Klart du fortjener å beskytte deg selv, men nå er kroppen din gjerne i en fastlåst forsvarssituasjon.

Anonym poster: b7986fb1d7de34c1f8eb4a72e8de41ff

Dette får jeg lyst til å vise til eksen, så han kan forstå hvordan jeg har det.

Anonym poster: 0984dc0b3e6ab64aba6ec16ef8abea76