Hvorfor ble dere skilt? Eller brøt et langvarig forhold.

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg lurer på hvor "ille" ting må være før man ikke har annet valg enn å skilles.

Var det utroskap, eller fordi du selv ble forelsket i en annen? Eller var det at følelsene forsvant? Og hvor hardt prøvde dere for å forholdet til å holde? Og når bestemte dere at nok er nok?

Anonym poster: aa5ad165dba8d041af55e1ecab3b4d9f

[AnonymBruker]

Med eksmannen var et fordi jeg fikk kalde føtter og angret 1-2 måneder etter vi ble gift. Da fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde mer følelser for han enn som jeg har for en venn. Det var null tiltrekning, men jeg var liksom blitt vant til han. Det var for vanskelig for meg å gjøre det slutt rett etter bryllupet pga skammen overfor familie og venner. Endte med at jeg var utro, så ga vi det en sjanse til men året etter klarte jeg ikke det mer. Vi hadde vært sammen da i 3 år totalt.

Med neste kjæreste ble jeg gravid ved et uhell 1 år inn i forholdet. Han oppførte seg helt ufyselig mot meg og kalte meg blant annet "white trash" fordi jeg klarte å bli gravid da jeg bare var 24 år gammel. Han prøvde å tvinge meg til å ta abort og hadde hatt en samtale med legen min etterpå for at han skulle overtale meg til abort. Etterhvert gikk han med på å beholde det fordi jeg ville det så gjerne, men da hadde jeg mistet mye av respekten og følelsene for han. Han stresset meg og kalte meg stygge ting mens jeg var gravid og det endte i spontanabort dessverre. Jeg kom inn i en fæl depresjon og ville egentlig bare vekk fra han. Jeg ga det en sjanse til i 1,5 år helt til jeg ikke klarte mer og måtte gjøre det slutt fordi det bare føltes feil. Vi hadde da vært sammen i 2,5 år.

Nå har jeg ny kjæreste igjen som jeg har vært sammen med i 2 år. Jeg krysser fingrene for at det skal holde!

Anonym poster: 350895a053818a3a349f63760716f055

[AnonymBruker]

1. Jeg gikk da følelsene forsvant (samboer 3 år)

2. Vi var begge enig om et brudd. (samboer/forlovet 7 år)

3, Jeg gikk pga psykisk mishandling. (samboer 4 år)

Er singel nå.

Anonym poster: a43c00b470e3607ec1b104200e00bd19

[AnonymBruker]

1. Aldersforskjell gjorde at vi var på ulikt stadie i livet, jeg ble lei av hans "fornuft".

2. Han hadde null økonomisk sans, jeg ble ofte sittende med husleie/telefonregning etc alene fordi lønna forsvant så fort. Og så ble han fryktelig lett sur over bagateller.

Har samboer nå og håper det ikke blir et tredje brudd.

Anonym poster: ecef35e1d8ca772fce90715a1952115d

[AnonymBruker]

Det var for vanskelig for meg å gjøre det slutt rett etter bryllupet pga skammen overfor familie og venner.

Anonym poster: 350895a053818a3a349f63760716f055

Kjenner meg igjen i denne. Fikk ikke kalde føtter akkurat, men det hendte noe ca 2 måneder inn i ekteskapet som forandret meg. Synet mitt på livet endret seg og jeg ble mer "voksen". Han gjorde ikke det. I tillegg var det mye tull i forhold til hvordan han forholdt seg til det som hendte som skapte avstand mellom oss. Jeg følte også skam ved å ønske meg ut av ekteskapet etter så kort tid, og holdt ut i to år. Innen den tid hadde vi prøvd så mye at vi hatet hverandre og det var et stygt brudd uten snev av medfølelse for den andre. Han gikk. Vi var sammen i totalt 5 år, gift i 2.

Før eksmannen min var jeg sammen med en mann i 4 år. Mye drama i form av dop og utroskap, begge fra han sin side. Han var super/ fæl periodevis. Mye frem og tilbake, aldri fremgang. Et skritt frem, to tilbake. Jeg var fryktelig glad i ham, men etter fire år skjønte jeg at jeg ikke kunne leve livet mitt på den måten, og gikk.

Håper forholdet jeg er i nå er varig Han har gode verdier og holdninger, som jeg verdsetter og respekterer

Anonym poster: 34def9dc2a6b12392fe25c8c6ef40b5e

[AnonymBruker]

Først forsvant respekten for han.

Så forsvant følelsene.

Så enkelt så vanskelig.

Var gift i 12 år.

Anonym poster: e6b907ffe6cd23f342dd3fe882bbfe75

[Steinar40]

Mitt personlige syn på hva som er klare samlivsbrudd-årsaker:

1. Vold

2. Utroskap

3. Når det er umulig å kommunisere og samarbeide

Resterende årsaker blir litt verre å forsvare.

[Gjest Cwtch]

Etter at han fant ut at han var steril, fikk han et voldsomt aggresjonsproblem.. Følte vel at han måtte kompensere, være mer "mann" på andre måter. Bare synd at sinne og psykisk terrorisme ikke er det jeg forbinder med en god mann...

[AnonymBruker]

Mitt personlige syn på hva som er klare samlivsbrudd-årsaker:

1. Vold

2. Utroskap

3. Når det er umulig å kommunisere og samarbeide

Resterende årsaker blir litt verre å forsvare.

Mener du at hvis du har mistet alt av følelser,så er ikke det en god grunn?

Anonym poster: e6b907ffe6cd23f342dd3fe882bbfe75

[frøkna]

Mitt personlige syn på hva som er klare samlivsbrudd-årsaker:

1. Vold

2. Utroskap

3. Når det er umulig å kommunisere og samarbeide

Resterende årsaker blir litt verre å forsvare.

Javel? Så man skal bli i et forhold uten følelser bare fordi det ikke er vold, utroskap og man klarer å samarbeide?

Back on topic: Ble slutt med eksen min pga forskjellig måte å leve livene våre på. Jeg håpet vel at ting ville endre seg, men til slutt skjønte jeg at jeg ikke ville leve livet mitt på den måten han kommer til å leve sitt. Vi var sammen i ca 2 år.

[Steinar40]

Mener du at hvis du har mistet alt av følelser,så er ikke det en god grunn?

Anonym poster: e6b907ffe6cd23f342dd3fe882bbfe75

Kommer an på. Hvis du tenker på at forelskelsen har lagt seg så er det alene ikke noen god grunn, nei.

[AnonymBruker]

Han satte seg selv foran ungene, og meg.

Rotet vekk økonomien.

Brukte penger på seg selv,

om ungene ikke hadde mat.

Gift ung, jeg ble voksen fort da ungene kom. Han ble på tenåringsstadiet.

Notorisk utro.

Dette er glansbildet

Anonym poster: 0613907a40cdbfbd4514e45330782047

[Gjest Gjest]

Første forhold: varte totalt i nesten 19 år (kjærester/samboere/gift). Følelsene forsvant, han er en snill mann, men vi ble for ulike og klarte ikke å snakke skikkelig sammen. De tre siste årene var det ille, da kjempet jeg med alt jeg klarte å komme på, stort sett kjempet jeg alene mens han satt på gjerdet og ventet på at det som ikke funket skulle gå over... DA forsvant siste rest av følelser fra min side.Tror også jeg var for ung da vi begynte sammen og ikke visste helt selv hvilke verdier som etterhvert kom til å være viktigst for meg, og at vi to ikke hadde alle disse på plass i forholdet mellom oss. Ikke utroskap (som jeg vet om iallefall) eller at noen av oss hadde funnet en ny.

Andre forhold; er to år inn i dette og håper det varer livet ut :-)

[AnonymBruker]

Vi virkelig prøvde. Var innom familievernkontoret og hadde utallige prater hjemme. Etter krav fra meg. Da jeg til slutt fant ut at ord uansett ikke ble etterfulgt av handling så maktet jeg ikke mer. Det var jeg som hadde fullt ansvar for egen jobb og unger og hus. Jeg kunne aldri vite når mannen gjorde sin del. Gikk faktisk så langt at jeg ble sykemeldt etter pålegg fra familievernkontoret fordi jeg var totalt utslitt. Allikevel skjedde det ingen endring. Da hjalp det ikke med kjærligheten jeg følte for mannen. Han var også gladi meg og ungene, men ikke glad i ansvar. Sånn i ettertid så ser jeg at han faktisk ikke hadde noen respekt for meg og ungene. Hadde han hatt det så hadde han tatt sin del og ikke overlatt alt til meg.

Anonym poster: 8882b0eb6f41cacac4cd899ae9cd72ba

[frøkna]

Kommer an på. Hvis du tenker på at forelskelsen har lagt seg så er det alene ikke noen god grunn, nei.

Skjønner saken blir mer komplisert med barn i bilde, og at man da kanskje kan prøve å jobbe gjennom ting, men syns du ikke livet er litt for kort til å holde seg til en person bare for å holde seg til den personen? Bør man ikke ha lyst?

[AnonymBruker]

Vi holdt ut lenge, men til syvende og sist var konfliktnivået for høyt.

Jeg var ikke lenger kjæresten hans, men mor for en ansvarsløs 40åring. Det gjorde det ikke noe bedre at økonomien var fullstendig på bærtur på grunn av hans totale mangel på kontroll og arsvarsfølelse.

Anonym poster: 1c5536066a7b83c82b7b9079df416ba4

[AnonymBruker]

Han fant ei ny.

Anonym poster: 4ad1bb11bc6f0b25f7a545c025f7834d

[Steinar40]

Skjønner saken blir mer komplisert med barn i bilde, og at man da kanskje kan prøve å jobbe gjennom ting, men syns du ikke livet er litt for kort til å holde seg til en person bare for å holde seg til den personen? Bør man ikke ha lyst?

Jo, man bør være motivert - eller ha lyst som du sier det - men jeg syns ikke at forelskelsen skal styre og bestemme om man er motivert eller ikke.

[Gjest Stjerner og planeter]

psykisk vald

[twang]

Første forhold: varte totalt i nesten 19 år (kjærester/samboere/gift). Følelsene forsvant, han er en snill mann, men vi ble for ulike og klarte ikke å snakke skikkelig sammen. De tre siste årene var det ille, da kjempet jeg med alt jeg klarte å komme på, stort sett kjempet jeg alene mens han satt på gjerdet og ventet på at det som ikke funket skulle gå over... DA forsvant siste rest av følelser fra min side.Tror også jeg var for ung da vi begynte sammen og ikke visste helt selv hvilke verdier som etterhvert kom til å være viktigst for meg, og at vi to ikke hadde alle disse på plass i forholdet mellom oss. Ikke utroskap (som jeg vet om iallefall) eller at noen av oss hadde funnet en ny.

Andre forhold; er to år inn i dette og håper det varer livet ut :-)

Jeg tror at 19 år er ganske bra i dagens samfunn.

Jeg tror og håper på et helt liv sammen, men sånn skjer ikke alltid.

Så hvis du hadde f.eks. 15 gode år og 4 ikke fult så gode år, så er det en av de bedre forholdene da.