Gå fra partner i spedbarnsperioden?

[Gjest Sliten]

Beklager på forhånd, men her kommer nok en "skal jeg forlate mannen"-tråd.

Vi fikk vårt første barn for et knapt år siden og tiden etter har vært tidvis ganske pyton på kjærestefronten. Bare så det er sagt, vi har vært sammen i et tosifret antall år, og vi har klart oss gjennom en rekke mindre og større kriser i parforholdet. Generelt vil jeg si at vi har hatt det fint sammen og vi har tidligere alltid pratet godt sammen.

Men mannen har taklet arvingens inntog dårlig. Det tok flere runder hos familievernskontoret før han skjønte hvor intenst det var å være hjemme med et lite spedbarn og hvor desperat behov jeg hadde for å få fem minutter for meg en gang i blant, bare for å få puste litt. (Men han omtaler fremdeles alt han gjør med ungen som noe han "gjør for meg", som om ungen bare er min jobb egentlig... )

Likevel bebreider han meg nå for at han ikke har fått så mye oppmerksomhet som tidligere, og han har i månedsvis trukket seg fullstendig unna, såpass at jeg nå har kommet til et punkt hvor jeg ikke vet om jeg orker å fortsette dette. Vi har hatt ørti samtaler om det, han lover bot og bedring (og påstår iherdig at han SKJØNNER hva det er jeg sier), men ingenting skjer.

Jeg er så utrolig sliten av hele situasjonen... Ungen tar det meste av energi, mannen får resten. Han skjønner ikke at jeg ikke har hatt ork til å gjøre så enkle ting som å sminke meg eller fikse gardiner til barnerommet og så tar han det personlig at jeg ikke er like tilstede for han hele tiden?

Er det noen som har noen gode råd?

[Gjest Gjest]

Har han ikke lært noe i pappapermen?

[AnonymBruker]

Huff, det høres veldig ugreit ut!

Men jeg skal likevel gi deg et råd du kanskje ikke ønsker: prøv litt til. Et halvt år eller noe slikt. Spedbarnstiden med det første barnet er så utrolig spesiell og det kan være så mange skjær i sjøen som ellers ikke er der, så derfor vil jeg (med mindre det er vold eller annet i bildet, selvsagt!) fraråde å ta slike beslutninger akkurat da. Det hender jo også at fedre kommer mer på banen når barnet blir litt større, kanskje han blir mer aktiv etterhvert?

Fortell ham gjerne at du står på randen til å forlate ham, og fortsett å kreve forandringer. Absolutt! Mener ikke at du skal bare holde ut og holde ut. Og synker det ikke inn i skallen hans i løpet av et halvår eller et år til, så kan du i alle fall vite at du prøvde det du kunne, og kan forlate ham med verdens beste samvittighet.

Anonym poster: 8f34d1c1acdd2adf8b73ef4a128bcd7b

[Gjest Sliten]

Har han ikke lært noe i pappapermen?

Han skal straks ha pappapermen sin nå. Det lengste han har vært alene med babyen har vært to timer (selv om han skal ha det at han er flink til å leke med og stelle ungen, noe han jo sier han "gjør for meg").

Fortell ham gjerne at du står på randen til å forlate ham, og fortsett å kreve forandringer. Absolutt! Mener ikke at du skal bare holde ut og holde ut. Og synker det ikke inn i skallen hans i løpet av et halvår eller et år til, så kan du i alle fall vite at du prøvde det du kunne, og kan forlate ham med verdens beste samvittighet.

Anonym poster: 8f34d1c1acdd2adf8b73ef4a128bcd7b

Jeg har alt fortalt ham det, så han vet hva som står på spill. Enten så tar han det ikke alvorlig, eller så bryr han seg ikke. Begge deler er like frustrerende...

Det største problemet nå er at jeg rett og slett ikke orker mer av status quo. Stemningen i heimen er mildt sagt amper, både hans og min tålmodighet er tynnslitt og jeg føler vi tråkker rundt på eggeskall. En del av meg har lyst til å bare pakke en koffert og stikke langt unna, bare for å få bittelitt pusterom.

[Britt Banditt]

La han få ha pappapermen sin først, forstår han fortsatt ingenting etter det så skjønner jeg godt at du vil gå. Men det kan hende han får seg et par oppvekkere.

[AnonymBruker]

Ammer du barnet fortsatt? Tar barnet MME? Har du noen slektninger du kunne reist til alene for en helg bare for å få litt pusterom? Det kunne ha hjulpet godt bare det, dersom du får fri fra mann og barn.

Anonym poster: 6dc351a3b3cd05b8717c3dbccfe74793

[kaffegjest]

Synes det er utrolig merkelig med menn som har den holdningen!

[Gjest Småbarnsmamma]

Veldig mange par jeg kjenner har hatt en enormt vanskelig fase i forholdet de første årene av barnets liv.

Man får virkelig sett de værste sidene av partneren sin når det blir søvnløse netter, amming, husarbeid, klesvask pg ikke minst null alenetid.

Jeg ville dratt bort en helg rett og slett. La han styre skuta og ikke gjør ting klart for han før du drar. La det være lite rene klær igjen så han må vaske babytøy. La han lage babymaten, osv, osv.

Jeg tror han trenger en realitysjekk.

Han har halvparten av ansvaret siden han har vært med på å lage dette barnet.

[Gjest Sliten]

Ammer du barnet fortsatt? Tar barnet MME? Har du noen slektninger du kunne reist til alene for en helg bare for å få litt pusterom? Det kunne ha hjulpet godt bare det, dersom du får fri fra mann og barn.

Anonym poster: 6dc351a3b3cd05b8717c3dbccfe74793

Minimalt med amming, bare litt for kosens skyld på morgen/kveld. Barnet tar både MME og spiser godt av fast føde, så i teorien er det ingenting i veien for at jeg kan overlate barnet til faren for en helg.

Får se litt på hvilke muligheter jeg har. Familie/venner er uaktuelt, men det går kanskje an å ta inn på hotell for en helg.

[Athene]

Flere venninner av meg som har små barn har sagt noe som er veldig fornuftig. Det burde vært forbudt å gå fra hverandre dersom man har et barn som er under ett år.

Ut i fra hva du skriver høres ikke mannen ut som om han er noen keeper for øyeblikket. Samtidig, du har sikkert litt hormoner som raser, er sliten, og ser det verste i situasjonen.

Jeg gjetter på at 3 måneder pappaperm, litt avstand til baby når du begynner å jobbe igjen og et litt eldre barn der faren naturlig kommer mer til vil nok løse en del. Og vær litt tøffere. Dra på en times joggetur, ta en kveld med venninner, overnatt et annet sted innimellom. Så går det kanskje et lys opp for mannen.