Meningen er jo at jeg skal være glad....

[Gjest Anonym]

Jeg og samboer har vært sammen i rundt 4 år nå. Vi flyttet inn sammen for ca. 1 år tilbake. I de siste 3 årene har vi hatt det ganske turbulent. I det første året var han en fantastisk mann, noe jeg har lengtet etter i de siste 3 årene. Jeg må nevne at jeg ikke var en fantastisk kjæreste det første året, og var grunnen for at han forandret seg, men siden han ville fortsette forholdet, gjorde vi det og jeg forandret meg.

Men på grunn av mye krangling i det siste var jeg fast bestemt om at det måtte bli slutt. Plutselig etter en diskusjon og mye tenking fra hans side sa han at han ville forandre seg for min skyld og var veldig lei seg, fordi han skjønte hvor jeg ville. Han sa han skulle prøve å være som han var det 1. året.

Meningen var jo så klart at jeg skulle bli overlykkelig, fordi det var dette jeg hadde lengtet etter å høre i disse 3 årene, men jeg følte det ikke sånn. Han har vært utrolig snill etter at han sa det, og gjort alt for å få meg glad, men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er så glad. Har jeg kanskje mistet følelsene mine for han? Jeg elsker han jo enda, så jeg skjønner ikke. Jeg vil gjerne at dette skal fungere, men samtidig.. så vet jeg ikke lenger.

[Havbris]

Har jeg kanskje mistet følelsene mine for han? Jeg elsker han jo enda, så jeg skjønner ikke.

Du elsker han og lurer samtidig på om du har mistet følelsene?

[frøkna]

Du hadde allerede bestemt deg for å gjøre det slutt, og sikkert mentalt begynt å tenke og forestille deg et liv uten han. Tror du opplever det som "for sent" å få kake nå. Om du skjønner.

[AnonymBruker]

Dere har kranglet mye i det siste, og da er det ikke rart om du er sliten og har mistet troen litt.

Troen kan komme tilbake, og kanskje er det verdt det hvis du elsker han. Husk at du også må fortsette å utvikle deg, ikke bare han.

Anonym poster: a37d7e6e0137e4744e300da844674c1d

[Gjest Hjordis]

To ting tenker jeg på når jeg leser innlegget ditt TS.

Først: Den første forelskelsen er fantastisk, men den svinner og om man ikke jobber med 'magien' så kan den mere rolige kjærligheten virke 'falmet og ikke som før'..

Finn på nye ting, utforsk ting sammen, skap nye gode erfaringer sammen så dere har noe positivt nytt å snakke om og smile sammen om senere.

Når man er et nytt par så er jo alt nytt og spennende helt gratis!

Tror mange par gir opp når det ikke føles spennende lengre, og man må faktisk make an effort for ny spenning, Do it!

Second: Jeg ber deg tenke over om du kan ha noe av samme mønster som jeg:

Jeg vet med meg selv at mitt syn på alt i verden svinger med hormonenene mine og spesielt mye med depresjon og selvbilde/følelse går i kjelleren..

I 'pms' uka er alt veldig over på negativt, små ting han alltid gjør irriterer meg plutselig, jeg undrer meg over fremtiden, jeg føler meg plutselig usikker på alt. Alt det som føltes godt og trygt drukner i pmshavet. Bekreftelses behovet skyter i lufta og føler at jeg må ut av dette kaoset, og den lette løsningen er da ofte å gjøre det slutt i mitt hode...

Jeg må fortelle meg selv at dette går snart over, snart skinner sola igjen. Og sannelig gjør den det hver gang.

To lange forhold har jeg løpt ut av I panikk da verden ble for skrå og jeg slet med depresjon som gjorde at sola aldri kom frem, og de gangene den gjorde det så glemte jeg det når neste sky kom.

Når jeg ser tilbake nå så skjønner jeg at det var depresjon fra min side som var hovedårsak til at det gikk som det gikk. Forholdet jeg er i nå føler jeg at jeg har kontroll på kaoset, ja det kommer men det bekymrer meg ikke lengre.

Lykke til.