Han tørr ikke si mot foreldrene sine

[Gjest Gjest]

Jeg blir så oppgitt mange ganger, av min godt voksne mann og far til våre barn som ikke tørr å si mot sine foreldre. Han forsvarer aldri meg om det en meget sjelden gang skulle oppstå en uenighet, da er det alltid foreldrene han holder med. Når de avlyser avtaler eller andre ting med en dårlig grunn, eller noe som går ut over oss som familie og jeg sier noe i mot, da går han rett i forsvar og det er jeg som er bitch. Antyder jeg et skjevt ord til mannen, for eksempel at jeg syns det var dårlig gjort at de prioriterte å bare kjøpe påskegodteri til de andre barnebarna og ikke til våres barn, blir han sur på MEG.

Mannen er ikke sur og grinete til vanlig, men med en gang noe dreier seg om hans foreldre så er han på deres parti.

Faren hans er veldig sta av seg, og jeg husker en gang for noen år siden at jeg og han diskuterte der jeg visste jeg hadde riktig, og mannen min visste det også. Allikevel klarte ikke mannen min å ha baller nok til å stå opp for meg, neida han jattet med faren sin...! Herregud så dette irriterer meg, mannen min er over 40 så han er ingen smågutt lenger heller.

Kanskje han har altfor mye respekt for foreldrene sine, virker kanskje som han er litt redd dem..? Tørr jo ikke si i mot. Vond sirkel dette her, for når mannen blir sint på meg hvis jeg sier det minste negativt om dem, så blir jo jeg sint tilbake.

[Gjest Gjest]

Og den her fyren har du slått deg ihop med...

[Gjest Gjest]

Var sammen med en slik mann i 15 år, barn har vi også, nå er det slutt, han var utro og gikk. Umodne menn! De blir aldri bedre. Vi kommer til kort, uansett, vet det !

[Gjest Gjest]

Noen flere som vil svare?

[Nerine_]

Har egentlig ingen råd, men du har min dypeste medfølelse. Det høres utrolig slitsomt og frustrerende ut!

[Havbris]

Jeg antar at du føler at hans lojalitet ligger hos hans foreldre og ikke hos deg, og at det danner seg "fronter" som består av "de" mot deg. Dette kan danne voldsomme konflikter. Mannen din opplever kanskje at det er han selv som blir angrepet når du kommer med "kritikk" av hans foreldre, og han forsvarer seg. Kanskje ser han ikke engang det samme som du ser, og skjønner heller ikke at det er betydningsfullt for deg at han støtter deg og er lojal mot deg (så fremt du ikke er hakkende urimelig da....) uavhengig av hva det gjelder.

Dere skal være støttespillere og stå sammen om de belastningene som kommer. Han er ikke der, og jeg vet heller ikke om det vil ha noen hensikt å forsøke å snakke med han om hvordan du føler det, uten å angripe. Hvis dette tårner seg opp så bør du kontakte et familievernkontor og be om samtaler. Hvis han ikke vil være med så går du til samtaler alene.

Endret 3. april 2013 av Havbris