Venninne som bare snakker om seg selv...

[Gjest Gjest]

Jeg har ei venninne som egentlig bare snakker om seg selv og sine ting hver gang vi møtes. Det kan gå i ett så jeg nesten ikke kommer til

Jeg vet jeg har en tendens til å få folk til å snakke, men dette blir så mye. Hvis jeg prøver å komme inn på noe som handler om meg selv...så har hun en tendens til å vri det om til noe som handler om henne.

Hun har veldig få venninner. Jeg har en del som jeg møter støtt og stadig, nære venninner. Hun er nær venninne av meg, veldig glad i henne og hun støtter opp om det trengs.

Men kjenner jeg blir litt utmatta av det....Hvis vi sitter på kafe i 2 timer, så snakker vi så og si om henne og livet hennes, kanskje 5 min jeg får spytta inn noe annet.

Er det mulig å si i fra om sånt?

Blir ikke lei meg av det...men i perioder hvor jeg har mye selv, så tapper det meg. Også er det veldig vanskelig å avvise henne, for jeg vet hun ikke har så mange.

[Gjest neglelakk]

Har en lik venninne. Og det irriterer kraftig! Seg selv heeele tiden. MEN hun har lidd av depresjoner, og kjemper for å komme opp igjen. Tror hun snakker om seg selv for å bekrefte seg selv. Kan det være noe lignende med din venninne?

Uansett, du burde kunne si i fra. Hun blir sikkert litt sur.. men heller det enn at hun fortsetter med narsisistisk oppførsel hele livet? :/

[AnonymBruker]

Avbryt henne og si at du trenger råd om en situasjon. Fortell henne så en lang historie. Gjør noe lignende hver gang du møter henne, så får du nok snakke om deg selv

Anonym poster: a46e445a77fc24f3379e39e98f9cdb1e

[Gjest Gjest]

TS her. Takk for svar.

Samme med min venninne. Hun har en tung ryggsekk, og har mye per dags dato.

Kan være noe av det samme som du beskriver. I tillegg er det sånn at hun så og si aldri møter andre...så hun trenger å tømme seg.

Men jeg synes det er så rart....lite innsikt kanskje?

[Gjest Gjest]

Hvis vi ikke snakker om henne så blir det helt taust. Hun spør aldri om noe. Jeg begynner ikke bare å plapre om meg selv. Tenker det helt vanlig dialog, at en spør, får igang en samtale. Snakker litt om seg selv, så snakker den andre parten...

[Puremercy]

Jeg synes at naar man er i et vennskap saa maa det gaa an aa si ifra paa en fin maate at hun snakker for mye om seg selv. Jeg hadde det slik en tid og jeg er uendelig glad at jeg hadde venner som turde aa si i fra. Tok det kanskje ille opp akkurat der og da, men i ettertid har det foert til at jeg har mer innsikt og faktisk bryr meg mer om andre.

Kanskje det hjelper hvis du sier i fra paa en pen maate?

[Gjest any tesitor]

Men det er så vanskelig å si sånt. Hun har liksom så mye. Ekstremt trøblete bakgrunn, og det skjer kjipe ting i livet hennes hele tida.

Føler jeg liksom bare burde godta at det er sånn..at hun trenger å tømme seg, snakke om seg selv...

Hvordan sier en sånt?

[Gjest Huff]

Høres ut som en jeg bodde med en periode. Hun hadde fullstendig tvetydig personlighet med masse psykiske lidelser bak seg, så muligens ikke samme problem. Jeg likte henne i starten, men hun ble helt destruktiv og hersete jo mer man skulle komme over "bli kjent fasen". Skjønner ikke at det går an å sende så mange små-pirkete signaler og budskap, innpakket i utspekulert babystemme.

Nå bor hun med noen andre fra samme sted som der hun vokste opp, og jeg vet at hun går å lyver bak ryggen min om meg, slik hun gjorde om andre mens vi bodde sammen. Er ubehagelig, men jeg har det godt og velger heller det; enn å konfrontere henne/skape mer kontakt. Alt er bedre enn det.

Hennes egenskaper var i hvert fall ikke passende til at jeg kunne gjøre noe. Hun snakket om seg selv fordi hun var usikker og sikkert hadde noe problemer med tillit og relasjonsforhold. Hun var ikke den som snakket om sine problemer sånn sett, mer en som snakket om seg selv i et tvetydig lys;

-Eksen min var psykopat, så jeg er skikkelig redd for å si i fra og er svak.

-Skjønner ikke hvordan folk kan heve stemmen sin. Jeg kan til dags-dato si at jeg aldri har hevet stemmen min!

Så gjør hun det motsatt. Ser at det nesten oser hat og kulde ut av blikket hennes når jeg hadde låst en bildør, men en annen gang hadde jeg fått beskjed om å låse den!

Hvis jeg spurte om noe, kunne hun nesten svare meg som om det jeg spurte om var helt bak mål og hun sendte et skikkelig ekkelt og iskaldt svar, frøs nedover ryggen (feks: har hørt fra Rita og hun lurer på når jeg kan komme (for andre gang i løped av fem timer) så når tror du at vi er ferdig med dette tror du? Vil jo ikke gå før vi er ferdig (hjelper til med å sette opp en hylle eller lignende). Svar: Jeg sa jo at jeg vet ikke!!!!!!!!!

Hjelpes.

Etterpå sa hun vel unnskyld 1 gang, men resten av alle stikkene hennes gjorde meg så nervøs at jeg gikk på tå rundt henne. Hun er ekspert på alt hun foretar seg (strikking, sying, matlaging +++) og er utrolig intelligent av seg.

Huff...håper ikke at venninna di er som henne. Høres ikke sånn ut. Men de fleste er oppegående nok til at man kan snakke om det!

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at det er bedre hun snakker om seg selv enn at hun snakker om andre,altfor mange gjør det!

kansje du er en god lytter,det er en god egenskap!

Har ingen råd,men kansje du skal bare ta henne for den hun er,og heller korte ned på tiden sammen.

[AnonymBruker]

Høres ut som en jeg bodde med en periode. Hun hadde fullstendig tvetydig personlighet med masse psykiske lidelser bak seg, så muligens ikke samme problem. Jeg likte henne i starten, men hun ble helt destruktiv og hersete jo mer man skulle komme over "bli kjent fasen". Skjønner ikke at det går an å sende så mange små-pirkete signaler og budskap, innpakket i utspekulert babystemme.

Nå bor hun med noen andre fra samme sted som der hun vokste opp, og jeg vet at hun går å lyver bak ryggen min om meg, slik hun gjorde om andre mens vi bodde sammen. Er ubehagelig, men jeg har det godt og velger heller det; enn å konfrontere henne/skape mer kontakt. Alt er bedre enn det.

Hennes egenskaper var i hvert fall ikke passende til at jeg kunne gjøre noe. Hun snakket om seg selv fordi hun var usikker og sikkert hadde noe problemer med tillit og relasjonsforhold. Hun var ikke den som snakket om sine problemer sånn sett, mer en som snakket om seg selv i et tvetydig lys;

-Eksen min var psykopat, så jeg er skikkelig redd for å si i fra og er svak.

-Skjønner ikke hvordan folk kan heve stemmen sin. Jeg kan til dags-dato si at jeg aldri har hevet stemmen min!

Så gjør hun det motsatt. Ser at det nesten oser hat og kulde ut av blikket hennes når jeg hadde låst en bildør, men en annen gang hadde jeg fått beskjed om å låse den!

Hvis jeg spurte om noe, kunne hun nesten svare meg som om det jeg spurte om var helt bak mål og hun sendte et skikkelig ekkelt og iskaldt svar, frøs nedover ryggen (feks: har hørt fra Rita og hun lurer på når jeg kan komme (for andre gang i løped av fem timer) så når tror du at vi er ferdig med dette tror du? Vil jo ikke gå før vi er ferdig (hjelper til med å sette opp en hylle eller lignende). Svar: Jeg sa jo at jeg vet ikke!!!!!!!!!

Hjelpes.

Etterpå sa hun vel unnskyld 1 gang, men resten av alle stikkene hennes gjorde meg så nervøs at jeg gikk på tå rundt henne. Hun er ekspert på alt hun foretar seg (strikking, sying, matlaging +++) og er utrolig intelligent av seg.

Huff...håper ikke at venninna di er som henne. Høres ikke sånn ut. Men de fleste er oppegående nok til at man kan snakke om det!

For meg som er utenforstående å høres det ut som du er en som lett lar deg utnytte også. Syntes ikke det du beskriver her er spesielt ille. Men kjenner til det. Og det er jo ikke hyggelig. Men det er enkelt å sette slike personer på plass når de kommer med disse små stikkene sine om man tør og si ifra og har selvtillitt til å stå opp for seg selv. Virker som du lar det gå hver gang og derfor så fortsetter hun?

Man må vise folk at man ikke bare er en dørmatte også. Konflikskyhet bringer ingenting godt med seg.

Anonym poster: a9e3bc2f5679c9bea66de43020777a98

[AnonymBruker]

Husk at noen er vant til at andre snakker om seg selv!

Altså: Kanskje hun venter på at du skal melde deg på i diskusjonen.

Det er faktisk ganske slitsomt å være med sånne venner som man hele tiden må "intervjue" for at de skal komme i gang. Jeg liker best når alle melder seg på og snakker om det de vil snakke om.

Anonym poster: 32730dff705908a0f2ce7b5fec9b6172

[AnonymBruker]

For meg som er utenforstående å høres det ut som du er en som lett lar deg utnytte også. Syntes ikke det du beskriver her er spesielt ille. Men kjenner til det. Og det er jo ikke hyggelig. Men det er enkelt å sette slike personer på plass når de kommer med disse små stikkene sine om man tør og si ifra og har selvtillitt til å stå opp for seg selv. Virker som du lar det gå hver gang og derfor så fortsetter hun?

Man må vise folk at man ikke bare er en dørmatte også. Konflikskyhet bringer ingenting godt med seg.

Anonym poster: a9e3bc2f5679c9bea66de43020777a98

Små stikk er passiv aggressivitet.

Da er det lurt å spørre: "Du virker sint?" Sannsynligvis sier de "Jeg er ikke sint", da sier man bare "ok", så har man kanskje gitt de noe å tenke på likevel.

Anonym poster: 32730dff705908a0f2ce7b5fec9b6172

[Gjest Gjest]

Husk at noen er vant til at andre snakker om seg selv!

Altså: Kanskje hun venter på at du skal melde deg på i diskusjonen.

Det er faktisk ganske slitsomt å være med sånne venner som man hele tiden må "intervjue" for at de skal komme i gang. Jeg liker best når alle melder seg på og snakker om det de vil snakke om.

Anonym poster: 32730dff705908a0f2ce7b5fec9b6172

TS her. Jeg prøver hele tiden å snakke. Så det er ikke det. Jeg er sosial av meg og vant med å snakke, men hun vrir det om til noe som handler om seg selv hele tiden. Til slutt gir jeg litt opp...også blir det til at jeg bare lytter og svarer

[AnonymBruker]

TS her. Jeg prøver hele tiden å snakke. Så det er ikke det. Jeg er sosial av meg og vant med å snakke, men hun vrir det om til noe som handler om seg selv hele tiden. Til slutt gir jeg litt opp...også blir det til at jeg bare lytter og svarer

Men skrev du ikke noe om at du ville hun skulle spørre deg spørsmål?

Du kan godt bare slutte å følge med når hun snakker for mye av seg selv, så tar hun sikkert hintet etter hvert. Ta opp telefonen din og sånn. Bare ikke bli sånn at du protesterer med å bli mutt, for da havner dere i en ond sirkel. Snakk som før om deg selv, gjerne mer, samtidig som du setter grenser når hun tar av.

Anonym poster: 32730dff705908a0f2ce7b5fec9b6172

[kattepus89]

Er det ikke bedre å bare si fra om dette på en ordentlig måte, i stedet for å drive å hinte om at man ikke er interessert i det hun sier(i alle fall ikke over 2 timer)??

Det er veldig mange mennesker som ikke er klar over at de snakker så mye om seg selv. Meg inkludert helt til noen sa i fra og jeg har satt veldig pris på det siden! Selv om jeg kanskje ble litt snurt der og da..

[AnonymBruker]

For meg som er utenforstående å høres det ut som du er en som lett lar deg utnytte også. Syntes ikke det du beskriver her er spesielt ille. Men kjenner til det. Og det er jo ikke hyggelig. Men det er enkelt å sette slike personer på plass når de kommer med disse små stikkene sine om man tør og si ifra og har selvtillitt til å stå opp for seg selv. Virker som du lar det gå hver gang og derfor så fortsetter hun?

Man må vise folk at man ikke bare er en dørmatte også. Konflikskyhet bringer ingenting godt med seg.

Anonym poster: a9e3bc2f5679c9bea66de43020777a98

Ja, jeg skjønner hva du mener. Det jeg altså gjorde var å etter hvert ta initiativ til å prate litt sammen om at ting av og til kanskje går litt sært for seg og om hun mener at jeg gjør noe galt? (ingen er perfekte, og her må man jo kunne bo sammen og alle sammen må jo ha det bra). Jeg ønsket jo i grunnen bare det beste, husker jeg. Men jeg følte meg som en dørmatte; i den grad at hun fikk meg til å se etter alle feil i meg selv og stjal energi. Men jeg hadde liksom de rette verktøyene, og en felles venninne sa at hun hadde opplevd samme ting for noen år siden med henne. Jeg sa i fra, men det ble i grunnen snikende hersing av den typen du skjønner ikke hva det er hun manipulerer deg med i det hele tatt, før du plutselig skjønner at det er det det dreier seg om. Vanskelig å se manipulasjonen hennes. Hun kunne finne på å si sårende ting der hvor kjente hørte det, mens det var innpakket.

Nei huff, vanskelig å forklare.

Jeg fikk en utfordring, men lærte mye om meg selv. Evt at jeg ikke var svak og at jeg synes at jeg kan stole litt på min egen dømmekraft opp i en slik situasjon. Det har jeg hvert fall tatt med meg.

Men som hele tråden handler om, så handler det om å prate mye om seg selv. Jeg har aldri hatt samme magefølelse med andre som med personen som jeg beskriver. Men hun hadde mye sykdom bak seg og vridde alt over til seg selv.

Anonym poster: 13e1d23f7d49ffadf362955c4e094507