Vanskelig for å tolke følelsene...

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i noen år nå, og har nylig blitt kjent med en mann jeg synes bra om. Jeg vet med sikkerhet at han er en bra mann, noe jeg kjenner jeg blir tiltrukket av.

Når vi ikke er sammen dukker han stadig vekk opp i hodet mitt, og jeg kan av og til smile av tankene rundt det vi har gjort og av han som person. Når vi er sammen har jeg ikke umiddelbart de samme følelsene. Jeg kan kose meg i hans selskap, men samtalene kan gå litt trått og alt føles ikke helt naturlig. Det er mulig at dette kan ha en sammenheng med at vi ikke kjenner hverandre så godt enda, og at man på bakgrunn av dette bruker ekstra energi når man er sammen? Er det noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette? Det har også dukket opp tanker om at det er illusjonen av han som jeg er tiltrukket av, og ikke nødvendigvis han. Mulig det er normalt å lage seg mer positive tanker om en person når det går en stund mellom hver gang man møtes? Nei, ikke vet jeg. Hadde vært flott med noen andres tanker og refleksjoner rundt dette

Anonym poster: 4897d3bee10c0bb5ed3a737d257a9405

[Nettinettet]

Det har også dukket opp tanker om at det er illusjonen av han som jeg er tiltrukket av, og ikke nødvendigvis han.

Anonym poster: 4897d3bee10c0bb5ed3a737d257a9405

Jeg tror nok at akkurat nå så er det dette som gjelder. Du kjenner han ikke men har som alle andre en tanke i hodet om hva du søker etter og hvordan du skal ha det sammen med den rette. Når man treffer noen man liker begynner man automatisk å putte han inn i disse tankene og man drømmer seg vekk.

Samtidig er det to ting som gjør at illusjonene skiller seg ut.

1. Du tenker på han ved å fantasere om fremtiden og episoder du drømmer om å oppleve.

2. Du tenker på han ved å tenke tilbake på øyeblikk dere har hatt, måten han ser på deg, tar på deg osv.

1 er en bekreftelse på en forelskelse i en illusjon som ikke har noe med han å gjøre ( iallefall ikke på nåværende tidspunkt) mens nr 2 viser at du liker HAN og tenker på HAN og ting han gjør for deg og med deg.

Det som er viktig å huske på er at det er her og nå man lever og det du føler når du er sammen med han som er viktig å kjenne på. Hvordan du har det i de øyeblikkene forteller deg om dette er noe du bør satse på eller ikke. Gi det litt tid, det er alltid mitt råd, men vær ærlig med deg selv uansett hvor snill og god han er. Følelser er noe man skal ta hensyn til alltid, og de bør være gjensidige for at man skal ha noe trygt og godt å bygge videre på. Jeg vet mange tar til takke med, fordi de ikke vil være ensomme, men jeg synes det er viktigere å kvitte seg med den ensomme følelsen og ha det bra med seg selv kontra å ta til takke med noe som egentlig ikke gir den helt rette følelsen.

[Gjest -Ninni-]

...

Bra skrevet, Nettinettet, kan nok gjelden noen og enhver.

[Nettinettet]

Bra skrevet, Nettinettet, kan nok gjelden noen og enhver.

Takk. Har skrevet ett innlegg på bloggen min om følelsesrådgiverne og de benytter jeg mer og mer til alle aspekter av livet egentlig. Utrolig hvor mye man lærer om situasjoner av å kjenne etter på hvordan man har det.

http://anehagen.com/2013/03/27/folelsene-er-de-beste-radgiverne-du-har/

Illustrasjonene som jeg har lånet til innlegget er fantastiske, så alle med interesse for menneskelige relasjoner og følelser bør søke opp Paul Foreman.

[AnonymBruker]

Enig med Nettinettet her. Gi det tid, han høres jo ut som en mann du liker og som det ikke er negativt for deg å like, uansett hvor det fører hen. Men jeg tenker at etter litt tid skal ikke samtaler og det å være sammen kreve energi. Jeg har opplevd det sånn før, at jeg ikke forstår den andre eller ikke klarer helt å være meg selv, må anstrenge meg for at ting skal funke osv. Men det går jo ikke etter hvert, en blir sliten av det, og får et rart bilde av hvordan en selv er. I det forholdet jeg er i nå kan vi snakke om alt mulig, og samtalene har vært veldig naturlige helt fra første gang vi møttes (riktignok har det utviklet seg mye HVA vi snakker om). Vi prater ikke hele tiden og tåler at den andre er stille - kort eller lenge, men plutselig holder vi det gående hele natta og dagen, med både (masse) tull og dypt seriøse emner... Det viktigste er vel at en føler seg komfortabel og avslappet med hverandre. Hvis dere er forskjellige som typer, at den ene liker å prate/at det prates hele tiden mens den andre bare sier det nødvendigste, kan det være vanskelig å venne seg til væremåten, men det trenger ikke være umulig eller en ulempe.

Og litt tid tar det jo å bli kjent.

Anonym poster: 89543bf3eebd6f608ed81e9e24891e69

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg synes både du Nettinettet og anonym har noen nyttige refleksjoner her. Takk for det

Det må presiseres at jeg trives veldig godt som singel. Jeg har heller aldri i løpet av de drøye to årene som singel vært i nærheten å være interessert/orke å bli kjent med noen. Denne mannen har i alle fall festet seg en eller annen plass oppe i hodet mitt. Litt slitsomt og uvant, men så herlig og sunt å kunne kjenne på de følelsene igjen

Jeg tror jeg kommer til å leve i nuet og se hva som skjer. Det må jo være verdt forsøket uansett

Anonym poster: 4897d3bee10c0bb5ed3a737d257a9405

[AnonymBruker]

Er jo bare å være sammen med ham og se hvordan det går. Du finner ut om det er en illusjon eller ikke etterhvert. Det virker jo som han uansett er en bra fyr.

Hvordan har det gått til nå?

Anonym poster: 62b60731b08eacf92e2ef840d96d7fc8