Når skal det snu?

[AnonymBruker]

Egentlig vet jeg ikke om jeg tørr å skrive dette. Tenk om noen av dere som leser dette kjenner meg og forstår hvem som skjuler seg bak dette anonyme innlegget. Uansett. Jeg må sette ord på tankene og følelsene. For etter en påskehøytid der alle skal være så glade, så er ikke jeg det. Selv om jeg egentlig har hatt en fin påske.

Det hele, og årsaken til at livet mitt er som det er, begynner for veldig mange år siden. Jeg har en mann i livet mitt, og han har vært der noen år. Vi flytter sammen, og gjør alt som fremstår som "det rette skrittet videre". Senere blir vi også gift, noe som jeg nå i dag kan lure på hvorfor i alle dager vi gjorde. Vi levde et familieliv, og var tidvis tett knyttet opp mot begges familier. Det ble ingen barn. Om jeg var lykkelig der og da tror jeg jeg kan si ja til, men etterhvert når vi to var alene og skulle være "rette ektefolk" fungerte ingenting. Vi var det perfekte par utad, men på ingen måte innad. Bomben slo derfor i taket når jeg ut av det blå (folk flest oppfattet det nok slik, selv om det var et resultat av en lang prosess) valgte å takke ja til en ny stilling på andre siden av landet, og vi kort tid etter det var historie. Bruddet gikk rolig og ryddig for seg, og i dag er vi venner som kan prate sammen om mye og en del vanskelige ting. Det er jeg takknemmlig for, selv om jeg også så inderlig savner det trygge og gode livet vi hadde sammen. Jeg savner bare ikke han som min kjæreste, men beste venn, sparringspartner, samtalepartner, treningskamerat og "person".

Jeg er oppvokst i et tidvis harmonisk hjem, med forldre som var tilstede. Dog hadde foreldrene mine også sine problemer. De ble mer og mer tydelige de senere årene. Et drøyt år etter mitt eget brudd, gikk bomben av og forelderene mine gikk fra hverandre i et typsik "Se & Hør" brudd. Masse bitterhet og lite skåning av meg og mine mindre søsken. Jeg meglet mellom dem, og prøvde å forklare et par voksne mennesker hvordan man ikke skal oppføre seg. Jeg er jo Frk. Flink som fikser ting. Det har alltid vært slik. Derfor var sorgen til min mor svært stor når jeg de siste julehøytidene har valgt å stikke fra landet. Jeg orker ikke å forholde meg til alt det jeg savner. Da var jeg visst ikke så flink lenger. Akkurat det var en befrielse.

Midt oppi alt dette ble jeg selv offer for det som på fagspråket visst nok heter "voldtekt i nære relasjoner" samtidig som jeg hadde hodestups forelsket meg i en mann jeg viste jeg aldri noen sinne kom til å kunne få, men som jeg kunne få ha over en kort tid. Vi var sammen, og han er nok uten å være klar over det selv, det mennesket som gjorde at jeg overlevde denne perioden av livet mitt. Men det måtte ta slutt, og jeg måtte forholde meg til en kjærlighetssorg så intens at det finnes ikke nok ord i verden til å beskrive det. Jeg ønsker ikke å utdype noe mer. Men at dette var en helt forjævlig tid er en understatement. Alt dette foregikk på "innsiden", og veldig veldig veldig få visste hva jeg slet med. Men jeg ville ha det slik. På "utsiden" skinte jeg på jobb og gjorde den meget så bra. Det var, og er enda, en veldig stor befrielse og tidvis slitsomt. En befrielse fordi jeg kan "la meg få lov" til å smile og bare være happy. Ja, jeg er jo det og mye av tiden. Men ikke alltid.. Og da er det slitsomt å være Frk. Happy Clappy Superflink som alle elsker. I tillegg savner jeg han enda. Han var det som gjorde at jeg overlevde denne perioden, han gjorde meg lykkelig oppi alt det andre som var så jævlig at jeg ikke unner min verste fiende å oppleve det.

Herr er jeg enda. Enda singel. Datet noen karer, og det ender med at det ikke funker. Jeg har for mye "bagasje". Fremdeles i denne veldig bra jobben, som nå faktisk er enda bedre, enda mer spennende og utfordrende. Jeg har så mye av de materielle "tingene": Flott leilighet, bil, fin sykkel og en stort klesskap jeg elsker. Mange flotte venner, noen få veldig nære som vet alt. Mange mindre nære som vet de minst sårbare tingene. Men det jeg vil ha mest av alt får jeg aldri. Det kan aldri kjøpes for penger. Jeg kan aldri betale 1 mill og bli et "ikke-voldtekst offer". Aldri ikke ha den følelsen jeg hadde når jeg ble klar over hva som skjedde. Jeg får aldri foreldrene mine sammen igjen (man vet jo aldri, men her er sannsynligheten negativ), jeg får aldri gi mine eventuelle barn det samme flotte forholdet til et stabilt besteforeldre par som jeg hadde, jeg får aldri sitte sammen med foreldrene mine og søsknene mine og spise middag rundt spisebordet hjemme mer, jeg får ikke han. Jeg får ikke det jeg vil mest. Jeg vil bare at familien min skal være sånn som det var. Jeg er så lei av å savne det. Jeg vil bare være superhappy på ordentlig.. Når skal det snu? Når skal jeg få være happy?

Dette ble langt. Men sånn er livet..

Anonym poster: df3d113d50cb59947e41b6e50d792ff5