Var for åpen om kjæresten, litt om respekt og slikt

[Gjest Trådstarter]

Etter tre år, to som samboere, avsluttet jeg forholdet med kjæresten på grunn av et turbulent forhold, løgner som før har vært doprelatert og det siste avgjørende var løgner om et slags forhold med ei annen jente, med flørting og hemmelige besøk. Er 25, han 27. Jeg har nå hatt kjærlighetssorg i over tre uker sammenhengende, grining hver dag og følt meg deprimert. Etter sinne og sjokk over måten han har behandlet meg så dårlig på, merker jeg at det jeg er lei meg for er mest det å miste han, ikke mest for det han gjorde.

Jeg savner han som person, som kjæreste, minner og fremtidsplaner. Han har sagt til sine venner at han ikke vil ha noen annen enn meg og han har virket lei seg og prøver tydelig å få meg tilbake, jeg sa det var greit men så begynte jeg å tvile på om jeg kunne stole på han og ramlet tilbake til det å gjøre det slutt igjen. Han flytter ut nå og vi har en vennlig tone og kommer til å møtes av praktiske årsaker, han sier jeg kan komme på besøk. Jeg tror det at han flytter er en god ting. Det kan gi avstand og perspektiv.

Men jeg er ikke interessert i noen andre, og tåler ikke tanken på å være uten han. Så kommer det jeg egentlig lurer litt på...

Jeg har nemlig hver gang det har skjedd noe, betrodd meg til mine gode venner og til og med foreldre (da det var helt tydelig at jeg var lei meg, hva skal man si) alle har tatt min fornuftige side og oppmuntret meg til å gjøre det ordentlig slutt en gang for alle (har vært gjennom det før og blitt sammen igjen). INGEN liker han. De tror alle at jeg er for snill. At jeg fortjener bedre. (Ja, det gjør jeg, men jeg vil fortsatt ikke ha noen andre så jeg vil jobbe for å få det til med ham, hvis jeg skal være sammen med noen.) jeg tror faktisk at de kommer til å tro det har klikket for meg om jeg tar han tilbake, og selvfølgelig er det mitt valg men etter endeløse samtaler om hvor dårlig forholdet mitt har vært og alle støttende ord de har gitt meg så tror jeg ikke de kommer til å respektere mitt valg hvis det blir han. Jeg ser for meg at ol det ordner seg for oss, blir det et tomt bryllup og kanskje mister de respekten for meg også, for at jeg ikke "turde" å gå videre og bort fra han. Hva sier man i sånne stunder, hvor frekt er det plutselig å si, det er mitt valg så det må du respektere? Jeg er så takknemlig for all trøst, velmenende råd og tid de har brukt på å lytte til meg når jeg har klaget i vei. Det er da det virker så frekt å snu seg bort fra rådene de da kommer til å gi. Vil ei god venninne akseptere valget mitt og stole på at jeg får det bra i fremtiden bare fordi jeg sier det?

En ting jeg har lært er å holde meg til en-to venninner og være generelt mindre åpen, det har jo hjulpet meg men det gjør ting komplisert også. Så nå tyr jeg til kvinneguiden og håper noen kjenner deg igjen og vil dele litt erfaringer eller gode råd, fra noen jeg ikke kjenner.. Hilsen ei som har rotet det til

[Gjest Cogni]

Ta deg tid til å tenke, mens du holder en kontrollert avstand til ham, og se det an.

Jeg vet det er veldig trist når man akkurat har brutt, men prøv å tenke på at dersom dere virkelig passer sammen så har dere muligheten til å prøve på nytt etterhvert.

Det skal mye til for at man skal ville bryte opp med noen man er glad i, så når man velger å slå opp så er det fordi man har grunn til å tvile.

Kanskje man burde være sammen allikevel, men det vil du isåfall finne ut når du har fått ham litt ut av tankene og klarer å tenke klarere.

[Gjest navnelapp]

Men vil du eigentleg ha han tilbake når forholdet var så dårleg? Kva er sjansane for at han kjem til å endre adferd? Kva er han villig til å gjere for at ting skal bli betre i neste runde? Du skriv jo at han har behandla deg dårleg. At du i etterpåklokskapens rosa skjær undervurderer det faktum at han har vore ein dårleg kjæreste talar ikkje til hans fordel, eigentleg. Det er vel det vennane og familien din ser, men som du ikkje ser fordi du vil ha han tilbake.

[Gjest Miranda2011]

Ja, bruk tid til å tenke. Det er sjelden en god ide å blande inn familie og venner, det viktigste for oss er hva magefølelsen sier. Klart det er godt å lufte tankene innimellom, men kanskje da lurt å forholde seg til ei venninne.

Det er ditt liv det gjelder, du som skal leve med mannen så stol på deg selv, kun du kjenner hva som er rett. Jeg tror, hvis det blir dere, at venner og familie vil respektere valget ditt. Hvis ikke, er det vel deres problem?

[Gjest Gjest]

forstår ikke hvorfor folk skal brette ut privatlivet man har med kjæresten til gud og en hver mann..når venninnger sitter å brette ut all sin verde ang kjæresten sin så sier det mer om dem enn om kjæresten egentlig

[AnonymBruker]

jeg bretter ut alt til min, det er jo MEG. vil ikke holde noe hemmelig.

Anonym poster: ce4f1e9a6a57b04c4468f6be07e46065

[AnonymBruker]

Ja, bruk tid til å tenke. Det er sjelden en god ide å blande inn familie og venner, det viktigste for oss er hva magefølelsen sier. Klart det er godt å lufte tankene innimellom, men kanskje da lurt å forholde seg til ei venninne.

Det er ditt liv det gjelder, du som skal leve med mannen så stol på deg selv, kun du kjenner hva som er rett. Jeg tror, hvis det blir dere, at venner og familie vil respektere valget ditt. Hvis ikke, er det vel deres problem?

Ville du sagt det samme om han var voldelig? Om han var utro? Jeg tror venner og familie blander seg fordi at de bryr seg, ikke for å ødelegge forholdet. Av og til så trenger man litt avstand for å se klart.

Anonym poster: 0822caa4f34f5d2a2cd5f06fc1dc15d6

[Gjest Miranda2011]

Ville du sagt det samme om han var voldelig? Om han var utro? Jeg tror venner og familie blander seg fordi at de bryr seg, ikke for å ødelegge forholdet. Av og til så trenger man litt avstand for å se klart.

Anonym poster: 0822caa4f34f5d2a2cd5f06fc1dc15d6

Har ikke fått med meg at TS skrev han var voldelig eller utro

[Alvina]

Etter tre år, to som samboere, avsluttet jeg forholdet med kjæresten på grunn av et turbulent forhold, løgner som før har vært doprelatert og det siste avgjørende var løgner om et slags forhold med ei annen jente, med flørting og hemmelige besøk. Er 25, han 27. Jeg har nå hatt kjærlighetssorg i over tre uker sammenhengende, grining hver dag og følt meg deprimert. Etter sinne og sjokk over måten han har behandlet meg så dårlig på, merker jeg at det jeg er lei meg for er mest det å miste han, ikke mest for det han gjorde.

Jeg savner han som person, som kjæreste, minner og fremtidsplaner. Han har sagt til sine venner at han ikke vil ha noen annen enn meg og han har virket lei seg og prøver tydelig å få meg tilbake, jeg sa det var greit men så begynte jeg å tvile på om jeg kunne stole på han og ramlet tilbake til det å gjøre det slutt igjen. Han flytter ut nå og vi har en vennlig tone og kommer til å møtes av praktiske årsaker, han sier jeg kan komme på besøk. Jeg tror det at han flytter er en god ting. Det kan gi avstand og perspektiv.

Men jeg er ikke interessert i noen andre, og tåler ikke tanken på å være uten han. Så kommer det jeg egentlig lurer litt på...

Jeg har nemlig hver gang det har skjedd noe, betrodd meg til mine gode venner og til og med foreldre (da det var helt tydelig at jeg var lei meg, hva skal man si) alle har tatt min fornuftige side og oppmuntret meg til å gjøre det ordentlig slutt en gang for alle (har vært gjennom det før og blitt sammen igjen). INGEN liker han. De tror alle at jeg er for snill. At jeg fortjener bedre. (Ja, det gjør jeg, men jeg vil fortsatt ikke ha noen andre så jeg vil jobbe for å få det til med ham, hvis jeg skal være sammen med noen.) jeg tror faktisk at de kommer til å tro det har klikket for meg om jeg tar han tilbake, og selvfølgelig er det mitt valg men etter endeløse samtaler om hvor dårlig forholdet mitt har vært og alle støttende ord de har gitt meg så tror jeg ikke de kommer til å respektere mitt valg hvis det blir han. Jeg ser for meg at ol det ordner seg for oss, blir det et tomt bryllup og kanskje mister de respekten for meg også, for at jeg ikke "turde" å gå videre og bort fra han. Hva sier man i sånne stunder, hvor frekt er det plutselig å si, det er mitt valg så det må du respektere? Jeg er så takknemlig for all trøst, velmenende råd og tid de har brukt på å lytte til meg når jeg har klaget i vei. Det er da det virker så frekt å snu seg bort fra rådene de da kommer til å gi. Vil ei god venninne akseptere valget mitt og stole på at jeg får det bra i fremtiden bare fordi jeg sier det?

En ting jeg har lært er å holde meg til en-to venninner og være generelt mindre åpen, det har jo hjulpet meg men det gjør ting komplisert også. Så nå tyr jeg til kvinneguiden og håper noen kjenner deg igjen og vil dele litt erfaringer eller gode råd, fra noen jeg ikke kjenner.. Hilsen ei som har rotet det til

Leste en gang et sted at når man begynner å prate om kjærestens feil bak dennes rygg er det første ubevisste skritt til å gjøre det slutt på forholdet og et faresignal for ens egen del i tilfelle man skulle ombestemme seg og forholdet blir bra igjen.

Men mener at det kun er du som kan avgjøre hva du velger. Ingen andre har krav på å bestemme over dine valg selv om du har hatt det vanskelig og har betrodd deg i all fortrolighet.

Det verste jeg har hørt sagt i lignende tilfeller er kommentarer som at "javel, men da får du slutte å klage fra nå av". Det betyr jo at man bør stenge inne alle sine frustrasjoner og det er både slemt og lite psykologisk av de som opptrer på den måten.

Men vet ikke hva du skal gjøre og har ingen råd, ville bare kommentere at man bør passe på hva man sier og til hvem. Forstår at familien er bekymret, men venninners rolle er ikke å være så bastante i sine meninger. Det kan ende med at en person som sliter trekker seg tilbake og blir isolert sammen med kjæresten siden alle har en mening og det er lite rom for å tenke selv.

Endret 30. april 2013 av Alvina

[AnonymBruker]

Har ikke fått med meg at TS skrev han var voldelig eller utro

Nei, men du mener det hadde vært greit å blande seg da? Hvor går grensa da? De har jo tydeligvis hatt et skikkelig dårlig forhold, siden hun har klaget så mye over han??

Anonym poster: 0822caa4f34f5d2a2cd5f06fc1dc15d6

[Gjest Miranda2011]

Nei, men du mener det hadde vært greit å blande seg da? Hvor går grensa da? De har jo tydeligvis hatt et skikkelig dårlig forhold, siden hun har klaget så mye over han??

Anonym poster: 0822caa4f34f5d2a2cd5f06fc1dc15d6

Vel, hun vurderer faktisk å ta han tilbake, hvor dårlig har forholdet vært da egentlig? Fordi hun har snakket så mye til andre om forholdet sitt, har det ført til at ingen liker han, hun er redd for deres reaksjon hvis de blir sammen igjen.

[Gjest winston]

Vel, hun vurderer faktisk å ta han tilbake, hvor dårlig har forholdet vært da egentlig? Fordi hun har snakket så mye til andre om forholdet sitt, har det ført til at ingen liker han, hun er redd for deres reaksjon hvis de blir sammen igjen.

Det er faktisk ganske vanlig å vurdere å ta tilbake en eks. som ikke er helt bra for en. Har vært der selv. Først nå etter snart et år begynner jeg å bli glad for at jeg ikke gjennomførte det selv.

[Gjest Miranda2011]

Kan ikke tro det er vanlig å ønske tilbake en ex som var voldelig og utro?

[Gjest navnelapp]

Kvar er ts?